Ja her var det mye rart... Først vil jeg nevne at jeg har diagnosen, fikk den for et par år siden, i godt voksen alder. Ba om utredning selv da jeg leste om Aspergers, og fikk en åpenbaring.. Jeg har fra barnealder visst at jeg ikke passet inn i "normen".
Har alltid vært en outsider, raring, spesiell, osv. Mobbet i grunnskolen, slitt med depresjoner, slitt med fullføre noe som helst av utdanning, relasjoner, ja den vanlige historien. På tross av dette klarte jeg til slutt få meg fast jobb, kjæreste, barn, og et A4 liv. Dette ønsket jeg egentlig ikke selv, men jeg tilpasset meg, som jeg alltid har gjort. Det virkelige problemet ble til da både kroppen og hodet sa stopp for 4-5 år siden etter samlivsbrudd, sammenbrudd på jobb, og store smerter i kroppen, pga slitasjegikt, m.m. I følge min psykolog skyldes det at jeg har overkompansert i forhold til diagnosen min. Jeg har nesten jobba meg ihjel på alle plan. Så idag er jeg ufør.

Det er en ting som "vanlige" folk har vanskelig for å forstå med Asperger, og det er at det som for for de fleste er autopilotoppgaver, og selvfølgeligheter, er for folk på spekteret oppgaver som krever nøye prossesering, øving, planlegging m.m.

"Vanlige folk" ser kanskje Aspergere som raringer, men jeg ser stort sett bare raringer. Jo mere "normal" noen er jo rarere er det. Dvs, at jeg ser "normal" som noe tilstrebet, et ideal som er abstrakt, ikke virkelig.

Et eksempel er å skrive dette. Jeg jobber hardt for å skrive uten å legge hele sjela i det, for da går det mye tid, med gjennomlesing, grammatikk, tolke m.m. noe som ofte fører til at oppgaver blir uoverkommelige, og jeg gir opp.

Selvmordstanker... joda, i rikt monn, men det er bare tanker. Planlegging av selvmord er noe helt annet, da er det alvor. Jeg vil ikke si noe mere rundt det, enn at jeg har et ønske om å leve, og fortsetter å se etter et godt liv, på tross av mye motgang og svært mørke stunder. En ting jeg har lært meg er at livet er alt mellom, sort/hvitt, varmt/kaldt, godt/vondt, yin/yang osv. Etter regn kommer sol, bla.bla. Så hvis man gir opp når det stormer som værst, får man ikke nyte sola etterpå. Dualitet. Alt har en motpol.

Til trådstarter: Det virker på meg som ditt største problem er depresjon, ikke autisme. Det er depresjonen som forteller deg at du er dritt. Dette vet jeg av laaang erfaring. Jeg har hatt store fordeler av min autisme uten at jeg visste at det var der det lå. Jeg har dyrket mine særheter/evner hele livet, og har derfor bl.a blitt en kompetent kunsthåndverker på mange områder.

Nå har jeg brukt en time på knote ned dette, og begynner bli sliten. Mye jeg vil si, men nå må jeg ta pause.

DU ER IKKE DIAGNOSEN, diagnosen er bare et omslaget på boka. Det er ikke et fengsel, men et verktøy til å se utenfor muren...

Om du kan se etter noen foruminnlegg at folk er feildiagnostisert, så har du iallefall sikre jobbutsikter. Tar du på deg diagnostisering og så kommer du til å gjøre bank og neppe ha dameproblemer når du kjører en bil med dører som går oppover.

Hvis du er ute etter en konkurranse om mest drittliv så kan det hende du plasserer lenger ned på pallen enn du tror.

Kanskje er det bare generell oppgitthet og frustrasjon som må få en vei ut? Diagnoser kan være bra som feks for å få en forståelse for hvorfor ting er som de er og hvorfor en ofte havner i ganske like og kjipe situasjoner. Da har man et utgangspunkt for å kunne akseptere situasjonen og forsøke å finne en vei som gjør det enklere å leve greit med diagnosen.

