Tingen er at alle ikke kommer seg gjennom det. Flott at du er oppegående og sterk nok til å takle motgang, men du kan dessverre ikke bruke deg selv som fasit på de som ikke er like mentalt utrustet som deg.

Ja vi hører om flere tilfeller av depresjon, angst og selvmord idag, tallene har nok steget, men ting er stort sett som før, forskjellen er nettopp den at vi hører om slikt mer i dag, før skulle man holde kjeft, det var noe man måtte skamme seg over og aldri nevne igjen.

Forhåpentligvis kan personer som ikke har det så godt med seg selv bli møtt med støtte, og ikke hån.

?? Påstod psykologen at vennen din ikke var deprissiv? Utrulig dårlig...

Utrolig bra sagt! Er altfor mange som bare skriker EGOIST eller sier at "nei du har ikke ekte problemer", det gjør meg så inderlig forbanna når folk skal komme å vise til hva de selv hadde tålt og ikke tålt.

Deprimert er noe hvem som helst kan bli en eller annen gang i livet, f.eks. manis depresivitet sies å være noe arvelig. Dette betyr også at det kan ligge latent i en mange mange år før det popper opp i trynet på deg og sender det ned i en lang dyp undergrunn.

Må bare si at folk skal passe seg litt før de dømmer på akkurat dette feltet, det kan være mye som ligger til grunne for bunnløs depresivitet.

Oida. Jeg VET at det finnes folk som har virkelige problemer som trenger hjelp. Men det er mange som krisemaksimerer noe jævlig også. Det var bare det jeg ville få fram. Har en person veldig nær meg som nå etter mange år med alvorlig depresjon endelig har begynt på medisiner. Dette etter jeg nærmest tvang henne til å oppsøke profesjonell hjelp. Og ja, jeg selv er visstnok rimelig psykisk sterk, har blitt trakassert på det groveste et par ganger for en del år tilbake. Uansett, jeg prøvde for all del ikke å si at "det jeg føler er riktig" i den forrige posten min!

Nå er det jo sånn at det er psykologen som i samarbeid med en lege har gitt denne personen (la oss kalle henne Eli) denne medisinen fordi hun mener vedkommende trenger den. JEG, derimot, fikk Eli til å faktisk begynne å gå til psykolog fordi hun lenge har slitt psykisk. Er ikke for medisinering selv, men er spent på å se hvordan det fungerer for Eli og om hun synes det har noen effekt selv. Og jeg har ALDRI kalt kutting for krisemaksimering, så nå får du gi deg. De fleste (det finnes såklart unntak, som alltid) som kutter seg har en underliggende grunn for at de gjør det, selv om kanskje du ikke tror det. Hvis du ikke klarer å komme med et mer gjennomtenkt svar til meg enn det der, kan du bare la være.

Nei jeg har ikke det, men jeg har en nær venn som har vært der, så jo jeg veit faktisk hvordan det er.
Bli forbanna om jeg kaller dem en egoist? ja for all del bli sur, men det hjelper da ikke. Og jeg sier ikke at de har ikke et stort problem. De har et meget stort problem når de har planer om å ta livet sitt over noe som ofte er bagateller i den store sammenheng.
Du snakker som om du sitter på all kunnskapen bak det å være depresiv og ha sucide tanker, men har du noen gang prata med en psykolog om dette før? Det har hvertfall jeg, og det er utrolig hva folk griner over.
Hadde jeg møtt dem så hadde jeg sagt get a grip til dem. Her er det altså snakk om personer som ikke har noen problemer med psyken på andre området eller sliter med manisk deprisivitet såklart. De tror at verden handler om dem og at alt alle gjør er gjort for å gjøre live surt for akkurat dem.
Prater nå om folk som skal ta selvmord pga at katten dems døde.

Du setter det litt på spissen, men det var nettopp dette jeg mente med krisemaksimering. Mennesker som er nedfor fordi typen har gjort det slutt, og andre ting som sikkert virker ille der og da, men som i det store og hele bare er småpoteter.

