Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  10 3189
Jeg hadde levd i 17 år, og livet var mystisk, skremmende, men også veldig bra. Jeg var lettere deprimert, og fikk derfor henvisning til BUP- noen å snakke med kunne vel være greit? Eller?

Jeg husker godt første time ennå, det var 12 januar 2012. Jeg møtte opp til timen, visste lite om hva som møtte meg. Jeg ble hentet av en psykiater, spaserte inn på hennes kontor og praten begynte. Hun stilte meg spørsmål som rørte mange brikker inni meg. jeg svarte etter beste evne, men jeg kjente nå at noe inni meg bristet- for alle disse dyptgående spørsmålene om mitt indre ble pirket i, løsnet på. Jeg ble redd, og veldig ustabil. Fra dette øyeblikket begynte ballen å rulle. For hver time jeg hadde hos psykiateren, ble jeg mer og mer ustabil- og redselen vokste.

De påfølgende 4 årene ble et sant helvete jeg aldri trodde jeg skulle befinne meg i. Når jeg fylte 18 år, begynte jeg å drikke alkohol i festlige sammenhenger. Jeg Forstod raskt at alkoholen hadde en funksjon for meg- jeg fikk utløp for alle følelsene som brente på innsiden. Med andre ord, drakk jeg meg sørpe dritings og gjorde veldig mye destruktivt mot meg selv i fylla. Alt jeg kunne skade meg med, ble brukt. Det være seg pilleoverdoser, kutting eller løpe så hardt i veggen at jeg kollapset. Det gikk ikke lang tid før jeg ble innlagt på lukket psykiatrisk avdeling for første gang, og mange flere ble det.

Inni meg var jeg veldig redd, hadde mye sinne rettet mot meg selv, og verden var veldig utrygg. Hver gang jeg ble innlagt på psykiatrisk, opplevde jeg en kortvarig trygghetsfølelse. De trygge menneskene som var rundt meg til alle døgnets tider, de strenge rutinene, og ikke minst ansvarsfraskrivelsen i mitt eget liv. Det å være innlagt på psykiatrisk ble som en avhengighet- og dette gjorde noe med meg. På grunn av min svært selvdestruktive atferd, skjøv jeg alle mine venner vekk fra meg, jeg ødela nesten familien og meg selv. Men jeg mistet hodet helt, det eneste som var viktig for meg på denne tiden var å skade meg selv, for så å havne på psykiatrisk.

Jeg har lenge ønsket å dele min historie(nå ble denne veldig kortfattet), fordi jeg syns det er viktig å belyse at det går an å bli avhengig av å være psykiatrisk pasient.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Veldig bra at du sier ifra. Du er ikke den første, og sikkert ikke den siste som har gått inn i psykiatrien med en moderat lidelse og fått livet ødelagt. Det kalles skadelig terapi. Noen prøvde å si ifra om det for en ti år siden, men de ble gjort tause. Går det galt, har fagfolkene intet ansvar. De legger all skyld over på pasientene. Ganske lukrativt for dem. Jeg er sikker på at psykiatrien, som holder resultatene sine skjult, dreper flere liv enn de redder. At det er bare snille, kompetente, hjelpsomme blant deres personell er bullshit.

Både innad og utenfor fagfeltet er det flere som har fått øynene opp for at psykiatrien er vår tids største bedrag og pestepidemi. F.eks i Psychology gone wrong eller Psykologifagets defekt som du kan finne på Amazon om du er interessert.
Sitat av Sigs Vis innlegg
Du er ikke den første, og sikkert ikke den siste som har gått inn i psykiatrien med en moderat lidelse og fått livet ødelagt. Det kalles skadelig terapi. Noen prøvde å si ifra om det for en ti år siden, men de ble gjort tause. Går det galt, har fagfolkene intet ansvar. De legger all skyld over på pasientene. Ganske lukrativt for dem. Jeg er sikker på at psykiatrien, som holder resultatene sine skjult, dreper flere liv enn de redder. At det er bare snille, kompetente, hjelpsomme blant deres personell er bullshit.