Men en diagnose kan også ta veldig mye plass. At en blir litt opphengt i diagnosen, eller ser ting i lys av diagnosen. At alt blir relatert til diagnosen også ting som kanskje ikke er pga av diagnosen, eller som kunne vært unngått i større eller mindre grad etter terapi og aktiv problemløsning.

Men hvordan komme dit, at en oppsøker hjelp eller klarer å se ting på en annen måte? Her blir det kanskje ekstra tungt utifra hvor på spekteret de står? Sort hvitt tankegang er nevnt. Men å se det selv, eller klare å endre det er neppe lett.

Jeg tenker at det er en helt grei tråd. Kanskje hjelper den ikke akkurat nå? Kanskje er det vanskelig å ta til seg noe av det som blir sagt her. Men det er jo ikke utenkelig at det modnes litt over tid? At det kanskje blir første steget på veien til noe bedre? Til større selvaksept? Eller til å (igjen?) forsøke terapi? Eller forsøke å date andre med Aspergers? Eller bare være åpen i profil om diagnosen og se om det likevel er noen muligheter?

Jeg kan forstå at om post#1 ble skrevet i frustrasjon og fordi det boblet over i hodet så er det kanskje ikke lett å ta til seg det som blir sagt. Fordi "state of mind" er alt veldig negativt. Fordi smerten over situasjonen har toppet seg. Men kanskje leses tråden på nytt en annen dag? Eller at noe av det som blir sagt blir liggende som heismusikk i øregangen, og gradvis får ts til å nynne en annen melodi?

Tenk, her trodde jeg at jeg var et prima eksempel på en bitter, desillusjonert og misantrop autist, også skal du bare komme durende inn og sette meg til skamme.

Jeg bøyer meg i støvet.


Har informert min bedre halvdel gjennom de siste 14 årene om å pelle seg til helvete ut av huset vårt, hun er åpenbart her under tvang fra nevrotypiskmafiaen eller noe og fortjener bedre enn mitt terrorregime.


Jeg forsøkte, jeg forsøkte virkelig å strekke ut en rynkete, mumifisert, patetisk hjelpende hånd, men jeg begynner å mistenke at du bør få seile din egen jævla sjø. Du er åpenbart innstilt på å gå ned med mus og mann.

Jeg er frustrert fordi jeg er lærling og sliter meg ut for en lussel lønn. Jeg føler meg som en slave. Jeg trener som bare faen og har en fysikk de fleste kan bare drømme om. Ingen komplementere det, mens lars som bare så vidt har sixpack blir alle sammne ''wtf bro du ser heilt syk ut''. Ingen har sakt noe som helst hygglig til meg pga jeg er så ''creepy'' og tilbakestående.


Det er ingen som ser hvor langt jeg har kommer til tross alt diagnosene mine. Jeg får ingen annerkjenning for alt jeg har klart å gjøre tross diagnosene min. Ingen ser mitt slit og hvor langt jeg har kommet.. Jeg har egen leilighet og jeg gjør alt selv, vasker tøy, lager mat fra bunnen av mens de fleste på min aldre er på FHS, har nok et friår eller bor hjemme hos foreldrene og røyker hasj. De kommer til å ha en bedre framtid enn meg pga de har foreldre med kontakter, alle andre ser på dem og tenker at de har jobbet hardt for å komme dit.
Jeg jobber i et sammfuns kritisk felt. Men det er ingen som ser det. Ingens ser at jeg faktisk er i stand til å ta tak i ting og gjøre disse tinga bra.

Det er at jeg ikke får noe annerkjenelse for alt jeg har gjort og at jeg føler meg ussynlig som dreper meg fra innsiden. har ikke noe å si hvor hardt jeg jobber eller hvor mye jeg har blitt bedre på som soialisering så vil jeg alltid blir husket som han ''creepy retarden''

Eller kanskje det er det at du er stor og sterk, kombinert med gretten(?) Som gjør at folk holder avstand.. kan jo være de er redd for deg.