Disse menneskene er da virkelig ikke relevant i denne diskusjonen, de ville aldri ta sitt eget liv.
men folk må faktisk forstå at ulike mennesker tar forkjellige ting på forskjellige måter.

uansett overdrivelser eller ikke (burde ikke det å overdrive psykisk sykdom ansees som psykt i seg selv også?) så mener jeg det er bedre å møte mennesker med empati og forståelse enn latterligjørelse og uthenging.

Vell, kanskje den personen levde et jævli kjipt liv med dårlige venner som vedkommende følte at utnyttet han/hun. Det eneste vedkommende hadde å gripe fatt i var typ et dyr som kanskje var det eneste vesenet på hele jord man kunne snakke til og si alt man hadde inne og som var det eneste vesenet som ikke utnyttet personen.

Man kan virkelig dra en sånn historie langt, og uansett hvor langt man drar den så er jeg nesten overbevist at du vil finne personer som er akkurat der. Det nytter ikke å si "få deg en ny katt" eller prøve å få en slik person til å tro på deg at "alt kommer til å bli bedre". Hvorfor er du noe anderledes enn de andre som bare utnytter vedkommende? Det å utforske sinnet til en person som er der nede tror jeg ville vært en anderledes opplevelse, og kanskje noen av de "folk som kutter seg er egoister" får et lite innblikk i hvordan andres liv kan være.

Skal man dømme folk fordi de gjorde et valg med det eneste de har rett til å ta avgjørelse om nemlig sitt eget liv?
Man kan argumentere mye for og imot der. Det beste argumentet for er at man berører veldig mange mennesker rundt seg, mens det beste argumentet imot vil jo da måtte være at de rundt personen kanskje har gjort en dårlig jobb med å være der. Som mange garantert tenker ut av den forrige setningen er at jeg generaliserer, men det er akkurat det som alle gjør her. Alle som vurderer selvmord er unike, de har alle levd sitt unike liv og har sine unike opplevelser som gjør at de sitter der de sitter med sin valgte metode, men mange her kaster ut kommentarer om alle "selvmordskandidater" selv om det er like mye sammenheng mellom 2 personer der som mellom mordi og Osama Bin Laden.

Du kan vel egentlig ikke si at DU vet åssen det er å være deprimert om DU ikke har vært det, det du derimot kan si er at du vet åssen det er å ha enn venn som er deppa og vil ta livet av seg. ALT er bagateller i den store sammenheng så det er ikke noe poeng å blande "den store sammenheng" inn. Det handler om hvordan ulike personer opplever motgang på ulike måter, om det samme problemet ikke hadde vært et problem for deg så neivel, men det er lov å bruke hodet.

Skal jeg bruke hodet? jøss. takk for at du sa ifra.
Alt er da så neimen meg ikke bagateller. I løpet av et liv så opplever man jo drøssevis med ting og tang som man vil huske så lenge man lever.
Og den store sammenheng er livet til personen. Det er jo det selvmord går ut på, så syns det er vrient å ikke nevne det. Alt som har skjedd før og etter man er født og død er jo care når man skal ta sitt eget liv, det er det man selv har opplevd som teller her. Altså alt --> den store sammenheng.

Du har rett i at jeg ikke vet hvordan det er å være deprimert selv, for jeg har aldri vært så deprimert at jeg har vurdert å ta mitt eget liv utifra det. Men jeg har fått en god innsikt da. Det blir vel mer korrekt å si

Heh, dette var jo dypt. Men du er vel sikkert ikke gamle karen.

Jeg tror de fleste som tar selvmord innerst inne ønsker å leve, men ser så mørkt på det at de føler selvmord er eneste utvei. Ofte er selvmord tilfeldig at skjer dén gangen, for en selvmorder har som regel tenkt tanken før. Derfor burde man ta folk som sier de tenker på selvmord, seriøst, for plutselig en dag skjer det.
Jeg tror at for mange hjelper det at venner stiller opp for dem, lytter på dem, ønsker at dem skal ha det bra, ønsker å forstå deres situasjon. Men ikke alle har så gode venner, ei eller foreldre som ønsker å forstå, og en psykolog er ikke alltid utveien. Mange psykologer er for dårlige, og det verste er at de kan henvise deg til piller - noe som slettes ikke løser problemet, men bare utsetter det.
For at en deprimert person skal få det bra, må han forandre tankemønsteret, lære seg til å tenke annerledes, se nytt. Ofte er veien kort for å bli inspirert til det, det er ikke mye som skal til.
Å lære seg forholde seg til sine problemer, vite hvorfor de er der og hvorfor de plager deg, kan gjøre deg sterk.

