http://www.aftenposten.no/nyheter/Bl...t-7069531.html

Hva i helvete er det som foregår her?? Hvordan kan dette bare være nok en triviell sak der noen har "tatt feil"?

Er det bare jeg som reagerer med raseri og mistro her?

Hvordan kan fagdommere overprøve juryen uten et fnugg av bevis? Hvilken del av utdannelsen gir dem forutsettninger for å vite, så skråsikkert, at de har rett og juryen tar feil?

Jeg er stort sett en fyr med veldig stor forståelse for menneskelig svikt i yrkesutførelsen. Når kirurger gjør feil, soldater dreper sivile eller legevakten sender hjem døende er jeg stort sett alltid forståelsesfull og innforstått med at enda det kan bety så uendelig mye for de berørte parter er det fortsatt bare "a day at the office" for de som gjør feilen (så lenge det ikke er snakk om grov uaktsomhat, selvsag). Men her er det ikke snakk om et øyeblikks svakhet eller en feilvurdering, her er det snakk om 3 personer som bastant konkluderer med at de kan ødelegge en persons liv på grunnlag av anklager som i ettertid viser seg å være oppfunnet, vel vitende om at de andre som har hørt akkurat det samme har konkludert med det stikk motsatte.

I tillegg er en av dem faen meg frekk nok til å gå ut og anklage varsleren her, for å ha brutt med rettspraksis og gått til offentligheten med hva som egentlig foregår i Norske rettsaler.

Så lenge de ansvarlige fagdommerne ikke stilles ansvarlig for dette tullet så føler jeg på ingen måte at min rettsikkerhet er ivaretatt. Jeg har selv blitt truet med grunnløse anmeldelser av en tredjepart, noe jeg stort sett har ledd av ettersom at jeg har hatt en tiltro til det norske rettsvesenet. Nå derimot er jeg langt ifra så sikker.

Les over starten av tråden om Rune Øygard, og om hva noen ønsket å gjøre med ham før saken hadde blitt belyst overhodet og hvilke innlegget som har blitt stemt opp med kvalitetspoeng, og du har store deler av svaret ditt.

Altfor, altfor mange i Norge mister gangsynet og dømmer veldig, veldig sterkt, veldig, veldig tidlig når det kommer til angivelige overgrepssaker.

Jeg er forøvrig også dypt skuffet over det som har skjedd der. Rettsvesenet i Norge har jeg hatt stor tillitt til, så jeg håper virkelig ikke det kommer flere sånn skudd for baugen. Mister vi troen på rettsvesenet i like stor grad som vi har gjort til politiet så går vi et interessant samfunn i møte.

Hvorvidt datteren løy i første eller andre omgang vet både far og datter. (Det er ikke sikkert at hun løy første gang.)

Dét er etter mitt syn et problem med rettssystemet at troverdighetsvurderinger gis for mye tyngde som bevis. De beste løgnere kan komme godt ut av det. De svakeste ærlige tilsvarende dårlig.

Dernest er den politiske debatten et problem: Når det gjelder vold i nære relasjoner (inklusive seksualisert vold) har særlig venstresiden i norsk politikk pushet på for å finne en løsning på de siste årene. (F.eks Inga Marte Thorkildsen i SV.) Med sideblikk til politikeres verbale knuffinger ligner det en kjønnskamp hvor den påståtte voldsutøveren, selvsagt en mann, skal holdes skyldig inntil det motsatte er bevist. Det er skapt et inntrykk av at det foregår uendelig med vold og voldtekter som ikke har funnet sin løsning og rettferdighet i rettssystemet. Disse ukjente voldsutøvere må selvsagt tas, for de går jo hele tiden fri og det er så utålelig mot alle som er blitt utsatt for dem. Samtidig som det dannes et inntrykk av at rettsystemets terskler for bevisbyrde er for høyt, balanseres det hårfint mot at en av demokratiets viktigste pilarer ikke må ofres. Det er da grunn til å tro at enhver som er del av rettspleien påvirkes av samfunnsdebatten?

Menn er ganske lette å ta i Norge i dag, om man er kvinne og tør spille offerrollen. Gjøres det med god innlevelse og løgner så store og fine at de ikke kan være usanne, er det fritt frem. I barnefordelingssaker er det f.eks et godt tips å løpe til et krisesenter, for litt registrering kan komme godt med. Voldtektsanklager blir tatt alvorlig, skjønt det hører mer til sjeldenhetene at noen blir dømt om det er en i nær relasjon som er anmeldt.

I dette konkrete tilfellet må åpenbart noe ha gått galt, og at det er et eksempel på justismord er også klart. For, om bevisene var gode nok skulle det igrunnen ikke spille så stor rolle hva anmelder sa? (I Hollekim-saken for ca 50 år siden ble en far frikjent for drap på sin datter med Alf Nordhus som forsvarer, selv om han innrømmet forholdet. Halve Flesland ble gravet opp, men liket ble aldri funnet. Hvorvidt han snakket sant eller usant ble aldri avklart.)

Nå må jeg innrømme å ikke kjenne de øvrige bevis i saken, om de i det hele tatt finnes eller om alt er basert på påstander, men jeg håper saken får kraftige etterspill. Jeg håper også at saken kan romle litt mellom ørene til politikere som ikke helt virker å ha gangsyn for hva demokrati og rettssikkerhetsprinsipper egentlig er - antatt at det finnes påvirkningssammenhenger.

At rettskriverne - de små bjørnene - sliter mest med hvorledes de byråkratisk skal komme ut av knipen, er tragikomikk av verste sort!

(Forøvrig er det en tragisk sak for alle impliserte, og da særlig familien - uavhengig sannhetsgehalter.)