Heisann freak. Jeg har et lite problem som har begynt å plage meg psykisk i form av å være trist/lei meg.

Jeg er 23 og har et yngre søsken som er 3år yngre enn meg som har slitt litt grann. Han tok seg et friår etter vidregående hvor han ikke gjorde noe som helst enn å game, røyke hasj samt henge med en dårlig gjeng. Jeg vet hvem han har hengt da byen jeg er ifra er ikke så stor og ord går rundt.

Han prøvde å studere i en større by i høst noe jeg ble veldig glad over men han droppa ut etter rundt 3-4 uker og kom hjem igjen. Siden det så har han ikke gjort noe annet enn å være på rommet og game samt røyke masse hasj og inni mellom henge med disse dårlige folkene han tror er vennene sine som bare bruker han.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg blir direkte lei og deppa over å vite hva han holder på med i livet sitt. Han prøvde å ta selvmord i 2020 engang så jeg vet at han ikke har det bra.

Jeg har gitt opp på å prøve å hjelpe han da han er veldig sta og han blokka meg fra snapchat når jeg advarte han mot å gjøre et ''oppdrag''' hvor han satte seg selv i massiv risiko for lite gevinst av disse dritt folka.

Det som har gjort alt værre er at han mistet lappen nå for å kjøre rusa på hasj (jeg vet at thc grensa er idiotisk lav og de som har satt det tallet ikke er gode i hodet). Bilen han sin var liksom det eneste han hadde igjen føler jeg og i følge moren min har han begynt å provosere hu med å diskutere ting som han vet irriterer hu. Jeg kjenne han såpassa godt å vet han gjør det når han ikke har det greit.

greia er at jeg vet at jeg ikke skal egentlig bry meg om hva som skjer i han sitt liv og jeg bor flere timer unna han og min mor så dette påvirker ikke meg direkte, men jeg klarer virkelig ikke å slutte å tenke på han og bli direkte lei meg. Jeg har en kjæreste som er like gammel som han som er på sitt andre år med studier og har en venne gjeng samt masse hobbier. Jeg klarer bare ikke å slutte å sammenligna han og hu, Jeg har så lyst til å hjelpe han, men jeg vet at det er ingenting jeg kan gjøre.

men det er bare så trist synes jeg at min fine lillebror som jeg var så god venn med som barn skal slite sånn når jeg har det veldig bra nå.

Er det noen som har noe tips for hvordan jeg kan deale med dette? Jeg blir ikke overasket om folk vil synes dette er en dum post og kanskje mener dette er en bagatell, men jeg trenger sårt tips for hvordan jeg kan endre tankegangen litt/ikke la situasjonen han sin dra meg ned.

takk på forhånd for alle svar

Det er ikke en dum post og det er heller ikke en bagatell og noen andre enn meg har nok noe lurt å si. Kjipt å høre om broren din.

Finnes ikke noe dumt med posten din. Det er en en veldig god beskrivelse av det å være pårørende til noen som har rop-lidelser. Altså rus og psykiatri.
Det som er veldig trist for din del er at du ikke kan gjøre annet enn å forsøke å være en pålitelig samtalepartner for han. Også er det opp til han om han ønsker å benytte seg av muligheten eller ikke.

Men, det du spør om er hva du kan gjøre. Og i første omgang så er det kanskje en fordel å differensiere hva som er dine følelser og behov, og hva som er han sine følelser og behov. Det er veldig godt mulig at du kan få gode verktøy dersom du får snakke med en psykolog eller noe sånt. Hvis du er student så kan du snakke med studieveileder og bli henvist videre derfra til psykolog som de fleste studiesteder har tilgjengelig. Det kan være at det er noe ventetid, men det kan godt hende at det vil være verdt det sånn at du kan få litt hjelp til å sortere dine tanker og følelser.
Husk på å sette deg selv i første rekke. Du er det viktigste mennesket i ditt liv. Du burde selvfølgelig stille opp for din bror, men det avhenger av at han er mottakelig og ønsker det. Du kan aldri få tvunget noen til å ta imot noen form for hjelp.
Det høres ut som at han er på en utrolig dårlig løpebane. Vet ikke hvordan han får penger osv, men hvis det er fra din mor så er det gjerne sånn at rusavhengige ikke får opp øya før det kommer en rekke med konsekvenser (hvis de får opp øya og ønsker å gjøre noe med situasjonen, noe som overhodet ikke er sikkert).