Enig, de fleste vill jo ha et vellykket liv og gode venner. Men alle er ikke så heldige at de har gode venner eller at de ser på seg selv som en uten noe anlegg å leve bra.

Jepp, helt enig. Det gjelder bare å være psykisk sterk nok til å klare å rette tankene bort fra problemet og over til hvor det er der når man ikke har noen andre. Ofte er de personene som ikke har noen desverre også de svakeste.

Angående selvmord og feighet. Jeg sier ikke at det er feigt fordi det ville gjøre meg til en hykler.
Menneskets psyke har en enorm effekt på seg selv, og tenk deg de tankene som raser gjennom hodet på en som hopper fra broen,skyter seg i hodet, el. Å si at man er sterk nok til å bekjempe de tankene, i enhver situasjon, vil egentlig si at man ikke er menneske. For mennesker er en følelses-styrt dyrerase, som igjen sier at det å kjenne sine begrensinger er ett tegn på intelligens. Vi er ikke så sterk, det er derfor det er så mange av oss. Hvem har rett til å si at man hadde klart noe man ikke har prøvd?

"Den viktigste enkeltårsak til selvmord er psykisk lidelse, spesielt depresjon. Det veloverveide, "rasjonelle" selvmord forekommer sjelden. Ungdom er mer impulsive enn voksne, og selvmord blant unge kommer oftere overraskende på omgivelsene"

Noe som kan bevises enkelt ved hjelp av statistikk. Mange av de som prøver å begå selvmord som ikke er momentant (piller, kutting osv) begynner å angre mens de gjør det og dermed klarer ikke å fullføre det. Hadde de gjort "noe så enkelt" som å skyte seg så hadde de ikke hadde noe tid til å sitte å tenke seg om mens de blør ihjel.

dette svaret ble visst langt som et vondt år... men tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan det var å komme på et sykehus, for å få hjelp til å behandle selvmordstankene sine.
Selvmord er et veldig viktig, alvorlig og for mange et vondt tema å snakke om...
syns det er kjempeflott at noen faktisk bringer det litt opp i lyset som det du gjør nå Incubo.



Jeg har selv slitt psykisk i mange år, og plutselig så kunne jeg ikke komme lenger ned enn hvor jeg befant meg, og den eneste utveien for meg var å gjøre slutt på livet.

Hadde slitt med psykoser og selvmordstanker lenge. Og hadde både fastsatt klokkeslett, dato og tid på døden... Hadde også designet gravsteinen min husker jeg :P noe som virker helt sinnsykt for meg i dag, men den gangen var jeg redd for ikke å få en plass å hvile.
Det gjorde det faktisk litt lettere for meg i den situasjonen jeg var i å konsentrere meg om noe konkret (som å legge planene) og gå å glede seg minuttet da alt var over kom.


Det var siste natten i februar det skulle skje, og mamma var på jobb (hun jobber som ambulansepersonell i på den lokale brannstasjonen, og var i stasjonert tjeneste. Lillesøsteren skulle være hos bestemoren sin, og jeg skulle få være alene hjemme.)

rundt klokken to på natta skrev jeg selvmordsbrevet mitt på i dagboken min på et av nettets mange communities...

koste meg med litt mat, mens jeg venta den siste timen på at toget skulle nærme seg... slik at jeg kunne stå forran det, og bare forsvinne... ville liksom ha et siste og hellig måltid før jeg dro min vei (... har alltid vært glad i mat )

ca. 10 minutter etter at jeg hadde skrevet det som jeg mente skulle bli mine siste ord, så hører jeg noe forferdelig til tramping utenfor huset, og kunne ikke skjønne hvem som skulle drive der midt på natten..
Inngangsdøra ble revet opp. Der stod mamma og makkeren hennes.

