Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  47 6374
Er det noen andre her som føler at noe er veldig galt?
Mesteparten av ting er liksom "feil".

De siste årene har flydd unna, og ting endrer seg lite.

Jeg føler meg forferdelig mesteparten av tiden, men det jo lite som hjelper, annet enn å prøve å glemme hvordan man har det.

Det er noen få ganger jeg har det "bra" for eksempel på kjøkkenet, eller når jeg jobber, og blir oppslukt i noe jeg faktisk liker; men det er alltid en vond følelse i bunnen av det. Om det gir noe mening. Den vonde, melankolske (om det er riktig ord) følelsen går aldri bort.

Unnskyld for å sløse deres tid, men det hadde vært fint å bare høre noen formeninger.

Post Script: Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre dette anonymt.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Er det noen andre her som føler at noe er veldig galt?
Mesteparten av ting er liksom "feil".

De siste årene har flydd unna, og ting endrer seg lite.

Jeg føler meg forferdelig mesteparten av tiden, men det jo lite som hjelper, annet enn å prøve å glemme hvordan man har det.

Det er noen få ganger jeg har det "bra" for eksempel på kjøkkenet, eller når jeg jobber, og blir oppslukt i noe jeg faktisk liker; men det er alltid en vond følelse i bunnen av det. Om det gir noe mening. Den vonde, melankolske (om det er riktig ord) følelsen går aldri bort.

Unnskyld for å sløse deres tid, men det hadde vært fint å bare høre noen formeninger.

Post Script: Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre dette anonymt.
Vis hele sitatet...
Kan være du er melankolsk, litt mollstemt kanskje? En depresjon som lurer i bakgrunnen? Snakk med legen din. Jeg bare tipper vilt.


Hva er det som har endret seg lite? Og hva har du selv gjort for at ting skal endre seg? Det er vel sjeldent ting endrer seg helt av seg selv?

Om du postet i undergrunn delen av forumet feks så kunne du postet anonymt.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Kan være du er melankolsk, litt mollstemt kanskje? En depresjon som lurer i bakgrunnen? Snakk med legen din. Jeg bare tipper vilt.


Hva er det som har endret seg lite? Og hva har du selv gjort for at ting skal endre seg? Det er vel sjeldent ting endrer seg helt av seg selv?

Om du postet i undergrunn delen av forumet feks så kunne du postet anonymt.
Vis hele sitatet...
Jeg vet ikke om dette passet helt inn i Undergrunn, men jeg er semi-anonym her så det spiller jo ikke så mye rolle hva jeg skriver. Det er vel bare opp til mitt mot.

Jeg hadde psykolog i litt over et år, og fikk diagnosen kompleks posttraumatisk stress syndrom, på grunn av ting som har skjedd i barndommen.

Ting har endret seg mye de siste par årene, jeg har blitt ferdig på videregående og har begynt som lærling, og så har klesstilen min endret seg til at jeg føler meg litt bedre når jeg ser meg selv i speilet.

Det går i svingninger hvordan jeg føler meg, noen ganger føler jeg meg nesten i 100, som oftest så føler jeg meg bare tom. Akkurat nå føler jeg meg utrolig dårlig. Jeg måtte bare få ut noen følelser nå.
Synes ikke det er rart. Verden er et ræva sted for tiden, og har vært det en god stund nå. Og på toppen av det hele fikk vi en pandemi over oss som ikke akkurat hjelper noen. Man skulle vært født i 1950.
Ja den diagnosen er tung for mange. Det er definitivt en diagnose du bør forsøke å få et avklart forhold til. I praksis blir det vel da en eller anne form for traumebehandling. Kan være litt tøft å stå i, men det er jo uansett stress m/flash, dissosiering, tankekjør og nedstemthet. Og ptsd går sjeldent over av seg selv. Men det kan for de aller aller fleste behandles slik at det blir et veldig bra liv likevel.

Du er ikke diagnosen din, den er påført av andre. Ikke la det legge føringer på livet ditt. Ta gode valg og forsøk å gjøre ting som er bra for deg, selv om formen en dag er dårlig. Det er helt fint å ventilere her, noen ganger må bare trykket ut. Men kanskje burde du snakket med legen din om evt. å bli søkt inn på behandling mot traumer?
Sitat av Purgatorio Vis innlegg
Synes ikke det er rart. Verden er et ræva sted for tiden, og har vært det en god stund nå. Og på toppen av det hele fikk vi en pandemi over oss som ikke akkurat hjelper noen. Man skulle vært født i 1950.
Vis hele sitatet...
Har hatt den tanken et par ganger, men jeg tror ikke de nødvendigvis hadde det så mye bedre enn oss. Det er nok veldig romantisert det vi ser nå. Samme med den victorianske perioden, det ser bra ut, men mest sannsynlig så jobbet og bodde du på en fabrikk til du ble ti år gammel og døde.

Pandemien har nesten ikke påvirket meg, det er ikke noe forskjell i hverdagen min annet at jeg kjenner spriten i luften hver dag.
Sitat av Purgatorio Vis innlegg
Synes ikke det er rart. Verden er et ræva sted for tiden, og har vært det en god stund nå. Og på toppen av det hele fikk vi en pandemi over oss som ikke akkurat hjelper noen. Man skulle vært født i 1950.
Vis hele sitatet...
Takk for den, det fikk frem smilet. Du sier noe. Etterkrigsbarna var vel de som blir omtalt som dessertgenerasjonen?

I mitt neste liv håper jeg å bli født som katt. 20 timer søvn i døgnet på en varm plass og resten bare lek, jakt og moro. Og ingen forventer noe som helst eller krever kunster, sitt eller ligg eller rull rundt. Bare å ligge å stelle pelsen mens maten blir satt fram også ut å jakte på kattefrøkner.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Ja den diagnosen er tung for mange. Det er definitivt en diagnose du bør forsøke å få et avklart forhold til. I praksis blir det vel da en eller anne form for traumebehandling. Kan være litt tøft å stå i, men det er jo uansett stress m/flash, dissosiering, tankekjør og nedstemthet. Og ptsd går sjeldent over av seg selv. Men det kan for de aller aller fleste behandles slik at det blir et veldig bra liv likevel.

Du er ikke diagnosen din, den er påført av andre. Ikke la det legge føringer på livet ditt. Ta gode valg og forsøk å gjøre ting som er bra for deg, selv om formen en dag er dårlig. Det er helt fint å ventilere her, noen ganger må bare trykket ut. Men kanskje burde du snakket med legen din om evt. å bli søkt inn på behandling mot traumer?
Vis hele sitatet...
Jeg er ikke diagnosen min, jeg prøver aktivt å prøve å dytte det vekk så mye jeg kan. Jeg har ikke nevt at jeg har det til mine nærmeste venner engang.