Mange folk sier jeg ser skumell ut og jeg skjønner ikke hva de mener. Jeg har alltid et smil og er høffelig med alle jeg omgås

Prøv å husk på å blunk og se vekk iblant når du snakker med noen og de snakker til deg. Konstant øyekontakt kan være ubehagelig for noen.

Det er ikke veltrente kropper og viktige yrker som gjør at folk blir likt. Men det er mange som tror det, som tror at de ikke har draget fordi de er ute av form. Da blir jo skuffelsen (og kanskje sinnet) bare desto verre når de etter lang tids disiplin og enorme mengder innsats på gymmen og på kjøkkenet, endelig har en synlig veltrent kropp, men likevel fremdeles ikke har draget. Folk går etter prestisjeyrker bare for å oppdage at de ikke blir noe mer populære av det.

Jeg skjønner at det er skuffende, men det er viktig å være klar over det. Jeg kjenner folk med helt utrolig veltrente kropper som ikke får likes på Instagram i det hele tatt, uansett hvor gode bilder de legger ut. Jeg kjenner også folk med helt middels kropp og helt middels jobb som får bokstavelig talt tusenvis av likes uansett hva de legger ut. Om det så er et tåkete, kornete bilde av en matrett.

Så hva er det som gjør folk populære?
Det er sammensatt, selvfølgelig, men i all hovedsak: personligheten!
Rett og slett hvordan man fremstår, eller mer presist: blir oppfattet, av andre. Det er rett og slett en sosial «problemstilling», ikke en muskulær, økonomisk eller autoritær en – selv om slike faktorer selvfølgelig kan spille en rolle.

På en måte er det befriende, fordi det betyr at man trenger ikke å tilbringe timesvis på gymmen bare for å prøve å bli populær, men på den annen side så er det jo vanskeligere å endre personlighet enn å endre fettmassen.
Det er klart at mange på autismespekteret har vanskeligere for å skinne i sosiale situasjoner, og dermed «bli likt», men det er absolutt ikke en nødvendighet at det er slik. Som du ser her i tråden, så er det fullt mulig å finne kjærester og stifte familie med Asperger, og så er det MANGE ikke-autister som heller ikke har draget for fem flate øre. Som andre har sagt, Asperger er en diagnose du har, ikke noe du er. Du demonstrerer noen frastøtende holdninger i denne tråden. Du kan ikke, og bør ikke, skylde på Asperger for dette (andre med Asperger vil nok ha seg frabedt å bli tilskrevet tilsvarende holdninger). Hvis du legger all skyld på en kronisk/livslang diagnose, og overbeviser deg selv om at du er helt maktesløs, og prisgitt en urettferdig skjebne, så er det jo heller ingenting som vil endre seg. Det eneste du (og jeg, og alle andre) kan gjøre, er å gjøre ditt beste i situasjonen du er i. Håpløshet og selvmedlidenhet hjelper dessverre sjeldent.

Ta til deg de konstruktive rådene du får
Noen tilbakemeldinger her har vært unødvendig skarpe og usaklige, men du har også fått, og blankt avfeid, mange gode råd. Vær vennlig, med både deg selv og oss andre, og ta imot disse rådene. Nå har du strukket ut en hånd for hjelp, og noen har tatt den og svart deg. Vis oss at det ikke er forgjeves.

En kombinasjon, og som bla. styres av hva det snakkes om og hvorfor.
Det kommer også an på den man prater med. Hvordan forhold man har eller rang.
Begynner du å tenke for mye på sånt kan det fort bli unaturlig.

