Hei freakforum, takk for sist

---

TL;DR - er det noen her med en kaotisk/kriminell/ruspreget/voldelig fortid eller barndom som er diagnostisert med kompleks PTSD? Eller andre diagnoser?
Er det vanlig å bli så preget av slike ting at man får varige psykiske problemer?

---

Jeg har en nær venn fra langt tilbake med diagnosen "kompleks PTSD" som til forandring fra vanlig PTSD kommer av lange perioder med høyt stress, gjentatte eller lengre perioder med fysisk utrygghet (både vold og vanskelige levekår), når "vanlig" PTSD gjerne har én spesifikk hendelse som utløser tilstanden. Typ boligbrann, bilkrasj, utsatt for vold eller annen ekstremt belastende hendelse.

"Vanlig" PTSD får man relativt hurtig etter det traumet man opplevde, og en som har det bra økonomisk og sosialt (ressurssterk) har lavere risiko.
Kompleks PTSD får man når disse traumatiske tingene skjer igjen og igjen over lang tid uten at man har ressursene til å komme seg vekk.

Kroppen og psyken vender seg til en uforutsigbar, kaotisk og langvarig belastende levemåte, og det henger igjen selv når du har kommet ut av miljøet som forårsaket traumene til man får behandling og støtte.

---

Stiller spørsmålet først, så kan man velge om man vil lese eller ikke:

Er det noen her med tung kriminell fortid eller som har gått gjennom lengre perioder med gjentatte og/eller lengre perioder med forferdelige og farlige hendelser som sliter med PTSD-lignende symptomer? Fått diagnose? Hvilken?

Er det vondt å tenke tilbake på fæle hendelser, men umulig å la vær å tenke tilbake? Konstant tankekjør som dreier seg om disse fæle hendelsene?
Ekstrem skam og skyldfølelse på grunn av livet man valgte?

Evig redsel og "være-på-vakt" følelse? Aldri være trygg selv i reellt trygge situasjoner eller ved høye lyder? Massiv stressfølele ved lukter, steder og mennesker som minner deg om det som plager deg?

Negativt selvbilde og følelse av å ikke fortjener hjelp fordi man selv "valgte" å gå veien man gikk? At du fortjener å lide for feilene dine?

Hva gjorde du for å komme deg over fortiden?
Hva slags råd vil du gi en som ønsker å leve livet i fred uten å rives i stykker av vonde minner relatert til rus, det fæle miljøet og alt som følger med?

---

Jeg er like under 30 år og har en meget ustabil fortid med ekstremt mye kriminalitet, rus, dommer, rettsaker og soning samt ufattelig mye trusler, vold og ekstrem utrygghet.
Jeg var en del av det åpne rusmiljøet i Brugata, og det var MILDT sagt kaotisk og veldig belastende.

Har opplevd å ha venner som har blitt hold fanget og torturert for penger av desperate rusmisbrukere, har selv blitt knivstukket flere ganger, blitt ranet med våpen, blitt overfalt osv osv osv.
Har også vært med på fæle ting som er blitt gjort mot andre, vold og ran samt "gatejustis" og jeg plages enormt av dette i dag.
Noen fortjente det, mange fortjente det ikke.

Dødsfall pga. OD og selvmord er mindre fremmed enn jeg skulle ønske det var, og mange har vært alt for unge. Noen var knapt myndige.

Fysisk utrygghet både som i at fast bosted til tider var ikke-eksisterende (veldig stressende), og konstant risiko for å bli hoppa på av noen som skal ta meg.

Som barn var hjemmet mitt utrygt og fullt av konflikt. Fysisk vold til tider. Følte meg ikke trygg hjemme, og dette er noe av grunnen til at jeg sluttet å være hjemme og heller drev med småkrim fra før jeg var myndig og problematikk ifht skole, før det eskalerte til det tunge miljøet i Sentrum.

