Den pustinga var min «pille». Endelig fant jeg noe som virket. Har prøvd masse forskjellig yoga, men stnes det tar så lang tid og «kompliserte» øvelser gjorde det litt irriterende og stressende. Men så er greia at jeg opplever plutselig at ting som har hjulpet plutselig ikke virker. Virker stort sett, men det kan noen ganger få motsatt effekt. Jeg tenker at «nå tømmes hodet» «nå stresser jeg ned» men så blir jeg heller bare mer stresset. Min største frykt er at alt som hjelper meg aldri mer skal funke og at angst/uro/sinne/irritasjon/nedstemthet skal klare å innhente meg over alt! Må man kanskje bare lære seg å leve med at man stort sett skal være sint, irritert og nedstemt?

Hele poenget med meditasjon er å tømme tankene. Så om du driver å tenker "nå tømmer jeg hodet" eller "nå skal jeg ikke stresse" så fyller du tankene med stress ved å tenke det. Fokuser heller på tilstedeværelse i nuet, enn hva du skal oppnå med meditasjonen

Man kan fint snu reaksjonsmåtene sine og holdningene sine med litt trening. Hvis sinne, nedstemthet og irritabilitet er problemet ditt vil kognitiv terapi hjelpe. Lære seg å se det positive som finnes og ikke gi det negative så stor plass

Jeg har vært der du er.
Og tro meg, jeg har prøvd alt - til og med drukket mitt eget piss liksom.
Du har rett - frykten for at alle de overfladiske eksterne tinga til slutt mister magien etter honeymoon phasen kommer av at det er sant og at du har erfart det er sant.
Wim Hof metoden feks funket for meg i typ 4 uker tilbake i 2013 og endte opp med å bare fucke til ytterligere på sikt.
Mediterte hver dag i 8 år helt til det plutselig ikke ville virke lenger, og sånn fortsetter visa.
Oi, Lion's mane er digg - helt til det ikke er det mer.
Oi, Mikrodosering er nice - helt til det ikke er det mer.
Oi, terapi funker - helt til det ikke funker mer.
Oi, inositol tar bort angsten - helt til det ikke funker lenger.
Oi.
Oi..
Oi...

Det eneste svaret - det du leter etter er inne i deg.
Svaret er DEG!

Wim Hoff fucket opp på sikt? Det eneste jeg føler litt på er at man sitter liksom og ruser seg på oksygen! Jeg ante bare ikke at det var så deilig.

Jeg tenker ikke «nå tømmer jeg hodet» da. Jeg tømmer faktisk hodet, men har blitt innhentet også når jeg gjør dette. Får ikke helt den freden jeg vil og noen ganger så føler jeg at jeg kanskje gjør noe ubra mot kroppen... jeg har vært en slik som går rundt og holder pusten. I mange år. Et kjent problem i samfunnet er at vi ikke puster ordentlig. Vi glemmer pusten. Men er denne WIM Hof pustinga skadelig?

Wim Hof virker!

Wim Hof er ikke skadelig på noen måte. Det er mange positive helsefordeler av å puste på en sunnere måte enn på toppen av lungene som vi vanligvis gjør!

Yoga hjelper på humør og livskvalitet men det kan være litt komplisert og kjedelig i starten med vanskelige stillinger men yoga fins i mange varianter og for eksempel yin yoga høres mye mer passende ut for deg enn de akrobatiske og frustrerende variantene. Gi det minst ti yogatimer og ikke gi deg etter tre ganger så vil du merke det er bra for deg!

Til dere som får kick av Wim Hof's metode og for de som evtikke liker det vil jeg anbefale å sjekke ut og evt prøve Buteyko som er strake motsetningen av Wim Hof metoden - det er ti ganger mer effektivt og potent for min del.
Jeg mistenker i og med at de er to ekstreme polaropposisjoner at den ene funker for noen og motsatt.

"strake motsetningen" perfekt beskrivelse Hvis wim hof er intenst er buteyko virkelig motsetningen. Også i virkemåte, da wim hof øker oksygenet i blodet øker buteyko co2 i blodet.

Nja. Jeg synes det er interessant å finne ting som kan gi en god følelse. Jeg vet hvorfor jeg har det som jeg har det. Det er faktisk ikke så mye å gjøre med akkurat nå.. jeg kan håpe, men det er også styrt utenfra.

