Ok, jeg sitter og studerer filosofi, så da kom jeg opp med et spørsmål. "One true love" finnes det? Soulmate, store kjærligheten, osvosv. Eller er det bare noe crap Hollywood har finni på?

Jeg lurer egentlig litt på hva folk tenker om det her. Er det sånn at når du har hatt 3-4 kjærester, så er en av de VIRKELIG spesiell, mens alle andre bare var helt ok?

Det beste svaret vil du vel få av et par som har holdt sammen i 70 år

Par som har vært sammen i 70 år handler ofte om tradisjoner og verdier. Fra gammalt av var det normalt og gifte seg ung og være sammen hele livet ut (det var unormalt og gifte seg, sosialt uakseptert). I dagens samfunn skjer dette svært sjeldent fordi kvinner har lært seg å stå på beina og ting har blitt mer liberalt på det området.

Dermed vil jeg ikke tru at de har et fasit svar på dette spørsmålet, ettersom andre faktorer spiller inn.

Men jeg mener å ha møtt mennesker som har møtt drømmedama, A, men endt opp med å gå fra hverandre pga en eller annen tragisk grunn. Deretter blitt sammen med noen andre, B, men fortsatt gått rundt og tenkt på A i flere år.

Jeg tror på kjærligheten som et bånd som eksisterer mellom to mennesker. De personene som deler dette båndet, en dag blir mer glad i forholdet (båndet) enn de er glad i seg selv. Man dyrker forholdet og lager kompromisser og er flinkere sammen i et forhold enn andre. At kjærligheten/forholdet er noe man lager og ikke er noe som eksisterer fra før av med fødsel.

Jeg hadde en gang ei sånn jente, men det er bare et minne, båndet er forsvunnet. Omtaler henne til meg selv som ''hu ene'', men det har nok bare blitt navnet hennes for meg!

Jeg tror det finnes, for jeg har møtt en sånn dame. Vi er ikke sammen lenger men vi kjenner hverandre. Og jeg har ikke møtt lignende dame før.

Men hva vi alle legger i "den ene store kjærligheten" er individuelt. Noen vil bare ha noen som ser pene ut, men som oppfører seg som dritt mot andre. Noen bryr seg lite om utseendet, men vil ha noen som oppfører seg skikkelig. Noen vil ha begge, eller annen mix. Og når det kommer til småting i livet, og interesser, da er det jo ekstremt mye forskjellig av mennesker.

Så jeg er litt uenig i Bombasas utspill om at man kunne vært lykkelig med titusenvis av kvinner (for menns del), det er nok ikke så enkelt.

Det du sier her, er at det er mulig at A er min drømmemann, men jeg er ikke A's drømmedame?

Og da vil jo jeg gå resten av livet videre og bli sammen med B C D F Æ Ø Å, men jeg har allikevel møtt min store kjærlighet, som jeg dessverre ikke ble sammen med.

Du snakker i koder haha.

Så du definerer "den store kjærlighet" som et bånd, som man i overkant har blitt glad i og dyrket i lang tid. Det betyr jo at den store kjærligheten eksisterer?

Jeg hadde drømmedama i 9 år, også dreit jeg meg ut! Nekter å tro at jeg kommer til å finne noe lignende igjen!

Jeg tror at drømmepartnere kommer i takt med de ulike fasene man går gjennom i livet. Når du er 15 og helt fersk i gamet og faller pladask for en som bare er nødt til å være the one. Når du er 20 og møter en intellektuell jevnaldret som du føler tilfredsstiller deg i all tenkelig grad. Når du er 30 og noen like eventyrlysten og reisesugen som deg dukker opp. Alle er potensielle drømmepartnere, i ulike perioder av livet. Det finnes et par milliarder av det motsatte kjønn der ute, språkbarrieren sett bort i fra, så skulle nå være mulig å oppleve den store kjærligheten flere ganger i løpet av tiden en har over bakken.

Må si meg veldig enig i det siste der!

Men hvis man en eller annen grunn må gå fra "den store kjærligheten", som for eksempel avstand, som du nevner. Vil du da gå resten av livet og tenke at det var "den store kjærligheten"?

Det er forøvrig sant. Men det er mange som har en følelse av at det var noe spesielt med et forhold de hadde. OG da gjerne en GOD følelse, haha. Og da lurer jeg på at det kan bety at det var din "store kjærlighet". Og du eventuelt aldri kommer til å finne noe likt som det.

Jeg er alt for rasjonell til å tro at der skal være "den ene". Det er tross alt over 7 milliarder mennesker på planeten.
Det ville vært veldig vanskelig å finne hverandre. Da måtte noe sånt som skjebnen eksistert, og at de menneskene til slutt ville møtt hverandre uansett, eller aldri. Det hele høres bare veldig usannsynlig ut.
Jeg tror mennesker kan ha det fint med mange mennesker. De fleste egentlig. Det handler bare om kjemi og treffe de samme bølgelengdene. Er man ukoordinert vil ikke et forhold fungere. Jeg tror at å elske noen er et valg man tar, og er man innstilt på å bygge et forhold sterkt vil det kunne vare lenge.