---

Jeg har hatt gode perioder og dårlige perioder, men som regel har jeg alltid brukt, enten fast eller sporadisk, diverse rusmidler for å døyve påtrengende minner og redsel for irrasjonelle trusler.
Gikk tur med en i nær familie for noen dager siden og holdt på å gå i bakken flere ganger da jeg hørte raske fottrinn bak meg, men det var bare joggere. Tror jeg har noen etter meg, men så snapper jeg ut av det fort selv om jeg kjenner det lenge på kroppen.
Kroppen min henger igjen i min tidligere tilværelse hvor man måtte passe veldig godt på ryggen sin og alltid følge med på andre og politi.
Skvetter av politisirener og politibiler. Tror det er fordi jeg har blitt tatt 7-8 ganger og dømt for diverse.

Enorm skam og skyld overfor familie, mamma, søstre og alle som så meg gå til grunne før jeg ble lagt inn på lukket avrusning og havnet i behandling.

Våkner så jævlig mange ganger om natten av kaotiske og ekle drømmer preget av flukt, død, vold samt mye rusbruk i skitne leiligheter, våkner og svømmer i svette.
En god natt er 3-4 oppvåkninger og kanskje 4-5 timer søvn.
En dårlig natt er å ligge våken hele natten og være utmattet dagen etter.
8 timer kan jeg ikke huske sist jeg fikk.
Dette er verst, da søvnmangel gjør alt det andre verre og presser meg mot å justere følelsene mine med stoffer.
Jeg røyker hasj majoriteten av kveldene for å roe litt ned og få gått en tur på kveldstid, og slik ting er nå har jeg større ting å ordne opp i før jeg begynner å redusere røykingen.
Quetiapine hver kveld.
Jeg er totalt ute av stand til å sove uten hjelpemidler. Eller totalt ute av stand til å unnskylde å ruse meg..?

Før, da det ble forferdelig har jeg tydd til Subutex, Benzo, Lyrica, og av og til Alkohol. Gjerne kombinert.
Nå som dette ikke er aktuelt sliter jeg skikkelig.

Kompis prøver å få sitt støtteapparat i LAR til å tilby meg hjelp da jeg er redd for at ting skal gå til helvete om jeg ikke prøver å ordne opp i det som plager meg.

Det ble litt skrift ja Mye på hjertet åpenbart.

Men faen heller, hva skal man gjøre med sånt her? Om ting ikke blir bedre må jeg legges inn, sprekke eller sjekke ut fullstendig. Men for øyeblikket holder jeg meg fast.

Rant over, takk for oppmerksomheten.

Tusen takk for et hurtig og hyggelig svar knert1 <3

Jeg har alltid vært redd for diagnoser, men jeg er nå mer redd for at ting skal rakne totalt.

Har strukket ut en hånd til min mor og delt problemene mine med henne, min nærmeste venn som er i LAR og en venninne som har fikset seng som jeg kan komme og sove på og få litt fysisk nærhet om ting er skikkelig jævelig.

For 1 måned siden rørte jeg ikke telefonen og isolerte meg helt så jeg tror det går sakte fremover

Jeg er bare så sliten at jeg er redd for at jeg skal gjøre noe dumt.
Jeg røyker hasj, tar Quetiapine, men for meg som har flydd rundt i byen på utallige Rivotril og Amfetamin og gjort faenskap og i behandling selvmedisinert med Subutex og Valium er det en klar forbedring uten at jeg skal si at det er harmløst.
I lengden ønsker jeg at Cannabis skal være sporadisk kos og at Quetiapine skal være unødvendig.

Velvel, du har jo rett. Jeg må sette igang prosessen og stålsette meg for at det blir langvarig. Lurer på hva som blir resultatet av dette her.

Takk igjen, ha en god natt

PS:

Fortsatt veldig interessert i svar dersom noen har personlig erfaring angående dette her

Jeg slet med det samme. Konstant alarmberedskap og følelse av at det kom til å smelle når som helst. Løsningen for meg var å flytte til ett helt nytt sted på en annnen kant av landet. Ut av byen i landlige omgivelser. Var med i naturgruppe og Blåkors. 2-3 dager i uken. Var mye i skogen og på sjøen . Nå er jeg ikke redd noenting lengre når jeg er ute. Ikke en gang når jeg er tilbake i hjembyen min. Det tok sin tid. Gikk gradvis bedre.

