Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  608 388813
Hr : Don Vito!! Master of this tread ... Kjenner meg igjen i mye av det du skriver ! utrolig bra stemningsrapport fra pepperverden egentlig !! " tar bølgen for deg her nå!! " ikke alle som er så åpne om minussidene ved pepper som det du er i din rapport! DU er KONGEN egentlig og et eksempel for alle oss andre til både skrekk og advarsel og til etterfølgelse .. alt etter som ..

Sitat av slakte Vis innlegg
Det er din mening, du kommer aldri til å forstå den livsstilen her. Jeg definerer problemene mine selv.

Nei vil komme meg ut av det på sikt, har prøvd mange ganger. Hele familien veit det og de synes ikke det er greit, nei. Hver gang jeg har gått nykter over tid har jeg kjeda meg i hjel og sprukket før eller siden.
Vis hele sitatet...
støtter deg egentlig100% i storyen din azz.. pepper er et sinnsykt farlig og vanedannende stoff som man må ta høyst alvorlig !! ( Dette i følge akershus justervesen som pålegger alle pepperansikter å justere pepperformen sin minst hver annen time eller før ved behov!

Beklager .. skal prøve å være seriøs nå... pepper eller også kjent som amfetamin .. er ikke bra for deg over tid..jeg lover!! Moro i begynnelsen men etter en periode med hyppig bruk vil de fleste oppleve mr.peppers dårlige sider .. for meg gikk det fra å være "konge på byen følelse når jeg var ute " til å bli paranoina .. f.eks plutselig kunne alle på utestedet se på meg liksom ...tilogmed dj:n spilte musikk tilpasset meg hvordan jeg danset også videre... kjip feeling for å si det mildt.... fucka feeling å høre i bakgrunn alle klappe når du går ut fra stedet ? skjedd flere ganger etter hyppig og langvarig pepperparty .. Definitivt ikke å anbefale da ingen kan garantere for hva som skjer..... derfor har jeg frivillig pensjonert meg som 1.ste pepperfullmektig i akershus ( pga div bivirkninger ) og har nå påtatt meg stillingen som Oberst i Norsk knipseforbund.no .
Hørtes ut som et helt jævlig liv, rett å slett. Jeg føler meg dass bare jeg er tom for hasj jeg.. Har prøvd pepper 2 ganger, over et halvt år siden sist. Og for meg så var det ganske pirrende i begynnelsen, så ble jeg rastløs, jeg ville bare løpe meg en drit lang tur å få ut energi. Var ikke et snev trøtt lenger. (tok det på kvelden)..timene gikk, husker ikke så mye annet enn at vi satt i hagen å drakk øl å kosa oss. Men jeg husker veldig godt timene før det skulle "ut av kroppen" da, hvis jeg kan skrive det. Det var helt jævlig. Gikk inn i den depresjonen å bare satt å stirra i veggen, øya var lyyys våken å jeg hadde ikke noe matlyst. Spiste ikke på 2 dager trur jeg. Så, det ekke verdt det. Når du sitter igjen helt aleine, uten en sjel som bryr seg lenger siden du er blitt som du er blitt. (Nå snakker jeg ikke til deg som skrev, men til alle her i verden som er avhengige..)

Det er ikke kult, det er ikke fett å ruse seg på pepper. For når det går ut av kroppen, så må kroppen ha mer - eller den lurer deg til å tro det hvertfall, å du er sevfølgelig ikke valigvis sterk nok til å si i mot kroppen din så du går ut å skaffer enda mer.. Å sånn går visa. Unless du ikke begynner med det eller klarer å komme deg ut av det helvette
Utrolig bra skrevet! Har prøvd pepper i 2 "perioder" selv, og selv om det er gøy der og da, er det så dritt i etterkant :/
Det jeg også har merket er at mange begynner å prate bak ryggen min. jeg regnet først med at det var paranoiaen som slo inn, men jeg pratet med en del av mine aller nærmeste, og de fortalte meg jo såklart at det var sant at det var en del folk som pratet. Har til og med kranglet med bestekompisenmin fordi han ble sur og skulle prate til meg som om jeg var en narkis på kjøret, enda jeg sørger for å ikke gå mer enn en viss tid om gangen, og med rimelige pauser. Nå prater vi ikke sammen engang, og alt jeg får høre om ham er at ingen liker ham lenger, pga den han er blitt. Man skulle nesten tro det var meg de mislikte men.. Jeg har merket at noe av det viktigste å ha når man er borti ting som pepper, er å ha ekte venner som støtter deg. og det er godt å vite at jeg har dem.

som en advarsel: pepper virker utrolig gøy i starten, for hva er vel ikke mer gøy enn å ha masse energi, og føle at tom prat er kjempegøy? jeg har en del venner som har vært en del mer på pepperen enn meg, og de har fortalt meg at du merker ikke at du er fucked før det er for sent. Du innser ikke hvor glad du er blitt i stoffet mens du er rusa, det skjer først når du har stoppet. Man ender opp med å lide med alle disse bivirkningene som tidligere er blitt nevnt her på tråden, samtidig som (dette gjelder ihvertfall meg, og alle tror jeg ikke er borti noe som helst) folk begynner å prate om deg. og på sett og vis føles det så mye verre enn om noen skulle kalle deg stygg bak ryggen din. du føler deg som en skikkelig junkie.. og alt dette har jeg fått høre ETTER jeg ble ferdig med pepperen også.
Litt tilleggsinfo :

Endelig blitt normal form igjen etter forrige helgs fest ... Hadde en helt rå fest forrige helg fra fredag til søndag kveld . På menyen stod det øl,sprit, gule løver ( xtc copycat ) og diverse pepperlinjer . Har vært utrolig trøtt hele uken , bare jobbet og sovet .Trener vanligvis hver dag men har hverken hatt ork eller interesse for det denne uken. Har i tillegg til dette hatt humørsvingninger og vært generellt deppa/nede ... Digg i dag at humøret er tilbake og formen og energien er på plass igjen .

Men nå er det fare på ferde igjen ..... Frædann er her og dermed er det mange fristelser som dukker opp ) Har som vanlig denne uken sverget at jeg aldri skal ta pepper igjen , men nå er jeg plutselig ikke så sikker lenger.. he he ..er det mulig ...

Vi mennesker lærer aldri ass..... for en liten pepperjustering eller 2 kan vel ikke være så farlig eller ..??

Ha en super helg alle sammen !
Jeg synes at det er en skam, at det er så mange mennesker på dette forumet her som er villige til å begi seg ut på slike tunge stoffer. gg.
Sitat av c#mn Vis innlegg
Jeg synes at det er en skam, at det er så mange mennesker på dette forumet her som er villige til å begi seg ut på slike tunge stoffer. gg.
Vis hele sitatet...
"Curiosity killed the cat"..
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Kjempelesning! Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette!
KP!

150th pozt!
Sist endret av Themosthigh; 12. juni 2010 kl. 02:44.
Kanonbra skrevet, du beskrev en tidligere kompis av meg til prikke.


