I det siste har vi hørt mye om etterlønnsordningen for stortingspolitikere, blandt annet har Mina Gerhardsen gått ut i media og sakt at lønnen de avtroppende politikerne får er for dårlig, eksemplene i media er politikere som får opp til 100,000 kr per måned i etterlønn etter de har "mistet jobben" i Stortinget. Dette kan utvides til 6 måneder dersom man får karantenetid.

Samtidig leser man at flere har uttalt at det er stort sett ikke et problem for avtroppende politikere å få jobb i konsulentfirmaer som firsthouse, pr-byråer eller andre godt betalte jobber.

NRK kan melde at etter valget i 2013 er det fremdeles 14 politikere som får etterlønn hvorav 8 av disse viste allerede i 2012 at de ikke kom til å fortsette i jobben sin på Stortinget etter valget.

La oss se på tallene, for en representant som søker om full etterlønn (intill 1 år) er dette en lønn på rett i overkant av 760,000 kr, dette uten å jobbe. En vanlig arbeidstaker som ikke er toppleder i et statlig eller privat selskap må gå på nav og får maksimalt 319,157 kr per år.

I debattene i avisen leser man uttalelser som "hva med de som ikke vil bli konsulenter" og "det er ikke alltid så lett å plutselig miste jobben".

Det første høres for meg ut som at vi har litt bortskjemte politikere, det andre kan jeg være enig i. Men det som forundrer meg er at dette er personer som er fullt klar over hva de går til når de blir valgt, og det er også en periode fra den nye regjeringen er valgt til den gamle må trippe av. I mitt hode er dette haugevis av tid til å ordne seg med en ny jobb. Jeg diskuterte også dette med en lokal politiker i min hjemkommune, som sa til meg at da kan man jo havne i en posisjon hvor man må takke nei til et evt tilbud, om man skulle bli gjenvalgt. Og det er jo helt rett, men det må vanlige folk også. Nå er det slik at jeg og min samboer har planer om å flytte, og jeg søker jobber dit vi ønsker oss, men om det ikke skulle gå for min samboer å flytte, kan jo ikke jeg bare pakke sammen og dra bare fordi jeg har fått et jobbtilbud.

Det hele minner om ordtaket "Å la bukken passe havresekken". De samme politikerne som bestemmer hva som er bra nok for folket å få når de plutselig skulle miste jobben (nav), er de samme personene som har bestemt seg for å gi seg selv det dobbelte i lønn når de må gå av.

Tenker de ikke på hvilken signaleffekt dette har på velgerne? De sier jo egentlig rett ut at "vi er bedre enn dere, så vi fortjener bedre vilkår enn dere om vi skulle miste jobben".

Så hva mener folk? Er det riktig at politikerne selv skal bestemme hvor mye de kan få i etterlønn, burde de få etterlønn i det hele tatt eller burde de rett og slett benytte seg av samme ordning som resten av landet?

Jeg tenker at all den tid landet vårt skal være styrt av politikere så bør det være en litt lukrativ jobb.

Er ikke millionlønn, gratis hjemreiser, gratis telefon, gratis mobilt kontor og gratis leilighet i Oslo (for de som bor mer enn 40 km unna) godt nok?

Hva som er godt nok kan jo såklart diskuteres, evt sammenlignes med det private jobbmarkedet. Dog, hvis vi vil ha de smarteste hjernene til å styre landet vårt så må det være såpass lukrativt at de ikke forsvinner til det private markedet. Det er fint å være ideologisk, men det betaler ikke alltid alle regningene.

Hvis du tar med frynsegoder som gratis leilighet bikker de nok fint millionen, så ja.

Selv synes jeg det er helt OK med satsene, men at det ikke burde være så lett å selvpåføre seg karantene og dermed også lengre etterlønnsperiode.

Spørsmålet som ble stilt her var om folk synes det er greit at stortingsrepresentantene har så mye bedre rettigheter enn vanlige folk, og om det er greit at de selv bestemmer over sin egen lønn.

Om du hadde vært arbeidsgiver, hadde det vært greit for deg om dine arbeidstakere bestemte sin egen lønn?

https://www.stortinget.no/no/Stortin...e-rettigheter/

Så som Alfeamnn nevnte, med de andre frynsegodene de får bikker de nok fint millionen. Statsrådene bikker nok millionen og vell så det allerede før de andre frynsegodene.

