Ja, tittelen sier vel det meste. Hvor mye er det egentlig vanlig at man husker fra man var yngre og under oppveksten? I det siste har jeg tenkt en del på at jeg føler jeg husker veldig lite. Husker også jeg så et program eller no om hypnose en gang og der var det en dame som sa hun husket ekstremt lite fra når hun var barn og det viste seg at hun hadde en del fæle minner hun hadde blokkert. Hva er egentlig "normalt"?

Tviler sterkt på at det er noe som er "normalt" når det gjelder hva man husker fra barndommen.

Personlig husker jeg meget lite fra min barndom, men jeg har ikke hatt en fæl barndom av den grunn.
Min søster derimot husker mye mer enn hva jeg gjør, så det er vel forskjellig fra person til person.

Selv husker jeg ikke lengre tilbake enn til da jeg var rundt 4-5 år gammel, det var også rundt denne tiden jeg lærte å skravle med andre snørrunger.
Jeg tror personlig at det er en sammenheng mellom når du lærer å kommunisere med andre, og når du danner dine første "minner" som du husker for resten av livet...

Sånn som jeg i hvert fall har i følge min mor og far snakka (sånn halvveis i hvert fall) siden jeg var 1 år og alltid vært veldig "oppegående" eller hva man skal kalle det. Syns det er rart at så veldig mye er bare helt, helt borte.

Det med hukommelse er ganske interessant. Før hadde jeg vanvittig god hukommelse. Husket mye fra barndommen, og små detaljer i hverdagen (langt tilbake i tid), jeg var også en av de som slapp å notere ting (avtaler osv.) fordi jeg aldri glemte dem, men i det siste har jeg nesten blitt senil. Er det noen som vet hva det kommer av?

Jeg husker absolutt ikke en dritt av noe lenger. Ble anbefalt å skrive logg for hva jeg gjør hver dag, for å forbedre hukommelsen - men det har ikke hjulpet så langt. Jeg kan lese om "merkbare" hendelser som skjedde for kun en uke siden, og så vidt huske det.

Egentlig ikke så veldig rart ettersom man ikke har det samme tidsperspektivet som man har når man blir eldre. Når man er liten tar beveger ikke verden seg så fort, men etter at man har blitt voksen går alt veldig fort.

Dessuten, mange ting man "husker", spesielt begivenhetfulle saker, er ofte falske minner. Jeg kan feks helt klart huske at en gang i tiden da jeg var et lite barn at jeg satt i en bil, med mamma som sjåfør og at når jeg åpnet bildøren fordi vi skulle inn på et postkontor så kjørte en annen bil i døren og skrelte den opp. Inni hodet mitt har det skjedd. Jeg husker dette helt klart. Jeg husker at jeg var livredd.

Dette har aldri skjedd. Det som derimot har skjedd er at en gang jeg var inne på det postkontoret, skjedde akkurat det med ei som var utenfor, og en gang senere ble døren på bilen brettet litt ekstra opp når vi rygget inn i en snøfonn med døren åpen.

Du er sannsynligvis helt normal. Fenomenet kalles ofte childhood amnesia. Du kan lese litt om ulike teorier på wikipedia eller låne en bok om emnet på ditt nærmeste bibliotek. Sammenhengen med språkutvikling, som Turbolego nevnte, er én av teoriene.

hvorfor skal du huske fra du var liten? jeg personlig sliter med å huske hva jeg gjorde i forrige uke...

Går du på noen medisiner, eventuelt ruser du deg mye? Er du stresset? Det med å huske hendelser har med perspektiv og innfallsvinkel å gjøre.

Synes dette er litt rart jeg. Når jeg var 4 var det nesten som om jeg våknet opp fra en veldig dyp transe for jeg husker ikke en eneste ting tidligere en akurat den dagen. Skjedde ingenting spes. den dagen heller:S

Jeg husker fra jeg var 4-5, selv kan jeg huske noe tidligere, når jeg får bilder å se på. Hjelper sykt med å få opp minner.
Tips: Let hjemme, eller stikk til bestemor for noen gamlebilder, alltid artig å se på synes jeg

Etter hva jeg har lest (i bøker om barnepsykologi, ikke web), så er det større sannsynlighet for at man husker episoder tidlig i livet der man følte seg trygg og ikke var redd for noe. Er man redd, eller føler smerte for noe har hodet (i mangel av bedre ord) en tendens til å "slette" minnene eller "skrive over" med noe annet. Så i den begravelsen var du uvitende om hva død faktisk var (ingen treåring kan forstå det), og du var sammen med masse slekt og familie og følte deg sannsynligvis veldig trygg. Jeg bare gjetter vilt og antar at det ikke var så mange som gråt i begravelsen heller, for det påvirker små barn veldig mye, og de blir redd.