Psykologen som ga meg diagnosen skrev meg ut siden det var ikke noe mer hun mente hun kunne gjøre.
Nei det er jo ikke alt man trenger å dele med alle heller så det er det helt greit å holde noe privat.

Men i forhold til behandling av traumene så er det jo naturligvis annerledes. Der vil åpenhet gagne deg slik at dere sammen kan finne den beste veien til målet. Det er ikke alle psykologer som kan nok om traumebehandling til at de er komfortabel til å starte på en slik behandling. Men du kan feks gå til en privat psykolog, eller snakke med legen din om akkurat traumebehandling. Legen din vil finne ut hvem som tilbyr det og hvordan prosessen er. Så det praktiske med henvisning og slikt trenger du ikke tenke på.

Å dytte vekk og å trykke ned slike ting kan virke i en periode. For noen så virker det i årevis, ikke perfekt men det virker greit nok til at de fortsetter å dytte vekk vonde minner. Men mange opplever til sist at det faktisk må fagfolktil for å få det bra. Du er ennå ung, og har et helt liv foran deg. Forsøk å gjøre de riktige tingene i forhold til dette nå, så tror jeg livet ditt vil bli veldig mye bedre for hele resten av livet.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Nei det er jo ikke alt man trenger å dele med alle heller så det er det helt greit å holde noe privat.

Men i forhold til behandling av traumene så er det jo naturligvis annerledes. Der vil åpenhet gagne deg slik at dere sammen kan finne den beste veien til målet. Det er ikke alle psykologer som kan nok om traumebehandling til at de er komfortabel til å starte på en slik behandling. Men du kan feks gå til en privat psykolog, eller snakke med legen din om akkurat traumebehandling. Legen din vil finne ut hvem som tilbyr det og hvordan prosessen er. Så det praktiske med henvisning og slikt trenger du ikke tenke på.

Å dytte vekk og å trykke ned slike ting kan virke i en periode. For noen så virker det i årevis, ikke perfekt men det virker greit nok til at de fortsetter å dytte vekk vonde minner. Men mange opplever til sist at det faktisk må fagfolktil for å få det bra. Du er ennå ung, og har et helt liv foran deg. Forsøk å gjøre de riktige tingene i forhold til dette nå, så tror jeg livet ditt vil bli veldig mye bedre for hele resten av livet.
Vis hele sitatet...
Takk for godt svar.

Jeg vet ikke om jeg tørr å gå til noe sånt igjen, det var veldig ubehagelig, og jeg var borte fra jobb og det fikk meg til å føle at jeg skulket. Det er vel meg det er noe galt med, siden jeg tåler ikke å være i sykefravær engang, jeg føler at jeg jukser og at jeg ikke er syk nok.

Det virker dumt å si at det er skummelt, jeg tørr mye forskjellig, men det å få hjelp til noe eller at noen synes synd på meg er noe av det verste jeg vet.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Er det noen andre her som føler at noe er veldig galt?
Mesteparten av ting er liksom "feil".

De siste årene har flydd unna, og ting endrer seg lite.

Jeg føler meg forferdelig mesteparten av tiden, men det jo lite som hjelper, annet enn å prøve å glemme hvordan man har det.

Det er noen få ganger jeg har det "bra" for eksempel på kjøkkenet, eller når jeg jobber, og blir oppslukt i noe jeg faktisk liker; men det er alltid en vond følelse i bunnen av det. Om det gir noe mening. Den vonde, melankolske (om det er riktig ord) følelsen går aldri bort.

Unnskyld for å sløse deres tid, men det hadde vært fint å bare høre noen formeninger.

Post Script: Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre dette anonymt.
Vis hele sitatet...
Hei. Om du føler deg forferdelig mesteparten av tiden anbefaler jeg at du tar kontakt med legen din. Vi skal bare føle oss forferdelig avogtil.

Livet er verken rett eller galt, livet er livet, spørs på åssen man ser på det.
Og føler du at noe er feil, galt, så er det viktig å høre litt etter og ta en sjekk om alt er som det skal være.
Sitat av DrDoctor Vis innlegg
Hei. Om du føler deg forferdelig mesteparten av tiden anbefaler jeg at du tar kontakt med legen din. Vi skal bare føle oss forferdelig avogtil.

Livet er verken rett eller galt, livet er livet, spørs på åssen man ser på det.
Og føler du at noe er feil, galt, så er det viktig å høre litt etter og ta en sjekk om alt er som det skal være.
Vis hele sitatet...
Det er sjeldent jeg er hos fastlegen. Jeg har kun snakket med den jeg har nå over telefonen én gang; men må få til en legeattest snart p.g.a. førerkort. Han kommer mest sannsynlig til å spørre meg om hvordan jeg har det, og jeg kommer til å tenke på at hva jeg ønsker å si, men jeg kommer nok ikke til å klare å ytre noe, og bare si at alt går fint.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Det er sjeldent jeg er hos fastlegen. Jeg har kun snakket med den jeg har nå over telefonen én gang; men må få til en legeattest snart p.g.a. førerkort. Han kommer mest sannsynlig til å spørre meg om hvordan jeg har det, og jeg kommer til å tenke på at hva jeg ønsker å si, men jeg kommer nok ikke til å klare å ytre noe, og bare si at alt går fint.
Vis hele sitatet...
Skriv ned på en lapp det du vil si, hvordan du har det om dagene, hva du skulle ønske var annerledes. Hva du ønsker hjelp til. Kan være letter å skrive ned og levere på en lapp enn å ta opp der og da. Ofte litt kort tid også, om legeattest til førerkort så tar det ca hele timen, man kan da avtale oppfølgnings time.
Sitat av DrDoctor Vis innlegg
Skriv ned på en lapp det du vil si, hvordan du har det om dagene, hva du skulle ønske var annerledes. Hva du ønsker hjelp til. Kan være letter å skrive ned og levere på en lapp enn å ta opp der og da. Ofte litt kort tid også, om legeattest til førerkort så tar det ca hele timen, man kan da avtale oppfølgnings time.
Vis hele sitatet...
Takk så mye for svar.

Det virker fremdeles for skummelt. Jeg innrømmer at jeg virker pinglete, men det skremmer meg utrolig mye.
Wow, jeg trodde jeg var alene. Har brukt tiden på andre ting enn å skrive på forum. Har prøvd å finne ting jeg faktisk liker i stedet for å sitte på nett, med snus og gjør Wim Hof hele dagen.
Jeg har ryddet mye, trener og jobber frivillig når jeg trengs.
Likevel føler jeg at dette er ting jeg gjør for å slippe vonde følelser. Jeg føler også inni kjernen min, at noe er galt. ALT er galt! Jeg føler at livet har tatt feil vending. Jeg skulle egentlig ikke være her jeg er. Pandemien gjør mye, men jeg gleder meg ikke på det jeg skal. Jeg gjør det bare fordi jeg «har ikke noe bedre å gjøre».