Helt i orden. Gikk ut fra at det var ganske klart hva jeg ønsket å ta opp med innlegget i ended av det første innlegget mitt.

Men det er ikke en total avsporing fra temaet så det er forøvrig ingenting i veien med å diskutere begge deler.

Personlig synes jeg det er ugreit at de bestemmer sin egen lønn, men spørsmålet blir da: hvem skal egentlig bestemme lønna dems? Dette synes jeg er et vanskelig spørsmål å svare på, og jeg føler det riktige blir "Noen folkevalgte" - men det er jo politikerne.

Videre synes jeg det er viktig at man har god lønn og en del frynsegoder rundt det å være politiker - da det er en jobb hvor vi ønsker å kunne tiltrekke oss kompetente folk. Og jobben i seg selv tar jo med seg masse drit, så da må andre ting kompensere for dette.

850.000,- i året for å være topp-politiker i Norge føler jeg ikke er så veldig høyt egentlig. Hadde man klatret like høyt på karriere-stigen i det private markedet hadde lønnen vært mye høyere. Og om lønna er for lav, tror jeg mange dyktige politikere hadde valgt en annen karriere.

Helt enig i at lønnen bør være lik ansvaret og det som hører med stillingen. Lønnsnivået har jeg ingen problemer med, men etterlønn og ordningene rundt det er så mange hakk over ordningen for normale folk (ikke politikere på Stortinget), at det er nesten for dumt.

Forøvrig er lønnen på drøye 900,000 kr bare for representantene, statsrådene har 1,2 millioner mens Erna selv har rundt 1,5 millioner.

Jeg bare synes det blir idiotisk å si at en vanlig arbeidstaker i 40-50 årene som blir utsatt for nedskjæringer eller av andre grunner mister jobben plikter å flytte til den andre siden av landet om de får et jobbtilbud (eller miste dagpengene), mens en avtroppende stortingsrepresentant som har hatt opp til dobbelt så mye lønn i en god periode skal ha muligheten til å få en over gjennomsnittetlig årslønn i etterlønn mens han/hun leter etter ny jobb.

Det er helt klart at man bør ha en viss sikkerhet etter å ha tjent folket. Men når er det ikke slik at du kan bli satt på en vilkårlig liste for og risikere å "måtte" tjene folket. Det er et aktivt valg enhver person må ta som innebærer å melde seg inn i et parti og argumentere for seg selv som en god kandidat til å representere partiet og folket.

Men for alle andre er dette nav, og det er mange flere jobber som tjener folket i større eller mindre grad som ikke har i nærheten av de samme godene.

Det politiske systemet vil aldri bli perfekt all den tid det er styrt av mennesker, og mennesker er moralsk korrupte.

Tror "bukken som passer havresekken" som du sier, treffer spikeren på hodet her.

Folk flest, ikke bare politkere, vil benytte sjansen til å berike seg selv om de vet de kan slippe unna med det, og det gjør jo politikerne.

Jeg vil ikke klage på det dem på Stortinget og regjeringskontorene tjener. Jeg synes også det er greit, at dem som bor mer en X-antall km unna stortinget, får disponere en liten kåk. For dem har også sikkert et hus eller noe lignende med lån, som dem sliter og betaler på. Og en lønning blir stort sett snaut på to bostedslån. Og selv om lønna er høy, så arbeider dem også noe grelt mye! Det er å lese saksdokumenter o.l., diskutere og stemme over saker i Stortinget. Ofte fra tidlig om morgenen til seine kvelden. Så jeg unner dem rett og slett lønna!

Og ser vi i forhold til en rekke andre nasjoner, så synes jeg Norge kommer ganske godt ut! For å si det slik, jeg tror ikke Obama kommer dårligere ut sammenlignet med en gjennomsnittlig industriarbeider i USA.

Lønnen er såpass høy av en rimelig enkel grunn. For å konkurrere med det private næringslivet, og få de flinkeste på tinget. Som amdb73 sier, det er heller ikke snakk om en vanlig 08:00-16:00-jobb de har heller, det er mye møtevirksomhet både på dagtid, kveldstid, og man er stortingspolitiker 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Når det snakkes om etterlønn, så kan de tre ordinære månedene sammenlignes med vanlig oppsigelsestid, og etter de månedene kan man søke om opptil 66% etterlønn til du får deg jobb. Om man er regjeringsmedlem, så kan man i teorien miste jobben på dagen om du blir byttet ut, og siden du får karantene fra noen jobber etter endt regjeringstid, så synes jeg de tre månedene er helt legitimt. Ikke så spesielt fan av de som oppretter ENK for noe som ser ut som utnyttelse av systemet, uten at jeg skal garantere at det er tilfelle.

