hei er intrisert i å høre med andre som har fått diagnosen om det høres ut som det er vits å sjekke seg for ADHD.

Alltid slitt med konsentrasjon, som gikk utover skole. Kunne få bra i de fleste fag men mattematikk var det karakter 2 uansett. Kunne lære det en dag så ikke huske en damn shit dagen etter spesielt når det gjaldt sette opp matestykker osv. Sånn normal praktisk matte kunne jeg få til.

-slapper aldri av, umulig å se en film f.eks. finner det behaglig å være fyllesyk f.eks for da kan det være jeg er i stand til å slappe av på sofaen men som regel ikke.

Konstant kaos i hode, glemte alltid ting på skolen bøker klær you name it.

Er ikke så glemsk lenger har vel lært meg opp. Men det er vel konsentrasjonen som er problemet for kan huske detaljer for 20 år siden liksom. Nå tenker jeg at nå legger jeg denne gjenstanden her, retter oppmerksomhet mot det så husker jeg hvor det ligger til et senere tidspunkt.

Men alikevell konstant kaos, problemer med ting som skal gjøres mange ganger på rad kan bli trøbbel med organisering osv. I arbeid. Alt går fint utad klarer meg fint i jobben.

Men jeg tenker ekstremt mye på detaljer om hvorfor ting er slik de er osv. Til jeg ikke skjønner en dritt.

Og ikke minst EKSTREMT svart hvitt menneske. Begynner jeg med noe er det all in som jeg skal bli profesjonell. Kan aldri gjøre litt av noe.

Av eller på konstant, veldig slitsomt.
Det være seg trening, hobbyer, dataspill osv.

Hatt litt ukritisk pengebruk mye sex med forskjellige partnere osv. Men det trenger vel ikke være unormalt i 20årene.

Lider nå av sterk angst, depersonalisering og depresjon.

Er sosialt oppegåande og bra forståelse for andre mennesker og sosialt "smart" viss det har noe å si.

Men siden jeg sliter med angst og dette har jeg blitt folkesky i tilegg og problemer med å se folk i øynene. Som om jeg har vert på fulla i 14 dager.

Rekner ikke med å få noe diagnose over nett eller noe sånn. Men det er vertfall noe alvorlig galt så tanker, og innspill hadde vert fint.

Er skrevet på mobil på jobb i desperasjon så sikkert rotete.

Går på remeron som ikke hjelper en dritt og sobril ved behov.

Er tidlig i 20årene, min mor fikk påvist adhd i voksen alder.

Takk på forhånd!

Hei igjen, og takker for svar.

Ja jeg merker mer og mer det at jeg ikke er som alle andre. Jeg kan være helt idiot på selvklarte ting som alle tar for gitt. "Dum" på norsk.

Ivertfall når jeg tenker over disse tingene som plager meg hvilken rekkefølge jeg skal gjøre ting f.eks rutine arbeid som regel. Det går fint i praksis men jeg får det ikke til å stemme i hodet?

Ting går veldig fort i surr kan man si, viss jeg begynner å overanalysere ting. Og dette får meg til å føle meg enda dummere, viss jeg ikke forstår sånne selvsagte ting. Men det er vel ikke normalt å gå runt å tenke på sånne casual ting? Analysere ner til minste detalj?

Jeg får ALDRI fred i hodet. Dette kombinert med et ruinert selvbilde pga matematikk på skolen hvor folk har sakt jeg er dum osv. Jeg er min største fiende.

Men jeg er så veldig oppegående på mange andre ting også.

Bra sosialt hele livet, alltid komt lett i kontakt med mennesker god forståelse for sosialt samvær og har et godt sosialt nettverk.

Alltid blitt god i de tinga jeg interesser meg for.

Men det blir så ekstremt det er 0% eller 150%

Skulle jobbe overtid for første gang, da tok jeg liksågodt 100timer på 2 uker. Ellers ingenting.

Trener jeg er det bodybuilding 100% eller chips og data. Det er så ekstremt av eller på.

Og ikke for å nevne følelsene mine, de er helt ekstremt sterke enten vil jeg dø eller så er jeg så glad at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. En liten detalj kan trekke meg ned i gjørma, men skal like lite til for å få meg opp igjen.

Jeg merker jeg MÅ ha aktivitet i livet mitt viss jeg skal overleve. Hjernen visner uten fysisk aktivitet. Når jeg først får komt i gang med noe kan jeg jobbe i timesvis som en motor.

Skal jeg drikke drikker jeg enten 15øl eller så går jeg ikke ut.
Kan også kjenne bølger av energi av og til at jeg nesten må skrike eller springe for å få d vekk d bygger seg opp.

Men ja jeg må få taki hjelp. Jeg bare føler meg som den belastningen syns t.om synd på legen som må snakke me meg igjen.

Vet IKKE hvor jeg ville hen med dette her, men tankene måtte på trykk! Håper på svar

Mvh RainMan

Får til tider heller ikke med meg et kvekk av det folk sier, viss noen snakker i bakrunnen er det 100% umulig. Kan også finne på å fullføre andres setninger for jeg blir så ivrig.

For å få diagnosen er det vel kun to krav: Det må ha en betydelig negativ innvirkning for deg i livet (det beskriver du veldig godt) og det må ha vært slik siden barndommen, og du fyller jo begge kravene. Fra jeg gikk til legen til jeg tok min første Ritalin tok det vel ca 6 mnd, men det er det vel verdt.

Jeg har ikke tenkt til å fylle ut mer enn det de andre her sier, jeg vil bare gi deg tips om å være åpen med legen din angående virkningen og eventuelle bivirkninger av ritalinen. Bivirkningene mine (svetting, skjelving, hjertebank) forsvant delvis eller helt etter et par måneder. Husk at du har krav på skikkelig hjelp, så ikke ta deg til takke med at det hjelper deg bittelitt, behandlingen du får skal hjelpe deg inn i et vanlig liv. Personlig var jeg åpen om at medisinen hadde såpass store bivirkninger når den gikk ut av kroppen at jeg ikke fungerte normalt slik det var forventet av meg på det tidspunktet, og dermed fikk jeg medisin for å dekke ettermiddagen også.

Jeg kan med hånden på hjertet mitt med høy puls si at Ritalin forandret livet mitt til noe mye bedre. Har gått på det i et halvt år. Hvis ikke Ritalin fungerer for deg er det selvsagt andre medisiner man kan prøve ut. Vær åpen med legen/psykiater om medisinen funker for deg eller ikke.

Som ADD/ADHD pasient har du en tendens til å møte skepsis i samfunnet, jeg har selv møtt på folk som sier rett ut at diagnosen min er fake, at hvem som helst kan snakke på seg denne diagnosen. Folk sier ofte at "før i tiden fantes det ikke noe som het ADHD", men det betyr enten at omfattende dokumentasjon og forskning på hjernen, ADHD og medisiner gjort i vår tid er gal, eller så fikk bare folk ikke hjelp før i tiden. Jeg velger å tro på det første. Bare vær klar over dette så du ikke får deg en overraskelse. I dagens samfunn er det å snakke om mentale lidelser tabu uansett, selv om det blir mindre og mindre. Diagnoser gis ikke til folk for å ikke gidde å hjelpe de, de gis ikke til alle som sliter med å sitte stille på stolen for å medisinere samfunnet til å bli "rolige" eller "lydige". De gis slik at alle mennesker skal ha en mulighet til å få skikkelig hjelp, sette et navn på følelsene sine, og ikke tenke at de bare er dumme og ubrukelige.

ADHD er den psykologiske lidelsen som har høyest prosentandel med vellykket behandling i verden.

Lykke til!