Det finnes vel studier på dette?

Virker placebo-effekten kun mot hypokonderi og psykiske sykdommer, eller har det en virkelig effekt på litt mer fysiske sykdommer som influensa, kreft o.l? Tenker da selvfølgelig på bortsett fra det å være oppløftende og motiverende osv; kan placebo ta knekken på bakterier og virus?

Var ikke klar over at placebo var et norsk ord; kan mod endre "placebo-effekt" til "placeboeffekt"?

Takk. På en eller annen måte fant jeg ikke stort da jeg googla før jeg lagde tråden, men fant litt lesestoff med en gang etterpå.

En liten morsom ting:

Jeg har noen venner som var på en fest her en dag, og jeg og noen andre venner bestemte oss for å ha det litt gøy. Vi blandet sammen noe dritt, men helt uten alkohol, og delte det ut og sa at det var alkohol i det. Artig nok ble de relativt fjerne.

Men on-topic.

Så vidt jeg vet er placeboeffekten bare god for å lindre smerte og hjelpe motivasjon, osv. Har du en eller annen virusinfeksjon i f.eks. ryggraden som fører til smerte, kan placeboeffekten fjerne smerten, men uten å gjøre noe med selve infeksjonen.

Det er klart at vår fysiske og vår mentale tilstand ofte påvirker hverandre, men her viser altså slashdot til fysiske symptomer som forsvinner, uten at det gis noe legemiddel. Ja, dette skjer via det mentale apparatet, om du vil, men det manifesterer seg fysisk og er 100% reelt.

I stedet for å bare si i mot så burde du faktisk undersøke hva slashdot linker til. Der står det at placebo fungerer godt mot magesår, og magesår er i utgangspunktet ikke psykosomatisk. Faktorer som stress kan i følge enkelte undersøkelser øke sjansen for å få magesår, men magesåret i seg selv skyldes i all hovedsak enten en infeksjon av bakterien helicobacter pylori eller skader på mageslimhinnen fra relativt tung bruk av NSAIDs (ikkesteroid antiinflammatorisk middel, slik som ibuprofen og aspirin). Dette er en 100% fysisk skade som har en tendens til å forbedre seg markant bedre ved placebobehandling enn ved ingen behandling.

Nei, placeboeffekten kan nok ikke brukes til å helbrede alle slags lidelser. For å forstå placeboeffekten (i den grad den forstås i dag) tror jeg det er mest hensiktsmessig å tenke på den som et paraplybegrep som inneholder i hovedsak tre forskjellige funksjoner. Tenk deg da at du setter opp et medisinsk forsøk hvor du har en placebogruppe, hvor kanskje 30% (ganske, men ikke helt, vilkårlig tall) får positivt utslag på placeboen.

Du kan da dele opp de 30 prosentene i tre grupper – det er klart at mange kan komme inn under flere grupper, men det er ikke så vesentlig for forståelsen av prinsippet. De tre gruppene er da 1) de som bare ble friske av seg selv uavhengig av placebobehandlingen, 2) de som kun føler seg bedre og rapporterer at de er bedre uten å ha hatt noen faktisk sykdomsmessig fremgang og 3) de som faktisk får en sykdomsmessig forbedring som en direkte følge av selve placebobehandlingen. Og det er gjerne den siste gruppen som er interessant.

For enkelte sykdommer kan det være umulig å skille mellom å være bedre og å føle seg bedre, slik som for eksempel depresjon og angst. Andre lidelser, slik som fysiske smerter, er litt mer i grenseland, fordi selv om oppfatningen av smerten er en del av den samme "følingen" har man også faktiske smerteimpulser fra nervene og kjemiske stoffer som kan gjøre både enkelte områder og kroppen i sin helhet mer eller mindre følsom for disse impulsene. Atter andre lidelser, slik som magesår, er veldig tydelige skader hvor egen oppfatning ikke "skygger for" resultatet.

I 1978 utførte man et forsøk som viste at endogene opioider var i spill når personer fikk placebo-smertestillende. Dette beviste de, om jeg ikke husker feil, ved å først gi saltvannsløsning som placebo for morfin, og senere i forsøket bytte ut saltvannsløsningen mot en opioidantagonist, hvorpå den smertestillende effekten forsvant. Med andre ord, kroppen produserte smertestillende opioider når den trodde den fikk morfin, og når antagonisten blokkerte virkningen av disse kom smertene tilbake. Dette viser at det ikke kun er at man innbiller seg at smerten er mindre, og denne opioidproduksjonen er viktig for å forstå placeboeffekten.