Hun var helt forstyrra, og spurte "har du ikke lagt deg?" joda sa jeg, men stod opp igjen..
-"Hva er det du driver med?"
- hva? spurte jeg
-"Det ringte en mann til meg å sa at du hadde skrevet noe om å ta livet ditt på internettet"
- Neida mamma!, jeg har bare vært litt frustrert og skrevet litt om det, nå har jeg det mye bedre.
sa jeg med en forferdelig trang til å fortelle det... men jeg klarte rett og slett ikke.


Hun slo seg til ro, og dro tilbake til brannstasjonen (noe jeg egentlig var litt glad for),
på veien dit hadde hun fått enda en telefon, og kom tilbake fort som faen.

Makkeren ringte AMK over helseradioen, og det ble bestemt at jeg skulle til legevakten for vurdering.
Når vi omsider kom fram til det somatiske sykehuset jeg sokner til, hvor legevakten var, låste makkeren til mamma oss inn i akuttmottaket - det glemmer jeg aldri;

for når de dørene åpnet seg, så virket det bare som jeg hadde kommet til himmelen.
Det vart så utrolig mye lys! ble helt blenda... og sykepleierene smile, så nermest ut som engler... rakk ikke tenke så mye før jeg kom kom inn til legen.
han spurte meg mange spørsmål som jeg rett og slett ikke kunne forstå meg på.

"Hvorfor i hælvette spørr du meg om det her" tenkte jeg
men utifra de merkelige spørsmålene, kom han tilslutt busende ut med dette "Jeg vurderer selvmordsfaren din som så høy at jeg vil tvangsinnlegge deg, hvis du da ikke samtykker i å legge deg inn øyeblikkelig" , og så for det videre til et psykiatrisk sykehus, tok vel bortimot en og en halv time tror jeg.

Mamma satt hele tiden bak i bilen med meg sittende på en annen stol de hadde inni der.
hun holdt meg i hånda og gråt heele veien fra vi startet hjemme og til jeg var sperra inne på psykiatrisk akuttavdeling

Husker det var så skremmende..
jeg så for meg gitter forran vinduene, metallsenger med belter i, sjokkbehandling, personale i hvitt og fullt av sikkelig sprø og farlige mennesker.



---
Dette vil jeg foridle til dere alle sammen: Etter å ha kommet igjennom de låste dørene , så var ikke en lukket psykiatrisk akuttavdeling så skummelt som det kan høres ut som.

Det var farger på veggene, det var to dagligstuer med kunst og mange vinduer. og ingen som løp i gangene og skrek. Det første jeg gjorde når jeg kom inn var å ta en røyk.
Da ble det med en meget koselig og kjekk mann fra personalet inn på røykerommet, og vi prata litt, og jeg ble helt rolig og trygg.

Røykerommet var også et helt normalt rom, med blomster, pene møbler og vinduer.

Det er gitter forran de vinduene som kan åpnes, men de er laget slik at de ikke synes
- og det er mulighet for å åpne dem en god del før det blir stoppet av "gitteret" på utsiden. de fleste vinduene kunne man faktisk sette på "gløtt".

Hadde forværn med en lege før jeg kunne ta kvelden, og det varte faktisk nesten en time.
Legen på psyken forstod meg så utrolig godt, og jeg fikk tid, og hjelp av han til å sette ord på hvordan jeg følte meg akkurat der jeg satt. og han sa alt jeg trengte å høre for å få det litt bedre med meg selv.


Sengene var helt normale, og rommene var passe store.. uten noen forstyrrende elementer.

Før jeg skulle sove fikk jeg litt beroligende; en rikleig dose sobril,
og da sov jeg til kvelden etter.

