Forrige fredag ble siste episode av TV-serien Battlestar Galactica sendt på amerikanske fjernsynsskjermer og noen timer senere spredde episoden seg på torrentsider til lille Norge. Det markerer slutten på seks år med fabelaktig fjernsyn som i løpet av levetiden endte opp med å gjøre ting få dramatiske tv-serier klarer, ting som virkelig ikke forventes av science fiction.
BSG er en gjenopplivning av en gammel tv-serie fra 70-tallet som hadde det samme navnet. Begge handler om menneskehetens siste overlevende som flykter fra morderiske roboter ombord på en rekke romskip eskortert av det siste gjenlevende kampskipet Galactica. Skeptisk? Det var jeg også. Den første BSG var først og fremst et forsøk på å tjene penger på Star Wars-bølgen og var slik vi gjerne husker 70/80-tallets serier: Pompøse og middelmådige med høy ‘camp’-faktor. Hvorfor sitter jeg da her og anbefaler at du umiddelbart går til anskaffelse av nyinnspillingen?
BSG er en ulv i fåreklær. Det finnes øyeblikk med romslag og eksplosjoner - og jeg skal ikke legge skjul på at de ofte er særdeles spektakulære, med en virkelighetsnærhet i forhold til fysikk og militær adferd som står i skarp kontrast til Star Wars/Star Trek el. : Her finner du ingen laserstråler eller mystiske energiskjold, det er kuler, krutt, atombomber, skuddsår og ingen lette utveier. Samtidig er det vrient å promotere serien som en actionserie, for det er først og fremst en karakterdrevet affære. De stadige spenningene mellom de militære og sivile i flåten med skip konfronterer seeren ofte med den ukomfortable følelsen av å akseptere rene fascistiske løsninger fordi vi empatiserer med hovedpersonene og senere i seriene kom, parallelt med den virkelige situasjonen under okkupasjonen av Irak, vi til å se hovedpersonene ty til desperate taktikker i møte med en okkuperende overmakt: Og det var for meg vanskelig å ikke være enig i taktikkene som ble brukt, for jeg fulgte en gruppe jeg empatiserte med! Jeg sier det rett ut: Det er unikt at en science fiction-serie får meg til å være enig i bruk av selvmordsbombere mot en overmakt.
Religion, politikk, militarisme, arbeiderrettigheter og menneskets natur sees gjennom linsen av en verden ulik, men ikke fjern fra vår egen. Det er fjernt nok fra vår egen virkelighet til at overbevisningene glipper, men ikke ulikt nok til at problemstillingene blir irrelevante. Et mangfoldig og sammensatt persongalleri er med til siste stund hvor skillet mellom godt og ondt blir stadig gråere.
Serien er selvsagt ikke perfekt. Den hadde nok av problemer med sendetider, streiker og krav ovenifra, men når alt kommer til alt er det vanskelig å ikke se på helheten som noe av det mest spennende som har blitt gjort med science fiction det siste tiåret, som virkelig utnytter mediets begrensninger og fordeler til det ytterste. Ta det fra en som ikke egentlig liker science fiction - BSG fortjener et forsøk.
Serien startet med en miniserie som kanskje er litt langsom før ting tar seg opp, så det er ikke noe i veien for å starte direkte på første sesong av den ukentlige serien. En kjapp intro følger, med noen små spoilere:
Menneskeheten, bosatt på tolv ulike planeter, bygde Cylonene for å tjene dem. De robotiske tjenerene så seg til slutt lei av slaveriet og sloss i en blodig krig med menneskeheten i mange år før en fredsavtale ble satt i stand. Ingen hører noe fra dem på mange år før de plutselig dukker opp i et velregissert angrep og tilintetgjør hele den menneskelige sivilisasjonen, med unntak av noen spredte romskip og ett eneste kampskip. Cylonene har heller ikke ligget på latsiden, for de er ikke lenger bare metalliske kampmaskiner: Det finnes tolv forskjellige modeller som er uadskillelige fra mennesker og lever blant dem i påvente av angrepet. Noen av dem vet ikke engang at de er roboter, langt mindre har en agenda...
