Noen som har erfaring med å begynne med dette i stedet? Skal til legen neste uke. Bruker 50mg Aduvanz, men i går og i dag tok jeg 30. Legen har sagt jeg tar 30 når jeg føler jeg ikke trenger så høy dose. Jeg gjorde det fordi jeg føler kroppen er kokt på en måte. Saken er at jeg begynner å bli deprimert igjen. Vinteren er på vei og det dårlige humøret mitt kommer snikende. Livet kan føles greit så lenge det er dag og sol ute, helt til jeg skal ut og virkeligheten slår meg hardt i trynet. Det er kaldt og det er nok til at jeg blir sur. Må allerede ta på handsker og vinterklær. Deprimerende. Det er ikke bare det, men hele livssituasjonen min. Jeg mister interessen for ting som for ikke lenge siden føltes givende for meg. Plutselig kan det være givende igjen, men så faller det bort. Jeg er livredd for å havne der igjen. At ingenting blir verdt noe..

Legen vil sjekke om jeg bør prøve en annen medisin eller få tillegg. Skrev melding fordi legen ville høre hvordan det virker på meg. Hvis det er Attentin jeg skal ha i tillegg,så er jeg redd jeg skal bli enda mer kokt.

Wellbutrin hadde kanskje vært det mer riktige?
Takk for erfaringer

Jeg kan ikke si hverken det ene eller andre mtp medisiner, er nok best at du tar det med legen din. Det jeg har lyst til å si er at det er bra du er oppmerksom på situasjonen og at du forsøker å komme depresjonen i forkant. Av egen erfaring er det ofte slik for meg at plutselig å er lyset slukket og jeg står i total mørke. Har ikke registrert at jeg er på vei dit og når det først treffer så kommer det så brått og så hardt at det blir vanskelig å ta tak i det. For da er alt av motivasjon, energi og overskudd alt som sunket i jorden og det kan ta uker eller måneder før jeg får tatt praten med legen og får tatt tak i ting. Så veldig bra at du gjør grep nå. Er helt sikkert lettere å behandle før elendigheten får satt seg skikkelig? Ikke forsøk å løse dette alene, snakk med legen eller behandler om det. Da har du også noen i ditt hjørne av ringen.

Takk for svar. Jeg føler på en side at jeg ikke er deprimert. Jeg er ikke født deprimert. Som barn kjedet jeg meg aldri! Absolutt aldri! Trivdes både sammen med nære venner, familien og i eget selskap.
Jeg føler depresjonen er resultat av uheldig miljø. Det er alltid en passende oppskrift man skal være etter, når det kommer til livsønsker også.
Så oppfyller jeg ikke helt de kriteriene da. Jeg var aldri helt som andre barn, men jeg hadde ei god venninne. Jeg var ikke alene, jeg hadde også mange like gamle som meg i slekten som ofte var på besøk. I tenårene startet ensomheten. Vennninna mi flyttet og jeg hadde egentlig ingen å være sammen med.
Så gikk årene. Jeg fullførte videregående når jeg var 20. Da begynte jeg å føle hvor forsinket jeg var på alt. Så fikk jeg meg jobber da.. gode tilbakemeldinger. Så gikk jeg for det jeg følte var riktig, og det var absolutt realistisk. Helt til jeg også i det miljøet ikke passet helt inn. Da var jeg plutselig litt for lik foreldrene mine, de der jeg er vokst opp. Jeg må nesten lære alt på nytt om jeg skal klare meg.

Men det kan også være depresjonen som har gjort dette. For jeg husker da jeg kom i tenårene at en ekstrem tristhetsfølelse kunne komme. Jeg følte meg forlatt, at jeg var den eneste om ting.
Mulig det faktisk er denne lave energien i hjernen som har ødelagt for meg...

Dette er liksom ikke godt å si.