Jeg har vært din bror. Og så lenge det er mulig å få penger og opprettholde status quo så kommer det garantert ikke til å skje noe som helst.
Din mor kan ringe lavterskel tilbud i sin kommune. Da vil hun få veiledning til hvordan hun kan håndtere situasjonen.

Og da har du basically gjort det du har mulighet til, med mindre du ønsker å gå inn i medavhengighet og tilsidesette deg selv og dine egne behov (dette anbefaler jeg virkelig ikke)

Mora mi gir han ikke noe som helst penger i det hele tatt og hu har vært flink med at visst han trenger noe av tøy eller tjenester så betaler hu for det selv. Hu gir ikke han penger. Hu har nylig satt et krav om at han må betale 2000 i husleie hver mnd om han ikke fikser seg en jobb. Så langt har han brukt pengene han fikk fra lånekassa til å betale hu da.

Jeg synes mora mi har vært veldig passiv da hu hver gang jeg tar situasjonen opp med hu så drar frem at jeg ruser meg og at hu prøvde å få meg til å stoppe til ingen nytte når jeg var 19-20. Greia er at situasjonen våres er helt forskjellig. Jeg ruste meg ja, men jeg var i vertfall i gang med utdanningen min og nå jobber jeg og betaler for alt selv og klart meg egentlig helt fint, mens han er enda stuck. Mora sier også når jeg presser meg noe sånt ''han får finne ut av det selv'' ''han er jo bare 21 og mindre moden en deg'' ''slutt å tenk på det''. Han får penger ved å kjøre folk/låne vekk bilen, han blir direkte brukt synes jeg. Han har lånt vekk bilen sin og så har den kommet tilbake med bulker og skader. Det som er frustrerende er at på vgs så hadde han en oppegående venne gjeng og han hadde/har venner som er orgentlig, men han synes det er vell kult med kriminalitet så han henger med folk som ikke har opphav fra norge som er mye mye eldre enn han som bare lurer han.

Jeg skal si det om lav terskel tilbudet til mora mi. Jeg går til dps av og til, jeg tok nå og sendte melding og ba om jeg kunne snakke med noen. Tror det er lurt å starte i den enden.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skreiv alt det der om han, men det hjelper meg å få det ut liksom. Freak er en fin plass for å lufte frustrasjon og det hjelper meg faktisk en del hehe

Han er bare 21 år, full av hormoner. Jeg var lik han og ble faktisk til et «monster» mot mine nærmeste..
Livet satt meg på plass etter hvert, og jeg innså hvor mye mine handlinger påvirket meg selv og mine nærmeste, noe som gjorde at jeh endret meg drastisk i 24-25års.

Det var iriterendes for meg når folk rundt meg sa jeg var sånn og sånn, klarte liksom ikke å bli kritisert eller ta imot veiledning uten å fyre meg opp.
I dag føler jeg meg som en helt annen person enn det jeg var i 17-23 årene, og vil aldri være så impulsiv og korttenkt som jeg var, men det var en nødvendig fase for min del for at jeg skulle forstå at dette ikke var den jeg ville være

Ikke sammenlign bror din med venninna di. De har forskjellige forutsetninger for å lykkes.

Det høres litt ut som en typisk fase.

Er ikke sikker på om det er så mye som kan gjøres annet enn å være der for din bror. Han har nok valgt den omgangskretsen fordi de tolererer ting den forrige omgangskretsen ikke gjør.