Panikkangst
Tidspunkt: Søndag, natt til mandag 27 oktober 2008
Sted: Hjemme i leiligheten
Sto 11:00 opp denne dagen og var ganske slapp; hadde drukket en del alkohol dagen før, og spiste ikke frokost før det hadde gått ca. 4 timer. Denne morningen tok jeg en såkalt mornings, og ble fort svimmel og fjern (en behagelig svimmelhet). Dagen gikk rolig for seg, satt for det meste i sofaen og så på TV.
Rundt 20:30 tok jeg et 'bong'-trekk til, og var veldig avslappet i kroppen. Jeg og A fikk besøk av S, og vi spilte Monopol.
S dro rundt 22:30, så da bestemte jeg meg for å lage noe mat. Lagde 2 'Big One'-burgere og spiste disse på høykant.
Jeg og A tok et til trekk av bongen ca. 23:15.
Jeg lente meg tilbake for å se videre på programmet på TV og slappet helt av.
Fikk plutselig en ganske intens smerte midt i brystet, ganske lik som mange andre 'stikkende' brystsmerter jeg har hatt
tidligere, men denne var mer intens, og idet det skjedde følte jeg at ting ble svart for meg, da var kanskje da jeg først
oppdaget angsten?
I tilstanden rett før dette skjedde fikk jeg en følelse av at jeg ble veldig sliten, og 'glemte' å puste.
(Dette er følelser jeg har hatt mange ganger tidligere når jeg er slapp samme dag som jeg røyker, og har spesielt oppstått når jeg skal legge meg for å sove i blandt. Det er akkurat som om psyken min hindrer meg i å gå inn i drømmeverdenen hver gang overgangen skal treffe. Det blir akkurat som jeg ser et svart hull og gisper litt etter luft, for så å glemme det og prøve å sovne inn igjen.. noe som ikke har vært noe problem for meg tidligere, forsåvidt.).
Fikk litt noia pga dette, og reiste meg, sa natta til A, gikk og pusset tenna mine og gikk inn på rommet mitt. Her skulle jeg slappe av litt foran PC'en som jeg pleier å gjøre på søndags kveld (startet sent neste dag så jeg trengte ikke legge meg helt enda.).
Her begynner samme 'tomhets'-følelse å oppstå inni meg, som kom når jeg reiste meg fra sofaen tidligere. Jeg begynner å merke samme symptomer som jeg ofte merker når jeg blir nervøs pga prestasjonsangst; kaldsvetting og prikkende følelse i hender og fingere. Dette gjør meg jo enda mer nervøs, og jeg merker at pusten min blir helt 'tom'. Det er akkurat som jeg innhalerer luft, men det blir ikke planta oksygen i lungene mine.
Jeg prøver å roe ned meg selv, og tenker at dette ikke er noe farlig. Blir veldig rastløs, vandrer rundt på rommet mitt og tar i forskjellige ting jeg aldri ville brydd meg om å ta i.
Prøver å sette meg ned i sengen - blir bare værre, prøver å legge meg ned i sengen, kjenner på hjertet mitt dunker fortere - begynner å hyperventilere. Tenker at dette går ikke lenger, dårligste forsøket på å roe meg ned foreløpig er visst å legge seg ned i sengen.
Blir bare mer og mer stressa. Tenker at dette er mest pga hasjen jeg røyket tidligere, og at jeg bare får prøve å ri stormen ut og vente til ting roer seg. Det ble en utrolig vanskelig storm, i og med at jeg mistet kontrollen over meg selv etterhvert. Muskler spente seg, jeg fikk ufrivillige rykninger, pulsen var sinsykt høy, jeg ble varm og kald om hverandre, jeg begynte å bli redd for meg selv og var til tider veldig svimmel og litt småkvalm.