Lykke til, det mener jeg.
Sitat av STUKETRYNE Vis innlegg
Man ser jo daglig at ikke alle klarer å bruke det med måte, en sjelden gang. Og som ganesha sier, har hun vært nykter i 7 mnd, dvs. at hun allerede har vært avhengig. Når en som går nykter lurer seg selv til å tro at det går bra med et glass vin/en stripe cola/et skudd hero eller et skudd amf vil de uavhengig av selvkontroll nesten helt sikkert få et tilbakefall.
Vis hele sitatet...

Tull,har vært hekta på det meste,har slutta på dagen med alt fra hasj til heroin..

Vis litt viljestyrke,så klarer man det man vil.
Så bra for deg at du er så sterk. Dessverre har ikke alle like forutsetninger for å ta slike krafttak. Henviser deg til debatten i denne tråden, spesielt de første to-tre sidene.
Sitat av c#mn Vis innlegg
Jeg synes at det er en skam, at det er så mange mennesker på dette forumet her som er villige til å begi seg ut på slike tunge stoffer. gg.
Vis hele sitatet...
Hvorfor er det en skam? Å prøve et tungt stoff er ikke et psykisk eller moralsk nederlag som vil få deg i den situasjonen trådstarter beskriver.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sitat av c#mn Vis innlegg
Jeg synes at det er en skam, at det er så mange mennesker på dette forumet her som er villige til å begi seg ut på slike tunge stoffer. gg.
Vis hele sitatet...

Tunge stoffer? Ingen blir hektet på en stripe speed.
Brukte det i 3 uker uten stop, har også prøvd sprøyte 1 gang, alle sa att eg kom til og bli hektet etter det, Men nej 2 dager etterpå tok eg en Pause og har nå holdt meg uten i 6 Måneder. Speed er ikke tunge stoffer om du ikke gjør det til ett tungt stoff.
Gjorde samme tabben som du en gang gjorde (DonVito). Prøvte min første stripe i går og skal ikke begrunne med meningsløse unnskyldninger. Jeg kjøpte et gram, tenkte jeg skulle få kontroll på døgnrytmen ved å "speede" et par døgn. Akkurat dette stoffet har jeg vært veldig interessert i en stund, så jeg testet det (Sitter med en gjennomvåt skjorte. Ikke akkurat det mest behaglige. Vil bare få døgnrytmen på plass!)

Men det som skremmer meg nå er at jeg ikke kan gå tilbake. Dette vil være med mine tanker resten av livet. Mitt fokus på stoffer er; "Det er enten den ene eller andre veien. Svaret er egentlig ganske enkelt. Det er derfor jeg tror de fleste som har ødelagt seg selv føler seg dumme".

Kjøpte 1g. Den første, og den siste. Den har allerede gjort nok skade på min underbevisthet (!!!)
Har du hatt noen lignende episoder? Kan du huske din første stripe? Jeg klarer det nok fint. Min motivasjon er på topp (siden jeg nå også samtidig har holdt meg borte fra snus).

Men uansett. Jeg ønsker deg lykke til videre kjære venn! Følelsen av å være høy på speed akkurat nå er ikke noe jeg kommer til å velge i det hele tatt. Jeg føler meg snyltet og ydmykt. På tide å få seg noen grønne dotter hjem i stedet! :-D
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Utrolig sterkt innlegg, DonVito. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest det nå, men det traff.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Trikssssi
Trådstarter
Hei gjengen!

Nå er det pokker meg ufattelig lenge siden sist jeg skrev noe her. Fett å se at tråden min fortsatt lever og engasjerer, syns jeg det er på sin plass å taste littegrann.

Hvor skal jeg begynne?

For det første er jeg blitt eldre, hehe. Vet ikke når jeg skrev noe sist, men nå nærmer jeg meg 25 år med alt for store skritt. Og med alderen følger stadig flere ting. Man får mer ansvar, blir mer selvstendig og begynner kanskje så smått å legge litt planer for hva en vil gjøre resten av livet.

Jeg kom ut av rehabilitering omkring februar 2007, tror jeg. Da flyttet jeg hjem igjen til Stavanger og begynte å arbeide. Ble ansatt hos en elektronikk--kjede, og fant fort ut at jeg både likte og kunne selge. Jeg jobbet, ble kjent med nye mennesker og hadde det fint.

Et ukjent antall måneder ut i 2007 satt jeg på bussen på vei hjem fra jobb. Plutselig kommer en fyr bakfra og setter seg ned ved siden av meg. "Hei" sier han. Da ser jeg hvem det er. Min beste kamerat fra rehabiliteringen. Trengte ikke å være doktorgrad-stipendiat for å forstå at han var påvirket av noe.

Og nå kommer det rare. Det som jeg fortsatt arbeider febrilsk for å prøve å forstå. Dette er noe som vil vise seg å bli et gjentatt handlingsmønster, ettersom tida går. Noe jeg tror, den dag idag er helt avgjørende for at jeg skal kunne ha ei rusfri framtid. Nemlig kartlegge, forstå og forebygge handlingsmønsteret og det som til slutt får meg til å ta feil valg.
Det er en ubeskrivelig blanding av sjokk, glede, spenning, frykt, ansvarsløshet, spontanitet, "gi faen mentalitet" og adrenalin som ekploderer innvendig uten forvarsel.
Nesten som kroppen min har en underbevisst sensor innstilt på å reagere når jeg befinner meg i en bestem hendelse, avslappet og med "guarden" min nede.

Det var liksom ikke som om jeg ikke hadde sett rus, eller rusa personer etter at jeg kom fra behandling. Å utsette oss for slike farer hadde vi trent bevisst på mens vi bodde på institusjon, og jeg følte det fungerte bra da jeg ruslet rundt i byen og traff gamle kjente. Eller som den dagen jeg fant ei massevis av bortgjemte srøyter og nesten-tomme klips-poser jeg hadde glemt i et skap. Eller som de gangen folk hadde ringt meg for å høre om jeg hadde noe, eller om jeg ville være med å spleise på et eller annet.
Nei, da gjor jeg den jobben jeg skulle, og sto imot.

Tilbake til bussen. Kameraten min rekker ikke å si så mye mer enn hei, før jeg spør han rett ut: "Har du ordning eller?". Jeg vet han enten har amfetamin på seg, eller kan ordne noe til meg rimelig kjapt.

Fra vi går av bussen og til jeg sitter i trappa ved jernbanen går det kanskje en halv time. Hva jeg tenker eller føler i denne perioden er et stort mysterium for meg. Det går så automatisk. Ned i minibanken og ta ut penger, sende han avgårde for å hente sakene mens jeg stikker på apoteket, inn på Rema for å kjøpe ei flaske vann, treffes igjen ved jernbanen.

Det er dette jeg fortsatt arbeider med å forstå. Hva som får meg, som var helt bestemt på valget med å slutte å ruse seg, til å snu så dramatisk iløpet av minutter? Hva slags handlingsmønster er dette? Er det bestemte kjennetegn jeg kan lære av, og bruke som forvarsel ved mulige farer? Jeg jobber sammen med terapeuter fortsatt for å kartlegge det hele. Kan ikke gjøres grundig nok, vet du.

