Alder: 25
Vekt: 64kg
Stoff: 20mg 2C-I (2,5-Dimethoxy-4-Iodophenethylamine) + 20mg 2C-E (2,5-Dimethoxy-4-ethylphenethylamine)
Setting: alene i leiligheten, mørkt rom med skumring fra lamper som lager mønster i taket
Det jeg skal prøve nå, er å forklare en opplevelse som ikke kan forklares med ord.
Når man opplever noe så monumentalt, sier det seg selv at det jeg skriver bare blir toppen av isberget, men jeg skal prøve så godt jeg kan.
Jeg har tidligere prøvd å innta 2C-E nasalt i mengder på ca. 2mg.
Opplevde da et særdeles sterkt ubehag i form av smerte i nesen, som varte i ca. 10 minutter.
Opplevelsen jeg skal forklare nå derimot, er av helt andre dimensjoner.
19:10
20mg 2C-I og 20mg 2C-E inntas oralt via en kapsel.
Jeg var klar over fra før av, via det å lese på Erowid samt egne forsøk med små doser, at det ville ta grovt regnet 1 time før effektene ville bli merkbare.
Jeg inntok derfor kapselen før jeg kjørte til butikken, men da jeg kom frem gikk det opp for meg at det var søndag og butikken var steng.
Det endte opp med at jeg måtte kjøre 5km til byen for å finne mat, samt noe sukkersøtt å ha klart under turen (jeg blir alltids ekstremt sulten når effektene av disse fenetylaminene avtar).
Tur-retur butikken tok bare 15min totalt, så jeg var godt innenfor tidsrammen jeg hadde satt.
Da jeg kom hjem begynte jeg å se en episode av Fringe, men etter en halvtimes titting kjente jeg effektene, og da føler jeg det er mest behagelig å legge meg i sofaen.
Kvalmen som alltids kommer av disse stoffene (dog mindre av dette når det inntas nasalt) slo inn, men ikke i den grad at det var fryktelig ubehagelig.
Om man ligge i ro og bare slappet av, er det nesten umerkbart.
I rommet mitt har jeg en golvlampe som er bygd opp av masse kvister som er surret rundt 3 gjennomsiktige lyspærer.
Dette gjør at skyggene i taket minner om et virrvarr av edderoppnett, kvister og andre uhyggelige skikkelser, men av en eller annen grunn er den behagelig å se på.
Grunnen til at jeg nevner denne, er det at den er min "målestokk" på hvor lang inne i turen jeg har kommet.
Når skyggene begynner å bevege på seg, bølge frem og tilbake, samt at lyset skifter til duse farger.. ..da er det ingen vei tilbake
Noe som er verdt å notere seg ved inntak av 2C-X-stoffer, er at tidsperspektivet blir kraftig forvridd.
Dette gjør det særdeles vanskelig å gjenfortelle opplevelsen.
Rett etter jeg fikk bekreftet at turen er på vei, kjenner jeg den velkjente følelsen av nervøsitet.
Dette er ikke fordi jeg er nervøs, det er rett og slett et effekt av stoffet.
Den beste måten å forklare det på er når man skulle til tannlegen på barneskolen. Jeg husker jeg begynte å skjelve, noe uvel i magen og kribling oppsto overalt.
Og en "bivirkning" er kuldetokter og frysninger, men disse avtar etter rimelig kort tid.
Nå skjer det, og jeg går over fra å skrive teknisk til å prøve å skrive følelsesladd.
Et teppe av elektrisk silke, glir over kroppen, rundt ansiktet, rundt armer, ben, fingre.. Kribling og metalliske lyder glir gjennom hodet på en behagelig bølge..
Jeg ser mønstre i taket, og prøver å fokusere på hva de etterligner.. Det er maya-symboler som flyter rundt..
http://www.ancientscripts.com/images/maya_tsolkin.gif
Jeg prøvde å tolke symbolene, men til ingen nytte.. De var helt uforståelige, men det var helt greit..
Som om poenget til det som viste meg dette ikke var å fortelle meg noe, men bare å vise meg.. "se på disse... se så vakkert.. se på dette.. og dette.. nyt det.."
Telefonen ringer.
Til min store overraskelse var det Zendelum på nFF som ringte.
Hadde det vært noen andre hadde jeg aldri tatt telefonen, men jeg skjønte han var nysgjerrig på hva som foregikk da jeg hadde fortalt han at jeg skulle på tur tidligere.