Problemet er jo bare det at en som har 3 måneders oppsigelsestid har gjerne selv valgt å si opp jobben, og har da mest sannsynlig en jobb og gå til dagen etter siste arbeidsdag på sin tidligere jobb.

Enhver politiker på Stortinget vet at det er en mulighet for at de kan miste jobben når perioden er over, altså har de ca 4 års oppsigelsestid, om man vil se slik på det. Da har de vell et hav av tid til å planlegge å finne ny jobb?

På papiret er reglene enkle og oversiktlige, samt lik for både politikere og vanlige folk. Problemet er det at taket på etterlønnsordningen er mye høyere, som nevnt i første post får en avtroppende politiker mer en dobbelt så mye (sammenlignet med dagpenger) som en vanlig arbeider. Til og med når de selv har valgt å ikke stille til gjenvalg. Flere gjorde dette og går ifølge NRK enda på etterlønn (se link høyere opp).

Så spørsmålet er ikke om lønnen er for høy/lav, men om ikke ordningen som de selv har ordnet for folket (nav) er bra nok for de selv?

Som tidligere nevnt, det handler mye om å gjøre stortinget attraktivt for arbeidstakere, kanskje spesielt mennesker som har hatt andre jobber før. Men selv om du har kommet inn på Stortinget, så er det ikke garantert at du får sitte der etter fire år. Man er aldri helt sikker før det faktisk har gått fire år om man får fortsette en periode til, eller om du skal ut. Det vil alltid være en usikkerhet der. Dersom du ikke tar gjenvalg, og vet at du skal ut 1. Oktober, så har du god tid på deg, og om du da går rett ut i jobb, så får du heller ikke etterlønn. Synes ordningen er helt legitim, selv om det finnes smutthull som div. statsråder har benyttet seg av.

vi burde gjøre som belgerne når det kommer til politikker lønn, de skule ikke kunne hatt mer en ca 500k i året eller no

Mye av debatten i media har dreid seg om statsråder, men som normal stortingsrepresentant er du fortsatt i en annen situasjon enn den jevne arbeidstager.
Det vil være en viss forskjell på dem som tar gjenvalg og de som ikke gjør det, men i utgangspunktet vil ikke en stortingsrepresentant vite om han blir gjenvalgt før valget er gjennomført. H*n har dermed ikke 4 år på å finne en jobb, men et par uker etter valget.

Et vesentlig moment som har spilt inn den gang reglene for etterlønn ble fastlagt er at man skal kompenseres for en jobb man ikke kan takke nei til. Selv om det svært sjelden forekommer er det faktisk slik at man ikke kan nekte å blir stortingsrepresentant, ei heller nekte å stå på valglisten. Du har heller ikke mulighet til å trekke deg i løpet av perioden.

Samtidig har det i senere endringer av regelverket også blitt lagt vekt på å gjøre reglene enkle og oversiktlige. Skal reglene fange opp og tilpasses til alle mulige varianter vil de være håpløst å følge dem opp.

Problemet for mange politikere - og det er et problem, er at mange faktisk ikke er godt nok egnet i et arbeidsliv som krever andre ferdigheter enn de du får trent opp i Stortinget.
Blant annet ser vi jo nå at et problem for mange unge politikere er at de ikke har noen som helst erfaring fra det vanlige yrkeslivet, og ender opp etterhvert i egen politikerklasse.

..Så, ikke alle i denne politikerklassen vil forbli rike akkurat når de er ferdige med sine perioder. Derfor er det kanskje ikke så dumt med en etterlønn for politikere, men man skulle helst sett at etterlønnen var bare en trygghet og ikke regelrett fallskjerm. Hvilket det blir vet ikke jeg.

Populistiske politikere (alt fra SV til FRP) vil ikke ta den upopulære jobben med politiske handlinger som faktisk trengs, ettersom de vet at de kun vil være på stortinget noen få år. Det de derimot er gode på, er å skaffe seg gode ordninger samt skape politikerforakt.