Vi kan nok alle være enige om at Norge er et godt land å leve i. Gang på gang har dette landet toppet 1. plass på levestandard-listen. Men vi får stadig høre hvor fælt det er å leve i et av verdens rikeste land. (pr innbygger that is) FrP er veldig sentral i denne klagebevegelsen.

Så jeg lurer på: Hva er det som gjør at en sånn bevegelse får så stor oppslutning? Vi har problemer her, som i alle andre land, men dette ramaskriket om skatter og avgifter er merkelig imo. Ingenting er gratis, velferdsstaten koster, og så vidt jeg vet har FrP til gode å komme med et realistisk modell til å ivareta sosiale tilbud, kutte ned i skatter og avgifter på en økonomisk forsvarlig måte. Greit å være misfornøyd, men synes det er merkelig hvor ille FrPere skal ha det til at norske forhold er, og hvor stor oppslutning de får for dette.

Uansett hvor godt man har det kan man alltid finne ting å klage på. Jeg sier ikke at jeg synes det skal være slik, men har forsåvidt forståelse for det. Jeg tror det er kulturelt betinget.

Frp vinn stort på å gjera store lovnader av småe saker, men dei tek opp noko vektig: Velferdsstaten — slik han er no — er ikkje berekraftig. Arbeidarpartiet meiner nokoleis det same (dei fleste i leiingi er blåruss), men kan ikkje fronte det hardt. Frp er heller ikkje mot velferdsstaten må vita, men vil gjera han meir effektiv gjennom konkurranseutsetjing.

Enkelt og greit: Folk er egoistiske. De evner kun å se antall kroner som går ut av pengeboka, uten å se at de får noe tilbake. Mye vil ha mer.

Ordtaket "mye vil ha mer" passer godt på oss nordmenn.

Maslows behovspyramide forklarer dette fenomenet rimelig godt.

Ingen dissenter tillat? Vi har det bra her i landet, uten tvil. Så hva skal det bety det for den den politiske utformingen fremover? Ingenting, etter min mening. Vi har store utfordringer foran oss i årene som kommer. Dersom vi legger hendene i fanget og sier "vi har det så godt atte" frykter jeg vi kommer vi til å våkne opp til en blåmandag i et samfunn med overbyråkratisering, et svakt kommunikasjonsnett og en feilslått integrasjonspolitikk - for å nevne noe.

For meg virker det som at "å klage på klagebevegelsen" bare er en god måte å hindre en konstruktiv debatt om endel saker.

Debatt er viktig, ikke meningen å kneble noen ved å avfeie dem som surpomper. Det jeg savner er _konstruktiv_ kritikk. Og at FrP skal slutte å dra problemstillinger helt ut av proporsjoner, se: alkohol og tobakk

FrP angriper ingen av de tingene Norge må forandre, for å kunne klare seg i framtida. Da burde kritikken gått på norsk miljøvern og utenrikspolitikk.

De listene gjenspeiler ikke nødvendigvis hvor innholdsrike livene til innbyggerne er. Så vidt jeg husker fokuserer de på at ting ligger til rette for sosial mobilitet, på helsestatistikk, på tilgang på det nødvendigste og på at de som faller utenfor har et greit tilbud. Flotte ting det, men at staten stiller opp med rammeverket betyr ikke at de som skal realisere seg innenfor ramma er fornøyde og evner å glede hverandre. Lykke er vanskelig, om ikke umulig, å gi noen nøyaktig måling av.

Er fryktelig mange som sliter med tomhetsfølelse. Uforløst angst og frustrasjon fører fort til at vi fråtser i våre mørkeste sider. Det kan være med på å forklare hvorfor "gode" mennesker klager uten hemninger. Allikevel synes jeg ikke det er mange nok som klager - hadde gjerne sett at høylydte snillister tørka av seg gliset og satte griseøynene sine på verdenen vi lever i. Mange grunner til at jeg ikke synes det er noe merkelig, her er noen av dem:

Lite fokus på langsiktighet i politikken, høyt skattenivå og uvettug bruk av inntektene, mange av jobbene våre er veldig stressende, spesielt over lang tid, (bla a kassa i matbutikken eller salgsforetag og lagre med ambisiøse sjefer), for stivt og generelt skolesystem, lang tid med økning i skilsmisser, teknologikjør, mange fattige åndsliv, kroppsfiksering, aggressiv markedsføring, uprofesjonelle journalister, utbredt rusbruk og overbyråkratisering.

Kva er gali med utenrikspolitikken vår? Noreg ligg dessutan langt framom med miljøpolitikken. Straumen i landet her er meir eller mindre 100 % berekraftig. Riktig nok er det for mange oljeglupske bilar . . .

Er det nødvendigvis sånn at det å havne øverst på "best å bo i"-lista er det samme som å være det beste landet å bo i? Det kommer vel helt an på hvilke parametre som ligger til grunn. Det er ikke sikkert bnp, antall leger per innbygger og lignende er det samme som høy opplevd levestandard.

Det er heller ikke sånn at "best" er det samme som "bra" og det irriterer meg litt at man ofte bare viser til at "vi ligger øverst på lista" (relativ verdi) uten å si noe om absoluttverdien. Hvis alle de andre i klassen får stryker, så er det likevel ikke "bra" å såvidt stå i faget.

Vi har det veldig bra i Norge sammenlignet med andre land. Samtidig er det også mange ting som ikke fungerer som man kunne ønske de skulle. Det blir naturlig slik at man snakker om de tingene som burde vært bedre. Det er også nødvendig for at samfunnet skal gå framover. Men det er klart at et overfokus på dette, uten å se landet i en sammenheng i verden, ikke er sunt.

Det kan godt hende at mennesker i land som havner dårlig ut på listene, opplever større glede over livet, fordi de er i en situasjon som gjør det lettere for dem å se hva som er viktig i livet og ikke.

Jeg vil si at Norge sikkert har det vel og bra fysisk. Men det som skjer er at når alt er en dans på røde roser, så kommer det flere psykiske problemer. Og jeg tror faktisk Norge scorer ganske høyt på antall psykisk syke. Er det da bra å være på toppen av "best å bo i" lista?