Hele tiden jeg føler noenlunde fred, kommer en uro over meg. Noe er feil, jeg er feil eller at jeg har nesten bare vondt i vente.
Veldig urolig. Jeg har tankekjør til de grader, trenger ikke være negative. Før elsket jeg kvelden, fordi da var det liv rundt meg. Nå liker jeg faktisk bare morgenen, det betyr nytraktet kaffe og rutiner med jobben sin. Skal om kvelden liksom? Gjøre alt for å unngå tankekjør?
Det er merkelig hvordan "verdenen" som er hodet er så forskjellig fra den i virkeligheten. Jeg innser at hvordan jeg oppfatter virkeligheten er veldig forskjellig fra hvordan den egentlig er.

For eksempel så føler jeg at alle misliker meg og egentlig vil være langt unna meg, men på grunn av sosiale normer så må de snakke med meg. Jeg vet jo at det egentlig feil, og jeg klarer å overtale meg selv at det er feil; men følelsen er der fremdeles.

Jeg skulle ønske det var noen å snakke med, sånn egentlig; men jeg ønsker ikke å hive for mye på andre som mest sannsynlig har andre problemer selv.

Ingen ønsker vel å være i livet, alle er vel for redde for å dø, om det gir mening. Ikke at jeg er suicidal, men livet føles jo ikke riktig, det virker jo ikke som om andre liker det heller. Men det er vel en av mine merkelige oppfatninger av verden som egentlig ikke stemmer.

Sitat av Dreamliner91 Vis innlegg
Wow, jeg trodde jeg var alene. Har brukt tiden på andre ting enn å skrive på forum. Har prøvd å finne ting jeg faktisk liker i stedet for å sitte på nett, med snus og gjør Wim Hof hele dagen.
Jeg har ryddet mye, trener og jobber frivillig når jeg trengs.
Likevel føler jeg at dette er ting jeg gjør for å slippe vonde følelser. Jeg føler også inni kjernen min, at noe er galt. ALT er galt! Jeg føler at livet har tatt feil vending. Jeg skulle egentlig ikke være her jeg er. Pandemien gjør mye, men jeg gleder meg ikke på det jeg skal. Jeg gjør det bare fordi jeg «har ikke noe bedre å gjøre».

Hele tiden jeg føler noenlunde fred, kommer en uro over meg. Noe er feil, jeg er feil eller at jeg har nesten bare vondt i vente.
Veldig urolig. Jeg har tankekjør til de grader, trenger ikke være negative. Før elsket jeg kvelden, fordi da var det liv rundt meg. Nå liker jeg faktisk bare morgenen, det betyr nytraktet kaffe og rutiner med jobben sin. Skal om kvelden liksom? Gjøre alt for å unngå tankekjør?
Vis hele sitatet...
Det er fint å vite at jeg ikke er den eneste. Hva har du pleid å gjøre om kveldene? Jeg hadde tenkt å dra meg ut ved en sti som er i nærheten snart, det er ikke noe jeg gjør ofte, men kanskje noe frisk luft hjelper.
Sist endret av Herren med hatt; 22. september 2020 kl. 22:15. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Jeg hadde psykolog i litt over et år, og fikk diagnosen kompleks posttraumatisk stress syndrom,
Vis hele sitatet...
Det er vel meg det er noe galt med, siden jeg tåler ikke å være i sykefravær engang, jeg føler at jeg jukser og at jeg ikke er syk nok.
Vis hele sitatet...
Jeg tror ikke jeg har hørt om en eneste person med cptsd som ikke har akkurat den følelsen. Mangelen på integrering av traumeminnene fører til at det ikke føles ekte, og man får et slags imposter syndrome på vegne av egen lidelse. Det er ikke så lett å bare endre på det, men kanskje det hjelper å vite at det er vanlig med din diagnose å føle det sånn. Det føles ikke uekte fordi det ikke er så ille, men fordi det er for ille til å føle. Om det gir mening.
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg tror ikke jeg har hørt om en eneste person med cptsd som ikke har akkurat den følelsen. Mangelen på integrering av traumeminnene fører til at det ikke føles ekte, og man får et slags imposter syndrome på vegne av egen lidelse. Det er ikke så lett å bare endre på det, men kanskje det hjelper å vite at det er vanlig med din diagnose å føle det sånn. Det føles ikke uekte fordi det ikke er så ille, men fordi det er for ille til å føle. Om det gir mening.
Vis hele sitatet...
Takk, det hjelper å vite at jeg ikke er den eneste.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Han kommer mest sannsynlig til å spørre meg om hvordan jeg har det, og jeg kommer til å tenke på at hva jeg ønsker å si, men jeg kommer nok ikke til å klare å ytre noe, og bare si at alt går fint.
Vis hele sitatet...
Oppskrift på å lure deg selv til å si ting du vet du burde si men ikke tør å si:
1: Skriv det i en epost (eller melding på helsenorge er vel mest aktuelt her), lat som om du bare kladder og ikke egentlig kommer til å sende det.
2: Styrt en shot med sprit og trykk send uten å tenke deg om.
3: Ligg i fosterstilling en stund og hat deg selv (sikkert også meg, for at jeg gav deg ideen).
4: Lat som om det ikke har skjedd (dette er du trolig god på, siden du har cptsd).
5: La legen/psykologen ta ansvar for å ta det opp.
Sitat av *pi Vis innlegg
Oppskrift på å lure deg selv til å si ting du vet du burde si men ikke tør å si:
1: Skriv det i en epost (eller melding på helsenorge er vel mest aktuelt her), lat som om du bare kladder og ikke egentlig kommer til å sende det.
2: Styrt en shot med sprit og trykk send uten å tenke deg om.
3: Ligg i fosterstilling en stund og hat deg selv (sikkert også meg, for at jeg gav deg ideen).
4: Lat som om det ikke har skjedd (dette er du trolig god på, siden du har cptsd).
5: La legen/psykologen ta ansvar for å ta det opp.
Vis hele sitatet...
Takk for latteren, du muntret meg virkelig opp!
Jo, jeg har brukt den taktikken et par ganger. Hvertfall når det involverer noen jeg har romantiske følelser for!
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Takk for latteren, du muntret meg virkelig opp!
Jo, jeg har brukt den taktikken et par ganger. Hvertfall når det involverer noen jeg har romantiske følelser for!
Vis hele sitatet...
Ja, der ser du! Det funker like bra på psykologer.
Gå.
I min erfaring er det å gå den beste lindringen mot angst og depresjon. Med eller uten musikk, med et litt hurtig tempo gjennom byen på natten. Du ser mye rart, du får frisk luft og får sove godt.

Jeg kjenner meg igjen i følelsen av at alt er feil, og for meg var dette angst. Det gikk over. Det høres forøvrig ut som du er på rett vei.