Tilbake til trappa

Jeg begynner å skjelve. Har fått posen og satt meg til rette for å ordne sakene. Pumpa nedi Imsdal-flaska og trekker opp, mens jeg prøver balansere flaskens kork på kneet mitt for så å kunne bruke den ledige hånda til å dosere amfetaminet fra posen. Den armerte pumpa plasserte jeg mellom fortennene mens jeg fomlet nedi jakkelommen for å finne røykpakken min. Nå balanserer jeg noe på omtrent hvert eneste lem og skjelver like mye. Blir direkte kvalm av all spenningen som bygger seg opp i kroppen. Jeg må spy. Men bare nesten. Får holde det tilbake. Finner fram en røyk, knekker av og demonterer filteret mens jeg rører ferdig blandingen i Imsdal-korken. Sånn, greit nå. Filterer blandingen sånn halvveis gjennom filteret, og sitter igjen med noe kaldt og blankt i pumpa mi.
Mannfolk vet du... Skal alltid gjøre alt på en gang.
Nå var det bare å ta et siste kikk over skulderen for å dobbelsjekke at jeg var alene der jeg satt. Og det var jeg.

"Å FY FAEN I HELVETE!" Omtrent slik var vel reaksjonen min der jeg satt småkald og stresset i et parkeringshus i Stavanger sentrum klokken halv ti på kvelden. Å fy faen i helvete var vel omtrent alt jeg kunne si. Hadde vært rusfri lenge nå. Dæven dette var intenst. Å fy faen. Og jeg som egentlig ikke banner. Fy faen.

Og der var det gjort, kan du vel si. Fantes ikke en sjanse i helvete for at dette skulle gå bra. Og det syke med det hele er at jeg egentlig var totalt klar over det allerede på bussen. Og siden jeg sliter med en så enorm stolthet, visste jeg at jeg aldri ville komme til å kontakte hjelpeapparatet mitt, verken før, under eller etter en slik hendelse. Jeg kom til å holde hendelsen for meg selv. Og det er nettopp på grunn av det faktum at jeg er verdens dårligste taper, at ting gikk som det gikk etter dette.

Siden jeg ikke fikk gjort noe med hendelsen, var det bare snakk et par dager før det var tilbake igjen. Samme greia. Nå hadde jeg funnet løsningen. Nå kunne jeg utgi meg for å være den vellykkede suksesshistorien, som fullførte behandling og var blitt frisk. Imens kunne jeg fortsette å ruse meg, uten bekymringer. For nå som jeg hadde fått tilbake sansen for sprøytestikk, så var det jo egentlig ingen tvil om hva jeg ville mest. Dypt inni meg selv visste jeg at dette var det rette. Jeg fant tohundre og femti grunner til hvorfor jeg fortjente å ruse meg, iløpet av de neste dagene.

Ukene gikk, og de ble til måneder. Etterhvert begynte desperasjonen å gripe meg igjen. Selv om jeg hadde en god jobb var det ikke mulig å balansere et junkie-budsjett på lovlig tjente penger. Det visste jeg godt. I tillegg hadde folk rundt meg begynt å merke en forandring i personligheten min, og hadde begynt å stille bekymrede spørsmål. Jeg fikk panikk.
Hvordan kunne jeg opprettholde fasaden min?
Kort fortalt, noen måneder senere var jeg den stolte eier av min egen leilighet. En nydelig toppleilighet. Jeg var en 21 år gammel sprøytenarkoman, og med mine foreldre som kausjonister hadde jeg fått et huslån på 2,1 millioner og nå var jeg allerede godt igang med å flytte inn i selveierleiligheten min. Fasaden var på plass.

De neste året er egentlig bare vage, fortrengte minner. Leiligheten måtte jeg gi slipp på etter 3 måneder tror jeg. Nå så det ut til å gå brattere utfor enn det noengang hadde gjort før jeg søkte meg inn i behandling. Hadde funnet tilbake til gamle kjente i miljøet og snart var jeg tilbake til et daglig misbruk av absolutt alt jeg fant. Så lenge det kunne løses opp i vann eller syre og så injiseres, ble jeg hekta. Jeg elsket å ta så forbanna mye av alt, helt til jeg begynte å kjenne at jeg sakte "skled" bort ifra bevisstheten. Da gjaldt det å stoppe, og bare "flyte" i den tilstanden til en enten kom tilbake, eller sovnet. Kanskje faller jeg på gulvet og slår hodet? Kanskje noen tar imot meg? Eller kanskje, hvis jeg lukker øynene akkurat nå, kanskje jeg aldri våkner igjen? Hvem vet?

Jeg hadde absolutt null kontroll på noe som helst. Kan huske jeg av og til gikk til sengs og brast ut i gråt. Følelsen av at jeg bevisst hadde gått så langt i løgnen min var mye å bære. Jeg gikk på jobb, støvsuget gulvet og ryddet vekk mesteparten av løst brukerutstyr hver gang familien kom på besøk. Men hva slags liv er vel det?

På jobben var fasaden min høyst aktuell. Der spilte jeg en lykkelig, kul og morsom ung mann som tydeligvis var glad i livet. Nyktre venner måtte jeg begynne å være litt forsiktig med. Kunne jo ikke avsløre løgnen min. Så sørget alltid for at jeg var i riktig og tilnærmet normal form før jeg avtalte noe med dem. Familien min, var overlykkelige over at "den nye sønnen" deres utsrålte lykke og målbevissthet. Jeg hadde lært av mine feil, tatt konsekvensene og var nå i full gang med å legge løypa for framtida. Ei framtid bestående av studier, etablering og jobb.

Det var sånn jeg hadde fått det til å se ut. Og samvittigheten begynte å spise meg opp invendig.

For på den andre sida var rusmiljøet.

I mai 2008 ble jeg diagnostisert med hepatitt-b. Det var alvorlig. Eneste legen sa da han skulle lese svarene på leverprøven min var; "å faen".
Normal leververdi er noe lignende 20 - 50. En skal ikke ha så mye høyere verdier enn det før det fort kan bli skadelig for leveren. Det magiske tallet mitt lød på 2700. Legen sa at dersom jeg reiste meg opp fra stolen for fort, eller dultet borti noen så kunne leveren min sprekke. Og da er man ferdig. Jeg ble liggende urørlig i senga mi en måned. Og så forbanna sjuk jeg var. Hadde ikke trodd det var så jævlig, men der tok jeg feil. Steike.

Jeg sluttet å ruse meg på dagen. Det var egentlig en rar opplevelse. For det kosta meg ikke mye å ta det valget, egentlig. Og det brydde meg også lite, at jeg måtte stoppe. Følte meg metta.

Jeg var rusfri i 4 måneder tror jeg. Kanskje litt lengre, er ikke helt sikker.

Jeg hadde da fått meg en ny jobb ved en annen elektronikk-forhandler. Livet var igjen bra. Veldig bra. Jeg var nykter og glad. Kort fortalt, sto jeg i butikken og solgte da en kunde kom opp til meg og spurte noe om et SIM-kort. Plutselig spør han; "Du er ****, ikke sant?"
Jeg ser på han. Nei, husker han ikke igjen. Men, som forrige gang på bussen, så trengte man ikke å ringe Åndenes Makt for å kunne konkludere med at denne karen her også hadde nok av skjeletter i skapet sitt. Jeg forstår til slutt hvem han er. Da begynner jeg. Prater til han, som at jeg er interessert i hva han driver med og hvordan det går. Kun for like etter spør han om han solgte fortsatt. Stilte spørsmålet litt som en utfordring, sånn at jeg nesten var sikker han ville si ja. Og før jeg visste ordet av det hadde han vært i bilen og henta fem - seks gram amfetamin. Jeg betalte, som ei bikkje som vil ha godbiten sin, og la sakene i lomma.
Så gikk også det som det gikk. Utpå igjen.

