Først og fremst må jeg bare vær ærlig og si at jeg ikke helt vet hva jeg vil med denne tråden her, da det ikke er noen konkrete spørsmål, men kanskje heller råd jeg vil ha.. Fra andre i lignende situasjon.

Min første debutering med noe annet enn alkohol var cannabis og rivotril januar 2012. Grunnen til dette var IKKE av rein nysgjerrighet, som mange andre, men fordi jeg var utrolig deprimert og lei av livet rett og slett.
Bare noen måneder etterpå gikk det over til sporadisk røyking av heroin, 4-7 ganger i mnd. Før jeg til slutt ble innlagt på akutten med en blanding av heroin, amfetamin, kokain og PMMA i systemet..... Alt satt I.V, utenom kokain.
Den døden-nær opplevelsen skremte meg så mye, at jeg ble clean fra alt i 8 mnd, foruten om en mnd sprekk på rivotril. Så på meg selv på den tid, som ikke avhengig eller rusmisbruker.

Ting gikk greit, jeg kom meg gjennom hverdagen, selvom jeg slet litt med depresjon, men klarte å takle den. Var på den tid ikke i jobb eller skolegang, noe som jeg ikke har vært siden heller. Gikk så på en smell igjen mars 2013, pga en familiehendelse. På heroin denne gangen, vel og merke. Og siden det har alt bare gått nedover.. Ruset meg så og si hver eneste dag, helt frem til jeg kom inn på avrusning i august, og videre opphold til behandling 6 mnd etterpå. Avrusning var veldig tungt, mest psykisk, men også fysisk. Var på nære nippe til å dra hjem ved flere anledninger, men holdt ut.

Etter en ukes tid, følte jeg meg fin og ble flyttet over til behandlingstedet. (Med negativ innstilling, vel og merke) Klarte meg der 1 time, før jeg fikk psykisk sammenbrudd, skrev meg ut i panikk og dro hjem. Angret 2 timer senere, men fikk ikke plassen min tilbake. Jeg mistet alt mot om fremtiden og gikk på en sprekk igjen. Og har nå kommet til det punktet hvor jeg egentlig har gitt opp.

Når jeg er rusa, vil jeg bli nykter. Nå jeg er nykter, vil jeg ruse meg. Er bare så lei av livet nå, at jeg ikke ser for meg hvordan jeg skal klare å komme meg ut av dette. Det er bare en eneste negativ spiral nedover. For å klare å bli kvitt depresjonen min, må jeg klare å slutte og ruse meg. For å klare å slutte å ruse meg, må jeg bli kvitt depresjonen min. Er forøyeblikket innlagt på akutt-psykiatrien, og holder ikke ut en time til her lenger... Selvom jeg vet jeg MÅ, klarer jeg det ikke. Jeg flyr på veggen av tanker, rastløsthet,kjedsomhet, selvhat og destruktive tanker. Og vet at med en gang jeg blir skrivd ut over helgen, blir det rett å jakte dragen igjen. Så hvorfor utsette meg for den psykiske smerten her, bare for å "komme meg gjennom helgen" liksom..

Er søkt inn til avrusning og behandling igjen, men kommer ikke inn før over nyttår, og jeg klarer ikke se så langt frem nå. Jeg klarer ikke gå en dag uten rus, uten å tenke jeg ikke orker å leve lenger. Samtidig som jeg hater meg selv enda mer, hver gang jeg ruser meg... For jeg spenner bare bein på meg selv. Så nå sitter jeg her da.. Med ønske om å bli rusfri, men ingen motivasjon, seldestruktive tanker, hater meg selv og det jeg ser i speilet. Vil bare dra å ruse meg.. Samtidig som med en gang jeg har fått rusa meg, angrer jeg som et helvete på at jeg dro og vil tilbake. Men når jeg først er her, vil jeg bare dra..

Noen i lignende situasjon, som har råd eller erfaringer å dele.. Har så og si gitt opp. Alle innspill mottas med stor takk!

og beklager om innlegget ble litt rotete, er helt knekt nå og orker ikke tenke på grammatikk, skrivefeil osv..

Mvh håpløs

Du trenger noe som kan forklare deg hvordan følelsene dine egentlig virker, og som forklarer hvilke krefter som bor i oss mennesker og hvordan vi kan styre oss dit vi egentlig vil! Jeg har en tro på at alle som ruser seg kraftig egentlig ikke vil leve et sånt liv. Det er noe annet med folk som lever produktive liv og som tar seg en øl for å få slappet av. Det er ikke for å slippe unna livet, men for å få slappet av i kroppen lettere. Men det er en annen historie.

Det er fordi du lar følelsene styre livet ditt. Det er fint at vi har følelser, det er svært viktig å lytte til dem. Men om man hele tiden baserer sine valg på følelsene, da vil det nesten alltid gå galt. Følelsene våre forandrer seg hele tiden, en tanke om en tidligere hendelse kan sende motet ditt rett i bakken, og da er det så lett å ty til rus for å glemme.

Da ligger nøkkelen i å basere sine valg på sin -kunnskapsbase-. Den forandrer seg aldri. Jo mer kunnskap du skaffer deg om dette emnet, jo bedre vil livet ditt bli. Håper du skjønner litt av hva jeg mener.