ᶦ ᵗᶦˡˡᵉᵍᵍ ᵃⁿᵇᵉᶠᵃˡᵉʳ ʲᵉᵍ ᴸˢᴰ, ʰᵉˡᵗ ᵘᶦʳᵒⁿᶦˢᵏ, ᵐᵉⁿ ᵐᵉᵈ ᵐᵃⁿᵍᵉ ᶠᵒʳᵇᵉʰᵒˡᵈ ⁻ ʳᵉˢᵉᵃʳᶜʰ ᵈᵉᵗ ᵒᵐ ᵈᵘ ᵉʳ ᶦⁿᵗᵉʳᵉˢˢᵉʳᵗ.
Sitat av Bær Vis innlegg
Gå.
I min erfaring er det å gå den beste lindringen mot angst og depresjon. Med eller uten musikk, med et litt hurtig tempo gjennom byen på natten. Du ser mye rart, du får frisk luft og får sove godt.

Jeg kjenner meg igjen i følelsen av at alt er feil, og for meg var dette angst. Det gikk over. Det høres forøvrig ut som du er på rett vei.

ᶦ ᵗᶦˡˡᵉᵍᵍ ᵃⁿᵇᵉᶠᵃˡᵉʳ ʲᵉᵍ ᴸˢᴰ, ʰᵉˡᵗ ᵘᶦʳᵒⁿᶦˢᵏ, ᵐᵉⁿ ᵐᵉᵈ ᵐᵃⁿᵍᵉ ᶠᵒʳᵇᵉʰᵒˡᵈ ⁻ ʳᵉˢᵉᵃʳᶜʰ ᵈᵉᵗ ᵒᵐ ᵈᵘ ᵉʳ ᶦⁿᵗᵉʳᵉˢˢᵉʳᵗ.
Vis hele sitatet...
Jeg har pleid å gå til og fra jobben når jeg manglet tråsykkel (et 9 måneder eller noe) og nå begynner det snart å bli så kaldt at jeg skal begynne med det igjen. Det hjelper veldig med å få tanker på plass, men på noen måter så blir jeg også verre av det. Det er enkelte ting jeg ikke burde tenke på.

ᴶᵉᵍ ᵛᵉᵗ ᶦᵏᵏᵉ ʰᵛᵒʳᵈᵃⁿ ʲᵉᵍ ˢᵏᵃᶠᶠᵉʳ ˢåⁿᵗ.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Det er merkelig hvordan "verdenen" som er hodet er så forskjellig fra den i virkeligheten. Jeg innser at hvordan jeg oppfatter virkeligheten er veldig forskjellig fra hvordan den egentlig er.

For eksempel så føler jeg at alle misliker meg og egentlig vil være langt unna meg, men på grunn av sosiale normer så må de snakke med meg. Jeg vet jo at det egentlig feil, og jeg klarer å overtale meg selv at det er feil; men følelsen er der fremdeles.

Jeg skulle ønske det var noen å snakke med, sånn egentlig; men jeg ønsker ikke å hive for mye på andre som mest sannsynlig har andre problemer selv.

Ingen ønsker vel å være i livet, alle er vel for redde for å dø, om det gir mening. Ikke at jeg er suicidal, men livet føles jo ikke riktig, det virker jo ikke som om andre liker det heller. Men det er vel en av mine merkelige oppfatninger av verden som egentlig ikke stemmer.
Vis hele sitatet...
Jeg har laget meg noen "quick fixes" grunnstener for å stå i dette her som fungerer for meg

1) meningen med livet (biologisk liv) bring DNA videre = A) pust, spis, drikk, tiss og bæsj, sov = B) overlev, reproduser og oppdra nytt liv
2) meningen med eksistens, pff, like mange som folk som tenker, diskuter side ugg og gugg satt rundt bålet og spiste mammut. Blir aldri klok på den
3) men siden jeg har valgt å tro på BigBang. Jeg er satt sammen av byggestene som ble skapt av BigBang, som hele universet er skapt av, jeg er universet selv som har fått bevissthet og således opplever seg selv. Meningen med livet mitt foruten punkt 1 er livet i seg selv, å kjenne, å føle, å observere, å erfare. Mitt synspunkt på godt og vondt, rett og galt er sekundært til dette, jeg har fri vilje og kan velge hvordan jeg skal respondere på det som måtte skje meg og rundt meg.
4) om shit går til helvete, se punkt 1.a = great success, jeg vant. Ingen kan ta det fra meg så lenge jeg lever.
Jeg vil leve og erfare. Om jeg dør, så blir jeg bare en annen form av meg, som er universet.
Sitat av *pi Vis innlegg
Ja, der ser du! Det funker like bra på psykologer.
Vis hele sitatet...
Er vel mer hjelpen og psykologene jeg er redd for. Jeg tror dessuten ikke noen kan hjelpe meg mer, hvertfall ved tanke på at forrige sa at hun ikke kunne hjelpe mer.

Jeg blir også helt paff når jeg sitter i et rom med kun en annen person, jeg klarer ikke å åpne meg, og det gjør på en måte vondt når jeg åpner meg til dem.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Det er merkelig hvordan "verdenen" som er hodet er så forskjellig fra den i virkeligheten. Jeg innser at hvordan jeg oppfatter virkeligheten er veldig forskjellig fra hvordan den egentlig er.

For eksempel så føler jeg at alle misliker meg og egentlig vil være langt unna meg, men på grunn av sosiale normer så må de snakke med meg. Jeg vet jo at det egentlig feil, og jeg klarer å overtale meg selv at det er feil; men følelsen er der fremdeles.

Jeg skulle ønske det var noen å snakke med, sånn egentlig; men jeg ønsker ikke å hive for mye på andre som mest sannsynlig har andre problemer selv.

Ingen ønsker vel å være i livet, alle er vel for redde for å dø, om det gir mening. Ikke at jeg er suicidal, men livet føles jo ikke riktig, det virker jo ikke som om andre liker det heller. Men det er vel en av mine merkelige oppfatninger av verden som egentlig ikke stemmer.



Det er fint å vite at jeg ikke er den eneste. Hva har du pleid å gjøre om kveldene? Jeg hadde tenkt å dra meg ut ved en sti som er i nærheten snart, det er ikke noe jeg gjør ofte, men kanskje noe frisk luft hjelper.
Vis hele sitatet...
Jeg løper. Nå nyter jeg siste tid på å året der man går ute uten at man fryser ihjel. Ser film. Lager mat, prøver meg frem med forskjellige brødbakst, prøver meg på forskjellige pizza. Forskjellige oster osv. Utenom, er egentlig alle dagene mine like. er smådeppa, depresjonen lurer i bakgrunnen, alltid. Så jeg må liksom bare gjøre noe for å holde den noenlunde borte. Er ikke så deprimert at jeg ligger og griner hele tiden. Er mer slik at jeg plutselig blir sint, får tunge tanker, er apatisk og lite motivert for ting.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Er vel mer hjelpen og psykologene jeg er redd for. Jeg tror dessuten ikke noen kan hjelpe meg mer, hvertfall ved tanke på at forrige sa at hun ikke kunne hjelpe mer.
Vis hele sitatet...
At hun ikke kunne hjelpe deg, betyr ikke at det ikke finnes hjelp. Ville prøvd å finne noen som spesifikt jobber med traumer. Det kan lønne seg å gjøre litt research selv og ikke bare ta den du får.