Jeg husker ikke hvordan vi kom i kontakt med hverandre, men det klikket bra mellom oss så vi har hatt mange historier og teorier å dele med hverandre, de fleste rus-relatert.
Vi hadde aldri snakket sammen over telefon før (eller forsåvidt møtt hverandre overhodet) men nervøsitet eksisterte ikke. Jeg var bare glad for å dele opplevelsen med noen som skjønte hva som skjedde.
Da jeg nevnte Maya-symbolene som danset foran meg, kviknet han til litt og sa at akkurat det samme skjedde han..
I sinnstilstanden jeg var i, fant jeg ut det måtte være en mening med dette.. var dette realiteten? hadde Maya-indianerne sett det samme som oss?
Etter telefonsamtalen satte jeg meg såvidt foran PC'en for å sette på noe musikk, og en eksplosjon av fraktaler, geometriske farger og former, utbroderte seg på skjermen.
Det var nydelig å se på, og det var så perfekt at den første tanken som slo meg var at noen måtte ha designet dette.. dette måtte være gjennomtenkt av noen.. slike perfekte linjer, vinkler, farger og bevegelser kunne bare være skapt av noen..
I tillegg til dette, begynte skjermen å vibrere, og jeg kunne sverget på at den faktisk gjorde det..
Det første som slo meg var filmen "The Butterfly Effect", når hovedpersonen leser i dagboken og alt i omverdenen rundt han rister og vibrerer, forutenom han selv.
Pkutselig slår det meg.. jeg må ligge på golvet.. Det er ingenting mer i verden som frister, enn å ligge på golvet akkurat nå, og stirre opp i taket..
Jeg skynder meg til sofaen, henter et fleece-teppe og en pute, og legger meg til ro..
Jeg ser på PC-skjermen over meg, og tenker igjennom hvordan vi har utviklet oss selv.. vi snakker via en boks på bordet, så mye menneskelig kontakt er borte..
Hvorfor gjør vi dette mot oss selv, når vi kan fungere på så mange dypere plan, så mange dypere nivå, enn der vi er nå?
Jeg så alt hvordan det skulle være. Jeg så alt hvordan ting burde være. Jeg så hvordan ting måtte være. Vi må sette pris på hverandre mer.
--- et stort stykke av tiden er borte for meg her, så jeg blir nødt til å hoppe over denne ---
En følelse av redsel skyller over meg.. hadde jeg tatt en overdose? Hva har skjedd?
Det føles virkelig som om jeg er på randen til å dø. Jeg glir bort i intetheten, og tar meg selv i å sette meg selv på plass, og tenke "NEI, dette skal IKKE skje".
Men følelses vedvarer, jeg har valget mellom det å dø, og å leve.. Valget var ene og alene opp til meg.. Og av en eller annen grunn, hadde jeg lyst til å gå over til den andre siden..
For hvis det var like vakkert som der jeg var, var det en bedre plass..
Tankene ble rettet mot foreldrene mine, og jeg klarte å overbevise meg selv om at valget jeg vurderte, ikke var det beste.
Jeg fokuserte på musikken. Albumet til Burial var på repeat hele turen, men jeg hørte ikke en eneste sang som gikk om igjen.
Musikken var en del av meg.. jeg følte den som en sjette sans. Den gjennomboret seg i kroppen, og jeg VAR melodien.
Begrepene lyd, berøring, syn, smak og følelse var nå blitt til en universell sans.
Alt var ett. Alt var perfekt. Alt var harmoni. Alle deler og molekyler av kroppen min jobbet sammen i perfekt synkronisasjon.
Jeg kunne ikke forstå hvordan det skulle gå ann å oppleve en slik følelse av velvære, harmoni, medmenneskelighet og euforia, og få lov til å returnere til virkeligheten.
Jeg trodde jeg var en reflektert person, med kontroll over tanker og følelser, men jeg hadde virkelig ingen anelse hva vi som mennesker var kapable til å føle. Til å være.
Jeg kunne se den fjerde dimensjonen. Verden var ikke bare opp, ned, og dybde, den var mer enn vi kunne se.
Tid sluttet å eksistere, "tid" som et begrep hverken betydde, eller hadde noen betydning lengre. Tid bare VAR. Overalt. Samtidig.