Samtidig har jeg vært veldig fjern til tider og opplevd bisarre hallusinasjoner som får meg til å tenke at det er bare "en" for meg, og det mennesket er meg selv.

Nei, for jeg tror man kan skape dette med flere. Man kan finne nye mennesker man kan skape den store kjærligheten sammen med.

Tar så lang tid å skrive alt jeg har på hjertet når jeg skal svare på filosofiske spørsmål Elsker filosofiske spm tho!

Jepp, jeg tror på kjærligheten. Det kan jo enkelt sett bare være noe psykisk, men jeg håper det er noe mer i evolusjons prosessen

Jeg tror ikke mennesket er laget for monogami.

Mannfolka skal slåss som et helvette, så skal vinneren pøke ei kjerring (den sterkeste kisen får spredt sin sæd videre). Deretter skal mannfolket få tilbake pusten igjen, så skal han ut igjen og slåss som rakkern for å vinne gunsten til et nytt kvinnfolk.
And so on...!

Er isåfall slik mesteparten av dyrene oppfører seg på animal planet, og det er dette jeg til tider bruker som argument for min oppførsel.

Bulletproof!

Not true. Det fins en rekke dyr på denne planeten som lever i monogami.
Blant annet rever, svaner og turtelduer som lever med én partner hele livet.

Løver lever og i noe som nesten kan kalles monogami. Dette har skjedd via utvikling da det er gunstigst at en unge vokser opp med 2 foreldre, for å øke sjansen for at den overlever (og dermed også kan reprodusere seg på nytt)

Okei, jeg vet at det finnes en god del dyr som lever i monogami, men nå skrev jeg at det var "slik mesteparten av dyrene oppfører seg på animal planet".

Er vell en god del pingviner som også lever i monogami, noe som for meg er helt jævla absurd. Er 40.000 av de på et lite isflak, og alle er jævli like.

Fantastisk logikk der du.

Selvsagt finnes det soulmates, er det ingen freaks igjen her som har troa på kjærligheten?
Alle har vel en de har møtt/vært i et forhold med/vært kompis med som stadig vekk popper opp i hodet på en? Som man på en måte har unfinished business med?

En soulmate er ikke en du automatisk møter og klikker fullstendig med altså, det mener jeg ikke, men en som får frem det beste i deg og visa versa.

Tim Minchin

Anbefaler dere tre-fire å lese t.d. http://en.wikipedia.org/wiki/Monogam...ing_in_animals

http://en.wikipedia.org/wiki/Sex_at_Dawn anbefales også. Ihvertfall å se et foredrag av Christopher Ryan. Han snakker bl.a. om forskjellige måter mennesker lever på rundt om i verden (:

muti: Tviler på at det er mangel på «tro på kjærligheten». Men nei, på langt nær alle har én person som stadig dukker opp i hodet. Og da er det ikke bare snakk om http://asexuality.org/

Jeg tror den store kjærligheten, eller den som er som skapt for meg er noe jeg selv skaper et bilde av i hodet mitt. "Alle" som har møtt the only one har mistet henne. Mest sannsynlig har de mistet henne når de har vært nyforelsket og før illusjonen om den fødte partner har sprukket. Som regel så gir de seg selv også skylden fordi de mistet henne.

Man husker kun det perfekte fordi man kom aldri langt nok til å se svakhetene til personen. Blir litt som en sportsfisker alltid snakker om den svære laksen som slapp unna.

Jeg vil tro det. Det er ikke sikkert du finner den blant Norges 5 063 709 innbyggere (sikkert steget innen jeg er ferdig med innlegget) men der ute i verden er det helt sikkert en person som ville fått deg til å se stjerner. Har selv vært i et par forhold, vært mad in love med noen, tenkt på noen av dem flere år etter et forhold osv.

Har til og med "kranglet" "ditchet" "backstabba" noen kompiser for å ta en jentes parti.

Det er jævla mye positivt med kjærlighet (altså når du -FALLER- for en person), du får en helt syk rus. Du får masse motivasjon, kan rase ned i fettprosent (hehe), dagene går letter selv om de er "lengre", en melding, et smil, øyekontakt kan bare snu hele tilværelsen på hodet og adrenalin og hjertet elsker det.

Nå har jeg vært lenge uten et fast forhold, føler nå at jeg er på vei til å søke etter giftematriale.. En å dele livet med. Selv om tankene strider i mot det også, jeg bor forsatt hjemme med brødrene og foreldrene mine. Jeg kan egentlig ikke tenke meg å flytte rett i et hus med en partner nå. Jeg føler jeg aldri har hatt den "store friheten". Vil gjerne ha egen leilighet selv først, føle litt på "friheten". (ikke lett med dagens egenkapital og boligprisene, men vi holder motet oppe..)