Jeg blir også helt paff når jeg sitter i et rom med kun en annen person, jeg klarer ikke å åpne meg, og det gjør på en måte vondt når jeg åpner meg til dem.
Vis hele sitatet...
Jeg vet, det er helt jævlig. Men du kan ta det ekstremt gradvis. Trenger ikke fortelle noe i starten. Det er terapeutens jobb å sørge for at du holder deg innenfor toleransevinduet ditt, og å bygge en trygg relasjon.

Det er ikke noe gøy å jobbe med det, men alternativet er verre.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Takk for godt svar.

Jeg vet ikke om jeg tørr å gå til noe sånt igjen, det var veldig ubehagelig, og jeg var borte fra jobb og det fikk meg til å føle at jeg skulket. Det er vel meg det er noe galt med, siden jeg tåler ikke å være i sykefravær engang, jeg føler at jeg jukser og at jeg ikke er syk nok.

Det virker dumt å si at det er skummelt, jeg tørr mye forskjellig, men det å få hjelp til noe eller at noen synes synd på meg er noe av det verste jeg vet.
Vis hele sitatet...
Ja det er ubehagelig å jobbe seg gjennom traumer. Det er krevende. Men det er også en god og langsiktig løsning som vil gi deg et bedre liv. Om det er rett type behandling for deg akkurat nå vet jeg ikke noe om. Det må fagfolk avgjøre. Men jeg vet at traumebehandling virker, og jeg vet at det å bearbeide traumer gir folk et bedre liv.

Å gå i terapi er på ingen måte å skulke, det er gyldig fravær på alle måter. Om du hadde hadde hatt hjertefeil så hadde du jo gått til legen, fått satt inn et nytt hjerte eller fikset hjerteklaffer etc og du hadde ikke tenkt en eneste gang at du skulket. Det bør ikke være noe annerledes bare for at problemene dine skylde ptsd og ikke hjertefeil.

Men det med selvaksept, selvbilde, og det føle egenverdi det er faktisk noe som kommer som en konsekvens av å jobbe seg gjennom traumene i behandling. Men det er et komplisert fagfelt, og ikke alle psykologer har kompetanse til behandle det.

Akkurat det med å akseptere hjelp er faktisk veldig viktig for deg. For du må faktisk ta det første skrittet mot en bedre hverdag på egenhånd. Du må faktisk eie tanken om at du er så bra at du fortjener hjelp, og du må faktisk be om hjelp fra fastlegen og fortelle at du trenger traumebehandling for din ptsd. Jeg skjønner godt det er skummelt, men gi det litt tid, og tenk over det. Jeg tror du kommer til å klare det.

Fagfolk vil ikke bruke tiden sin på synes synd på deg, de vil bruke tiden til å hjelpe deg å bli kvitt alt du sliter med idag pga ting du er helt uten skyld som skjedde når du var liten.

Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Det er sjeldent jeg er hos fastlegen. Jeg har kun snakket med den jeg har nå over telefonen én gang; men må få til en legeattest snart p.g.a. førerkort. Han kommer mest sannsynlig til å spørre meg om hvordan jeg har det, og jeg kommer til å tenke på at hva jeg ønsker å si, men jeg kommer nok ikke til å klare å ytre noe, og bare si at alt går fint.
Vis hele sitatet...
Du kan jo printe ut denne tråden, og bare levere legene utskriftene. Så trenger du ikke si mer.

Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Er vel mer hjelpen og psykologene jeg er redd for. Jeg tror dessuten ikke noen kan hjelpe meg mer, hvertfall ved tanke på at forrige sa at hun ikke kunne hjelpe mer.

Jeg blir også helt paff når jeg sitter i et rom med kun en annen person, jeg klarer ikke å åpne meg, og det gjør på en måte vondt når jeg åpner meg til dem.
Vis hele sitatet...
Det vil ta tid, de første timene vil dere kanskje bare om ting som ikke føles som skummelt eller veldig vesentlig slik at det skapes tillit og dere blir litt kjent.

Jeg blir litt trist når jeg hører fagfolk drive på slik det du opplevde. Jeg skjønner at diagnosen kanskje var utenfor psykologens felt, men før hun avsluttet burde hun snakket med deg om veien videre. Hvilke alternativer som finnes for å få behandling, kanskje litt om hvordan den behandlingen vil foregå etc. Ikke bare avslutte og slenge på et "lykke til videre" liksom.

Men når du feks skriver ut tråden her og gir den til legen din så vil nok legen din kontakte noen som er spesialist på dette med cptsd. Og de har kunnskapen og de riktige metodene for å hjelpe deg.

Du fortjener er bra og verdig liv, selv om du kanskje ikke føler det slik selv. Det er cptsd som gjør at du tenker og føler på den måten.
Sist endret av _abc_; 22. september 2020 kl. 23:28. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Ja det er ubehagelig å jobbe seg gjennom traumer. Det er krevende. Men det er også en god og langsiktig løsning som vil gi deg et bedre liv. Om det er rett type behandling for deg akkurat nå vet jeg ikke noe om. Det må fagfolk avgjøre. Men jeg vet at traumebehandling virker, og jeg vet at det å bearbeide traumer gir folk et bedre liv.

Å gå i terapi er på ingen måte å skulke, det er gyldig fravær på alle måter. Om du hadde hadde hatt hjertefeil så hadde du jo gått til legen, fått satt inn et nytt hjerte eller fikset hjerteklaffer etc og du hadde ikke tenkt en eneste gang at du skulket. Det bør ikke være noe annerledes bare for at problemene dine skylde ptsd og ikke hjertefeil.

Men det med selvaksept, selvbilde, og det føle egenverdi det er faktisk noe som kommer som en konsekvens av å jobbe seg gjennom traumene i behandling. Men det er et komplisert fagfelt, og ikke alle psykologer har kompetanse til behandle det.

Akkurat det med å akseptere hjelp er faktisk veldig viktig for deg. For du må faktisk ta det første skrittet mot en bedre hverdag på egenhånd. Du må faktisk eie tanken om at du er så bra at du fortjener hjelp, og du må faktisk be om hjelp fra fastlegen og fortelle at du trenger traumebehandling for din ptsd. Jeg skjønner godt det er skummelt, men gi det litt tid, og tenk over det. Jeg tror du kommer til å klare det.