Og jeg trodde jeg hadde truffet min personlige bånn. Åneida du. Vi kan visst synke mye dypere enn vi tror. Så da kjørte jeg absolutt alt godt nedi grøfta igjen.
Samme løgnene, kynismen og egoismen. Fy faen for en drittsekk jeg var. Det er smertefullt å tenke på den dag idag. All smerten og fortvilelsen jeg påførte familien min, venner og min daværende kjæreste er helt ubeskrivelig. Stjal fra og løy til absolutt alle om den minste ting.
Jeg brydde meg ikke om noen andre enn meg selv, og det gikk hardt utover folk. Gjerne spesielt kjæresten min, som ble sendt gjennom et psykisk helvete av utroskap, brutte løfter og tomme ord.

I midten av fjoråret var jeg så langt nede at jeg ikke ønsket å leve lengre. Jeg ville ikke dette mer. Og denne gangen skal jeg gjøre det grundigere. Tok kontakt med et lavterskel tilbud, og fikk en kontaktperson. Hun skulle guide meg gjennom den byråkratiske labyrinten og på vei mot hjelp.

Vi kom fort frem til at jeg hadde behov for noe mer enn bare seks-måneders "kaffe- og te-terapi". Jeg trengte et langtidsopphold og en plass som kunne forandre meg og mine handlingsmønster. Ble søkt inn på Veksthuset og fikk etterhvert innleggelsesdato i mot slutten av året.
Da det nærmet seg avreise kjente jeg nervøsiteten begynne å stige. Alle visste hva Veksthuset var, og hadde hørt historiene om at man lå på alle fire og vasket trapper med tannkost dag inn og dag ut. Her skulle man brytes ned for så bygges opp igjen.

Veksthuset er uten tvil det hardeste og mest krevende jeg har utsatt meg selv for. Et år fylt av tårer, glede, utfordringer, konfrontasjoner, frustrasjon, fornektelse, frykt, vennskap, tillit, kunnskap, forståelse, aksept og ærlighet.
Om du ikke forblir rusfri resten av livet, så har uansett Veksthuset gjort noe med deg.

Nå er jeg flyttet tilbake til Stavanger, i rehabiliteringsbolig med tett oppfølging.
Om noen dager skal jeg flytte herfra, og ut i verden igjen.

Tilbake der hvor ingen vil kunne forhindre noe som helst. Det er igjen opp til meg.
Er langt ifra noen suksesshistorie idag, og det vil jeg aldri se på meg selv som.
Hverdagen går opp og ned, og er en konstant kamp om å finne mening og glede i livet.

Og hvor er jeg idag? Vel...

Jeg er snart 25 år, uten fullført videregående skole.
Har en jobb som problemfritt kan gjennomføres av en blind, overvektig og trafikkskada kanin med dysleksi.
Er ikke mer enn et år siden jeg lærte hvordan man vasker klær.
Jeg har nylig lært meg viktigheten av å betale regninger i tide.
Jeg gråter som ei lita jente når jeg tenker på det jeg har påført mine nærmeste. Men "comes around goes around". Den smerten får jeg bare takle.
Jeg hater å innrømme det, men jeg lider av total mangel av tro på meg selv. Utstråler nok ikke selvsikkerheten jeg hadde før. Og det er tungt. For det blir vanskeligere og vanskeligere å ha et sosialt liv. Jeg vil, men tør ikke.

Enkelt og greit er det ikke mye igjen av den personen jeg så for meg at jeg ville bli, da jeg først testet amfetamin. Det gav meg alt jeg trengte da, og mange år fremover.
Men ingenting er gratis. Og snart tok rusen tilbake alt jeg hadde fått og vel så det.
Tilbake sitter en skygge av personen man engang var. Å bygge livet opp igjen, til det ligner noe verdig, er en lang prosess. Sannsynligvis en kamp man kjemper så lenge man lever.

Om jeg ville latt være å teste amfetamin den første gangen, hvis jeg hadde visst det jeg vet idag?

Aner ikke. Rett og slett. Enda har jeg dager der jeg bare vil tilbake til det livet. Vet ikke nøyaktig hva som trigger meg, eller hva jeg savner. Men på en skrudd måte var det lettere å forholde seg til verden og mennesker, rett og slett bare ved å ikke forholde seg til noen i det hele tatt. Kanskje jeg savner ansvarsløsheten? Hvem vet.

Så, ble fryktelig langt dette her. Vi får kalle det lesing for spesielt interesserte. Men ettersom du leser det jeg skriver nå, er det stor sannsynlighet for at du akkurat har lest alt annet også. Og det er kult. Takk for oppmerksomheten.

Men, til dere som fortsatt vil teste speed:
Dere gjør som dere selv vil. Akkurat som jeg. Sånn er det bare. Ingen er like. Vi har alle forskjellige utgangspunkt og erfaringer i livet. Min historie er langt ifra noen fasit på noe som helst. Det har hovedsaklig vært terapi for meg selv å kunne sette ord på følelser og bearbeide hendelser.
Kanskje er du ikke like dumme i valgene som meg? Kanskje amfetaminen aldri vil ta kontroll over deg? Kanskje du ikke liker det en gang? Kanskje du har sprøyteskrekk og kan derfor ta det rolig, fordi rusavhengighet kan da umulig være sterkere enn denne forferdelige fobien?
Ikke lett å si.

Bare èn måte å finne det ut på... o

ddsen er 50 / 50 ...

verdt å satse på? ...


Fred ut!
Kjempe innlegg,kjempe innlegg og kjempe sterkt!er alt jeg kan si

Lykke til videre på din vei husk,du er din egen lykkes smed

God Jul og godt nyttår !
Godt å høre at du lever i alle fall. Denne posten er fast pensum på 7. trinn på en skole her i landet. For hver eneste gang du kutter dritten øker odsen for å lykkes.
Godt innlegg som vanlig. Vi trenger nyanserte poster om dette emnet. Livet er ikke alltid så lett for oss som må ut av A4 bobla til tider, ønsker deg alt godt og lykke til videre.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Takk for posten din DonVito. Veldig fin lesning for en som alltid har lurt på amfetamin spesielt. Er veldig åpen for å begynne å ruse meg, jeg liker bare følelsen og regner med at selvkontrollen min er sterkere enn rusmiddelet. Idiotisk tenkning, kanskje, men jeg er den typen som vil utforske det meste i livet og er særdeles glad i niktoin. Men når jeg leser den posten din, DonVito, så tenker jeg at "det drittet skal jeg aldri begynne med".

Uansett, flott lesning!
Sitat av DonVito Vis innlegg
Heisann!