Jeg vil tro at du ikke finner kjærligheten på den svette lokalpuben, heller ikke om du tar toget i noen minutter. At jeg tror at det finnes en som vil passe alle perfekt der ute, det "tror" jeg kanskje, faktisk.

Personlighet teller mye, utseende (til en viss grad hos de fleste) og teamworket.

Noe jeg syntes er litt "feil" er folk som gifter seg og snylter pga penger. Ingen tvil om at det er mange gode historier som begynner med fattige og rike..

Kjærlighet er komplisert, det er bra.. Ellers ville alle hatt den, du må jobbe for det. DO it!

Spora kanskje litt av her :P er ikke rusa, eller spiser en fantastisk hjemmelaget pizza (JA spiser ved tastaturet!) men gå på skattejakt her i verden så finner du alltid noen.

heartslava på sin sjette eller sjuende pizzabit...

Jeg er usikker for å være helt ærlig. Jeg tror det ikke finner den rette, men at tiden passer for å få det til og virke som den ene store kjærligheten. Det jeg legger i ordet den store kjærligheten er en jeg virkelig bryr meg om, og at vi holder sammen en god stund.

Jeg har nylig drevet med en fyr i et halvt års tid, men det funket ikke. Det kan ha vært mye med at oss som mennesker ikke fungerte sammen, men også avstand og hvor begge var i livet spilte mye inn.

Så tid og sted har mye å si, for den store kjærligheten. Men jeg håper at jeg en dag overrasker meg selv ved at jeg finner drømmeprisen. Haha

Å tro på at det finnes "den rette" for hver eneste person i verden er helt på trynet. For det første er det ikke like mange kvinner som menn, så det hadde ikke passet. For det andre er det litt som å tro på religion, at det er forhåndsbestemt at det bare finnes èn person i hele verden som kunne passet perfekt for deg er like tullete som å tro at det bor en mann i skyene med en stor hjerne som telepatisk forteller hvordan du skal oppføre deg.

Faktum er at det mest sannsynlig finnes ekstremt mange mennesker man kunne hatt det kjempebra med hvis man hadde endt opp ilag. Å tro at det bare er èn er bare tull.

Det er jo ganske søkt å tro at "den rette" finnes samtidig som aller, aller fleste finner livspartneren sin på jobben, skolen, det nærmeste treningssenteret, på stampuben osv. Hva er oddsen, liksom?

Samtidig er det et ubestridt faktum at en pen kvinner som regel finner seg en pen mann, mens en mindre pen kvinne finner seg en mindre pen mann. Er dette liksom tilfeldig? Selvsagt er dette en grov generalisering, men det ligger definitivt noe i uttrykket "like barn leker best".

Ethvert rasjonelt sinn vil konkludere med at ekte kjærlighet eksisterer, men det finnes ikke en person som er skapt for å passe til deg. Hvem skulle isåfall bestemme noe slikt? Er svaret gud er diskusjonen over for min del. Man finner noen man har felles interesser og verdier med, eller noe som har det man er på utkikk etter (les: unge, hotte blondiner som finner seg en 70 år gammel milliardær). Derfor finner man også som oftest partneren sin på nettopp jobben sin, på skolen man går på, på den lokale puben osv.

Det er flere kvinner enn menn totalt sett.


...trodde jeg, helt til jeg sjekket kilder nå. Jeg er skråsikker på at vi lærte at det var flere kvinner enn menn da jeg gikk på skolen. Er dette noe som har forandret seg drastisk i det siste?

Virkelig? Er jo helt fra evolusjonens tid vært veldig fokus på at "happiness" er å finne en partner, settle down osv. Så det er jo bare logisk at mennesker uavhengig av legning er alltid på søken etter et sosialt/intellektuelt tilfredstillende forhold ihvertfall. (Veldig sneversynt tankegang men uansett)
Og btw. aseksuelle mennesker har vel sist jeg sjekket følelsesmessige behov de også, dog ikke så seksuelt.

"Aseksualitet i dens bredere betydning, er mangelen på seksuell tiltrekning og, i noen tilfeller, mangelen på interesse for samleie."

Jeg er helt overbevist om at det er plenty med mennesker der ute som passer knallbra sammen, de har bare ikke funnet hverandre enda!

For å kunne svare på spørsmålet må man definere hva "den store kjærligheten" er.

Hvis du med DSK mener noe overnaturlig, så avviser jeg kategorisk at noe sånt finnes.

Hvis du med DSK mener at det finnes folk der ute som vi passer bedre med enn andre, så stemmer nok det, men uansett hvem man blir sammen med så er det ingenting som er garantert. Selv om du har funnet en person som framstår som den perfekte partner, er det ingen garantier for at forholdet kan endre seg i fremtiden.

Må bare beklage om jeg ødelegger eventuelle romantiske illusjoner leseren måtte ha

Fasit svaret har du vel inni deg, du får bestemme hva du vil det skal være, så go from there......

Den rette dukker opp når du egentlig har gitt opp og minst aner det