Jeg tar ikke medisiner ofte, kanskje en valium i halvåret. Vet at de kan føre til dårlig hukommelse. Men er effekten virkelig så stor av så lite? At livet mitt nærmest består av total blackout?

Jeg spiser sunt, og stresser så alt for lite - er totalt apatisk til alt. Kanskje det har noe med det å gjøre. Ingen ambisjoner, ergo ikke vits å huske heller?

Jeg tror, som jeg mener du er inne på, at hvis man har opplevd noe som har gjort sterkt inntrykk, og som du i tillegg kan feste i tid. Ved å få det bekreftet på et senere tidspunkt, gjør at du kan huske hvor gammel du var ved en gitt begivenhet. Og på denne måten resonere deg fram til og nøste opp ganske mange tråder. Det har ihvertfall jeg gjort.

Jeg flyttet fra øst til vest da jeg var to og et halvt år. Fra østlandet har jeg tre minner om situasjoner jeg kan beskrive med et par setninger. Det var ikke noe spesielt skjellsettende episoder eller noe, men det er altså så mye jeg husker fra jeg var skikkelig liten.

Regner med at hodet rydder plass til nye minner og viktigere ting etterhvert som vi vokser til.
Husker jo noe fra barndommen etter at jeg flyttet og, men det er litt vanskeligere å spesifisere i forhold til alder.

Vil bare si at grunnen til at jeg husker detaljert fra 4 år og oppover er fordi jeg (etter min mening) flyttet med min mor i en periode da hun hadde fått seg samboer som hadde ett barn fra før, og kan ikke påstå at dette ga meg noe nevneneverdig trygghetsfølelse, uten å gå inn på detaljer.

Ok, takk for tipset. Det skal jeg prøve. Kan faktisk hende jeg mangler jern også.

Har fått bekreftet fra mine foreldre at mitt tidligste minne var fra da jeg var 3 år, i min bestemors fødselsdag, var veldig rart, for jeg greide og huske bygningen vi var og, selvom jeg aldri har vært i denne bygningen i etterkant, får meg til og undre hvor bevisst man egentlig er som barn.

Husker også mange ting fra 4-5 års alder, bare korte klipp, men skal ikke mye mimring før jeg kan etablere mange ting knyttet til et minne, mest interesant er ting jeg selv tenkte om ting og tang, utrolig hvor uskylid et barne sinn egentlig er.

Kom forresten på et minne som kan være litt tidligere enn det førstnevnte, jeg ble kjørt av min store søster i en barnevogn, husker så at hun tok i fart og slapp tak i vognen, jeg ble pottesur.

Litt moro at når jeg leser alle innleggene her, og forskjellige historier, så begynner jeg å bla litt i minneboka i hodet. Enkelte ord som bil, bygning osv osv får meg til å huske ting jeg for lengst hadde glemt. Veldig moro det her. Kanskje jeg skaper mine egne falske minner når jeg gjør dette?

Er man flink til å ofte mimre eller snakke om minner helt fra man er liten vil man huske mye mer fra barndommen, fordi minnet har blitt arbeidet mye mer med og lagret seg bedre i hukommelsen. Men det er jo alltid en fare for at man forandrer på minnet underveis, det såg jeg en dokumentar om. Synd jeg ikke husker hva den het.
En gruppe barnehagebarn skulle jevnlig inn til en psykolog og snakke om et møte de hadde hatt med en mann og psykologen spurte dem hver gang "hadde ikke han mannen tatt en av barna litt hardt i armen?" - det hadde han ikke, men etter noen møter sa noen av barna seg enige i påstanden og var helt sikre på at det faktisk hadde skjedd.