Det har nå gått ca. 15 minutter siden nervøsiteten/anfallet startet, og jeg begynner nå og tenke på ambulanse og går ut i stua til A som fortsatt sitter der. Forklarer han om problemene jeg går igjennom, det er akkurat som jeg stammer - 'hikster' frem ordene. A ser litt skeptisk ut når han først ser meg, og begynner å forstå at her er det noe som ikke stemmer. Jeg har helt panikk, angsten brer seg over meg samme hva jeg gjør og jeg rasler rundt i stua i høyt tempo.
A klarer heldigvis å roe meg ned. Det var utrolig godt å bare få pratet med noen, eller bare å snakke, bruke kjeften. Anfallet fortsetter i 'bølger' som går av og på i ca 10 minutter. Klarer heldigvis å roe meg litt ned nå, men har fortsatt angst for angsten, angst for at flere 'anfall' skal komme tilbake, anfallene som gir meg null kontroll over psyken min, det føles ut som om hjernen blir helt utslitt og terrorisert.
Det har nå gått ca. 1 time, og jeg føler at jeg kan begynne å ta kontroll over meg selv igjen, selvom jeg har en fryktelig redsel inni meg enda.
Bestemmer meg for å ta en dusj, og det roa meg heldigvis ned igjen, og jeg ble mindre redd og fikk etterhvert sovnet.
Nå, dagen derpå har jeg måttet være hjemme fra jobb, og jeg fortsatt problemer med ubalansert pust - må konsentrere meg mye på pusten, har også en ubehagelig 'klump' i brystet/halsen. Skal få snakket med lege/psykolog snarest.
Men jeg ser egentlig på dette som en utfordring - her må jeg jobbe med meg selv.
Tenkte bare å dele erfaringen fra mitt første anfall og hvordan det forandret livet mitt med dere. Dette er første gang jeg har opplevd noe lignende. Panikkangst er noe intenst dritt.
Kan legge til at angsten for angsten fortsatte selv etter psykolog og jeg begynte med medikamenter på egen hånd som jeg har tatt i over 4 år nå (Benzo).
Dette var 2008, jeg følte bare for å dele det slik at andre som opplever anfall vet hva dette dreier seg om.
Tidspunkt: Søndag, natt til mandag 27 oktober 2008
Sted: Hjemme i leiligheten
Sto 11:00 opp denne dagen og var ganske slapp; hadde drukket en del alkohol dagen før, og spiste ikke frokost før det hadde gått ca. 4 timer. Denne morningen tok jeg en såkalt mornings, og ble fort svimmel og fjern (en behagelig svimmelhet). Dagen gikk rolig for seg, satt for det meste i sofaen og så på TV.
Rundt 20:30 tok jeg et 'bong'-trekk til, og var veldig avslappet i kroppen. Jeg og A fikk besøk av S, og vi spilte Monopol.
S dro rundt 22:30, så da bestemte jeg meg for å lage noe mat. Lagde 2 'Big One'-burgere og spiste disse på høykant.
Jeg og A tok et til trekk av bongen ca. 23:15.
Jeg lente meg tilbake for å se videre på programmet på TV og slappet helt av.
Fikk plutselig en ganske intens smerte midt i brystet, ganske lik som mange andre 'stikkende' brystsmerter jeg har hatt
tidligere, men denne var mer intens, og idet det skjedde følte jeg at ting ble svart for meg, da var kanskje da jeg først
oppdaget angsten?
I tilstanden rett før dette skjedde fikk jeg en følelse av at jeg ble veldig sliten, og 'glemte' å puste.
(Dette er følelser jeg har hatt mange ganger tidligere når jeg er slapp samme dag som jeg røyker, og har spesielt oppstått når jeg skal legge meg for å sove i blandt. Det er akkurat som om psyken min hindrer meg i å gå inn i drømmeverdenen hver gang overgangen skal treffe. Det blir akkurat som jeg ser et svart hull og gisper litt etter luft, for så å glemme det og prøve å sovne inn igjen.. noe som ikke har vært noe problem for meg tidligere, forsåvidt.).