På samme måte som jeg kunne være, hva jeg ville, overalt, samtidig.
Jeg åpner og lukker øynene mine, og oppdager at det er vanskelig å oppdage om jeg har dem lukket eller åpne, men det var ikke viktig.
Å se var ikke viktig. Å ikke se var ikke viktig. Det eneste som betydde noe, var at alt var perfekt.
Jeg stilte spørsmål ved hverdagen vår.. hvordan vi brukte alt av våre midler, for å forstå hvorfor vi er.. Hvem vi er..
Alt fra liter til meter, x y og z akser, fra CERN til skole, fra jobb til samfunn.. Alt var bare et forsøk på å identifisere hvem vi var.. Hvorfor?
Hvorfor prøve, når svaret er.. dette?
Ord har aldri vært et problem for meg, jeg har et stort ordforråd, men jeg kan ikke engang begynne å forklare hvor lite ord kan beskrive av det jeg nettopp har opplevd.
Jeg sendte en melding til Zendelum, med et sitat jeg hadde fra en film jeg hadde sett en gang..:
"De skulle sendt en poet hit."
Dette var det som hadde inspirert de store menneskene i livet mitt.
Bach. Vivaldi. Da Vinci. Allegri. Van Gogh. Dali.
Det var dette de hadde prøvd å vise oss. Det var dette de prøvde å fortelle, så godt de kunne med de midlene de hadde.
Dette var hemmeligheten bak alt.
Klokken var nå 03:00.
Linker:
http://www.youtube.com/watch?v=9hI4bSCy9iE - Burial - Archangel. Dette var den perfekte musikken for anledningen i mine øyne.
http://www.msdlists.com/surrealism/i...0of%20Time.jpg - Salvador Dali, en perfekt beskrivelse av tiden som ikke eksisterte der jeg var.
Som dere forstår, er det forferdelig vanskelig å forklare en slik opplevelse, og ikke minst er det frustrerende for en som ikke er vant til å skrive slikt.
Men jeg har ihvertfall prøvd, og selv om jeg aldri anbefaler noen å prøve noe form for stoff, så vil jeg ihvertfall peke dere i retning Erowid for å lese mer om dette.
Vekt: 64kg
Stoff: 20mg 2C-I (2,5-Dimethoxy-4-Iodophenethylamine) + 20mg 2C-E (2,5-Dimethoxy-4-ethylphenethylamine)
Setting: alene i leiligheten, mørkt rom med skumring fra lamper som lager mønster i taket
Det jeg skal prøve nå, er å forklare en opplevelse som ikke kan forklares med ord.
Når man opplever noe så monumentalt, sier det seg selv at det jeg skriver bare blir toppen av isberget, men jeg skal prøve så godt jeg kan.
Jeg har tidligere prøvd å innta 2C-E nasalt i mengder på ca. 2mg.
Opplevde da et særdeles sterkt ubehag i form av smerte i nesen, som varte i ca. 10 minutter.
Opplevelsen jeg skal forklare nå derimot, er av helt andre dimensjoner.
19:10
20mg 2C-I og 20mg 2C-E inntas oralt via en kapsel.
Jeg var klar over fra før av, via det å lese på Erowid samt egne forsøk med små doser, at det ville ta grovt regnet 1 time før effektene ville bli merkbare.
Jeg inntok derfor kapselen før jeg kjørte til butikken, men da jeg kom frem gikk det opp for meg at det var søndag og butikken var steng.
Det endte opp med at jeg måtte kjøre 5km til byen for å finne mat, samt noe sukkersøtt å ha klart under turen (jeg blir alltids ekstremt sulten når effektene av disse fenetylaminene avtar).
Tur-retur butikken tok bare 15min totalt, så jeg var godt innenfor tidsrammen jeg hadde satt.
Da jeg kom hjem begynte jeg å se en episode av Fringe, men etter en halvtimes titting kjente jeg effektene, og da føler jeg det er mest behagelig å legge meg i sofaen.
Kvalmen som alltids kommer av disse stoffene (dog mindre av dette når det inntas nasalt) slo inn, men ikke i den grad at det var fryktelig ubehagelig.
Om man ligge i ro og bare slappet av, er det nesten umerkbart.
I rommet mitt har jeg en golvlampe som er bygd opp av masse kvister som er surret rundt 3 gjennomsiktige lyspærer.
