Det er absolutt ikke slik at bare de problemfrie og "perfekte" menneskene utøver suksess. Nei nei nei. Mange mennesker har ting som de kanskje sliter med skikkelig. Alt virker tilsynslatende perfekt, men kanskje innenfor familie eller personlige problemer kan det ligge en haug med møkk. Noen av disse "perfekte" menneskene, kan jeg se for meg bruker deres suksess som skalkeskjul for deres indre følelser, som ligger der og gnager og gjør vondt, men som aldri ser dagslys, fordi de gjemmer seg blant suksess i f.eks jobb og arbeidslivet. Suksess på andre punkter kan få et menneske til å føle seg mer tilfreds, hvis det har feilet inderlig på andre ting, og derfor overdøve personens svake punkter ellers i livet. Dette er hva jeg tror, og kan tenke meg gjelder noen mennesker. At de på en måte søker tilflukt i jobb o.l, gjemmer seg fra problemene sine, rømmer fra dem.

Men jeg føler med deg, hold ut og lykke til.

Jeg er en av de ikke så altfor mange (Forhåpentligvis), på dette forumet som kan snakke fullt ut om å være så langt nede, som blir beskrevet her. Dette grunnet at jeg har vært der. Jeg har ved flere anledninger vurdert å ta mitt eget liv, tilogmed forsøkt, og nesten fått det til.

Ut fra alle mine derpresjoner og selvmordstanker, begynnte jeg tidlig å få en ganske "gi blaffen i meg selv" holdning. Som fremdeles er der .. Jeg tenker på å drepe meg selv omtrent hver eneste dag, uten å gi noe spesiellt uttrykk for det. På ungdomskolen, pleide jeg å skade meg selv, uten helt å mene det som "selvskading". Mer som et lite tidsfordriv.. Ganske "Sykt" om jeg skal si det selv.

Jeg kommer nok aldri til å bli helt "frisk", søvnløshet, depresjoner og til tider ekstreme nedturer, har satt sine spor. Jeg suger når det kommer til skole, jeg får sjeldent sove. Ved siden av dette, er det mye mye mer, som jeg ikke ønsker å nevne her.

Av alt dette, har jeg også mistet mesteparten av følelsene mine. Det skal utrolig mye til for at jeg føler meg glad og komfortabel, eller bare ganske enkelt bra. Det skal også nevnes at det skal en del til for at jeg skal føle meg utafor, eller lei meg også .. Jeg bare "Er der", på en måte.
En ganske så uutholdelig oppfatning. Det samme gjelder for smerte og nytelse også..

Det eneste som faktisk holder meg tilbake, er vissheten om jeg kan hjelpe andre.
Jeg har allerede hjulpet flere andre mennesker, som lider av det samme.
Jeg har hindret 2 selvmordsforsøk, da når det var snakk om en time eller to før det eventuellt skjedde.

Grunnet av min ganske så "unike" evne til å hjelpe andre, kommer jeg til å ta psykologi utdanning.
For det første har jeg vært / er så langt nede selv, at jeg vet om det meste som hjelper, for å komme på rett kjør igjen. Jeg kan for eksempel gjøre en generellt "frisk" person, som er stein-spisende sint, til verdens gladeste person på et par minutter. Men dette hører ikke hjemme i denn tråden

Men uansett, det finnes nesten alltid en grunn for å leve. Men allikevell .. så er det også alltid en grunn til å gjøre slutt på faenskapet. Det gjelder bare å sørge for at grunnen(e) til å leve, veier mer enn grunnen(e) til å ta sitt eget liv.

Dette er kanskje skrevet litt uoversiktlig og merkelig, men prøv å lese litt i mellom linjene.

Og lille nikotin, du burde heller bli lærer. En psykolog kan ikke hjelpe en annen person så mye. Tror du, føler du at det er noen som kan hjelpe deg?? Det er ting i løpet av livet ditt som har gitt deg de tankene som har ledet deg til selvmordsfosøk. Hadde ikke dette skjedd deg, hadde du ikke endt der du gjør. Jeg er som deg og vet t det ikke går ann å gjøre noe med slikt nåe en først er der fordi da er ens taneker ferdig utviklet. Hvis du blir lærer vil du kunne hindre at folk blir som oss. Skjønner du hva jeg mener?

Ja det vet du like mye om som jeg gjør. Jeg er enda en norsk fyr som har vært på vei til å ta selvmord. En psykolog kan kun være bra å snakke med fordi han vet hva han ikke skal si til en som er deprimert eller lignende. Det er ett fett så lenge en får snakke med noen, men det er en stor fordel når personen vet hva han/hun ikke skal si og det er den fordelen en psykolog har ettersom at psykologen har lært det på universitetet. Det jeg mener er at det er så mye tull i at folk skal stå i kø i over et år og vente på å få snakke med noen når personen egentlig kan få større nytte av å snakke med noen som opplever akkurat det samme som det er veldig mange i Norge som gjør. Derfor blir jeg fobanna når folk sier at det er jo bare til å finne seg en. Som om at systemet er det beste.

Jeg vil forrsten anbefale alle som har et slikt problem på grunn av mobbing å se episode 16 i sesong 3 av one tree hill som handler om mobbing. Den er emosjonell

til john b: det er ikke alltid så enkelt å ta kontakt med noen og hvis man skal det så må man ofte snakke med foreldrene sine om det først og det kan være veldig slitsomt... jeg er ikke på så veldig godfot med foreldrene mine selv akkruratt nå og orker da ivertfall ikke å snakke med dem om hvordan jeg har det...og hvis man liker musikk så kan det hjelpe litt... har sittet på rommet mitt og hørt på musikk nå de to siste ukene merker egentlig ikke om det hjelper men det blir ikke verre ivertfall...men ungå ivertfall hasj og andre rusmidler det bare føkker deg enda mer opp.