Jeg tenkte det var på tide jeg skrev litt. Merker at serotoninet og dopaminet kjører på reservetanken, og da er det greit å skrive, for å få ut stress og følelser.

Skriver dette til advarsel (og informasjon) for dere som sitter og vurderer å teste "speed", også kjent som amfetamin (+++). Bruk av "speed" er et stadig voksende problem blant norsk ungdom. Siden stoffet er meget enkelt å få tak i for de fleste, og gjerne det narkotiske(kjemiske) stoffet som "krever" minst av førstegangsbrukeren, før den tøyer sine egne grenser, og sier "Ja, takk!".

"Speed" virker såklart spennende for den som aldri har prøvd det. Men til tross fra stadige advarsler, virker det ikke som flere tenker seg om to ganger, før de begir seg utpå.

De aller fleste her inne, som sitter med noen form for erfaring, nøler ikke før de poster en advarsel mot stoffet, så fort en tråd angående det dukker opp.

Og derfor synes jeg det er på tide jeg og skriver hva jeg syns. Og gjerne gir en liten pekepinn til de som sitter inne med noen form for nysgjerrighet rundt "speed".

Har ikke planer om å skrive noe spesielt om selve stoffet. Til det har vi sider som Erowid .

Det er nå blitt 13. februar. Siste datoen jeg husker å ha fått med meg, var 1. februar. Da så jeg på kalenderen, og sa til meg selv (eventuelt en person jeg var med): "Oi, har det blitt februar allerede?"

Idag har jeg tilbringt hele dagen i senga, med depressiv musikk i ørene og pils på nattbordet. I dag er nemlig dagen jeg gikk tom for "speed".

Jeg kan ikke huske sist jeg ikke var ruset. Og med tanke på tidsperspektivet jeg prøvde å "illustrere" innledningsvis så tyder det på at det var en stund siden.

I dag har jeg ødelagt:
  • Fjernkontroll
  • Stol
  • Utallige lightere
  • Askebeger
  • Mobilen min (funker såvidt)
  • Datamaskinen (tålte sammenstøtet)
  • Dekoderen til parabolen
  • DVD-spiller (ser ut til å ha overlevd)
  • Dagen til familien min

Kort fortalt så er ikke humøret mitt på topp i dag, og temperamentet mitt preger vel det meste.

Dette er et resultat av at jeg daglig ruser meg på stoffer man (du, jeg og vi to) burde holde oss LANGT borte fra. De første gangene kan det alltids virke gøy og spennende. Men den følelsen man får av å ta det første gang, får man aldri igjen.

Jeg kan ikke lenger huske hvordan det var. Og de siste 9 månedene har jeg gått daglig rundt og lurt på om jeg ER ruset eller ei. Om jeg nå er normal eller ei. Om hvilken "versjon" av meg som er "normal". Fordi jeg husker ikke følelsen av å ikke være ruset, og samtidig glad.

Enkelt og greit: Meg på "speed" = min oppfattelse av normalt.

Fordi det er kun sånn jeg klarer å fungere normalt.

Uten "speed" sliter jeg på jobb. Tør ikke å oppholde meg på offentlige plasser (kjøpesentre, busser o.l) mer enn MAKSIMALT nødvendig. Og sosialt så er jeg et absolutt NULL uten amfetaminen min.

Dersom du fikk det for deg at jeg ruser meg for å gå ut å feste hver dag, så tok du feil der også. Det er sånn det gjerne er i begynnelsen. "Speed" er en sosial "aktivitet". Men det varer ikke lenge.
Jeg har det best, når jeg får sitte alene i stua mi, med musikk i ørene og bare tenke meg bort i "speed-verden".

Når jeg tenker meg om, så husker jeg ikke sist gang jeg spiste heller. Det må være over en uke siden, tror jeg.

Søvn blir det også dårlig med. Sov to timer her før helga en gang, men er ikke sikker på når. Og om jeg har sovet etterpå tør jeg heller ikke svare på.

Vet bare at jeg skal på jobb i morgen, og at dersom jeg ikke får skaffet noe "speed" før det, så går det ille. Ligger her på senga og drikker pils, for å bli ruset på en eller annen måte. Gjerne ikke det smarteste det heller med tanke på at klokka er 02:15 for øyeblikket, og det er natt til mandag.

Penger er det også tomt for, så jeg lurer virkelig på hvordan jeg skal få tak i den eventuelle "speeden". Men utfordringer kommer man jo alltids over.

I tillegg er jeg utrolig irritert på nesen min, som ser ut til å ha sluttet å fungere. Jeg gråter og blør nesten hver gang jeg "snorter" en strek. Det tar meg opp i mot 10 minutter før den intense smerten har roet seg.
Og her for et par uker siden, så greide jeg ikke lukte ren salmiak som ei kjerring drev å vaska et gulv med. Lovende...

Så nå "dropper" jeg "speeden" i Rizla papir. Det vil si at jeg svelger driten, og venter ekstra lenge på virkning. Hadde jeg hatt litt varme i kroppen, og kunne sett blodårene mine, så hadde jeg "skutt" den. Men av ymse grunner, så lar jeg den tanken ligge.

Så mine kjære sjeler:
Dersom dette høres ut som en fristende livsstil, så vennligst gi meg beskjed før du kaster deg utpå den. Slik at jeg kan sende deg et brev hvor det står: "Ikke si at JEG ikke advarte deg hvertfall."

Utforsk heller psykedeliske stoffer, og ikke la disse sentralstimulerende greiene øedelegge livet deres sakte men sikkert.

Til dere som nå tenker: "Hvorfor i alle dager gadd han fyren skrive alt dette her?"
Hadde jeg ikke fått ut noen tanker på en eller annen måte, så aner jeg ikke hva jeg hadde gjort. For jeg er snart tom for pils.

Til opplysning så har jeg søkt hjelp for lenge siden, og venter svar fra PUT i april regner jeg med.

Fortsatt god natt, og god mental helse!


Hilsen han som stadig sliter, men ALDRI gir opp


DonVito
Vis hele sitatet...

Å dette leste jeg nå rett etter jeg har dratt meg en her..
Sitat av Ræven Vis innlegg
Å dette leste jeg nå rett etter jeg har dratt meg en her..
Vis hele sitatet...
Haha jeg tviler på at det er noen lur idé å lese om rusopplevelser som har gått til faen når du er speeda. Men hva vet vell jeg.
Virkelig bra skrevet! Dette er en tekst som virkelig får deg til og tenke på konsekvensene av amfetamin
Stå på DonVito jeg har selv følgt med på tråden siden du postet den og jeg må si meg enig og at jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Og ein ting skal ver sikkert det er ikke ein enkel eller kjapp jobb og bygge live oppigjen etter man har vert igjennom noe slikt jeg sliter enda med og komme meg tilbake i sammfunet men det skjer saker og ting hele tida

Slutta selv med eit misbruket av speed som var drøyt 3 år den 4 Januar 2010 og holdt meg i 9 mndr før jeg prøvde eit par linjer igjen men jeg fikk totalt avsmaken på det så det blei med det heldigvis. Men det med handligns mønster og lyster så kan jeg og si at det kommer dager og sitvasjoner fra tid til tid der det eneste man vil er tilbake i rusen og det er ikke noe morro men