---


For meg var det ikke bare en impulshandling, som mange beskriver, det var et ønske jeg hadde hatt lenge - fordi alt bare var vondt... men da jeg var oppi situasjonen kunne jeg ikke forstå at det gikk ann å få hjelp. Jeg hadde ikke lyst til å snakke med noen om det, og jeg hadde virkelig innerst inne ikke lyst til å leve, så jeg endte opp med barberbladene mine da, om natten når alle andre sov for å få fokuset over på noe som var fysisk vondt i steden.


Og Ja, det hadde kanskje vært godt at noen hadde sagt "Jeg er så jævelig glad i deg, og jeg ser du har det vondt, og jeg ser du sliter... kan ikke jeg få lov til å hjelpe deg?" men det var det ingen som sa.

jeg har flere ganger lagt merke til det hos meg selv også, har jeg en venn som jeg vet er deprimert, er jeg fryktlig redd for å snakke om selvmord.
-redd for å spørre eller snakke med han/henne om det i tilfelle det kunne sette de på tanken.

Eksen min var veldig deprimert, og jeg spurte rett ut "si meg en ting Inge, har du tanker om å skade deg selv, eller om å ta ditt eget liv?"
svaret jeg fikk var enkelt og greit "Ja".

Derifra kunne han få hjelp, han hadde tillitt til meg, men samtidig så er det ikke så lett å fortelle om slike tanker. Et konkret spørsmål kan være greit å få. så slipper man den utfordringen om å si det selv.
- arrester meg gjerne her, dette er noe jeg selv tror og mener... vet ikke om det er faglig begrunnet noe sted...

og dette med piller, er det mye snakk om, anti-depresiver... "Piller gjør da ingen frisk... de blir jo bare zombier", eller "De får komme seg ut i frisk luft i stedet, det hjelper!"

det er kanskje sant, det at man blir litt fjern, jeg var det i starten jeg og... Men hvorfor i hælvette skal man ikke ta en pille og få det bedre? det er bare en midlertidig løsning dette med medisiner, før man har fått den behandlingen som trengsm og man klarer seg uten.


Etter at jeg var så langt nede, har jeg fått et merkelig syn på livet og alt som eksisterer.
er veldig glad i medmenneskene mine, gjør alt for at de skal ha det bra, jeg er kanskje blitt litt for... hva skal jeg si... hm =/
redd for tanken om at de kanskje plutselig ikke er der lenger.

Og når jeg ser noen smile tenker jeg som så:
- Fint å se at du har det bra

Husker i vår, da det luktet kumøkk ute og alle bare: "ååå fy faen som det stinker!"
mens jeg bare satt der med røyken min og tenkte: Det lukter faen meg! er det ikke deilig å ha muligheten til å kunne lukte?

-- Osiris --

Høres ut som du har funnet ut at ting ikke er så ille alikevel? Hyggelig! Kall meg gjerne en idiot, men jeg liker solskinnshistorier

Problemene med piller er vel ikke når de blir brukt som du beskriver det, men heller når de blir brukt på mer permanent basis :/

.... nå har jeg jo ikke lest alt i denne posten da, men.....
ser noen skriver "de som vil ta selvmord ønsker innerst inne og leve"
...SERIØST når du vipper over 30++, og det begynner og bli drit og gå på byen, hva er det og leve for da?....stå opp 5dager i uka kl07.00 kun for og betale gjelden du skylder banken for ett ekkelt hus som du må stadig fikse på, hver dag er en reprise. ,,,stå opp, komme seg på jobb, reise hjem i en max irreterendes bilkø, hjem og spise midag, og hvis du har dame..."hei hvordan har din dag vert i dag"(som er og blir den eneste dama du skal se på de 50-60 neste årene)
for min del så går lønnen til leilighet,bil og regninger++, greit nok at det blir noen morsomme tider i ny og ne med kompiser, men er det vert det? ...

hadde kansje vert en annen sak hvis jeg hadde hatt 500.000 i året, eller falt totalt for ei dame

Har ikke vært inne men jobbet inne, og det du sier er utrolig bra at noen skriver. Det er så mange mennesker med medfølelse som befinner seg innenfor gitterene. Ja, noen innsatte er gale, men de fleste er folk som prøver, de fleste er folk som vil gjøre ting bedre. Mye dritt å høre om sykehusene men de er der for å hjelpe, til tross sin stygge historie, er de i medvind i vår liberale verden. Håp og håpløshet er to sider av samme sak.

