Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  33 4861
Hei!

For 1 1/2 år siden flyttet jeg 180mil for å bo med kjæresten min. Vi var da enige om å betale 50/50 av husleie, mat/husholdning og drivstoff på bilen. (Samboer betaler strøm og andre andre utgifter på bilen siden den er hans).
Dette har fungert greit frem til de siste mnd, men nå merker jeg at økonomien min ikke går rundt siden sparekontoen har gått tom, og jeg henger konstant etter med betalingene.

Jeg er heltidsstudent, og har derfor lite inntekt. Han er i 100% jobb og tjener tre ganger så mye.

Jeg føler at jeg har kjørt meg helt fast, og ønsker innspill på hvordan andre fordeler utgiftene når det er så stor inntektsforskjell. Er nå redd for at jeg må krype til korset og rømme hjem til mamma igjen.
Trigonoceps occipita
vidarlo's Avatar
Donor
Kom fram til ei ordning som funker!

Det finst ikkje fasitsvar på kva som er rett og galt i ein slik situasjon. Eg har gitt gratis husleige til venner, og eg gir de facto gratis husleige no til madammen som er student. Med åpne auge.

Eg har råd til det, og det er verdt det for meg.

Så beste rådet er å ta opp situasjonen, og diskutere ei god løysing for begge parter.
Det er jo ingen fasit på dette, men det er allikevel ganske normalt at man tilpasser seg hverandres situasjoner når man lever i et parforhold. Hvis en er fattig student og den andre er i full jobb, så er det bare naturlig at den med full jobb legger i en del ekstra. At en skal ha masse lommepenger og den andre så vidt har råd til husleia er ikke et særlig godt tegn på samarbeid. Særlig hvis man ser for seg en framtid sammen. Da er jo dette en investering i hverandres felles interesser.
I normale forhold så hjelper man så godt man kan og teller ikke kroner å ører. Mener nå jeg
Jeg skal selfølgelig snakke med han om det, ville bare høre om den fordelingen vi har nå er "urettferdig" eller om det bare er jeg som overreagerer.
Man må bidra etter evne, og har gubben bedre inntekt akkurat nå, så er det for meg logisk at han bidrar mer enn deg som er student for øyeblikket. Kommer en tid der din inntekt øker, og du kan bidra mer. Kansje engang er det han som mister jobben eller lignende, så da går det andre veien.

Eksempelvis om han har 20k i mnd og betaler 10k i husleie osv, og du tjener 10k i mnd og betaler 5 k i husleie osv, så bidrar dere begge med 50% av inntekten.
Sitat av Frk.Piggy Vis innlegg
Jeg skal selfølgelig snakke med han om det, ville bare høre om den fordelingen vi har nå er "urettferdig" eller om det bare er jeg som overreagerer.
Vis hele sitatet...
50/50 høres ikke urettferdig ut i mine øyne, men i et forhold så kan jeg se for meg at fyren er villig til å stille opp litt ekstra for deg slik at du kan komme deg på føttene igjen.

Det er nok viktigere å finne en løsning ved å snakke med samboeren fremfor å finne ut om fordelingen er urettferdig på nettet. Det beste er å være åpen om dette slik at han ikke blir 'tatt på senga' mens du har diskutert dette med andre fremfor han selv (som det angår).
Sist endret av The Riddler; 21. desember 2016 kl. 02:01.
Uvaksinert 👍
Hvis han ikke kan betale det meste siden han er i jobb så bør du kanskje finne deg en annen type. Du bør være såpass mye verdt, synes nå jeg i hvertfall.
Sitat av The Riddler Vis innlegg
50/50 høres ikke urettferdig ut i mine øyne, men i et forhold så kan jeg se for meg at fyren er villig til å stille opp litt ekstra for deg slik at du kan komme deg på føttene igjen.

Det er nok viktigere å finne en løsning ved å snakke med samboeren fremfor å finne ut om fordelingen er urettferdig på nettet. Det beste er å være åpen om dette slik at han ikke blir 'tatt på senga' mens du har diskutert dette med andre fremfor han selv (som det angår).
Vis hele sitatet...
Jeg skrev "urettferdig" i mangel på et mer passende ord, da jeg vet at i teorien burde vi fordele utgitene likt, og det er derfor vi valgte denne fordelingen i første omgang.

