Kunsten å leve et godt, fullstendig og fullverdig liv må være den øverste dyd. Det må vel være slik at det praktisk talt er en smule problematisk om man setter lista litt høyt. Men er den lav så vil det gå opp i opp. Motstykket her er som sagt å møte tanker idealer og idéer opp i opp med hva realiteten vil fortone seg som. Med det så sier jeg nothing is certain in life, only death and taxes. Man kan ikke få i både pose og sekk. Eller som man sier ikke forvent deg noe eller ha for høye forhåpninger. Å tro noe bør ikke bety at det er sant. Å tro er nesten tvetydig med å håpe på noe. Selv om håp kan være tilnærmet at man vet det er noe som kan skje, har skjedd eller skal skje. Men som vi vet kan briste eller ikke forekomme. Men man kan ta feil. Men hvis man vet at man tar feil er det ikke annet enn at det var noe som man heller ikke håpet på. Tror man så skal man være sikker. Håper man skal man være klar for at det ikke var mulig eller hensiktsmessig.

Fullkommenhet lar seg ikke gjøres uten en viss form for rutine og orden. Jo mer dedikert man er jo mer klarer man. Inntil det går utover noe annet prekært. Man vil alltid miste sjanser som befinner seg der du er. Etter langt om litt så går toget og man må enten bli med eller vente på neste. Sånn er det med mulighetene man har også. Men man satser jo på å komme i tide. Det er det man beregner. Men stopper man opp å nyter utsikten iblant så vil man føles godt. Det var ingen oppskrift som fikk hjulene til å spinne, dampen til å koke. Alt må læres om og om og om igjen. Til syvende og sist er man fullkommen. Det er som å sitte i et rom til det ikke er luft igjen. Tiden blir knapp å det blir vanskeligere å puste for hvert åndedrag. Men åpnes det en luke for hver time vil man roe pulsen for å spare på lufta, men det føles godt å ta et magadrag. Men tilslutt er man så rolig at å sitte i boksen kun er en lek. En dans på roser. Sånn er livet også. Med en indre ro vil ikke bare nyte utsikten bli bedre, men det vil gi deg svar man aldri før har vært i stand til å få. Evige sannheter som vugger i det fjerne, forløsning av lidelse og begjær. Å vise vei til opphavets forråtnelse i jeget som har fordrevet deg på flukt i mørket hele livet uten å gi svar. Har man denne roen så vil jeget opphøre å alt vondt i livet vil fordufte å gi slutt. Man vil da oppleve en glede man ikke kan gi uttrykk for utenom at den er ekte og klar. Alt vil gi mening å gi betydning. Man har da våknet å gitt avkall på sårbarhet, smerte og lidelse. Dette er livets sanne retningslinjer for fullkommenhet. Alt som medfølger den rolige og dedikerte er bare en fryd for det fjerne. Man ser alt men er intet. Man bare bor i en kropp man låner, foruten pusten er den noe som er tildelt av en ren tilfeldighet av noe som skulle bære på alskens lidelse. Et odseldyr med primærbehov av en destruktiv appetitt fulgt av impulser deretter. Opphavet til kaos, det motsatte av ro. Er det svar man vil så er det ro man må ha. Ellers vil lufta ta slutt å man dør.