Glad for å høre at du kom deg ut

Til bl.a. WRAP.


Du burde lese en bok som heter "Kunsten og være unyttig". Den er tynn, lettlest og noe alle vil kjenne seg igjen i. Mange mennesker vil nok få inspirasjon av den boken. Du kan bestille den her. http://www2.lommelegen.no/butikk/prodhtm/prod000304.asp

Den handler om nettopp det du snakker om - det vanlige kjedelige hverdagslige "repeterende" livet. Bl.a. at samfunnet og livene våre idag består av å tjene samfunnet/staten med å være til nytte for dém, fremfor å være til nytte for oss selv. Vi ender opp utbrente etter å ha tatt for gitt og/eller slitt med hverdagsliv og jobb - vi ender opp med å lure på hva gjør egentlig jeg er her, hvorfor jobber jeg der jeg jobber, blir jeg lykkelig av det jeg gjør? Er meningen med livet bare å jobbe, formere seg og slite ræva av seg?

Du snakker om å ha mye penger. Ja, hadde det ikke vært flott å hatt så mange penger at man kunne reist hvor man ville og kjøpt det man ville ha.. Hvorfor skulle ikke jeg og du ha råd til å dra til alle verdens hjørner, kulturer og strender, slik Victoria Beckham har? Fortjener virkelig hún fler gode opplevelser enn det ví gjør? Nei hun gjør jo egentlig ikke det. Samfunnsordningen på jorden er bra uorganisert og dårlig med tanken på akkurat det der. Kanskje engang i fremtiden vil vi ha skapt et samfunn som fungerer/"rullerer" slik at verdens goder er tilgjengelig for alle ?

Egentlig så trenger vi ikke så mye. Det vi trenger er næring, varme, husly, (helst litt kjærlighet og selskap også - har man det er man heldig og burde være flink å sette pris på det.) Og det skal ikke høye utdanningen til (ofte ikke utdanning i det hele tatt) for å klare seg selv når det gjelder våre absolutt primære behov. Det verste er vel husly, særlig for nyetablerende, slik boligpris-systemet fungerer idag. Det er også litt rart at det skal være vanlig for alle å ha lån i årevis før man helt eier hus og hjem. Men nå er det desverre slik det fungerer idag. De fleste må låne for å kunne eie et eget bo.
Både enslige, par og barnefamilier sliter med sitt stramme budsjett, skal vi reise ut i verden, må det gjerne spares i lang tid først. Vi har heller ikke råd til den nyeste pc-en, den nyeste bilen, den nyeste mobilen, den nyeste og største plasma-TV-en, eller det fineste huset med hyperfint kjøkken og bad...mange må klare seg med det gamle. Men ofte tenker vi ikke over at det vi har faktisk fungerer vel så bra, og at vi ubevisst vil ha mer "bare fordi det er tilgjengelig på markedet og snakkes om".
Jeg har et badekar, men det hadde da vært deilig med et boblekar med steamdusj, ikke sant. Selv om jeg har en vask og et kar slik at jeg får vasket meg, og kan ta beina fatt og nyte naturen ute hvis jeg vil holde kroppen i form så synes jeg alikevel, "fattig" som jeg er, at det er kjipt å ikke ha boblebadekar med massasje i. Hjemmekino behøver jeg heller ikke, kan fint se film uten hjemmekinoanlegg.
Samfunnet i dag fungerer på en måte slik at VI VIL HA MER, FØR VI LÆRER OSS Å SETTE PRIS PÅ DET VI HAR. Og vi vil ha mer fordi "reklamen sier at nå er dette nye kommet".

Det er materialismen som ødelegger for mange.

Jeg håper at vi engang har klart skapt et samfunn som er mer rettferdig og bra for menneskene. Slik det er idag er vi mer opptatt av materiell og ikke minst blir vi styrt av handelsmåten materielle ér i, mer enn vi er opptatt av å ta vare på kropp, psyke og naturen rundt oss. Vi må nok bare gjøre det beste ut av det. Finne våre veier i den store urettferdige verden.