Fagfolk vil ikke bruke tiden sin på synes synd på deg, de vil bruke tiden til å hjelpe deg å bli kvitt alt du sliter med idag pga ting du er helt uten skyld som skjedde når du var liten.



Du kan jo printe ut denne tråden, og bare levere legene utskriftene. Så trenger du ikke si mer.



Det vil ta tid, de første timene vil dere kanskje bare om ting som ikke føles som skummelt eller veldig vesentlig slik at det skapes tillit og dere blir litt kjent.

Jeg blir litt trist når jeg hører fagfolk drive på slik det du opplevde. Jeg skjønner at diagnosen kanskje var utenfor psykologens felt, men før hun avsluttet burde hun snakket med deg om veien videre. Hvilke alternativer som finnes for å få behandling, kanskje litt om hvordan den behandlingen vil foregå etc. Ikke bare avslutte og slenge på et "lykke til videre" liksom.

Men når du feks skriver ut tråden her og gir den til legen din så vil nok legen din kontakte noen som er spesialist på dette med cptsd. Og de har kunnskapen og de riktige metodene for å hjelpe deg.

Du fortjener er bra og verdig liv, selv om du kanskje ikke føler det slik selv. Det er cptsd som gjør at du tenker og føler på den måten.
Vis hele sitatet...
Tusen takk, det er merkelig å lese noe sånt.

Jeg er ikke sikker på hva jeg tørr eller burde videre, men jeg skal tenke godt på det å skrive ut tråden å gi det videre, men det virker sinnssykt skummelt, jeg tror jeg nesten må skrive noe selv.

Jeg gikk meg nettopp en tur rundt stien her, og det hjalp litt med frisk luft, nå er det vonde mer borte, men den melankolske følelsen er der fremdeles.
Aldri hatt det bedre. Jobber mye, med ting jeg trives med, tjener veldig godt og har utrolig positive utsikter for fremtiden.

Var ikke slik før, selv om jeg alltid har vært positiv til fremtiden.

Har «blåst» bort mennesker som ikke vil meg godt eller som gir meg verdi fra livet.

Omgås mennesker som vil opp og frem.

Anbefaler det samme til alle !
Sitat av 3mma Vis innlegg
Aldri hatt det bedre. Jobber mye, med ting jeg trives med, tjener veldig godt og har utrolig positive utsikter for fremtiden.

Var ikke slik før, selv om jeg alltid har vært positiv til fremtiden.

Har «blåst» bort mennesker som ikke vil meg godt eller som gir meg verdi fra livet.

Omgås mennesker som vil opp og frem.

Anbefaler det samme til alle !
Vis hele sitatet...
Hva anbefales?
Sitat av 3mma Vis innlegg
Aldri hatt det bedre. Jobber mye, med ting jeg trives med, tjener veldig godt og har utrolig positive utsikter for fremtiden.

Var ikke slik før, selv om jeg alltid har vært positiv til fremtiden.

Har «blåst» bort mennesker som ikke vil meg godt eller som gir meg verdi fra livet.

Omgås mennesker som vil opp og frem.

Anbefaler det samme til alle !
Vis hele sitatet...
Alle ville hatt det fint med dette. Greia er at ikke alle av oss har så heldige/sikre utsikter. Vi feiler kanskje på alt, og ender opp med å måtte ta til takke med noe så går vi liksom bare rundt og eksisterer til slutt. Ingenting å gi. Ingenting som betyr noe. Alt har dødd, fordi du ikke får til noen ting. Så irriterer du vettet av deg fordi du ikke vet HVORFOR. Når ikke er utdannelse som er problemet, erfaring eller kvalifikasjoner..
Altså. Man bestemmer jo selv hva man vil. Det er jo ingen som sier at du MÅ være arbeidsledig eller MÅ jobbe i en jobb man hater.

Eller omgås mennesker man genuint ikke liker.

«Lettere sagt enn gjort» å komme seg ut av en «downward spiral» i livet, men det handler om å bygge stein på stein.

For å komme i gang, kan det jo være lurt å småfantsere og visualisere litt om hvordan man faktisk vil ha det.

I stedet for å gnage på hvor dritt alt er.

Det er alltid bedre å fokusere på det man ønsker å oppnå, enn å fokusere på det man ikke vil.
Hvis du bor i Oslo: Her er et godt tilbud spesielt rettet mot menn som synes terskelen til terapirommet er litt høy:

https://www.ipr.no/om-oss/nyheter/20...3fQlgTGqwWNqiw
Sitat av 3mma Vis innlegg
Altså. Man bestemmer jo selv hva man vil. Det er jo ingen som sier at du MÅ være arbeidsledig eller MÅ jobbe i en jobb man hater.

Eller omgås mennesker man genuint ikke liker.

«Lettere sagt enn gjort» å komme seg ut av en «downward spiral» i livet, men det handler om å bygge stein på stein.

For å komme i gang, kan det jo være lurt å småfantsere og visualisere litt om hvordan man faktisk vil ha det.

I stedet for å gnage på hvor dritt alt er.

Det er alltid bedre å fokusere på det man ønsker å oppnå, enn å fokusere på det man ikke vil.
Vis hele sitatet...

Som et generelt råd i livet vil jeg si at jeg er enig. For ts i hans situasjon tenker jeg at det er faktisk ikke mulig at visualisering og positiv tenking alene vil løse det han står i det. Det handler ikke om å flytte fokus, fordi det er så grunnleggende psykiske mekanismer som er berørt. Og livet lærer jo, dermed vil det kunne være mer eller mindre rasjonelle situasjoner som utløser problemer for ts. Det kan være konkrete og håndfaste ting, som lukter, lyder, bestemte farger osv. Ting det er mulig å se å passer inn i et mønster eller det kan være ting som er så subtile at ts ikke på egenhånd vil skjønne at enkelte ting er triggere som vil sette igang hele kroppens alarmfunksjon.

Når den trigges ofte nok så er det ikke krefter igjen, eller nok mental kapasitet til å flytte fokus. For kropp og sinn er opptatt med å overleve. Det har plutselig fått topp prioritet og visualisering blir da lite viktig for reptilhjernen.

For ptstd ogcptsd spesielt så er behandling nøkkelen til et bedre liv. Som i mange psykiske lidelser. "Mind games" som visualisering og positivtenking kan godt være noe en gjør i tillegg, men det alene vil nok sjeldent være nok til å få det livet en egentlig ønsker seg.
Helt enig, vusualisering alene vil ikke hjelpe.

Målet er at man må gjøre de små tingene for å komme inn i en positiv spiral.

Få noen små seiere hver dag.

Jeg er personlig ikke for tvunget positiv tenking.

Jeg er for å kutte ut drittfolk, holde seg i et positivt miljø, trene, spise bra, tenke på det man ønsker å oppnå, utvikle seg og lese om business, personlig utvikling, riktig kosttilskudd og biohacking.