Både innad og utenfor fagfeltet er det flere som har fått øynene opp for at psykiatrien er vår tids største bedrag og pestepidemi. F.eks i Psychology gone wrong eller Psykologifagets defekt som du kan finne på Amazon om du er interessert.
Vis hele sitatet...
Du har mange gode poenger. Er flere som har tatt skade av psykiatri og det er gjort mange eksperimenter som har dokumentert hvor vanskelig psykiatri faktisk er. Slik som Rosenhan eksperimentet hvor sykehuset skulle identifisere hvilke pasienter som var pseudopasienter av 250 innlagte og identifiserte 41, hvorpå det viste seg at ingen av de innlagte var pseudopasienter.

Men å kalle det en pestepedemi er ekstremt. Mennesker som blir innlagt på psykiatrien har åpenbart behov for hjelp, og mange av de drar også nytte av hjelpen de får.

De som jobber der er en sammensatt populasjon slik som på alle andre arbeidsplasser, og logisk vil det være naturlig å tenke at helseomsorg er et felt som har sterkere tiltrekkningskraft til mennesker med stor evne for empati og omsorg enn andre fagfelt. Men som i befolkningen ellers vil det alltid være mennesker som aviker fra dette og som jobber der av andre årsaker. En må også huske på at alle som jobber innenfor helseomsorgen har meldeplikt om noen bryter retningslinjene som de er ilagt å følge.

Psykiatrien prøver som andre helsefaglige felt å være basert på godt utforskede behandlingsmetoder som har påvist effekt gjennom forskning. Et eksempel på et av de nyere tiltakene som er gjort basert på forskning er en overgang fra institusjoner til at de som er frisk nok skal fortsette i sitt vanlige liv så godt de kan, slik at de drar nytte av den behandlingen de får og unngår tilbakefall når de skal tilbake til hverdagen.
Hva var det gjorde at du opplevde innleggelse som noe så positivt at det medførte ønske om stadige innleggelser? Var det at du følte du ble tatt på alvor på institusjonen? At de så deg og det du slet med og likevel behandlet deg med respekt?

Psykiatri er ofte omdiskutert fagfelt, kanskje noe grunnet historikken og hvordan vi tidligere har behandlet psykisk syke mennesker med blant annet lobotomi. Det er liksom ikke matematikk der svaret er gitt og ferdig med det. Men det er veldig mange dyktige folk som jobber innen psykiatrien og selvsagt noen som kanskje ikke burde hatt den type jobb.

For noen psykiatriske tilfeller så vil det være nødvendig med innleggelser når symptomtrykk blir for stort eller om det skjer endringer i tilstand som feks skifte av fase for de med bipolar eller psykoser. Noen psykiske plager vil være av kortvarig karakter mens andre vil vedvare og noen vil måtte regne med å leve med diagnosen.

Tilsyn, korrigering av medisiner og oppfølgning av medisinsk personell er jo helt uproblematisk i somatikken. Ingen reagerer på at en med hjertefeil blir innlagt og alle skjønner nødvendigheten av det. I psykiatrien virker det som enkelte ikke skjønner verdien av behandlingen eller ser nødvendigheten av den. Og det på tross av at psykiske lidelser også er en sykdom på linje med kreft eller hjertesvikt.

Om noen skulle føle de er avhengig av innleggelser så tenker jeg det er kanskje noe som bør drøftes og snakkes om sammen med behandler for å avdekke hva som er årsaken til det, og hva som kan gjøres for å unngå handlinger som vil føre til innleggelser.

Sigs jeg tror vi skal være forsiktige med å avskrive psykiatrien som fagfelt. Det er mennesker rundt oss som er helt avhengige å møte fagfolk i denne gruppen for å få bedre livskvalitet, bearbeide traumer, avlære reaksjonsmønstre, lære bærekraftige mestringsstrategier eller for å mentalt komme dit at de mestrer det å måtte leve med en psykiatrisk diagnose.
Sist endret av random67489; 6. juli 2018 kl. 04:30.
Sitat av random67489 Vis innlegg
Hva var det gjorde at du opplevde innleggelse som noe så positivt at det medførte ønske om stadige innleggelser? Var det at du følte du ble tatt på alvor på institusjonen? At de så deg og det du slet med og likevel behandlet deg med respekt?

Psykiatri er ofte omdiskutert fagfelt, kanskje noe grunnet historikken og hvordan vi tidligere har behandlet psykisk syke mennesker med blant annet lobotomi. Det er liksom ikke matematikk der svaret er gitt og ferdig med det. Men det er veldig mange dyktige folk som jobber innen psykiatrien og selvsagt noen som kanskje ikke burde hatt den type jobb.

