Hei, kjære freaks.

I min familie er det alkoholikere på begge sider. Pappa er alkoholiker, og jeg har hverken sett eller hørt fra han på årevis. På mors side har jeg en tante med lignende problemer, og det er visstnok flere lengre opp i familietreet.

Og så var det meg. Jeg er 22 år, har akkurat fullført mitt første år på høgskole (og jeg elsker det), har nylig fått meg kjæreste og det meste er fryder og gammen. Men det er en ting som har lugget å gnaget i hodet mitt de siste årene, noe jeg ikke har mot til å ta opp med hverken venner eller familie. Jeg lurer på om jeg begynner å utvikle et alkoholproblem.

Det er absolutt ingenting alvorlig enda, men med tanke på fremtiden og bakgrunnen min har jeg bestemt meg for å gjøre noe med dette nå. Jeg har lest litt rundt, og det har seg visst slik at jo tidligere man faktisk erkjenner at dette er et problem, dess større sjanse er det for å komme seg ut av det før det er for sent. Men nå trenger jeg litt hjelp på veien.

Jeg var på min første "fest" da jeg var 14 år, og vi var alle "drita fulle" etter fire rusbrus. Etter den første gangen tok det omtrent to år før jeg drakk igjen, og det var da det startet på ordentlig. Gjennom hele VGS var det mye fest og basar, spesielt det 2. og 3. året. Jeg ble etterhvert kjent som han som "alltid blei dritings", noe jeg av en eller annen grunn var stolt over. Selv om jeg har mange gode minner fra den tiden, blir jeg allikevel flau når jeg tenker tilbake på alle gangene jeg dreit meg loddrett ut.

Etter VGS fulgte et halvt år på folkehøgskole. På FHS var jeg fortsatt han som ble fullest, men dette var ikke lenger noe jeg var tilfreds med å være kjent for, så da jeg kom hjem begynte jeg gradvis å skjerpe meg. Men jeg fant fortsatt på unnskyldninger:

"Jeg har ikke et alkoholproblem. Jeg bare tåler litt lite, så når jeg får i meg for mye har jeg vansker for å stoppe" - Det låter idiotisk når jeg tenker tilbake på det nå, men jeg var naiv og ville ikke innse at dette var et potensielt problem. Jeg har det jævlig gøy på fylla. For gøy, og jeg vet nå at det er det som er problemet. Den lysten etter å være brisen henger over meg konstant, og jeg begynner å bli redd for at jeg skal lide samme skjebne som fattern.

Etter FHS var det mye jobbing og reising. Jeg har vært over hele verden, truffet hundrevis av fantastiske mennesker. Jeg har rett og slett hatt et jævlig bra liv, og jeg har lyst til å fortsette sånn. Det er her problemet ligger.

Jeg føler at jeg er meg selv når jeg drikker. Uten alkohol fungerer jeg strålende med de aller nærmeste, men skal jeg bli kjent med nye mennesker utenfor skolesammenhenger ol. må jeg som oftest ha i meg en øl eller to. De første månedene jeg skulle møte min nåværende kjæreste alene, eller treffe vennene hennes måtte jeg ha i meg et par pils. Jeg så ingenting galt i det til å begynne med ("Det er bare nerver, alle har det sånn"). Jeg vet naturligvis at dette er en idiotisk måte å takle det på, og jeg har ikke gjort det på månedsvis, men muligheten ligger alltid der og lurer. Nå som jeg er ordentlig kjent med dem har jeg ingen problemer med å oppføre meg som et normalt menneske uten alkoholen. Men dette er ikke normalt, er det vel? Jeg brukte rett og slett alkoholen som en sosial booster. Uten den sliter jeg med å bli med i samtaler etc. Igjen; dette er bare i starten av et nytt sosialt forhold, men det er jo for faen en idiotisk løsning.

Det siste året har jeg blitt mye flinkere til å kontrollere meg selv på fester. Jeg tegner en liten flekk på håndleddet med sprittusj, og hver gang jeg ser den iløpet av kvelden minner den meg om å beherske meg ("Trenger jeg virkelig en til? Nei!"). Det fungerer som bare det, og har gjort det lenge. Mine beste venner har lagt merke til endringen, fortalt at de synes det er en god forandring og jeg kommer til å fortsette med det. Men spørsmålet er om det er mulig? Er det mulig for en som meg - som etter alt å dømme har alkoholisme latent - å drikke alkohol uten å ende opp i alkishelvete? Jeg kan ha det utrolig gøy edru, men svært lite slår en pilskveld med gutta.