Og til trådstarter, pustinga er en ting, men se på det som trinn en i en selvutviklingsprosess hvor du virkelig lærer deg selv å kjenne, vet ikke om du kombinerer pustinga med kalddusj/isbad men det er en viktig del av metoden for å få full utbytte, metodens utspring er jo fra tummo-teknikken fra Tibet, hvor de tok med munkene ut i snøen i mange minusgrader i munkekjortler og de ble nødt til å lære viljestyrke gjennom tummo-pusteteknikken for å generere kroppsvarme og ikke fryse i hjel. Måten kulden påvirker sentralnervesystemet på og frigir adrenalin kombinert med de forhøyede oksygenverdiene i blodet ditt skaper en fin synergi-effekt som bare blir bedre og sterkere over tid. Leste engang at "long term consistency beats short term intensity" og det passer veldig med Wim Hof teknikken(e). Kjøp kurset hans(eller dra til bukta) og følg det hver dag i alle de 8 eller 10 ukene det er lagt opp fullt program med daglige øvelser. Pustingen og å holde pusten er bare tippen av isfjellet(pun intended)

Ting å undersøke og muligens også prøve ut sammen med dette her er holotropic breathwork, Scott Sonnon(https://tacfit.com/resilience-breathing/), TRE(youtube.com/watch?v=WReAjA7Nx4M), Sedona Method(youtube.com/watch?v=CADTkM1aoP8).

Disse er også fine:
"inhale as hard as you can through your nose, harder than feels natural and hold it for 4 seconds then Exhale as hard as you can out your mouth.
Repeat that 6 times, do that 3 times daily"
"inhale slowly for a four-count and exhale even slower on an 8 count as often as it takes to allow your mind to go blank"

Ja sånn er det jo også av og til. Håper du finner en mer langsiktig løsning etterhvert.

For det første, vær snill og tålmodig med deg selv. Alltid tilgi deg selv når du ikke føler at du «får til» meditasjonen/pusteøvelsene/yogaen sånn som du vil. Husk at hver gang du setter av tid til å gjøre disse tingene, så gjør du noe utav kjærlighet for deg selv, og det er en kjempefin ting.
Noe av det viktigste innen disse praksisene, slik jeg ser det i alle fall, er å lære seg å la forventninger om hva man skal «få til» gå. Resultatene kommer flytende litt og litt, og du må bare stole på at de tingene du gjør for deg selv funker.

For det andre, daglig Wim Hof har funka kjempefint for samboeren min, jeg foretrekker andre meditasjonsformer til hverdags. Det er en smaksgreie tror jeg, man kjenner selv hva som gir best utbytte (og det kommer an på hva man trenger den dagen osv). Så jeg ville egentlig bare ha utforska litt ulike perspektiver på mindfulness, det fins massevis av guida meditasjoner i ulike sjangre på youtube som kan prøves! Yoga with Adriene kan også anbefales om du vil fortsette med yoga.

Og hallo, du gjør det kjempebra! Det er så sykt lett å få angst og være nedstemt med den tilstanden verden er i, men du prøver å ta tak i det og ta ansvar for din egen opplevelse, og det er sterkt! Håper du «får det til», lykke til!

Jo takk. Gleder meg ikke så veldig til det jeg skal. Men jeg har det ikke bra her jeg er nå. Jobber liksom bare frivillig, trives der, men har jo ikke lønn. Får goder. Har tatt initiativ til å gjøre noe gårdsarbeid som noen jeg kjenner ikke får tid til (bærplukk 😅 ). For å ha enda mer å fylle dagene med. Men jeg skal på AAP og flytte. For å komme i jobb og kanskje få fast stilling etter hvert. Men mest av alt vil jeg tilbake til det jeg holdt på med. Men diagnosene mine har vært et problem. Jeg lurer noen ganger på om Dystymien er konsekvensen av opplevelsene eller om det er denne som faktisk er største synder i mitt liv. Jeg husker min lave aktivitet i hjernen fra ungdomsskole til ut videregående. Flyttet mitt siste år på videregående (i en alder av 20) og begynte et sted jeg ikke kjente noen. Fikk det mye bedre. Aner ikke hvorfor.. var ikke like mye trett den tid. Men de helvetes årene fra 13-19.. bare trett, trist, aldri sint men TRIST. Ensom, forlatthetsfølelse. Så fort jeg møtte blikket til noen så trodde jeg de skulle ta meg og visste alt om meg.
Den tid er over.. men dette har hengt i. I voksen alder har jeg heller bare vært sint på meg selv. Følt jeg ikke mestrer noe. Så fikk jeg høre det siste jeg ville; «har du Asperger?» sa ei som hadde med jobben min å gjøre. Jeg fikk tidenes største nedtur. Trodde jeg hadde lært å skjule det. Men følte meg med en gang usexy, guttete, uverdig og dømt til å være slik :/ så det har bare blitt til at hele tiden jeg har vært motivert så føler jeg aspergersen ligger k bakgrunnen og ødelegger. Som om hjernene våre har antenner, og mine kommer ikke i kontakt med andre. Bare illustrasjon altså..

Uansett, er litt spent på denne Wellbutrin. Er mest redd for å få varige skader. Eller at jeg kanskje ikke skal kjenne meg igjen.