Håper ikke at dette blir upassende og legge til litt av min erfaring
Sist endret av ezimitpo; 11. januar 2011 kl. 23:59.
"blind, overvektig og trafikkskada kanin med dysleksi" må si du er flink med ord:P Kanskje forfatter er det yrket du egentlig skulle hatt? Kjenner meg igjen i det du skriver, lærte og bli kjent med vaskemaskinen først når jeg var 23 år gammel. Holdt på med og skyte fort fort som en helt før "stemmer som ikke var der" fikk meg inn på et sted. Men hadde tydeligvis fått adhd etter all amfetamin bruken så har holdt meg unna nåla siden, alt takket være den statlige forten jeg nå får..
Sist endret av RESpekt; 12. januar 2011 kl. 00:22. Grunn: å, ikke ø god damn it...
▼ ... over en måned senere ... ▼
Synes faktisk DonVito burde prøve å skrive en bok, en selv biografi om han vil, om det å være den "Som alltid vil prøve"..
kjenner meg selv igjen i "Han som alltid vil prøve".. Uansett hvor mange advarsler, så må man prøve en gang..
DonVito, du har gått gjennom ting som jeg aldri vil oppleve.. men en bok om temaet, der du er ærlig, unngår å bare vise negative sider, forklarer hvor hærlig det er, unngår å bruke skremselspropaganda.. Men viser hvordan en vanlig "Kuleste fyr i 10.klasse" kan ende opp når han bare "vil prøve"..
Overbevisst om at det kan bli en bestselger!

Det er det jeg savner mest i ungdomsskolen.. Ærlighet..
"Ja du kan slanke deg med amfetamin, kjendiser gjør det, og du kommer til å ha det SÅ FETT!!!" .. Men hør her hva som skjer så.. slik blir huden din, økonomien din, livet ditt, utdanningen din, familielivet...
Istedenfor så får du den skremselspropagandaen som får deg til å bli ennå mere opprørsk, å ønsker å motbevise alle... å så ender du opp med å skrive innlegg på freakforum om at hasj ikke finnes noe farlig og at alkohol er 1000ganger værre (heeeeelt saklig)... Klart det er noe i det, men at hasj er bare fryd å gammen? Jeg har iallefall noen tusenlapper jeg skulle ønske jeg fikk tilbake!
Sitat av zub_Zer0 Vis innlegg
Klart det er noe i det, men at hasj er bare fryd å gammen? Jeg har iallefall noen tusenlapper jeg skulle ønske jeg fikk tilbake!
Vis hele sitatet...
Jeg har lyst på bestevennen min tilbake, som jeg ikke har hatt kontakt med på over et år fordi han fikk utløst en hasjpsykose. Men vet dere hva? Det er fortsatt ikke hasjen sin skyld, det er aldri stoffet sitt skyld.

Biler vil ikke drepe de som sitter inne i bilen. Flammer vil ikke brenne ned hus. Dop vil ikke at du skal ødelegge livet ditt.

Det gjelder for alt fra nikotin til fentanyl, det er du som har kontroll. Jeg har prøvd speed, og jeg har sett mange venner fucke opp hverdagen sin på grunn av det. Har du lyst å prøve det, så gjør det. Bare forvent at du får lyst på det igjen. Hold deg selv tilbake. Om du ikke har nok tillit til at du kan gi faen, så gir du faen i å prøve det. Er det tvil, så er det ikke tvil som jeg en gang fikk høre.

Don Vito, sterk historie, håper du kommer deg på beina igjen fort!
Har lest igjennom meste parten av det du har skrevet, og må si at det er veldig rørendes!
Du skriver som en norsklærer med mastergrad, og tenker som sokrates!

Har aldri vært borti speed før, men har satt med 50-lappen rullet opp, klar for det
men hadde heldigvis min bestevenn som moral

Når jeg leste det første innlegget ditt, var det første jeg tenkte på;
denne sangen: http://www.youtube.com/watch?v=gzgOtmk_T40

Men men.. Ønsker deg lykke til med avrusning og komme seg på rett vei videre, håper virkelig du klarer det, kommer til å følge med på oppdateringer i tråden!

PS: har du noengang tenkt på å skrive bok / selv biografi?

Mvh.
D3m0t3x
Har bare EN ting å si til dere som har testa speed et par ganger..

Det er IKKE så uskyldig og morro som det virker som i starten..

Husker når jeg begynte med moroa, Da var det mye penger å bruke, fete parties å dra på og flust med digge damer.(svak for damer i ravewear) <3 hehe

kunne sitte en helg f.eks å dra linjer og røyke feite med gode venner og mindre bekjente, og alt var bare kos og uskyldig. men det forandret seg fort til at "pfff, ække stress å ta et par linjer i hverdagen" og da var løpet kjørt, hvis du havner der BURDE du ta deg en runde med deg selv, for det går "som oftest" rett i dass...

Jeg hadde det så sweet(trodde jeg inni det speeda topplokket mitt),
at etter 4-6 mnd oppfatta jeg at jeg faktisk MÅTTE ha pepper for å i det hele tatt gidde å gjøre noe....
Enten så sov jeg eller så var jeg speeda, og livet begynnte å bli rimelig tragisk..
For å kunne holde tempoet oppe ble det å ta opplegg for å ta overskuddet til selvbruk..
DET gikk jo jævli gæærnt siden jeg var en kar som stolte blindt på alle, og var grei å lot folk krite..
Og var jeg et sted med 100 folk på og ville ha en justering, så tok jeg meg en og spurte om de andre ville ha en justering også(Folkeskikk spør du meg). Gikk skikkelig på ræva pga det, for jeg hadde jo ikke kroner å gjøre opp med.. De få kronene jeg fikk inn på salg brukte jeg jo opp på meg selv de også, og da sier det seg selv at det ikke var no særlig valuta for "sjefen" min å hente hos meg da vi hadde avtale om å gjøre opp.. Ble en del fete eiendeler som bytta eier

Jeg er født i 1978 og begynte med peppern i 1998.
Ble jo med tiden at man testa andre ting folk sa var fett, og seff var det jo fett,så ble jo ikke bare med den ene gangen men altfor mange..
Eneste jeg til dags dato ikke har fått i meg er Heroin, med mindre hasjen noe av tjallen har vært pensla. Noe som er en stor mulighet, men blir jo ikke det samme som å dra en linje med det

Skal sies jeg hadde en kjip barndom hvor jeg opplevde å bli mobba og få juling så å si hver dag fra første skoledag.
Resulterte selvfølgelig etter noen år at jeg ble et "problembarn" som ga faen i skolen, bøffa cash av mutter å var borte i dagesvis... Det endte jo seff med barnevernet og masse oppstyr.. bodde på barnehjem, behandlingshjem, lukka institutisjoner og fosterhjem fra jeg var 10 til jeg ble 19... Flytta ut fra Fosterhjemmet i Januar 1998 og hadde aldri hatt særlig mer enn 200kr i lomma på en gang, da det var ukelønna.. Hadde jo bestandig måtte leve etter strenge regler om leggetid, romvask, kjøkken"tjeneste", klesvasking osv.. (Ellers får du trekk i ukelønna di)
Desverre fikk jeg aldri føle hvordan det var å bo for meg selv og bruke penger fornuftig(Barnevernet sin skyld). Så når jeg ENDELIG flytta ut fra Fosterhjemmet og reglene der, ble det jo hæla i taket så det holdt etter.. Kan jo tenke deg selv hva du hadde gjort..