Jeg er født i 1987 og husker ting fra 1989, fordi jeg vokste opp med krig og elendighet. men har også mange gode minner som jeg har fortalt min mor, som hun mener er veldig rart fordi jeg var veldig veldig liten og burde ikke huske sånne ting, men sånn er nå det

Må legge til at noen små ting som jeg har bare fantasert opp i hue mitt over tid, som feks å ha kjørt med en lekebil til venninna mi som jeg likte kjempegodt og tatt henne med på en kjøretur.
Fant ut over tid at dette bare var en slags fantasi for å få tankene vekk fra alt det vonde.
forøvrig skriver jeg bok om alt dette og prøver å få det ned på papiret for å kunne gi det bort en dag, som en tankevekker til mine venner og bekjente.

Kom foresten på nå at jeg leste et sted at det er fysisk umulig og huske noe særlig lengre tilbake enn 3-4 års alder, ettersom hjernen ikke er fullt utviklet og man lagrer ingen minner, så alle som sier de husker sin egen dåp, har mest sannsynligvis skapt falske minner ved hjelp av fortellinger av foreldre, eller bare på egenhånd.

Den er jeg også med på. Men har fortalt ting til tanter og onkler som jeg ikke har sett på 20-21 år om spesielle hendelser som har skjedd og de har blitt overrasket over hvordan jeg har klart å huske det, tilogmed tatt dem med til steder der jeg har opplevd noe som de også husker, ( som test fortalte jeg delvis og prøvde å se om de også husket hendelsen )
Uten noe info fra mor/far eller bekjente...Jeg sier ikke at jeg er spesiell eller vidunderbarn av noe slag. Bryr meg veldig lite om hva medisinske folk og diverse lærde sier om hva som er mulig og ikke, jorda var flatt før og autister var gale mennesker som ble sendt ut i skogen som bjørne mat. Jeg har førstehånds erfaring og velger å tro på meg selv. Påtvinger ingen til å tro på meg. Men takk for innlegg

Jeg husker for det meste enkeltbilder, situasjoner, konsepter, småting jeg vet at har skjedd men ikke har noe klart situasjonsbilde over og så videre.

Det er egentlig interessant at du skulle ta opp dette emnet, dette er noe jeg har tenkt en del over også.

Det hender innimellom at jeg gjør noe spesielt på en spesielt måte, hører en spesiell lyd, lukter en spesiell lukt (denne spesielt) eller ser et visst syn, og så sier det KLIKK og jeg har plutselig helt klart for meg et minne som jeg ikke engang hadde den fjerneste anelse om at jeg fortsatt bar rundt i hodet. Når dette inntreffer får jeg et merkelig følelsesinntrykk, litt bittersøt på en måte. Jeg tror vel det er dette som er den "ekte" nostalgien. Det er uansett en veldig interessant opplevelse.

Jeg regner med at dette egentlig er ganske naturlig.

Sier ikke at det MÅ være 3 år og oppover, kan selvfølgelig variere litt.
Har også ofte opplevd at slektninger har blitt overasket over hvor langt tilbake jeg egentlig kan huske, spesifikt syns jeg det var ekstremt morsomt at jeg husket at min far noen ganger pleide og la oss stå i bilen mens han kjørte(på en rolig vei vel og merke)og fikk så kjeft av min mor gode 13 år etter at hendelsen tok sted.

Man kan vel ofte tro at man husker ting..

Foreldrene mine har fortalt meg ting fra da jeg var liten, og jeg kan på en måte se det for meg, og tro at jeg husker det.

Jeg tror ikke det er mulig å huske noe som helst før man er i 4 års alderen.

Selv, så husker jeg spesielle hendelser fra da jeg var ung, ikke vanlige dagligdagse ting. (Men de kan jeg forsåvidt ikke huske fra forrige uke heller)


En ganske morsom tanke egentlig!


Dvergen

Samme her. Husket bra for en del år siden, men nå husker jeg ikke en dritt lenger. For min del tror jeg at det begynte med at jeg fikk mobil. Plutselig følte jeg at det var sikrere å notere avtaler osv på mobilen, og så glemmer man sakte men sikkert å huske.