En annen ting som er svært interessant, er at den bevisstheten vi mennesker hele tiden har, er en liten topp av et isfjell av vår totale kapasitet. Underbevisstheten er der den resterende kraften i oss bor. Det er den vi må lære oss å gi positive inntrykk, enn hvor dumt det høres ut. Det er lett å frastøte positive inntrykk, vi føler oss skamfulle, og det stammer fra at vi mennesker er redde for å vise følelsene våre for andre, som igjen stammer fra at vi har blitt såret av andre tidligere. Det er fordi vi ikke har blitt lært opp til å bli bevisste på dette med å styre vår egen skjebne. Det lærte foreldrene våre aldri oss.

Selv om andre snakker til deg og sier til deg at "du er dum", så er det faktisk du som sier det til deg selv, om du velger å ta det til deg. Tenk litt på det. Du har kraften til å styre ditt liv dit du vil. Enhver situasjon utenfra, har du valget til å forandre eller styre, eller ikke ta til deg.

Det er bare du som trenger å tenke på deg selv. Det ligger en annen verden og venter på deg.

Kjøp boken "Beyond positive thinking" av Robert Anthony. Der står det om hvordan du kan styre underbevisstheten din.

Ønsker deg lykke til!! Jeg vil også rose deg stort og høyt for at du skrev det innlegget. At du søker utover til andre mennesker, er også nøkkelen til ditt nye liv.

Jeg var også der du er nå, men ikke på grunn av rus. Jeg var på randen av å vende meg fullstendig til det kriminelle livet, fordi jeg så ingen muligheter i det "vanlige" arbeidslivet. Ingenting gav noe mening. Og jeg vet at mange tusener av oss har det på samme måte.

Det kom av at jeg har latt hele livet mitt gå på automatikken, som det kan sies. Det er fullstendig feil. Det er mange som tror at "skjebnen er lagt" for oss, men det er 100% feil. Du HAR faktisk kreftene i dine hender, til å styre livet ditt dit du vil. Det er så mange som har havnet ned i hullet. Men jeg gjorde jo bare det jeg har lært av mine foreldre: Få meg jobb, spare penger, jobbe hardt og alt det der. Altså, ingen lærdom om hvordan følelser virker eller noen ting. Det kommer igjen av at DE ikke har lært om det. Så jeg har ingen skyldfølelse til dem, er 100% glad i dem uansett. Jeg gikk til en psykolog og der fikk jeg anbefalt noen bøker, og så enkelt snudde alt seg.

Og det er svært viktig å huske på at ingen mennesker egentlig ønsker deg vondt. Det er mangelen på andres selvdisiplin, som igjen stammer av foreldres mangel på kunnskap av oppdragelse.

-Vi handler hele tiden utfra den kunnskapen vi har, om det gjelder kunnskap om våre følelser virker inn på oss, om økonomi og pengestyring, om relasjoner til andre mennesker, om alt mulig.-

Ingen kan dømmes for at vi ikke vet bedre. Det er mangel på kunnskap om selvutvikling som har rot i all elendighet.

Å holde fast på en "tro" vil aldri få deg ut av uføret. Man må hele tiden utvikle seg, akkurat som et tre som vokser og lager nye grener hele tiden, for at man skal få nye positive inntrykk. Jeg har en mening om at et menneske som har stagnert i livet sitt, er akkurat som et dødt tre! Det er da sykdommer oppstår, og særlig mentale sykdommer....

Du er heldig som fremdeles har dine kropp og helse i behold. Bygg livet videre på den sannheten.

Spør i enhver situasjon du syns er vanskelig: "Hva er sannheten i denne situasjonen?" Hvis du spør deg selv ærlig og oppriktig, så vil din underbevissthet alltid gi deg den fulle og hele sannheten.

Vi mennesker har lett for å basere en mening på -"hva vi tror"- er rett og sannhet, og ikke hva det rette og sannheten faktisk er! Den er verdt å ta innover seg. Sannheten er det vi alltid bør søke og stå fast på. Kanskje forskning kan gi et annet resultat over tid, men da har vi ingen å skylde på, for vi visste ikke bedre. Vi mennesker må alltid søke etter sannheten, "det rene", og ærlighet. Det er alltid mangel på kunnskap og tvil som hindrer oss.

Det er det som er mellom en ny tanke og målet vårt, som står i veiene for å realisere en drøm.

Prøv å skaff deg nye impulser, eller prøv å opplev noe nytt. Jeg var veldig deppa, og sleit mye med rus før (sier ikke at jeg er så mye bedre nå, men har en helt annen holdning til det nå enn før.) Sliter fortsatt en del med rus, men jeg føler meg som en helt annen person nå en før jeg var depressiv, før ruset jeg meg for å unngå å bli depressiv, men nå har jeg ikke det behovet, jeg har endelig funnet ut at jeg har denne egenskapen selv og at alt ligger i meg selv, ikke hva jeg faktisk tar av divserse substaner. Nå i de fleste situasjoner prøver jeg å gjøre alt annet for å faktisk unngå suget, og det er i seg selv en veldig deilig følelse.

Det tror jeg egentlig mange depressive trenger, bare å forandre livssituasjonen sin litt eller bare få en avkobling fra alt det hverdagen har å by på.

Jeg selv har fortsatt en lang vei og gå, men endelig har jeg funnet det jeg tror du og mange sliter med, og det er å ha en mening med livet, etter jeg fant det, så ble jeg mere positiv og fant lysten med å leve tilbake, og det var det mange rundt meg som også kunne se det, og tro det eller ei, det er faktisk jævla godt å leve!

Men jeg kan ikke fortelle hvordan du skal oppnå dette, det er noe du må finne ut selv.