Jeg er lærling og jobber ræva av meg for 14lapper i mnd blir brukt som en slave. Alt går til leie. Føler meg som en slave.
Jeg trener ikke fordi jeg tror at det vi vil gjøre meg likt. Jeg skjønner at ingen bryr seg om hvordan jeg ser ut. Jeg mente det som en metafor for at jeg aldri får en klapp på skulderen for noe som helst positivt jeg er gjør pga folk hater meg. Ingen vil gi en gull medalje til en de hater.
Jeg slaver og slaver i vei gjennom livet for en dritt lønn. Jeg får ingenting igjen for mit jævla slit. Jeg er bare en usynlig slave hvor jeg føler meg som en spectator å ser andres spennende fest og morsliv.

Slaver i vei for en dritt lønn. Kaan aldri kjøpe noe godt å spise. Kjemper meg igjennom hver dag og hva er resultata 45kr på konto, ingen venner, ingen framtid

Høres tungt ut. Har du ikke andre jobber du kan få da? Å tjene 14k når man bor i Norge høres ut som godt gammeldags slavearbeid.

Mens resten av Norges lærlinger lever som konger da mener du?
Og hvor å hvordan bor du om du leier for 14 lapper?

Jeg mente det som en metafor. Går 8k til i leie. Whoohoo 6k til meg selv for 38timers uker med slave arbeid.

Mens så mange på min alder drar verdenen rundt og fester heile tiden og de jobber ikke en gang. De jobber 0% men har bedre råd. Jeg er så frustrert over at jeg aldri får noe igjen for mitt slit.

13 År med skole for ingenting. jeg kunne like gjerne bare droppa ut av vgs blitt ufør og hatt en bedre leve Standard enn nå

Bra metafor bruk. Not.
Det er mange som ikke har mer en 6k til forbruk.
Hmm? Er det mange unge som drar verden rundt og fester å aldri jobber?

Jeg bare vet at jeg ikke har noen framtid. Ingen vil ansette en autist. Jeg jobbern10x så hardtere enn de andre for 50% av resultatene å.

Jeg vil ikke ha asparges. Jeg vil dø enn å leve 60år til som en subhuman.
Jeg har lyst til å bli ufør trygda og bare låse meg inn å et rom med pc'en min og aldri gå ut av døra

Dessverre er det nok ofte sånn at hardt arbeid ikke blir satt like stor pris på som å være kompiskollegaen som folk liker å være rundt.
Mennesker har alle sine behov, og at de må skravle om festen de var på i helga for å komme seg igjennom dagen virka kanskje uhensiktsmessig for deg først som bare ville utføre en god jobb, men nå føler du deg utenfor, og vil inn i varmen? Eller? Liker du kollegaene dine? Vil du egentlig være en del av deres greie, eller vil du bare være med på noens greie?

Å være lærling er jo betalt utdannelse, om du vil snu litt på det.
Når du er ferdig som lærling (slave) og får mer ansvar vil nok klienten sette mer pris på deg enn de du jobber for gjør nå, uten å vite hvilket felt det handler om eller hvordan dere jobber opp mot klienter. Mager trøst nå kanskje.

Det er jævla vanskelig når man føler seg usynlig, jeg har vært det hele livet selv. Jeg blir aldri invitert på noe som helst, jeg er alltid den som må holde vennskap ved like for ellers så blir jeg glemt osv osv. Det er vel 5 måneder siden sist jeg fikk en melding/SMS ifra noen uten at jeg har sendt de noe først for eksempel.

Det at du føler folk ikke ser alt du jobber med er nok pga norsk væremåte. Folk i Norge er elendig på å gi komplimenter eller ros, og å motta dette. Spesielt i jobb sammenheng, sånn som jeg ser det så tenker folk bare "du er på jobb" og går utifra at du bare gjør det du skal og så lenge alle gjør det de skal (så de ikke merker noe negativt ved sine oppgaver) så tenker de ikke noe over det og går videre i sin egen lille boble. Nordmenn er flinke til å klage, men ikke til å gi ros.