For noen psykiatriske tilfeller så vil det være nødvendig med innleggelser når symptomtrykk blir for stort eller om det skjer endringer i tilstand som feks skifte av fase for de med bipolar eller psykoser. Noen psykiske plager vil være av kortvarig karakter mens andre vil vedvare og noen vil måtte regne med å leve med diagnosen. .
Vis hele sitatet...
Veldig ofte var innleggelsene negative, og jeg fikk aldri skikkelig behandling ved innleggelse, det var mer «skadekontroll». Men jeg opplevde en viss trygghet i galskapen, at det var mennesker som måtte ta vare på meg, at jeg slapp å gjøre det selv. Jeg sitter igjen med ganske mange traumer etter mye av det jeg har gjort og det mine handlinger har ført til, men jeg holder hodet hevet ennå.
Man kan vel si at jeg ble avhengig av den responsen jeg tvinge frem hos helsepersonell som måtte deale med meg når jeg var på mitt verste, og den oppmerksomheten som fulgte med.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke skader meg selv lenger, eller har et behov for at psykiatrien ser meg, for det er så ødeleggende i livet. I mange år var jeg så opptatt av min egen elendighet at jeg glemte å leve, glemte å kjenne på at jeg levde. Nå er det ingenting annet jeg vil- leve å være fri fra av psykiatrien, ta ansvar for meg selv og gjøre gode handlinger, både for meg selv og andre.
Sitat av freak_delux Vis innlegg
Veldig ofte var innleggelsene negative, og jeg fikk aldri skikkelig behandling ved innleggelse, det var mer «skadekontroll». Men jeg opplevde en viss trygghet i galskapen, at det var mennesker som måtte ta vare på meg, at jeg slapp å gjøre det selv. Jeg sitter igjen med ganske mange traumer etter mye av det jeg har gjort og det mine handlinger har ført til, men jeg holder hodet hevet ennå.
Man kan vel si at jeg ble avhengig av den responsen jeg tvinge frem hos helsepersonell som måtte deale med meg når jeg var på mitt verste, og den oppmerksomheten som fulgte med.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke skader meg selv lenger, eller har et behov for at psykiatrien ser meg, for det er så ødeleggende i livet. I mange år var jeg så opptatt av min egen elendighet at jeg glemte å leve, glemte å kjenne på at jeg levde. Nå er det ingenting annet jeg vil- leve å være fri fra av psykiatrien, ta ansvar for meg selv og gjøre gode handlinger, både for meg selv og andre.
Vis hele sitatet...
Jeg er ikke helsepersonell og kan ikke mye om psykiatri, men det at du var "avhengig" av å bli lagt inn, kan jo rent logisk sees på som en psykisk lidelse eller manifestasjon av en slik.

De aller fleste av oss har dager der vi kunne tenkt oss å fraskrive oss alt ansvar som jobb, regninger og alt som ikke alltid gjør livet til en dans på roser, men de færreste vil dra den så langt at de vil bli lagt inn av den grunn.
Godt å høre at det går fremover og at du fikser livet og klarer deg bra. Ikke vær hard mot deg selv for det som skjedde. Du var ustabil og det er ikke alltid langsiktig tankegang og konsekvenser får full fokus når det koker i hodet. Vær glad for fremgangen og se på innleggelsene som en del av en prosess. Forsøk å se på at du faktisk ble møtt på en ok måte når du var innlagt, og at det nok har hjulpet med stabiliseringen, komme raskere tilbake og har sikkert bidratt til at du er der du er nå. Gleder meg på dine vegner, godt å se at det er mulig å legge slikt bak seg og se fremover.

At du opplevde innleggelsene som trygge er jo en bra ting. Da virker det som de ansatte gjorde en god jobb. Ang behandling så er det slik det er på de fleste akuttmottak, at det fokuseres på stabilisering mer enn årsaken til problemene. Stabilisering er jo noe som avdelingen kan bidra med der og da når det har oppstått en vanskelig situasjon eller periode.