(Vet dette ikke handler ikke direkte om selvmord, men kom til å tenke på dette ifølge det wrap skrev, og det handler jo om det å kunne sette pris på livet.)

Det handler jo på sett og vis om grunnene til at endel begynner å tenke på selvmord, så det er da relevant til de grader.

Jeg kom til å tenke på Jon Nödtveidt, frontfigur i det svenske Black metal bandet Dissection som begikk selvmord i August. Han tok livet sitt, da han mente at han hadde utrettet det han skulle i livet sitt og var ferdig med sitt liv på jorden. Han var som kjent satanist og en av satanismens tanker er at man styrer sitt liv og har makt til å avslutte dette da man har oppnådd sine mål i livet.

Men i hans tilfelle, er dette egoisme da det var hans overbevisning ? Var dette rasjonellt ?

for de som heller vil ha hjelp til å gjennomføre se på denne gamle seriøse
"How To Kill Yourself": http://www.satanservice.org/coe/suicide/guide/

Seriøst eller ei, det der er bare sykt. Og at du faktisk linker til det i denne tråden tyder jo på at du ikke er helt god du heller.

Tja, sjukt, men innafor ytringsfridomen. Eg kan ikkje sjå noko gale i å lenkje til slikt...

Hvis den siden faktisk resulterer i at folk begår selvmord etter å ha fulgt "fremgangsmåter" som finnes der, kan man jo ikke kalle den harmløs - ytringsfrihet eller ei.

Motorsager er farlige. La oss forby dei! Err, vel eg tar poenget ditt, men å forby noko fordi det er potensielt farlig blir IMHO idiotisk. Sjå på det på ein annan måte : den teksten kan få folk til å velge en metode som faktisk er mest mogeleg smertefri, eller at dei ikkje gjer det i heile teke fordi dei blir skremt av det som står der...8)

jeg mener den siden er veldig bra, fordi den belyser hvor vanskelig det faktisk er å begå selvmord.

det er ikke bare å "skyte" seg selv f.eks. fordi håndvåpen har for svak kraft osv.

Jeg vil påstå det er en LITEN forskjell mellom en motorsag og en guide til hvordan å ta livet av seg. Menmen. Samma det.

tjaaa begge er jo potensielt farlige i de rette hendene

Begge er potensielt farlige.

Tenk litt over det. Om alle vart låst inne i polstra celler, ville ingen begå sjølvmord...8)

Jeg hadde en "scuicidal" periode på ungdommskolen. Kunne såvidt gå forbi en kniv uten å tenke på hva jeg kunne kjøre med den. Satt noen sene kvelder med kniv mot strupen og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte det aldri. Jeg hadde jo masse familie og venner som var glade i meg, så fikk jeg dårlig samvittighet. Etter et år med frem og tilbake begynnte jeg å høre på Metal, få flere venner, spille i band osv. Gigantisk selvtillits-boost. Det man trenger er egentlig bare det. Så går alt så bra.

Men selv nå her jeg et selvmord planlagt. Langt i fremtiden, når jeg er rundt 40. Hvis jeg ikke ha gjort noe med livet mitt til da, skal jeg hoppe.

Kan hjelpe no utroli å finne seg en hobby.
Tror mange kommer på bedringens vei etter ungdomskolen der nesten alle er keege.
Kommer man in på den linja man vill på VG så havner du i et klassemiljø med folk som deler dine interesser.

noen som vet mer eksakt hvordan Jan Werner tok kveld?

"personlig tragedie"... O.D.?

Hvorfor ikke spørre han personlig ?

Fordi han er død, men han tok vist ikke livet av seg ifølge pressemeldingen.

Det har visst biltt tilbakevist. Forklaringen nå er at "han sovnet stille inn og at hjertet stoppet, at kroppen hans ikke orket mer".

http://www.aftenposten.no/kul_und/mu...cle1480966.ece

jeg tror de fleste som tar selvmord gjør det som et rop for hjelp!