Så hva kan jeg gjøre for å forebygge? Det logiske (som de fleste av dere kommer til å anbefale) er naturligvis å slutte helt, men jeg er ikke helt der enda. Etter to-tre øl er jeg meg selv, fullt og helt. Uten er jeg litt mer inneslutta. Ikke asosial, men mye mer usikker. Folk merker det sikkert ikke, men i hodet mitt så får jeg for meg at "det du akkurat sa var tullete", eller "bare hold kjeft, de bryr seg ikke om hva du mener". Denne lille "stemmen" forsvinner etter de to flaskene. Så hvordan blir jeg en mer oppegående og utadvendt person uten å måtte ty til alkohol? Er det noen triks?

Fins det håp? Kan jeg få kaka og spise den også? Håper på gode svar!

PS: Dere trenger ikke se etter en med sprittusj på håndleddet under Freakfest. Jeg har funnet en lignende løsning, som jeg ikke kommer til å dele her og nå.

For meg virket det som om du har løst problemet ditt selv *applaus*.
Fortsett med sprittusj trikset, ser ikke noen grunn til og endre det om det fungerer!

Are you me? Kan relatere til veldig mye av det du skriver her, og er enig i at erkjennelsen er første steg. For min del, var jeg lenge "klar" over det, uten å gjøre noe særlig med det, men har blitt sammen med en fantastisk jente som hjelper meg med å sette ting i perspektiv. Det er liksom ikke noe vidunderkur på dette, og jeg tror ikke du kan få kaka og spise den også, men hvis du klarer å holde drikkingen under kontroll, (noe det virker som du gjør), så er jo det løsninga di. Det er ikke noe galt i å ta seg noen halvlitere nå og da, men det handler om at du skal kontrollere drikkinga, ikke omvendt.

Det finnes som du sier ingen vidunderkur. Poenget med tråden var egentlig bare å få ut det jeg føler, sånn at jeg har det på papiret, so to speak. På hvilken måte kan du relatere? Suget etter å være berusa eller det sosiale aspektet? Hvordan hjelper dama? Tok du det opp med henne eller omvendt? Mange spørsmål her nå, men jeg synes det interessant å snakke med en i samme situasjon.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og vil påstå at vi er i noenlunde samme båt.

Jeg er ca på din alder og har alltid vært han som ble full og gjorde mye rart. Det har kommet mange morsomme historier ut av dette, men det gikk fra moro til helvete for min del.
Jeg fant tidlig ut at jeg ikke tålte brennevin og holdt meg hovedsaklig til øl og vin. Mitt problem var at jeg aldri klarte å stoppe når jeg hadde begynt, så jeg husket sjeldent slutten på festene. I løpet av læretiden min kunne festene gjerne gå over flere dager.
Noen takler såklart dette, men det gjorde ikke jeg.
Det hele toppet seg med at jeg våknet opp etter en helg på fylla og fant ut at jeg var siktet i en straffesak, som jeg senere ble dømt for.

Jeg ville som deg ikke kutte helt ut fordi alkohol er en sosial booster og det kan smake godt med litt øl og vin til maten eller i lystig lag. Jeg lagde min egen drikkeplan for å passe på at jeg ikke skulle havne utpå igjen. I korthet så går planen ut på å drikke mindre, senere og aldri bli mer beruset enn brisen. Denne planen har jeg jobbet med i 1,5 år nå og har hatt noen tilbakefall. Men alt i alt så går det bra og jeg har et nytt og bedre forhold til alkoholen.

Det jeg har lært er at en må aldri slippe ned guarden. Det kan kansje virke som litt stemningsdreper og gå å telle hvor mange øl en drikker, men jeg har satt som mål at hvis ikke jeg kan styre meg så må jeg kutte helt. Et vinn eller forsvinn scenario.
Tilbakemeldingene jeg har fått fra venner er at jeg er blitt mye kjekkere og gå ut å feste med enn tidligere, da jeg ikke blir han edru fyren i hjørnet, men heller ikke vilstyringen som på død og liv må grave en sofa ned i hagen. Dette var en stor oppmuntring for meg til å forsatt holde på og vokte meg for å drikke for mye.

