Litt av min egen bakgrunn: Er ei forholdsvis ung jente som har slitt mye med depresjon og har diagnosen bipolar lidelse. Livet mitt begynte vel ganske trøblete, men ettersom jeg har blitt eldre og fått meg egen bolig har jeg sakte men sikkert kommet meg litt "opp" igjen. Jeg har en rusbakgrunn som startet da jeg var rundt 12 år (er nå 20). Ruser meg ikke fast lenger, men kansje en blås i ny og ne og litt alkohol når helga kommer. Jeg er aktiv med musikk og har mange hobbyer. Jeg føler at livet mitt er mye mer stabilt nå enn det noen gang har vært og ting begynner sakte men sikkert og falle på plass igjen.
Det som er saken er at jeg har truffet en mann som jeg har blitt veldig glad i. Tidligere dårlige erfaringer med forhold og menneskelige relasjoner generelt har gjort meg veldig skeptisk. Tar lang tid å bli en "del" av livet mitt og tankene mine da jeg egentlig er veldig reservert. Jeg og personen jeg snakker om har egentlig bare gjort ting som å lage mat, dra på kino, gått turer og ledd sammen. Det har bare blitt oftere og oftere og noen ganger får jeg en ekstra lang klem, noen dype blikk osv. Vi driver begge med musikk, vi har samme humor og praten går alltid veldig lett. Mannen jeg snakker om er 8 år eldre enn meg. Jeg føler vi har det veldig bra sammen og at han er en av de første som jeg faktisk har følt meg veldig trygg sammen med
MEN, sakens kjerne er at denne mannen også sliter psykisk. Han har hatt en rusfortid med ganske sterke stoffer, men er per idag "clean". Han har holdt seg ganske lenge på matta også. Jeg vet han tar stemningsstabiliserende og litt Jon Blund for å få sove. Han har diagnosen bipolar, og jeg har også skjønt at han er deprimert til tider.
På en eller annen måte så virker det som om begge har det så bra når vi er sammen at dette ikke får noe fokus. Hvem vi begge har vært blir ubetydelig i det vi har det gøy sammen. Men, jeg har jo tenkt på åssen dette kan utvikle seg i lengden hvis vi evt. hadde gått inn i et forhold? Det å tenke på at begge er bipolare og har sitt i baggasjen kan bli en styrke eller en belastning. Det kan egentlig slå ut mange veier..
Så, det jeg egentlig har lyst til å spørre om:
-Er det flere freaks her inne som har opplevd en lignende situasjon?
-Noen som har erfaring med diagnoser, rusfortid osv i et forhold?
-Erfaringer med at BEGGE har diagnose(r) i forholdet?
Det som er saken er at jeg har truffet en mann som jeg har blitt veldig glad i. Tidligere dårlige erfaringer med forhold og menneskelige relasjoner generelt har gjort meg veldig skeptisk. Tar lang tid å bli en "del" av livet mitt og tankene mine da jeg egentlig er veldig reservert. Jeg og personen jeg snakker om har egentlig bare gjort ting som å lage mat, dra på kino, gått turer og ledd sammen. Det har bare blitt oftere og oftere og noen ganger får jeg en ekstra lang klem, noen dype blikk osv. Vi driver begge med musikk, vi har samme humor og praten går alltid veldig lett. Mannen jeg snakker om er 8 år eldre enn meg. Jeg føler vi har det veldig bra sammen og at han er en av de første som jeg faktisk har følt meg veldig trygg sammen med
MEN, sakens kjerne er at denne mannen også sliter psykisk. Han har hatt en rusfortid med ganske sterke stoffer, men er per idag "clean". Han har holdt seg ganske lenge på matta også. Jeg vet han tar stemningsstabiliserende og litt Jon Blund for å få sove. Han har diagnosen bipolar, og jeg har også skjønt at han er deprimert til tider.
På en eller annen måte så virker det som om begge har det så bra når vi er sammen at dette ikke får noe fokus. Hvem vi begge har vært blir ubetydelig i det vi har det gøy sammen. Men, jeg har jo tenkt på åssen dette kan utvikle seg i lengden hvis vi evt. hadde gått inn i et forhold? Det å tenke på at begge er bipolare og har sitt i baggasjen kan bli en styrke eller en belastning. Det kan egentlig slå ut mange veier..
Så, det jeg egentlig har lyst til å spørre om:
-Er det flere freaks her inne som har opplevd en lignende situasjon?
-Noen som har erfaring med diagnoser, rusfortid osv i et forhold?
-Erfaringer med at BEGGE har diagnose(r) i forholdet?