Selve årsaken til innleggelse og de bakenforliggende problemene er det vel mer vanlig finner sted på DPS, gjerne da poliklinisk om det er mulig. Det tenker jeg skyldes at behandlingen kan være svært tidskrevende og dersom den kan gjennomføres uten døgntilsyn så frigjør jo poliklinisk behandling døgnplass ved akuttmottaket, og mange har jo fått kapasitetsproblemer etter de siste års kutt i psykiatrien og sammenslåing av avdelinger og dermed redusert bemanning så vel som kapasitet på rom.
Sist endret av random67489; 6. juli 2018 kl. 13:49.
Du har tydeligvis kommet deg ut av spiralen og gått videre, og det er jo bra? Så noe hjelp må du ha fått. Sier dette uten å ha noe kjennskap til deg og din historie. For endel år siden, opplevde jeg en skikkelig livskrise som jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp til å mestre.Fikk utrolig nok kontakt med en flink psykolog med kommunal avtale på relativt kort tid. Nok om det.
Poenget mitt er at den følelsen jeg fikk de første gangene jeg var hos ham, hvor jeg ikke bare fikk øse alt mulig ut av meg, men atpåtil fikk forståelse og aksept for tingene som gnagde, den var utrolig! Etter et år med "loftsrydding" skiltes våre veier. Hadde abstinens lenge, og savnet de ukentlige timene i flere år etterpå.
Dette er jo ikke helt i samme liga som du beskriver, men jeg kjenner igjen grunndriften. Å ha en hand å holde i, slippe å ha det tunge ansvaret for seg selv en stakket stund. Få et pusterom.Eller har jeg misforstått? Ønsker deg uansett alt godt og god helse fremover.
De fleste psykiske lidelser manifesterer seg når man går fra ungdom til ung voksen.
Sitat av Fatfreddy Vis innlegg
Du har tydeligvis kommet deg ut av spiralen og gått videre, og det er jo bra? Så noe hjelp må du ha fått. Sier dette uten å ha noe kjennskap til deg og din historie. For endel år siden, opplevde jeg en skikkelig livskrise som jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp til å mestre.Fikk utrolig nok kontakt med en flink psykolog med kommunal avtale på relativt kort tid. Nok om det.
Poenget mitt er at den følelsen jeg fikk de første gangene jeg var hos ham, hvor jeg ikke bare fikk øse alt mulig ut av meg, men atpåtil fikk forståelse og aksept for tingene som gnagde, den var utrolig! Etter et år med "loftsrydding" skiltes våre veier. Hadde abstinens lenge, og savnet de ukentlige timene i flere år etterpå.
Dette er jo ikke helt i samme liga som du beskriver, men jeg kjenner igjen grunndriften. Å ha en hand å holde i, slippe å ha det tunge ansvaret for seg selv en stakket stund. Få et pusterom.Eller har jeg misforstått? Ønsker deg uansett alt godt og god helse fremover.
Vis hele sitatet...
Ja, du sier noe viktig om akkurat det. Jeg savner ennå å ha noen å snakke med, bare en samtalepartner som lytter, prøver å forstå og anerkjenner det jeg sier. Egentlig er jo noe dette alle mennesker trenger, for å kunne utvikle seg, få bedre innsikt i seg selv og gjøre gode handlinger for seg selv.
Sitat av Skepty Vis innlegg
Psykiatrien prøver som andre helsefaglige felt å være basert på godt utforskede behandlingsmetoder som har påvist effekt gjennom forskning. Et eksempel på et av de nyere tiltakene som er gjort basert på forskning er en overgang fra institusjoner til at de som er frisk nok skal fortsette i sitt vanlige liv så godt de kan, slik at de drar nytte av den behandlingen de får og unngår tilbakefall når de skal tilbake til hverdagen.
Vis hele sitatet...
Bildet er muligens noe mer nyansert.
Penger styrer mye...
En døgnplass vil jeg tro koster noen hotellrom...

Link: https://forskning.no/psykiske-lidels...iske-pasienter

Ettersom innlegget er skrevet av Norges forskningsråd ville jeg finne det hårreisende om det ikke er brukt tallmateriale for å underbygge det som fremkommer i innlegget.


Noe krøll med første registrerte nick. Om det er ok å bruke dette eller om moderator vil endre til bindestrek, kan moderator avgjøre.
Sist endret av Statlig..Troll; 12. juli 2018 kl. 22:36. Grunn: tilførelse