Klarte å slutte med alt av kjemiske stoffer i 2005, men har hatt en sprekk som varte 6mnd. :/


Røyker fortsatt hasj, men det kommer jeg heller ikke til å slutte helt med.. Jeg rører ikke alkohol, og noe må jo jeg få kose meg med også Tar også en justering eller to en skjelden gang iblant, bare for kosen med oppheng på oppturen, og herlig sex med frua når vi er på vei ned igjen. Sist gang jeg tok var i november, så har vokst opp, lært leksa og tatt tilbake kontrollen over meg selv..


Sorry hvis det er rotete skrivi her, men var JÆVLI digg å få det ut


Håper det kan hjelpe noen som har vært i samme situasjon som meg, eller noen som kjenner seg igjen i noe.


Peace Out, and take care <3
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sterkt å lese ja...Veldig.

Men lurer på hva alle dere anti amfetamin mennesker mener om at en person med adhd bruker amfetamin man får på respet? Føkker det opp livet? Vil de ligge i samme kategori som speedfreaken?
MANGE av "våre" rusmidler blir brukt medisinsk, så er man da junkie om man har en sykdom som gjør at man må ta f.eks. amfetamin, opiater eller benzo? Er de på kjøret i samme retning?
HVOR går grensen til medisinsk bruk, bruk og misbruk?

Lurer på dette for jeg bruker amfetamin i veldig små mengder pga adhd. Og jeg har ikke hatt noen negativ virkning? Jeg blir ikke "ruset" på mine porsjoner. Jeg spiser, drikker og sover. Jeg lever normalt vil jeg si. Har ikke fått noen nedtur, og føler heller ikke abstinenser om jeg ikke tar...
Tingen er vel at du ikke er lege og ikke har vært utredet for ADHD(mener på jeg har sett du postet dette). Selvmedisinering er aldri noe bra greier etter hva jeg har erfart og jo sterke stoffer man selvmedisinerer med jo skumlere er det.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Sitat av naiSt Vis innlegg
har ikke noe imot det jeg... syns bare det blir litt teit og sytete i lengden...

http://www.narkoman.net/modules.php?...hread&tid=1103

her er en tekst skrevet av en som sikkert er en del eldre enn deg og faktisk ikke bare syter men tar et skikkelig oppgjør med seg selv... han klarte å slutte... klarer du?
Vis hele sitatet...

Merker at jeg blir oppriktig lei meg og ganske forbannet over postene du skriver på denne tråden...

Snakk om å tråkke på en som allerede ligger nede...
DonVito gjør det klart i den første posten sin at formålet med denne "dagboken" var å fortelle en amfetamin misbruker sin side av å være avhengig av stoffet, med et snev av håp om at den kunne få andre til å tenke seg om to ganger før de eventuelt vurdere å prøve speed..

Det han skriver er trist og sørgelig, men ikke et forsøk på å få sympati fra noen.. Det er nettop å disse tingene han skriver som gjør at man faktisk tenker seg om igjen før man begir seg ut i samme farvann..

Vet det er flere år siden disse diskusjonene fant sted, men håper du har blitt litt klokere siden den gang
▼ ... noen uker senere ... ▼
Det her er utrolig leit å høre. Personlig vil jeg ikke innta rusmidler for at det skal gagne livsstilen min. Det er da man er ekstra sårbar for å kjøre ting i grøfta, etter min mening.

Lykke til med alt, DonVito. Håper ting ordner seg for deg.
jeg satt faktisk her med min første pilli i handa men den kastet jeg i do for når jeg leser dette så tenker jeg at øl er min greie
▼ ... noen uker senere ... ▼
Fin advarsel, forhåpentlig holder det noen unna. Hater det stoffet der, har en kompis som har fucket livet sitt komplett på det. Er ikke noe kjekt for oss som er glade i han.
Sist endret av avien; 19. mai 2011 kl. 17:52.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
en veldig opplysende tråd! tusen takk og håper du klarer å slutte!
▼ ... over en uke senere ... ▼
Takk Jeg kommer ikke til å prøve speed etter jeg har fått vite om dette!

Håper du kommer det unna det

Men jeg lurer på, hva koster speed liksom? Er det som andre rusmidler at det koster ekstremt mye eller er det billigere?
4-600 grammet. Prisen synker betraktelig om du går opp i kvanta. 1500 for en femmer, er ikke uvanlig
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sitat av Wolfram Vis innlegg
4-600 grammet. Prisen synker betraktelig om du går opp i kvanta. 1500 for en femmer, er ikke uvanlig
Vis hele sitatet...
300-600 (pirke pirke). Har kommet over til 250, men da er det jo mest sannsynlig bedre å putte i vaskemaskinen enn i nesa.
Du får det du betaler for. Om noe høres for godt ut til å være sant pleier det ofte også å være det. Ville heller betalt ekstra for ordentlige saker.
Er ikke vanlig pris i Oslo ca 300-350 per gram? 250 er langt fra umulig det dersom man kjøper en 10'er. Prisen i Sverige er ca 200-300 svkr per gram.
▼ ... noen uker senere ... ▼
vel dessvere hjelper slike advarsler sjeldent men er uansett håp.. jeg har selv kastet vekk et ubruklig antall timer/dager på og sitte alene/hos en kompis og høre på røver historier ifra mo i rana og div ting og da man sitter oppe i 3-4 døgn og drar liner på liner og ser på tv hører musikk så mister man helt grepet over tid rom og sted i tilegg blir man som et "lik" kald svetter og spiser ikke og æsj og æsj og ødelagt man blir herregud!

jeg selv har ikke tatt amfetamin siden desember i fjord og med go grunn! jeg tåler det så abselutt ikke jeg blir grise dårlig psykisk og fysisk nedturene blir bare værre og værre og jeg hater den beviste rusen jeg får av amfetamin og tanke kjøret! øsj for et søppla stoff.. tar heller en jay engang i månden eller noen striper cola eller knips vis jeg abselutt må ruse meg.. en ting er sikkert den dagen man føler at man trenger stoff i hverdagen som er hardere en weed så bør man stoppe opp med engang og gå mange månder uten!

jeg selv hadde en periode der jeg brukte helt massivt med amfetamin og ettervært så jeg ikke på en fest uten amfetamin osv da fant jeg ut at det begynte og gå langt altfor langt så jeg sluttet og feste og begynte og ta det rolig lenge..

men har flere ganger hatt en rekke turer ute og kjørt på amfetamin.. selvom enkelte vil si det er ingen ting

ene gangen jeg virkelig skjønte at det hadde gått forlangt var da jeg hadde sittet hele fredagen og sniffet og drukket 1 liter vodka og røyket weed og full pakke så dratt ut handlet mer alkohol så dratt på felles fest med venner der jeg ble enda mer ubrukelig og drita møte en kjærring krasjet ned i skauen dro hjem på nach der det ble enda mer sniffing og drikking til slutt greide jeg ikke og dra opp noe mer i nesa alt bare datt ut igjen så da droppet jeg en 0.7 etter og sikkert gått igjennom 1-2 gram på 1,5 time til 2 timer og sikkert eks antall gram de siste 24-30 timene etter jeg droppet det sloknet jeg utrolig nok og folk ville kaste meg ut og full pakke for jeg var så herpet.. fy faen for et søppla stoff allikevel er det en ondskap med det er jeg på fest og er drita tenker jeg ikke noe over det og drar noen striper vis jeg blir tilbudt ender opp i samma grøfta gang på gang.. "den onde sirkel"

"det går en sti til en lykke brønn mange mynter mange kast mange brønner du har forlat"

kjøper du 100 G er det ikke unormalt og få det for rundt 20-22 k for det
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Begrenset bruker
uaexed's Avatar
Er bare på side to og er fasinert over hvor god norsken din er i tillegg til ditt objektive syn. Jeg ville nesten trodd du var akademiker.