Men: be the change you want to see. Jeg har merka det godt selv, at hvis man er flink til å gi ros og løfte opp andre så er det mye større sjangs at de gjør det tilbake. Jo mer folk tenker positivt om deg, jo mer populær blir du også. Det er jo ikke sånn at folk automatisk blir populære i sin sirkel, det er årevis med arbeid for å få folk til å tenke så positivt om den personen som mulig.

Du omtaler deg selv som en "creepy retard", og det er noe du burde prøve å slutte med. Hater man seg selv så merker folk det. Prøv å tenk mer positivt om deg selv, gi deg selv den klappen på skulderen du burde for alt du har oppnådd. Et intenst selvhat vil ikke hjelpe deg på noen måte, men heller tvert imot. En liten øvelse jeg gjør for å kvitte meg selv med mitt ekstreme selvhat er å skryte til meg selv før jeg legger meg, hvor jeg tenker over alt det positive jeg har fått til i løpet av en dag. Det fungerer greit for meg, men dette er arbeid som vil ta tid. Jeg har brukt årevis for å bli bedre, og jeg kommer nok til å måtte jobbe i flere år til.

Når du hele tiden har et negativt tankesett om deg selv blir det en selvoppfyllende profeti.

Du har jo lagt grunnlaget for et liv jeg og mange andre bare kan drømme om! Utifra det du har skrevet, så gjetter jeg at du er fortsatt er veldig ung, ville gjetta at du er rundt 20. Fortsetter du å jobbe såpass hardt vil du oppnå dine mål uten tvil. Plutselig sitter du der med stor inntekt og alt du har hatt lyst på imens "Lars" og de andre som ikke har jobbet for noe som helst ligger igjen i gjørma og gråter.

Tror nok du kunne hatt godt av å prate med en psykolog, men det valget må du stå for selv. Det er viktig å få ut litt av det man tenker på en gang i blant, det letter litt på trykket i toppen. Husk på at det ikke er et nederlag å søke hjelp, det viser heller hvor langt man er kommet når man tørr å la noen slippe til.

Hva du får ut av denne tråden er opp til deg, prøv å ikke sette deg selv på bakbeina for å stritte imot, prøv heller å faktisk tenke over litt hva folk faktisk skriver, det hender jo at folk kommer med noe smart også.

Du har jo åpenbart gravd eget eget hull der hvor du ikke vil høre på noen, men helle krangle og kverrulere på de samme dumme detaljene. Du er for å si det stygt men ærlig oppspist av selvmedlidenhet. Dette er noe av det som gjør alle mennesker, både med og uten aspergers til ynkelige skapninger. Det kan være hardt å høre, men de fleste trenger faktisk å høre det på et eller annet tidspunkt.

Du fikk jo faktisk et veeeeldig godt svar fra katt, som har diagnosen. Men dette velge du å totalt avfeie og fortsette å fokusere på at du har det værre enn det noen kan forestille seg. Det blir litt dobbeltmoralsk når du så følger opp med

Hva veit du egentlig om å ha kreft eller sitte i rullestol? Hvordan kan du si dette med sikkerhet? Hvis vi som ikke har aspergers ikke har en drit vi skulle sagt om saken hvordan kan du helt seriøst komme med disse uttalelsene når du ikke veit en drit om å sitte i rullestol? Det er nok ganske mange ulemper og utfordringer med dette som du ikke har tenkt på enda.

Men sånn føles det ikke når man er lam fra livet og ned? Da er man helt selvstendig og har ingen utfordringer med å bygge relasjoner, finne seg en partner eller omgås andre? De føler aldri at de er i et fengsel? Når du er så sår for andre som uttaler seg uten å besitte denne diagnosen hadde det vært rett og rimelig å moderere dine egne utsatt om andre sykdommer litt. Det er faktisk du som drar opp andre diagnoser som lammelser uten å ane hvordan det er.