Dette gjør at skyggene i taket minner om et virrvarr av edderoppnett, kvister og andre uhyggelige skikkelser, men av en eller annen grunn er den behagelig å se på.
Grunnen til at jeg nevner denne, er det at den er min "målestokk" på hvor lang inne i turen jeg har kommet.
Når skyggene begynner å bevege på seg, bølge frem og tilbake, samt at lyset skifter til duse farger.. ..da er det ingen vei tilbake
Noe som er verdt å notere seg ved inntak av 2C-X-stoffer, er at tidsperspektivet blir kraftig forvridd.
Dette gjør det særdeles vanskelig å gjenfortelle opplevelsen.
Rett etter jeg fikk bekreftet at turen er på vei, kjenner jeg den velkjente følelsen av nervøsitet.
Dette er ikke fordi jeg er nervøs, det er rett og slett et effekt av stoffet.
Den beste måten å forklare det på er når man skulle til tannlegen på barneskolen. Jeg husker jeg begynte å skjelve, noe uvel i magen og kribling oppsto overalt.
Og en "bivirkning" er kuldetokter og frysninger, men disse avtar etter rimelig kort tid.
Nå skjer det, og jeg går over fra å skrive teknisk til å prøve å skrive følelsesladd.
Et teppe av elektrisk silke, glir over kroppen, rundt ansiktet, rundt armer, ben, fingre.. Kribling og metalliske lyder glir gjennom hodet på en behagelig bølge..
Jeg ser mønstre i taket, og prøver å fokusere på hva de etterligner.. Det er maya-symboler som flyter rundt..
http://www.ancientscripts.com/images/maya_tsolkin.gif
Jeg prøvde å tolke symbolene, men til ingen nytte.. De var helt uforståelige, men det var helt greit..
Som om poenget til det som viste meg dette ikke var å fortelle meg noe, men bare å vise meg.. "se på disse... se så vakkert.. se på dette.. og dette.. nyt det.."
Telefonen ringer.
Til min store overraskelse var det Zendelum på nFF som ringte.
Hadde det vært noen andre hadde jeg aldri tatt telefonen, men jeg skjønte han var nysgjerrig på hva som foregikk da jeg hadde fortalt han at jeg skulle på tur tidligere.
Jeg husker ikke hvordan vi kom i kontakt med hverandre, men det klikket bra mellom oss så vi har hatt mange historier og teorier å dele med hverandre, de fleste rus-relatert.
Vi hadde aldri snakket sammen over telefon før (eller forsåvidt møtt hverandre overhodet) men nervøsitet eksisterte ikke. Jeg var bare glad for å dele opplevelsen med noen som skjønte hva som skjedde.
Da jeg nevnte Maya-symbolene som danset foran meg, kviknet han til litt og sa at akkurat det samme skjedde han..
I sinnstilstanden jeg var i, fant jeg ut det måtte være en mening med dette.. var dette realiteten? hadde Maya-indianerne sett det samme som oss?
Etter telefonsamtalen satte jeg meg såvidt foran PC'en for å sette på noe musikk, og en eksplosjon av fraktaler, geometriske farger og former, utbroderte seg på skjermen.
Det var nydelig å se på, og det var så perfekt at den første tanken som slo meg var at noen måtte ha designet dette.. dette måtte være gjennomtenkt av noen.. slike perfekte linjer, vinkler, farger og bevegelser kunne bare være skapt av noen..
I tillegg til dette, begynte skjermen å vibrere, og jeg kunne sverget på at den faktisk gjorde det..
Det første som slo meg var filmen "The Butterfly Effect", når hovedpersonen leser i dagboken og alt i omverdenen rundt han rister og vibrerer, forutenom han selv.
Pkutselig slår det meg.. jeg må ligge på golvet.. Det er ingenting mer i verden som frister, enn å ligge på golvet akkurat nå, og stirre opp i taket..
Jeg skynder meg til sofaen, henter et fleece-teppe og en pute, og legger meg til ro..
Jeg ser på PC-skjermen over meg, og tenker igjennom hvordan vi har utviklet oss selv.. vi snakker via en boks på bordet, så mye menneskelig kontakt er borte..
Hvorfor gjør vi dette mot oss selv, når vi kan fungere på så mange dypere plan, så mange dypere nivå, enn der vi er nå?