Jeg har også kuttet ned å drikke så ofte. Dette fordi hvis jeg drikker tett så kjenner jeg gjerne ikke rusen før etter 6 øl og da er veien kort til dritfylla. Nå som jeg drikker sjeldnere kjenner mye bedre hvordan rusen bygger seg opp og har på den måten bedre føling med hvor berusa jeg er.

For meg virker det som du er såpass ajour med deg selv at
du med litt disiplin vil klare dette bra.

Når jeg først skal drikke, er et par enkle "triks" å drikke et
glass vann mellom hver øl, og supplere med en kopp kruttsterk
kaffe etterhvert. Er jeg litt brisen kan sult ofte feiltolkes som
øltørst - det hjelper med en matbit.

Jeg tror det er veldig mange som har det sånn, fordi jeg kjenner meg veldig igjen i historiene deres og det tror jeg flere av kompisene mine også ville gjort.

Jeg får nesten alltid blackout og får høre dagen derpå om alt det sinnsvake jeg fant på i mongofylla. Mange synes det er veldig artig og drikke med meg og vennene mine men det virker som at det blir mer og mer galskap for hver gang vi drikker, så jeg er redd for at det snart går galt.

Dette var skremmende likt meg på mange måter. Har selv alkoholikere på begge sider selv (pluss stefaren min sin side, selvom ikke det ligger direkte til familien, men har altid vokst opp med alkohol/alkoholikere rundt meg)

Det som er synd er at mange undervurderer Alkohol såpass at de plutselig sitter i feil båt.
Men er bra du er såpass klar over utviklingen. Det tok meg noen år før jeg skjønte at jeg var skikkelig fucked for å si det sånn, men tenkte aldri noe særlig over det da jeg brukte mye annet i tillegg.

Men når det gjelder å klare ha et moderat forhold til Alkohol tror jeg det er veldig opp til deg selv, noen klarer plutselig å holde seg til helge fylla, mens andre klør i hele kroppen bare de ser en flaske pils. Om du er villig til og finne ut det er jo opp til deg selv, men som sagt er det ikke alle som klarer det.

Selv klarer jeg holde meg unna fylla et par dager, men må uansett ha meg en pils eller to kun for å roe nerver osv.. men ikke altid det er nok.
Sjansen for og bli veldig asosial og plutselig ikke klare møte bekjentskaper uten å være merkbart beruset er jo der å, før holdt det med et par pils for meg, men nå har jeg ofte dager der jeg faktisk må drikke meg full for å tilogmed møte kompiser. Men som med deg, familien går helt fint.

Men ønsker deg lykke til videre hvertfall!

Kaffe funker bra som sosial booster! To-tre sterke kopper, gjerne med en frukt eller litt godteri, så er i hvert fall jeg mye mer utadvendt og skravlende Kanskje noe å teste som et substitutt? Kanskje litt teit å erstatte en rus med en annen, men kaffe er har da færre skadevirkninger i hvert fall, og du kan variere litt.

Norsk forskning viser at tankene og oppfatningen av livet etter en LSD tur kan forebygge alkoholmisbruk intil 6måneder etter intak av LSD.

Sprøtt men ikke dumt.

Her er forsknings dokumentet:
http://www.ntnu.edu/documents/139226.../JOP439253.pdf
Og et intervju
http://youtu.be/HtooVcEoLlw

Glad å høre at jeg ikke er den eneste som har det slikt! Jeg er har blitt i de senere åra den som alltid "passer" ut, og drikker meg kanakas dritings. Mange synes det er gøy, men føler at jeg noen ganger blir en belastning for de jeg fester hos. Føler også det samme som TS når det gjelder sosiale settings på fest, må liksom ha 1-5 øl for å virkelig "gidde"/orke/klare å snakke med folk i det hele tatt...

Har bestemt meg for å teste "skrive et eller annet på hånda"-teknikken neste gang, så takk for det rådet!