Drar opp igjenn denne. Som dere kan lese i den første posten min; " At jeg aldri" kommmer til å bli helt frisk .. her fikk jeg rett. Jeg har vært igjenom hendelser .. Som jeg helst vil spare dere for. Jeg har mistet alt av følelser for meg selv..

Jo selvfølgelig, jeg kan bli forelsket, noe jeg i den forstand er .. . . Men om jenta det er snakk om finner seg en gutt, som da ikke er meg.. heh.. Ok, tenker jeg. Kunne blitt meg, men hun blir nok mye lykkeligere hos ham". Jeg ønsker meg ingenting .. og alt jeg ønsker meg, gir jeg med glede i fra meg, for å glede en person.

Jeg bryr meg ikke filla hva som skjer med med lenger.. Hvis jeg ser en trist person, går jeg bort til dem og spør; Unnskyld - er alt bra ? (selfølgelig er det ikke det, ettersom personen ser trist ut)
De svarer da som regel "Joda *tørke noen tårer fort, og prøve å tvinge frem et smil) Alt er bra
Selfølgelig ser jeg at noe er alvorlig galt, og jeg snakker med dem om det. Prøver å hjlpe dem til et bedre humør.



Jeg har gitt opp livet. Jeg er død, men fremdeles levende. Jeg kunne i dette øyblikk, ta frem en kniv...og kutte pulsårene mine med en gledelses tåre fra kinnet .. og dø sakte men sikkert - smilende. Endelig. Endelig. Endelig. Jeg sier dette nå, siden jeg får vil kke sagt det når jeg er død / døende.. De minuttene, som trengs for blodet å renne ut av kroppen, de minuttene.. Vil være de beste minuttene i mitt liv.


Det er noen få ting som .. holder meg tilbake fra å gjøre dette .. dette jeg lengter så etter .. å frigjøre meg fra denne verden og alle problemene.. all tomheten. Det eneste tingene er vennene mine .. familien min. Hva vil hende med dem da ? Hvordan skal det gå med dem, om jeg ikke er der for å passe på dem .. muntre dem opp når de føler seg nedfor, hvem skal få dem til å le?
Hvem skal være den som sier;Her, du kan ta min. når det er tomt for drikke / mat / penger.

Jeg hører magen hans rumler, men han tør ikke spørre noen om penger ...Jeg står i kantine køen. og har akkurat 16 kroner.. nok til litt mat. "Ta matpengene mine du .. jeg klarer meg".

Hadde det ikke vært for familie og venner ville fått en så stor sorg .. Hadde jeg ikke vært i live nå.

Hvis jeg er borte .. .. hva hender da ? Nei. Noe slikt kan jeg ikke utsette dem for. Men .. den dagen..når den søte dagen kommer, dagen jeg endelig skal dø.. Da skal jeg gråte - av glede. Endelig .. får jeg fred!

Drar opp denne tråden igjen jeg.

Har selv slitt med depresjoner 5-6 år, og for ca. 2 måneder siden ble begeret fullt. Da klarte jeg ingenting mer. Fikk ikke sove, men orket ikke å stå opp likevel. Planla selvmordet mitt, men så tenkte jeg på mamma. Den eneste som faktisk betyr noe for meg. Jeg brydde meg ikke mer, men tenkte mamma fortjente å vite. Sendte en tekstmelding til henne, hvor jeg skrev at jeg ikke orket mer.

Heldigvis(?) ringte mamma fastlegen min, som handlet raskt og fikk et legeteam bort til meg. Deretter ble jeg kjørt til psykiatrisk poliklinikk. Slapp innleggelse, men ble enige om å begynne på antidepressiva og samtaler med psykolog. Igjen gjorde jeg det ikke for meg selv, men for mamma. Jeg bryr meg ikke om mitt eget liv.

I 5 år har den eneste tiden jeg har vært "lykkelig" vært mens jeg sov. Da føler jeg ingen smerte, og ofte drømmer jeg helt herlige drømmer. Men så får man ikke sove mer. Hva faen har man da?

Til dere som synes det er egoistisk å ta sitt eget liv, kan du tenkte deg dette: Inni deg er det et svart hull som suger ut all glede. Hver gang du skal i butikken, til en kamerat (dersom du er så heldig å ha en) eller hva som helst, så må du putte på deg en maske. Du skjuler hvordan du har det på innsiden. Hver dag. Følelsene inni deg gnager, men du tør ikke vise dem. Hver eneste følelse bortsett fra smerte må spilles. Du er fanget i deg selv. Alle sier du må fortsette å kjempe, og at det vil bli bedre. Men alt håpet ditt er borte for lengst. Hvorfor skal ting plutselig bli bedre? Du har bare et ønske og det er å være lykkelig. Ikke levende, men lykkelig. Spiller ingen rolle om du er død eller levende.

Foran deg har du to veier. Den ene fører rett til "lykke". En slags 4-felts motorvei. Dette er selvmord. Den andre veien er liten, kronglete, hullete, trang og usikker. Dette er livet. Man starter på den lille veien, men etter 5 år mister man troen. Hvem ville ikke vært fristet til å ta den trygge veien da?