Dette er aktiviteter som både på kort sikt og lang sikt, vil få mennesker i en positiv spiral.

(Istedet for å sitte på stedet hvil og irritere seg over hvor dritt alt er)

Msn må på et eller annet tidspunkt forstå at INGEN andre enn en selv kan dra seg ut av hølet.

Frp, høyre, venstre, nav, psykologen, legen, moradi, dama div kommer aldri til å gjøre det for deg.

Ta 100% ansvar for livet ditt.
Sitat av *pi Vis innlegg
Hvis du bor i Oslo: Her er et godt tilbud spesielt rettet mot menn som synes terskelen til terapirommet er litt høy:

https://www.ipr.no/om-oss/nyheter/20...3fQlgTGqwWNqiw
Vis hele sitatet...
Jeg bor desverre ikke i Oslo.

Jeg føler meg bedre i dag.

Jeg tror ikke jeg tar kontakt med legen likevel.
Sist endret av Herren med hatt; 23. september 2020 kl. 17:58. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Såvidt jeg har evnet å indusere fra diverse advokater for «den smale sti», er det du beskriver livet. Akkurat sånn det skal være. Å være lykkelig og velfungerende handler visstnok i stor grad om å lære seg å nyte en grå tilværelse like blottet for toppunkter som for bunnpunkter. En slags konstant mangel på driv, initiativ og nye impulser vil tilsynelatende oppleves som helt ok så fort du er vandt til det. Hang in There buddy! You’ll be dead before you know it!
Såvidt jeg har evnet å indusere fra diverse advokater for «den smale sti», er det du beskriver livet. Akkurat sånn det skal være. Å være lykkelig og velfungerende handler visstnok i stor grad om å lære seg å nyte en grå tilværelse like blottet for toppunkter som for bunnpunkter. En slags konstant mangel på driv, initiativ og nye impulser vil tilsynelatende oppleves som helt ok så fort du er vandt til det. Hang in There buddy! You’ll be dead before you know it!
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
Såvidt jeg har evnet å indusere fra diverse advokater for «den smale sti», er det du beskriver livet. Akkurat sånn det skal være. Å være lykkelig og velfungerende handler visstnok i stor grad om å lære seg å nyte en grå tilværelse like blottet for toppunkter som for bunnpunkter. En slags konstant mangel på driv, initiativ og nye impulser vil tilsynelatende oppleves som helt ok så fort du er vandt til det. Hang in There buddy! You’ll be dead before you know it!
Vis hele sitatet...
Hva mener du?
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
Såvidt jeg har evnet å indusere fra diverse advokater for «den smale sti», er det du beskriver livet. Akkurat sånn det skal være. Å være lykkelig og velfungerende handler visstnok i stor grad om å lære seg å nyte en grå tilværelse like blottet for toppunkter som for bunnpunkter. En slags konstant mangel på driv, initiativ og nye impulser vil tilsynelatende oppleves som helt ok så fort du er vandt til det. Hang in There buddy! You’ll be dead before you know it!
Vis hele sitatet...
Her tar du feil, Tøffetom. Ptsd og følelsen av at ting er veldig galt er ikke livet og sånn skal det absolutt ikke være.

Til TS:
Første steg er allerede gjort. Du har forklart hvordan du har det på et forum der du ikke kjenner noen. Det er en bra start! Har selv slitet med ting og sliter selv den dag i dag, men kanskje på en annen måte enn det du beskriver. Jeg tror det er viktig at du oppnår en form for progresjon i livet ditt, uavhengig av hva det er. Du er lærling - bra! Neste mål er fagbrev. Jeg tror det er viktig at man hele tiden har noe å strekke seg mot, for hvis man ikke har det kan hverdagen fort bli enda mørkere og tristere, spesielt for oss som har tankekjør og nok andre ting å tenke på. Dette er absolutt ikke fasiten for å få det bedre, men det er ting som har hjulpet for meg.
Jeg føler meg bedre i dag.

Jeg tror ikke jeg tar kontakt med legen likevel.
Vis hele sitatet...
Se an litt, ikke vær redd for å nevne det for legen om du likevel skal dit. Blir det ille er det et helt grei grunn til å ta kontakt.

Livet er kjipt til tider, sånn er det bare for de aller fleste, men hvis du har hatt problemer med lavt stemningsleie i mer enn en måned sammenhengende er det lurt å høre med legen for litt råd. Spesielt viktig hvis dette påvirker privatlivet eller jobb og om du føler at du slites ned over tid.

Du har ingenting å tape på å snakke med legen. De vanligste antidepressiva som legen kan foreslå har veldig lite bivirkninger, kanskje mest irriterende er litt lavere libido.
Hvis du er våpeneier må du ikke finne på å nevne eller antyde at du er suicidal hvis du ikke vil ha besøk av politiet.
Psykedelika kan hjelpe noen, men prøv legen først. Hvis det ikke funker etter å ha prøvd flere typer medisiner kan du vurdere å lese deg godt opp før du evt prøver noe sammen med noen du stoler på. Ser ut til at det blir delvis dekriminalisering om et år eller to så da er det kanskje litt tryggere enn nå.
Det er merkelig å lese det jeg har skrevet.

Jeg føler meg mer normal i dag, og jeg har ikke den skarpe smerten som jeg hadde i går; men jeg har fremdeles en sånn melankolsk følelse i bunnen av alt. Det er normalen da.

Sitat av Filkor Vis innlegg
Til TS:
Første steg er allerede gjort. Du har forklart hvordan du har det på et forum der du ikke kjenner noen. Det er en bra start! Har selv slitet med ting og sliter selv den dag i dag, men kanskje på en annen måte enn det du beskriver. Jeg tror det er viktig at du oppnår en form for progresjon i livet ditt, uavhengig av hva det er. Du er lærling - bra! Neste mål er fagbrev. Jeg tror det er viktig at man hele tiden har noe å strekke seg mot, for hvis man ikke har det kan hverdagen fort bli enda mørkere og tristere, spesielt for oss som har tankekjør og nok andre ting å tenke på. Dette er absolutt ikke fasiten for å få det bedre, men det er ting som har hjulpet for meg.
Vis hele sitatet...
Jeg har mål i livet jeg prøver å oppnå, og det er vel det eneste som har stoppet meg fra å si farvel til verdenen. Det hjelper mer enn man skulle ha trodd.

Sitat av SisyfosavKorint Vis innlegg
Se an litt, ikke vær redd for å nevne det for legen om du likevel skal dit. Blir det ille er det et helt grei grunn til å ta kontakt.

Livet er kjipt til tider, sånn er det bare for de aller fleste, men hvis du har hatt problemer med lavt stemningsleie i mer enn en måned sammenhengende er det lurt å høre med legen for litt råd. Spesielt viktig hvis dette påvirker privatlivet eller jobb og om du føler at du slites ned over tid.