BSG er en gjenopplivning av en gammel tv-serie fra 70-tallet som hadde det samme navnet. Begge handler om menneskehetens siste overlevende som flykter fra morderiske roboter ombord på en rekke romskip eskortert av det siste gjenlevende kampskipet Galactica. Skeptisk? Det var jeg også. Den første BSG var først og fremst et forsøk på å tjene penger på Star Wars-bølgen og var slik vi gjerne husker 70/80-tallets serier: Pompøse og middelmådige med høy ‘camp’-faktor. Hvorfor sitter jeg da her og anbefaler at du umiddelbart går til anskaffelse av nyinnspillingen?
BSG er en ulv i fåreklær. Det finnes øyeblikk med romslag og eksplosjoner - og jeg skal ikke legge skjul på at de ofte er særdeles spektakulære, med en virkelighetsnærhet i forhold til fysikk og militær adferd som står i skarp kontrast til Star Wars/Star Trek el. : Her finner du ingen laserstråler eller mystiske energiskjold, det er kuler, krutt, atombomber, skuddsår og ingen lette utveier. Samtidig er det vrient å promotere serien som en actionserie, for det er først og fremst en karakterdrevet affære. De stadige spenningene mellom de militære og sivile i flåten med skip konfronterer seeren ofte med den ukomfortable følelsen av å akseptere rene fascistiske løsninger fordi vi empatiserer med hovedpersonene og senere i seriene kom, parallelt med den virkelige situasjonen under okkupasjonen av Irak, vi til å se hovedpersonene ty til desperate taktikker i møte med en okkuperende overmakt: Og det var for meg vanskelig å ikke være enig i taktikkene som ble brukt, for jeg fulgte en gruppe jeg empatiserte med! Jeg sier det rett ut: Det er unikt at en science fiction-serie får meg til å være enig i bruk av selvmordsbombere mot en overmakt.
Religion, politikk, militarisme, arbeiderrettigheter og menneskets natur sees gjennom linsen av en verden ulik, men ikke fjern fra vår egen. Det er fjernt nok fra vår egen virkelighet til at overbevisningene glipper, men ikke ulikt nok til at problemstillingene blir irrelevante. Et mangfoldig og sammensatt persongalleri er med til siste stund hvor skillet mellom godt og ondt blir stadig gråere.
Serien er selvsagt ikke perfekt. Den hadde nok av problemer med sendetider, streiker og krav ovenifra, men når alt kommer til alt er det vanskelig å ikke se på helheten som noe av det mest spennende som har blitt gjort med science fiction det siste tiåret, som virkelig utnytter mediets begrensninger og fordeler til det ytterste. Ta det fra en som ikke egentlig liker science fiction - BSG fortjener et forsøk.
Serien startet med en miniserie som kanskje er litt langsom før ting tar seg opp, så det er ikke noe i veien for å starte direkte på første sesong av den ukentlige serien. En kjapp intro følger, med noen små spoilere:
Menneskeheten, bosatt på tolv ulike planeter, bygde Cylonene for å tjene dem. De robotiske tjenerene så seg til slutt lei av slaveriet og sloss i en blodig krig med menneskeheten i mange år før en fredsavtale ble satt i stand. Ingen hører noe fra dem på mange år før de plutselig dukker opp i et velregissert angrep og tilintetgjør hele den menneskelige sivilisasjonen, med unntak av noen spredte romskip og ett eneste kampskip. Cylonene har heller ikke ligget på latsiden, for de er ikke lenger bare metalliske kampmaskiner: Det finnes tolv forskjellige modeller som er uadskillelige fra mennesker og lever blant dem i påvente av angrepet. Noen av dem vet ikke engang at de er roboter, langt mindre har en agenda...
).