Du kommer med mye bullshit og løgner ja. De påstandene er jo allerede motbevist av en haug med folk med aspergers, og det handler ikke om at de er misdiagnotisert, det handler om at det finnes et spekter som du fornekter, og det handler om at du ikke en gang prøver fordi du lar negative tanker om deg selv stoppe deg. Selv om du hadde prøvd må du regne med en del avvisning, men når du heller forsøker å spre løgner rundt egen disgnose enn å prøve deg på damer kommer det nok til å bli lite på deg med det første.

Nå motsier du deg selv.

Din løk! Skulle likt å se deg si det samme mens du bokstavelig talt døde av abstinenser.

Usaklig, selvmedlidende og irrelevant...

Nok en gang råder jeg deg til å modererer uttalelsene om andre om du skal være så hårsår og bastant på din egen diagnose.

At du er lærling syntes jeg i hvert fall ikke noe synd på deg for. Når du er ferdig med lærlingtiden vil du sitte igjen med et fagbrev som gir kompetanse du kan slå i bordet med som jobbsøker og du har også krav på fagtillegg som faktisk utgjør en god del i løpet av et år. Selv er jeg ufaglært og uten utdanning. Veien inn til arbeidslivet var ikke enkel og det innebar mye midlertidige ansettelser.

At andre reiser verden rundt, har et flott liv og tjener bra er faktisk en følelse vi andre også kan sitte med selv om du presterer å nekte på dette også.

Hvis noen anmelder deg for dette så må du faktisk ha gjort en av delene for at saken ikke skal henlegges tvert. Skal jeg unngå å gå ut for å ikke bli anmeldt for vold på gata? Et klønete forsøk på en sosial interaksjon er ikke grunnlag for anmeldelse, og det er heller ikke verdens undergang. Du er ung og lærer så lenge du lever, uansett om du er lam, har pikken i tryne eller har aspergers. Men så lenge du ikke lever, vil du heller ikke lære.

Jeg er en lærling med boliglån men har hjelpearbeiderlønn, om jeg hadde sittet igjen med 6k hadde jeg vært lykkelig, men desverre har jeg kanskje halvparten om jeg er heldig..

Du er ikke lærling på livstid. Fagbrev er etterspurt så du vil ha mange bedrifter som trenger din arbeidskraft. Du vil tjene mer og dra på ferie som andre som du tror har det så jævelig mye bedre enn deg.

Ts, du virker å være opptatt av positive tilbakemeldinger. Og det er vi vel alle forsåvidt. Men om det kjennes som du ikke har fått din del og du ønsker mer så kan du kanskje se om du kan bruke den du er til å gjøre noe positivt som du da vil få tilbakemeldinger på? Kanskje kan du gjøre reale dypdykk på noe som fanger interessen din? Også kan du publisere videoer om emnet på tiktok, youtube eller blogge om det?

Kanskje kan du feks lage videoer om treskjæring, trompeter eller trening? Eller snakk om de nære ting. Hvordan det er å være deg? Hvilke utfordringer du møter, osv? Kanskje kan det være litt terapi i det også, at du da kanskje lettere aksepterer situasjonen og gjør det beste ut av den hånden du har fått utdelt?

Eller hva med å skrive en bok?

Benzoneboy,du har en jobb å gjøre..en stor en.Du må bli glad i deg selv først!!

Framtiden virker håpløs med jobb.
Jeg søker på finn og det er 14. 14 ledige stillinger.
Er snart ferdig med læretida men jeg kommer ikke til å ha noe jobb.

Er det noen her som har gått ut på byen alene? Hvordan var det egentlig. Tenkte jrg kunnne prøve i dag. Har ingenting å tape

Kan du i det minste gjøre et godt forsøk på å få levert 14 søknader før du setter deg ned her for å syntes enda mere synd på deg selv?

Assa... detta bliiir for dumt...

Du tar ikke til deg, eller besvarer serriøse poster, men fortsetter klagebloggen din.

Du gav tråden helt feil tittel. Å hevde at du er interessert i "input" er en grov løgn og fører til at vi kaster bort energien vår. https://wordpress.com/ passer bedre for deg.