"Syn" er jo ikke annet enn signaler som blir sendt mellom flere steder i hjernen. Først fra netthinnen til thalamus i mellomhjernen, så til nakkelappen i bakhodet- hvor signalene blir delt opp og sendt til andre sentere som hver for seg analyserer sin del av synsinntrykket. Derfra går det for eksempel videre til tinninglappen, avhengig av hva som skal gjenkjennes. Så går signalene gjerne innom et siste stoppested, før hjernen "vet" hva den ser.

Så selvfølgelig kan et substans påvirke det du ser, gjerne ved å forandre et eller flere signaler som er på vei fra A til Å. La oss si at signalene er digitale som består av 0 og 1 (av/på). Om et stoff forandrer så lite som ett signal (fra 0 til 1), så vil det påvirke det du ser. Det vil skje fort, og du vil være usikker på om du så det du nettopp så, men om signalene blir byttet ut 1000 ganger i sekundet i flere minutter, så blir du ikke lenger usikker på om du virkelig ser det du ser. Med mindre stoffet kun forandrer signalene i synssentrene, og ikke ellers i hjernen.

En annen måte er om stoffet påvirker selve synsentrene. Signalene fra A til X er riktige omtrent hele veien, men på kanskje et av stoppestedene (f.eks. nakkelappen) så vil signalene her bli forandret på av selve senteret, hvor de så går til videre analyse som forandrede signaler- men hjernen tror fortsatt de er ekte.

2C-B er gjerne et slikt substans som primært leker med synet, men lite med resten av hodet. Da vet du i større eller mindre grad at det uvirkelige du ser, ikke er ekte.