Jeg så alt hvordan det skulle være. Jeg så alt hvordan ting burde være. Jeg så hvordan ting måtte være. Vi må sette pris på hverandre mer.
--- et stort stykke av tiden er borte for meg her, så jeg blir nødt til å hoppe over denne ---
En følelse av redsel skyller over meg.. hadde jeg tatt en overdose? Hva har skjedd?
Det føles virkelig som om jeg er på randen til å dø. Jeg glir bort i intetheten, og tar meg selv i å sette meg selv på plass, og tenke "NEI, dette skal IKKE skje".
Men følelses vedvarer, jeg har valget mellom det å dø, og å leve.. Valget var ene og alene opp til meg.. Og av en eller annen grunn, hadde jeg lyst til å gå over til den andre siden..
For hvis det var like vakkert som der jeg var, var det en bedre plass..
Tankene ble rettet mot foreldrene mine, og jeg klarte å overbevise meg selv om at valget jeg vurderte, ikke var det beste.
Jeg fokuserte på musikken. Albumet til Burial var på repeat hele turen, men jeg hørte ikke en eneste sang som gikk om igjen.
Musikken var en del av meg.. jeg følte den som en sjette sans. Den gjennomboret seg i kroppen, og jeg VAR melodien.
Begrepene lyd, berøring, syn, smak og følelse var nå blitt til en universell sans.
Alt var ett. Alt var perfekt. Alt var harmoni. Alle deler og molekyler av kroppen min jobbet sammen i perfekt synkronisasjon.
Jeg kunne ikke forstå hvordan det skulle gå ann å oppleve en slik følelse av velvære, harmoni, medmenneskelighet og euforia, og få lov til å returnere til virkeligheten.
Jeg trodde jeg var en reflektert person, med kontroll over tanker og følelser, men jeg hadde virkelig ingen anelse hva vi som mennesker var kapable til å føle. Til å være.
Jeg kunne se den fjerde dimensjonen. Verden var ikke bare opp, ned, og dybde, den var mer enn vi kunne se.
Tid sluttet å eksistere, "tid" som et begrep hverken betydde, eller hadde noen betydning lengre. Tid bare VAR. Overalt. Samtidig.
På samme måte som jeg kunne være, hva jeg ville, overalt, samtidig.
Jeg åpner og lukker øynene mine, og oppdager at det er vanskelig å oppdage om jeg har dem lukket eller åpne, men det var ikke viktig.
Å se var ikke viktig. Å ikke se var ikke viktig. Det eneste som betydde noe, var at alt var perfekt.
Jeg stilte spørsmål ved hverdagen vår.. hvordan vi brukte alt av våre midler, for å forstå hvorfor vi er.. Hvem vi er..
Alt fra liter til meter, x y og z akser, fra CERN til skole, fra jobb til samfunn.. Alt var bare et forsøk på å identifisere hvem vi var.. Hvorfor?
Hvorfor prøve, når svaret er.. dette?
Ord har aldri vært et problem for meg, jeg har et stort ordforråd, men jeg kan ikke engang begynne å forklare hvor lite ord kan beskrive av det jeg nettopp har opplevd.
Jeg sendte en melding til Zendelum, med et sitat jeg hadde fra en film jeg hadde sett en gang..:
"De skulle sendt en poet hit."
Dette var det som hadde inspirert de store menneskene i livet mitt.
Bach. Vivaldi. Da Vinci. Allegri. Van Gogh. Dali.
Det var dette de hadde prøvd å vise oss. Det var dette de prøvde å fortelle, så godt de kunne med de midlene de hadde.
Dette var hemmeligheten bak alt.
Klokken var nå 03:00.
Linker:
http://www.youtube.com/watch?v=9hI4bSCy9iE - Burial - Archangel. Dette var den perfekte musikken for anledningen i mine øyne.
http://www.msdlists.com/surrealism/i...0of%20Time.jpg - Salvador Dali, en perfekt beskrivelse av tiden som ikke eksisterte der jeg var.
Som dere forstår, er det forferdelig vanskelig å forklare en slik opplevelse, og ikke minst er det frustrerende for en som ikke er vant til å skrive slikt.
Men jeg har ihvertfall prøvd, og selv om jeg aldri anbefaler noen å prøve noe form for stoff, så vil jeg ihvertfall peke dere i retning Erowid for å lese mer om dette.
Sist endret av somnium; 5. mai 2009 kl. 00:31.