En annen viktig ting er at det vi opplever som sykdom nesten alltid er symptomer satt i gang av kroppen for å fjerne virus og bakterier som kan forårsake skade. Feber, diaré, oppkast og smerte er eksempler på dette. Disse symptomene må ha blitt til gjennom evolusjonen med en nytte-kostnads-regulering som avgjør hvor hensiktsmessig det er å starte symptomene, og hvor sterke de skal være. Et individ som har mulighet til å regulere tilstedeværelsen og intensiteten av de sykdomsbekjempende symptomene etter omstendighetene vil gjerne ha en fordel over de som setter feberen på full styrke ved den minste infeksjon og i enhver situasjon. Det er derfor ikke urimelig å tro at den økte tryggheten ved vissheten om at man får pleie og behandling vil nedregulere sykdomssymptomene fordi man tror man blir frisk uten den kostbare feberen og diareen, noe som igjen vil gjøre at man både føler seg og ser ut til å være betraktelig bedre, uten at problemet egentlig er løst – snarere tvert i mot.

Man kan også få en effekt gjennom klassisk betinging ved at et stimulus – da placeboen – betinges opp mot, for eksempel, en immunologisk respons ved hjelp av et fungerende legemiddel, slik at placeboen selv ender med å utløse den samme responsen.

Og akkurat som kroppen kan produsere opioider som endorfin gjennom forventninger, kan den også produsere andre stoffer som for eksempel dopamin (faktisk er det slik at kroppen produserer insulin bare du ser, lukter eller i enkelte tilfeller ser for deg mat, så akkurat dette fenomenet er ikke eksklusivt tilknyttet placeboresponser). Hvilke stoffer som er i sving, eventuelt hvilke andre placebofunksjoner som er aktive, når det kommer til for eksempel magesår kan jeg ikke gi noe sikkert svar på, men det jeg derimot kan si helt sikkert er at placeboresponsen er dårligere enn den du får gjennom evidensbaserte legemidler. Det er nemlig slik at det ikke vil kvalifisere som legemiddel i det hele tatt hvis det ikke presterer signifikant bedre enn placebo. Derfor er det ikke særlig fornuftig å satse på placeboeffekten fremfor skikkelige medisiner, men det kan fortelle oss at det antageligvis vil være fornuftig av leger å skape entusiasme og forventninger til behandlingen, slik at man får deler av placeboresponsen i tillegg til virkningen av medisinen.

Egentlig ikke, da det egentlig også blir gjort placebotester, under hvert dobbeltblinde medikamentforsøk!

For la oss si noen tester et medikament på 20 000 pasienter:
Da blir forsøket lagt opp slik at 50/50 får virksomt stoff og placebo. Altså 10 000 får kun placebo (f.eks. potetmel), mens de andre 10 000 får virksomt stoff og potetmel. Verken legen som gir ut dette eller pasienten, vet hva han får!
Og hvis dette stoffet skal ha en beviselig medisinsk effekt. Så skal gruppen som fikk virkestoff, ha en betydelig høyere effekt, enn de som ikke fikk.
Altså hos gruppen som bare fikk potetmel, blir det oftest sett markant bedring av symptomer og sykdom. Noe jeg vil klart påstå, beviser placeboeffektens eksistens og styrke. Sammen med at Slashdot har sine ord i behold!

Så en video for en tid tilbake om en kar som forklarte at fysiske symptomer ofte forverres av stress. Regner med at placebo motvirker dette siden dette lurer underbevisstheten til å tro at en lurepille kan løse problemet og forventningene og stressfaktoren vil endres. For eksempel ble det sagt at det er registrert at mennesker har hatt kreft i årevis og likevel fungert godt i hverdagen. Når det først fikk en diagnose ble menneskene stresset og de verste symptomene kom umiddelbart. Skal se om jeg finner kilden på dette.

Personlig tolker jeg placebo som det motsatte av hva hypokondere opplever. Underbevisstheten forteller at de er syke og plutselig dukker det opp symptomer pga fokuset man har på kroppen og forventningene man har om at man er syk.