Det finnes mange typer styresett som kaller seg demokrati. Vi har representativt demokrati med sperregrenser, systemer som det britiske eller amerikanske hvor det største partiet i en valgkrets tar hele kretsen, direktedemokrati med folkeavstemninger og så videre. I Norge har vi også vår andel særegenheter som av og til er kontroversielle - f.eks. det at en stemme i Finnmark kan være verdt langt mer enn en stemme i Oslo fordi de befolkningstette områdene har flere representanter per person.
Det mest åpenbare problemet med demokrati er selvsagt at det potensielt kan bli et majoritetstyranni. Kan egentlig flertallet bestemme hva som skal skje bak lukkede dører? Kan enkeltpersoner som aldri har avlagt stemme tvinges til å avtjene militærtjeneste? Det er eldgamle spørsmål med mange mulige løsninger og her brukes menneskerettigheter, grunnlov og så videre til å moderere folkeviljen.
Det mest problematiske er selvsagt det at en flertallsregjering gjerne vil kunne overkjøre de aller fleste saker hvis forholdene ligger til rette for det. Det føles jo alltid bittert når en koalisjon har 55% av stemmene og i prinsippet kan ta de aller fleste avgjørelser uten å ta noe hensyn til de som stemmer på noe annet, men det er nå en gang det vi er resignert til.
Jeg har en idé om en mulig løsning, som egentlig har noen ganske store svakheter, men jeg vil nå dele den allikevel fordi den er litt morsom. Systemet jeg foreslår er som følger:
Ting kommer til å være stort sett som før. Våre kjære folkevalgte stemmer på saker etter den vanlige rundgangen i pressen slik de gjør nå - men når stemmene er telt er ikke løpet kjørt. La oss si at Stortinget stemmer over et eller annet, f.eks. om vi skal tillate Grevlinger som ridedyr i hovedstaden. Siden Pattedyrkoalisjonen, bestående av tre partier som er uenige om det meste - bortsett fra at pattedyr er bedre enn reptiler, selvsagt, har til sammen 55% av plassene på tinget, vil de stemme deretter. Reptilfraksjonen (40%) mener derimot at dette er et helt urimelig forslag og stemmer derfor imot. Og Insektpartiet med sine 5% stemmer også imot, enda de i praksis under vårt system er irrelevante fordi de svært sjelden er i en vippeposisjon.
Stemmene telles. Og så aktiveres Maskinen! Maskinen er en sofistikert tilfeldighetsmaskin, nøye vedlikeholdt og kalibrert av landets fremste eksperter under nøye oppsyn fra en uavhengig komité. Maskinen gir uniformt fordelte tall mellom 1 og 100 med en hel haug desimalers presisjon. Maskinen gjør en trekning: Fra 1 til 5 vinner insektpartiets synspunkt, fra 6 til 45 vinner Reptilfraksjonen og mellom 45 og 100 vinner pattedyrkoalisjonen.
Akkurat hva resultat blir er ikke godt å si, men de oppvakte i klassen skjønner fort hvor dette bærer hen. Samfunnet vil styres etter vektet tilfeldighet, hvor de marginale synspunktene kommer til orde nøyaktig så ofte som oppslutningen tilsier. Det bør selvsagt være en viss støtte for at noe skal stemme overs for å hindre mange lignende forslag: Karantene på en stortingsperiode for et gitt forslag, minst 30% oppslutning for å fremme et forslag og så videre. Store avgjørelser som ikke kommer ofte nok til at store talls lov slår inn, som EU-avstemning og Norge ut av NATO og så videre bør åpenbart være unntatt sannsynligheten.
Hvorfor er dette rettferdig? Sannsynlighet er, over tid, helt upratisk. Man kan bare snakke om flaks når det kun er ett utfall, som når man vinner i Lotto på eneste forsøk eller kveles av den første saltkringla man spiser. Over tid fordeles utfallene slik sannsynlighetene skulle tilsi - det er nettopp slik sannsynlighet gjerne beregnes. Forståelsen for det uberegnbare kaoset ligger til grunn for mye av naturvitenskapen, fra gassmolekylers bevegelse til forståelse av sykdomsspredning - hvorfor skal det ikke ha sin innflytelse på politikken i en mer formell form? Med en stokastisk styringsmodell ville små partier fått akkurat den innflytelsen de fortjener. De ville ikke få urimelig vippemakt, men ville heller aldri blitt overkjørt. Alle stemmer avlagt ville bidratt på en meningsfylt måte til å påvirke beslutningsprosessen. Tilfeldighetselementet ville også dempet effektene av korrupsjon, siden en mektig lobbyorganisasjon ikke kunne konspirert i skyggene for å overkjøre et bestemt forslag. Et sikkert oppkjøp av politikere ville bare hatt garantert effekt over lang tid - lang tid som gjør det lett å oppdage hvem som er kjøpt og betalt.
Det er selvsagt mange problemer med dette styresettet. Jeg nevner i fleng: Tallmaskinen er sårbar for påvirkning. Det er en vanskelig modell å forstå for folk som ikke forstår grunnleggende matematikk (og det er jo en ganske stor del av befolkningen, men det er en annen diskusjon). Det er mange muligheter for svakheter i detaljene rundt implementasjonen og så videre.