Fikk litt noia pga dette, og reiste meg, sa natta til A, gikk og pusset tenna mine og gikk inn på rommet mitt. Her skulle jeg slappe av litt foran PC'en som jeg pleier å gjøre på søndags kveld (startet sent neste dag så jeg trengte ikke legge meg helt enda.).
Her begynner samme 'tomhets'-følelse å oppstå inni meg, som kom når jeg reiste meg fra sofaen tidligere. Jeg begynner å merke samme symptomer som jeg ofte merker når jeg blir nervøs pga prestasjonsangst; kaldsvetting og prikkende følelse i hender og fingere. Dette gjør meg jo enda mer nervøs, og jeg merker at pusten min blir helt 'tom'. Det er akkurat som jeg innhalerer luft, men det blir ikke planta oksygen i lungene mine.
Jeg prøver å roe ned meg selv, og tenker at dette ikke er noe farlig. Blir veldig rastløs, vandrer rundt på rommet mitt og tar i forskjellige ting jeg aldri ville brydd meg om å ta i.
Prøver å sette meg ned i sengen - blir bare værre, prøver å legge meg ned i sengen, kjenner på hjertet mitt dunker fortere - begynner å hyperventilere. Tenker at dette går ikke lenger, dårligste forsøket på å roe meg ned foreløpig er visst å legge seg ned i sengen.
Blir bare mer og mer stressa. Tenker at dette er mest pga hasjen jeg røyket tidligere, og at jeg bare får prøve å ri stormen ut og vente til ting roer seg. Det ble en utrolig vanskelig storm, i og med at jeg mistet kontrollen over meg selv etterhvert. Muskler spente seg, jeg fikk ufrivillige rykninger, pulsen var sinsykt høy, jeg ble varm og kald om hverandre, jeg begynte å bli redd for meg selv og var til tider veldig svimmel og litt småkvalm.
Det har nå gått ca. 15 minutter siden nervøsiteten/anfallet startet, og jeg begynner nå og tenke på ambulanse og går ut i stua til A som fortsatt sitter der. Forklarer han om problemene jeg går igjennom, det er akkurat som jeg stammer - 'hikster' frem ordene. A ser litt skeptisk ut når han først ser meg, og begynner å forstå at her er det noe som ikke stemmer. Jeg har helt panikk, angsten brer seg over meg samme hva jeg gjør og jeg rasler rundt i stua i høyt tempo.
A klarer heldigvis å roe meg ned. Det var utrolig godt å bare få pratet med noen, eller bare å snakke, bruke kjeften. Anfallet fortsetter i 'bølger' som går av og på i ca 10 minutter. Klarer heldigvis å roe meg litt ned nå, men har fortsatt angst for angsten, angst for at flere 'anfall' skal komme tilbake, anfallene som gir meg null kontroll over psyken min, det føles ut som om hjernen blir helt utslitt og terrorisert.
Det har nå gått ca. 1 time, og jeg føler at jeg kan begynne å ta kontroll over meg selv igjen, selvom jeg har en fryktelig redsel inni meg enda.
Bestemmer meg for å ta en dusj, og det roa meg heldigvis ned igjen, og jeg ble mindre redd og fikk etterhvert sovnet.
Nå, dagen derpå har jeg måttet være hjemme fra jobb, og jeg fortsatt problemer med ubalansert pust - må konsentrere meg mye på pusten, har også en ubehagelig 'klump' i brystet/halsen. Skal få snakket med lege/psykolog snarest.
Men jeg ser egentlig på dette som en utfordring - her må jeg jobbe med meg selv.
Tenkte bare å dele erfaringen fra mitt første anfall og hvordan det forandret livet mitt med dere. Dette er første gang jeg har opplevd noe lignende. Panikkangst er noe intenst dritt.
Kan legge til at angsten for angsten fortsatte selv etter psykolog og jeg begynte med medikamenter på egen hånd som jeg har tatt i over 4 år nå (Benzo).
Dette var 2008, jeg følte bare for å dele det slik at andre som opplever anfall vet hva dette dreier seg om.