Alarmberedskapen relaterer jeg veldig til. Fikk du ikke dealet med dette før du kom deg vekk?

Er så ille at jeg sover ekstremt dårlig og det gjør vondt verre.
Prioritet 1 er å få kroppen til å roe ned så jeg kan sove og roe hodet.

Har sagt opp jobben og flytter til familie i en roligere by utenlands i noen måneder når sommeren kommer nettopp fordi jeg må vekk.

Tror det vil hjelpe.

Godt å høre at du har greid å klore deg tilbake til normaliteten, sterkt

Stor takk for et svar fullt av medfølelse.

Grunnen til at jeg ikke fortjener hjelp er at jeg har valgt alt dette selv og at de rundt meg har blitt så såret av mine dumme valg.

I tillegg har jeg skadet/mishandlet/banket mennesker fysisk og vært vitne til og ikke grepet inn når andre har skadet mennesker da jeg var aktivt kriminell og ruset meg.
Jeg har gjort andre vondt og da er det karma at jeg plages av det og har vondt.

De har allerede brukt ressurser på å prøve å hjelpe meg både på ARA, DPS og min egen mor samt venner.

Hvorfor skal de bruke MER tid på meg??

Fastlegen tør jeg ikke gå til fordi jeg etter lukket avrusning og flere rettsaker, dommer og tvungne straffer er livredd for at det skal settes igang en prosess hvor de skal grave i minnene mine eller tvangsinnlegge meg.

Det mest akutte er søvnen for den er umulig å finne i mer enn noen timer hver natt som igjen fører til at psyken rakner mer og mer. Jeg har snart ikke mer kapasitet til å stå imot noe som kan gi meg hvile og søvn.

Men selvmedlidenheten min er egentlig patetisk.

Jeg må bli sterkere eller gi opp, helst første.

Takk igjen for forståelse Pi*

Det er en sannhet som kan nyanseres litt. Du beskriver for eksempel en barndom med utrygghet og vold, det setter jo et utgangspunkt. Selvsagt har du ansvar for valgene dine, men det er ikke så godt å si hvilke valg vi ville ha tatt i hverandres situasjon.
Det sier ikke nødvendigvis så mye om deg som menneske, i alle fall ikke om hvem du er nå.

Men ja, du har ansvar for handlingene dine. Fortiden får du ikke endret, men hvis du vil være en bra person som klarer å ta gode valg i fremtiden så bør du jo ikke nekte deg selv å starte på nytt. Ingen i verden tjener på at du straffer deg selv, du blir ikke noe bedre menneske av det. Hvis man vil oppdra bra mennesker så lønner det seg å behandle dem med respekt og omsorg. Det gjelder hvis man vil oppdra seg selv også. Du kan ikke hate og straffe deg selv til et bedre menneske mer enn du kan hate og straffe en unge til å bli et bra menneske. Det er ikke sånn mennesker funker.

Hva ville du svart hvis din mor eller en venn spurte deg om det? Hvorfor bruker man tid på de man er glad i? Er det fordi de fortjener det?

Når det gjelder samfunnet, så burde man brukt MYE mer ressurser på psykisk helsehjelp. Samfunnet burde hjulpet deg allerede som barn. De burde hjulpet foreldrene dine før du ble født, så hadde du kanskje ikke skrevet denne posten. Man sparer ikke samfunnet for ressurser ved å ikke få behandling for psykiske lidelser! Jeg kan tenke meg mange formål det er surere å betale skattepenger til enn rehabilitering av kriminelle rusmisbrukere altså. Der er vel folk forskjellige, men mine skattepenger kan du i alle fall bruke med god samvittighet. Men bruk dem godt da

Skam er ikke patetisk, men det gjør at man føler seg patetisk. Sterkere? Tja. Hva betyr det egentlig? Hard og upåvirkelig? Bli klokere, mykere og mer nyansert heller, og start med deg selv.