Sikkert noen som har tenkt tanken før, men jeg synes ideen er verdt å dele. Hvis du synes det virker grusomt å overlate politikken til tilfeldigheten så tenk over alternativet - å etterlate politikken til politikerne.
Det mest åpenbare problemet med demokrati er selvsagt at det potensielt kan bli et majoritetstyranni. Kan egentlig flertallet bestemme hva som skal skje bak lukkede dører? Kan enkeltpersoner som aldri har avlagt stemme tvinges til å avtjene militærtjeneste? Det er eldgamle spørsmål med mange mulige løsninger og her brukes menneskerettigheter, grunnlov og så videre til å moderere folkeviljen.
Det mest problematiske er selvsagt det at en flertallsregjering gjerne vil kunne overkjøre de aller fleste saker hvis forholdene ligger til rette for det. Det føles jo alltid bittert når en koalisjon har 55% av stemmene og i prinsippet kan ta de aller fleste avgjørelser uten å ta noe hensyn til de som stemmer på noe annet, men det er nå en gang det vi er resignert til.
Jeg har en idé om en mulig løsning, som egentlig har noen ganske store svakheter, men jeg vil nå dele den allikevel fordi den er litt morsom. Systemet jeg foreslår er som følger:
Ting kommer til å være stort sett som før. Våre kjære folkevalgte stemmer på saker etter den vanlige rundgangen i pressen slik de gjør nå - men når stemmene er telt er ikke løpet kjørt. La oss si at Stortinget stemmer over et eller annet, f.eks. om vi skal tillate Grevlinger som ridedyr i hovedstaden. Siden Pattedyrkoalisjonen, bestående av tre partier som er uenige om det meste - bortsett fra at pattedyr er bedre enn reptiler, selvsagt, har til sammen 55% av plassene på tinget, vil de stemme deretter. Reptilfraksjonen (40%) mener derimot at dette er et helt urimelig forslag og stemmer derfor imot. Og Insektpartiet med sine 5% stemmer også imot, enda de i praksis under vårt system er irrelevante fordi de svært sjelden er i en vippeposisjon.
Stemmene telles. Og så aktiveres Maskinen! Maskinen er en sofistikert tilfeldighetsmaskin, nøye vedlikeholdt og kalibrert av landets fremste eksperter under nøye oppsyn fra en uavhengig komité. Maskinen gir uniformt fordelte tall mellom 1 og 100 med en hel haug desimalers presisjon. Maskinen gjør en trekning: Fra 1 til 5 vinner insektpartiets synspunkt, fra 6 til 45 vinner Reptilfraksjonen og mellom 45 og 100 vinner pattedyrkoalisjonen.
Akkurat hva resultat blir er ikke godt å si, men de oppvakte i klassen skjønner fort hvor dette bærer hen. Samfunnet vil styres etter vektet tilfeldighet, hvor de marginale synspunktene kommer til orde nøyaktig så ofte som oppslutningen tilsier. Det bør selvsagt være en viss støtte for at noe skal stemme overs for å hindre mange lignende forslag: Karantene på en stortingsperiode for et gitt forslag, minst 30% oppslutning for å fremme et forslag og så videre. Store avgjørelser som ikke kommer ofte nok til at store talls lov slår inn, som EU-avstemning og Norge ut av NATO og så videre bør åpenbart være unntatt sannsynligheten.
Hvorfor er dette rettferdig? Sannsynlighet er, over tid, helt upratisk. Man kan bare snakke om flaks når det kun er ett utfall, som når man vinner i Lotto på eneste forsøk eller kveles av den første saltkringla man spiser. Over tid fordeles utfallene slik sannsynlighetene skulle tilsi - det er nettopp slik sannsynlighet gjerne beregnes. Forståelsen for det uberegnbare kaoset ligger til grunn for mye av naturvitenskapen, fra gassmolekylers bevegelse til forståelse av sykdomsspredning - hvorfor skal det ikke ha sin innflytelse på politikken i en mer formell form? Med en stokastisk styringsmodell ville små partier fått akkurat den innflytelsen de fortjener. De ville ikke få urimelig vippemakt, men ville heller aldri blitt overkjørt. Alle stemmer avlagt ville bidratt på en meningsfylt måte til å påvirke beslutningsprosessen. Tilfeldighetselementet ville også dempet effektene av korrupsjon, siden en mektig lobbyorganisasjon ikke kunne konspirert i skyggene for å overkjøre et bestemt forslag. Et sikkert oppkjøp av politikere ville bare hatt garantert effekt over lang tid - lang tid som gjør det lett å oppdage hvem som er kjøpt og betalt.
Det er selvsagt mange problemer med dette styresettet. Jeg nevner i fleng: Tallmaskinen er sårbar for påvirkning. Det er en vanskelig modell å forstå for folk som ikke forstår grunnleggende matematikk (og det er jo en ganske stor del av befolkningen, men det er en annen diskusjon). Det er mange muligheter for svakheter i detaljene rundt implementasjonen og så videre.
Sikkert noen som har tenkt tanken før, men jeg synes ideen er verdt å dele. Hvis du synes det virker grusomt å overlate politikken til tilfeldigheten så tenk over alternativet - å etterlate politikken til politikerne.