Du har ingenting å tape på å snakke med legen. De vanligste antidepressiva som legen kan foreslå har veldig lite bivirkninger, kanskje mest irriterende er litt lavere libido.
Hvis du er våpeneier må du ikke finne på å nevne eller antyde at du er suicidal hvis du ikke vil ha besøk av politiet.
Psykedelika kan hjelpe noen, men prøv legen først. Hvis det ikke funker etter å ha prøvd flere typer medisiner kan du vurdere å lese deg godt opp før du evt prøver noe sammen med noen du stoler på. Ser ut til at det blir delvis dekriminalisering om et år eller to så da er det kanskje litt tryggere enn nå.
Vis hele sitatet...
De vonde følelsene kommer oftere og oftere frem til jeg tar ferie, så blir det bedre. For mye ferie så blir det nesten verre, dog.

Jeg måtte ta ut tre ferier i år, så det ble to i sommerferien og én i høstferien. Jeg fant nettopp ut at det var høstferie neste uke av en kollega i dag, så det ble veldig plutselig.
Sist endret av Herren med hatt; 23. september 2020 kl. 19:56. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Herren med hatt Vis innlegg
Jeg bor desverre ikke i Oslo.

Jeg føler meg bedre i dag.

Jeg tror ikke jeg tar kontakt med legen likevel.
Vis hele sitatet...

Fint du har en god dag. Cptsd forsvinner ikke av seg selv dessverre. For de aller aller fleste så må det rett og slett bearbeides og til det trengs det kyndig hjelp av spesialister.

Forsøk å la tanken på å be om behandling få modne i ro og mak. Det er tusenvis av selvhjelpsbøker, guruer og teknikker som lover alt godt om en bare følger deres oppskrift. For noen så virker det. For den som skrev boken hjalp det sikkert veldig godt på økonomien. For de fleste med cptsd så er det ikke veien til et bedre liv. Ofte virker ikke engang anerkjente teknikker som ofte brukes på andre områder i psykiatrien. Feks mindfullness, pusteteknikker etc. Eller, det er kanskje feil å si at de ikke virker. For de kan hjelpe med en ting, de hjelper å undertrykke og holde nede det som har skjedd. Så er det lett å tro at da kan man leve livet som vanlig og late som det ikke har skjedd.

Men det er jo en grunn til du føler som du føler og har det slik du har det. Det er underbevisstheten som jobber hardt for å få orden i minner, for å avklare alt hva som har skjedd eller spiller av hendelsene om at og om at som et desperat forsøk på å få en ending eller eller annet resultat. Over tid så vil helt sikkert det du merker er feil trenge seg ennå sterkere på. Og til sist så blir det kanskje så overveldende at du ikke klarer gå på jobb lengre, du makter kanskje ikke delta i noe sosialt eller du takler ikke å ha omgang med andre mennesker i det hele tatt. Noen får så redusert livskvalitet at de ender opp som rusmisbrukere eller får en selvdestruktiv måte å leve livet sitt på. Fordi ptsd'n blir stadig mer påtrengende og altoppslukende.

Det må ikke gå akkurat slik for din del, men det kan. Og det er nettopp det som er så skummelt om en lar være å be om hjelp. Ingen vet hvor ille ting blir fremover. Om du finner styrken til å be om hjelp nå så vil den fremtidige deg være stolt av deg og den styrken du viser nå for å gi deg selv et bedre liv.
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Fint du har en god dag. Cptsd forsvinner ikke av seg selv dessverre. For de aller aller fleste så må det rett og slett bearbeides og til det trengs det kyndig hjelp av spesialister.
Vis hele sitatet...
Jeg vet at jeg kommer til å ha det like vondt igjen.

Sitat av _abc_ Vis innlegg
Forsøk å la tanken på å be om behandling få modne i ro og mak. Det er tusenvis av selvhjelpsbøker, guruer og teknikker som lover alt godt om en bare følger deres oppskrift. For noen så virker det. For den som skrev boken hjalp det sikkert veldig godt på økonomien. For de fleste med cptsd så er det ikke veien til et bedre liv. Ofte virker ikke engang anerkjente teknikker som ofte brukes på andre områder i psykiatrien. Feks mindfullness, pusteteknikker etc. Eller, det er kanskje feil å si at de ikke virker. For de kan hjelpe med en ting, de hjelper å undertrykke og holde nede det som har skjedd. Så er det lett å tro at da kan man leve livet som vanlig og late som det ikke har skjedd.
Vis hele sitatet...
Jeg har prøvd å "fikse" ting med meg selv. Jeg liker å tro at jeg er en bedre person enn det jeg var for et par år siden, men det er nok bare noe jeg innbilder meg.
Nei du helt klart bedre. Vi er jo dynamiske mennesker, vi lærer, vi lever og vi utvikler oss. Så det stemmer nok at du er bedre. Det er bare det at med cptsd så er det indre kaoset litt vanskelig å få has på helt selv.

Vet ikke om du leste den tråden fra en fastlege? Fastlegen la ut en link til en ny nettside som ble lansert idag, har ikke fått lest noe der ennå men kanskje kan det være til hjelp for deg å ta en titt der? https://www.traumebehandling.no/
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Nei du helt klart bedre. Vi er jo dynamiske mennesker, vi lærer, vi lever og vi utvikler oss. Så det stemmer nok at du er bedre. Det er bare det at med cptsd så er det indre kaoset litt vanskelig å få has på helt selv.

Vet ikke om du leste den tråden fra en fastlege? Fastlegen la ut en link til en ny nettside som ble lansert idag, har ikke fått lest noe der ennå men kanskje kan det være til hjelp for deg å ta en titt der? https://www.traumebehandling.no/
Vis hele sitatet...
Jo, jeg følger litt med på den tråden, men har ikke sett den lenken enda. Jeg skal lese litt der nå.

Liten oppdatering.

Jeg leste https://www.traumebehandling.no/forsta/dissosiasjon/ , og det treffer vel spikeren rett på hodet angående det at alt føles så uekte. Det at livet er "som en film" er vel det jeg ofte føler.

Kompartmentalisering, spesielt det med amnesi er noe jeg også føler meg igjen i. Jeg husker veldig lite fra før jeg ble 14-15. Kan kanskje være hvorfor jeg er så "delt" om det gir mening. Mitt private og profesjonelle liv er veldig delt. Det er nesten som jeg er en annen person på jobb. Jeg glemmer ofte hva enn som er galt når jeg er jobb, men det treffer meg som et slag i trynet med en gang jeg kommer hjem.
Sist endret av Herren med hatt; 23. september 2020 kl. 21:30. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Det du beskriver er helt vanlig blant de med ptsd, mange som har det slik.
Sist endret av _abc_; 23. september 2020 kl. 21:46. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.