På side to allerede får jeg følelsen av at filmen Limitless kan være basert på akkurat deg. En forfatter får en pille som gjør hjernen klar... han blir avhengig, mens han er ruset er han klar som fy... blir akkurat som en warren buffet x1000. Når han ikke får pillene blir han syk, han brytes ned av stoffet som er på tur ut av kroppen, han blir forkjølt, kollapser o.l. helt til han får flere piller.
Tilslutt ender filmen med at han har klart å få stoffer modifisert og fikset slik at han er blitt kvitt driten, ala en anti-dote.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Er et par videoer på den siden her som er verdt å se hvis man er interessert:

http://p3.no/leo/sproytenarkoman-1/
Sist endret av mentalmelt; 14. februar 2012 kl. 18:51.
KP til deg man! Ikke noe propaganda, ekte og ærlig!

Noe av det beste jeg har lest her.
Tenker det er veldig bra og opplyse folk om baksiden av stoff og samt hvordan det er/blir når ting har sklidd ut.
André (26) har vært sprøytenarkoman i ni år, men angrer ikke på det første skuddet.

- Hadde jeg ikke begynt, hadde jeg ikke hatt den livserfaringa jeg har i dag, sier André (26) – opprinnelig fra Namsos, men nå en del av narkotikamiljøet i Oslo.

- Det er litt kjipt, men for det meste går det greit, sier han.

I serien Leo og de utstøtte møter Leo Ajkic unge mennesker som har en annerledes hverdag. Se flere episoder her.

http://p3.no/leo/sproytenarkoman-1/


For meg er det lite som tyder på at NOE går greit for André, men for all del, er han happy så skal ikke jeg dømme.
Bare 26 år gammel. Damn, narkomane blir fort gamle.
Sist endret av kampspurv; 14. februar 2012 kl. 20:54.
Sitat av WezzyWeed Vis innlegg
lover man seriøst.. er det Farlig og få det i muskelen lisom.. Og jeg Kødder ikke når jeg sier di har Vokst!!!
Var bare vondt i 2 Timer ca.. jeg er ærlig!!!! men det jeg ville ha Svar på er Lisom om det er Farlig og Få det feil, i muskelen.. Sorry vist det her ikke er det Stede og Spøre om sånnt as er ny her:S bare Lit noya kan du si.
Vis hele sitatet...
Antar at grunnen til at de har vokst er at de er hovne. Hvor farlig det er vet jeg ikke, beste er å legge fra seg dritten..
▼ ... noen måneder senere ... ▼
hold deg t amf, jeg har adhd så er ingen problem, er vell eller all bøffet og dritten i det som gjør du blir slik, elle meth

Gått på det på det meste nesten 3 mnd kontinuerlig, kroppen herder seg etterhvert også, men jeg trener og slikt også da, men har nesten sluttet nå
Sitat av skorpionen43 Vis innlegg
hold deg t amf, jeg har adhd så er ingen problem, er vell eller all bøffet og dritten i det som gjør du blir slik, elle meth

Gått på det på det meste nesten 3 mnd kontinuerlig, kroppen herder seg etterhvert også, men jeg trener og slikt også da, men har nesten sluttet nå
Vis hele sitatet...
At hvem skal holde seg til amfetamin, sa du? At du har ADHD har niks og nada med denne tråden å gjøre. Hvis det faktisk er snakk om en psykiatrisk diagnose lønner det seg å kombinere flere tiltak samtidig. Medikamentell behandling, atferdsorientert behandling (da for barn), psykoedukasjon, og tilrettelegging på skole/arbeidsplass og i hjemmet. Jeg har liten tro på å skulle "holde seg te amfetamin" som man fikk gjennom en kompis som kjenner en kar med "gode kontakter" som påstår at de har det beste av det beste uten den kvalmende lukten av vaskepulver og kutting med meth. Medikamenter skal brukes i samarbeid med lege, og da gir de gjerne ut f.eks Ritalin, Equasym/Equasym depot og Concerta. Selvmedisinering? Just..what.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Bare for å kaste inn mine egne erfaringer.

Prøvde selv speed for første gang for like over 2 år siden. Den første runden var rett og slett magisk. Satt oppe med ett par kammerater gjennom hele lørdags natt, slappet av alene gjennom søndag natt, og sov som en stein mandag natt. Har aldri kost meg så mye i hele mitt liv. Den første runden var ikke nøye gjennomtenkt. Det var en ungdommelig og dum "Hei dude, *navn* kom tilbake fra Oslo og noen solgte ham speed, blir du med?". Ja klarte tenkte jeg, og kasta meg på. Siden den gang har jeg ikke rørt stoffet. Jeg har vært forsiktig, og gjort det jeg kan for å unnga å havne i en slik situasjon som beskrives i starten av denne tråden. Jeg skal inrømme at jeg har ekstremt lyst til å ta en runde til, og neste gang jeg får muligheten, vil det nok skje. Men så vil det være stopp igjen.

Jeg prøver på ingen måte å si at det er de som sliter med det sin feil, eller at det ikke kreves mer enn å ta seg sammen. Selv om jeg ikke forstår sitasjonen, forstår jeg nok til at det ikke er enkelt å komme seg ut. Men fortsatt, om man er forsiktig fra starten, kan det være en hyggelig opplevelse, men ikke mer enn en.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Speed er flott der og da, den første dagen eller de to første dagene. Og som OP sa, du vil aldri få den samme følselen som første gang i ettertid, og du vil få problemer med å skjønne at du er fin som gjør at du fort overjusterer deg som gjør det ennå værre. Og ikke minst at 90% vil jeg da si ikke får sove noe/lite de neste dagene. Sentralstimulerende stoffer er lette å bli hekta på i lengda, slutter du ikke blir du til slutt hva jeg ville kallt "ødelagt" og slutter du så blir du fortsatt "ødelagt" i en uke til to så blir du "normal" etter det.

Føler ikke det at jeg er den samme etter jeg hev meg på første pepperturen, venner sier også at jeg har forandret meg, mer ustabil, stresset og aggressiv.

Protip: don't do it, klarer du ikke å la vær så hold deg til første kvelden så er det slutt for alltid, eller hvertfall et år eller mer før du prøver igjen.