Det som blir diskutert her kommer ikke til å bli brukt som angrep på han, det er et forsøk på å få sortert tankene mine, og for å kunne komme med forslag når jeg snakker med han. Vil ikke ta det opp uten å ha noen fornuftige tanker rundt dette på forhånd.
Kommunikasjon, prat sammen om den økonomiske situasjonen og lag en felles plan for hvordan å håndtere dette på best mulig måte, hvis økonomien er overlat dårlig så dere sliter med å få betalt alle utgifter så kanskje også vurdere å kutte ut noen luksus vaner \ service og prioriter det viktigste som hus\strøm osv

Det er dette som er 90% av Luksusfellen og det er jo i utgangpungtest det eneste som hjelper for utenom å ha fast fulltidsjobb som betaler godt
Har du snakket med ham om dette?

Han har sikkert litt andre krav til bo- og spisestandard enn en typisk student, så hvis han vil ha studentkjæresten sin med på det så må han vel spytte i litt ekstra tenker jeg. Man kan ikke være samboere og så skal den ene spise biff og den andre nudler ved samme middagsbord liksom. Du kan jo si til ham at du ikke har råd til å leve slik, så hvis dere skal dele 50/50 så må dere gå litt ned i standard.

I et seriøst samboerforhold synes jeg felles økonomi funker best (bortsett fra store investeringer som egenkapital på leilighet og sånn kanskje), men det er sikkert ulike meninger om det. Bare vær obs på slike fordelinger der den ene eier bolig og betaler ned på lån og den andre betaler forbruk. Det kan fort bli ganske urettferdig selv om summene er like.
Jeg mener det er rett og slett er rimelig at din kjæreste skal betale mer, om du ikke har penger til å dele utgiftene, så lenge han tjener så mye mer.

Jeg og samboeren eier 50/50 hver av en leilighet, vi betaler inn 1500 i fellesutgifter hver måned. Betaler ned vårt eget lån (ikke felles lån). Jeg betaler alt på bilen, diesel, bom, vedlikehold osv. Jeg betaler også mesteparten av alt annet, fordi hun rett og slett ikke har igjen så mye penger etter at hun har hetalt for medisiner og annet hun må ha. Jeg mener det er rett og rimelig, selv om jeg absolutt ikke er glad for at jeg sitter med ekstra utgifter. Jeg betaler mesteparten av mat og annet.
Jeg og min kone (fortsatt uvant å si/skrive) har gjennom årene hatt en ordning med at vi betaler utgiftene etter evne. Man finner ut hvor mange prosent begges inntekt utgjør (den laveste inntekten delt på den høyeste, ganget med hundre), og betaler inn en tilsvarende prosentvis sum for å dekke utgiftene.

Hvis du har 10 000 i inntekt hver måned og han har 30 000, og utgiftene deres er på 20 000 per måned, vil det si at du skal betale 33% av dette, som er 6600, mens han må betale 13 400.

Dette kan selvsagt bli komplisert mtp. på lån og slikt ved et eventuelt brudd (noe som kan bli vanskelig uavhengig av modell), men dette løses enkelt ved å være sammen resten av livet.
Sist endret av Viva la Opium; 21. desember 2016 kl. 12:50.
ArbeidsledigProletar
Har egentlig bare delt pengene med min samboer. Har egentlig ingen klar fordeling utenom leia om betales 50/50. Resten av utgifter taes litt på måfå eller hvem som har penger til akkurat det formålet der og da. Penger har svært lite og si for meg da, så skjønner at ikke alle kan leve sånn. Vi har null oversikt over hvem som har mest utlegg.

Interessant tema, spennende å se hvordan andre tenker rundt det osv.
For meg høres det helt krise ut å gjøre noe som helst annet enn 50/50. Hvorfor skal den ene parten lide fordi den andre ikke gidder å jobbe nok etc?
Fordi 50/50 ikke er likt når folk har forskjellig utgangspunkt. Av samme grunn finnes det ulike skattenivåer, og av samme grunn er f.eks. innkrevingen av NRK-lisensen urettferdig.

Hvis du har 50 epler og mister 25, er det like kjipt som hvis en person som har 30 epler mister like mange?

Hvis – som du skriver – den andre personen er en latsabb som kunne tjent mer om personen bare gadd, blir situasjonen litt annerledes.
Sist endret av Viva la Opium; 21. desember 2016 kl. 14:02.
Ja, og her er det ikke snakk om at hun ikke *kan* tjene mer.
Hun prioriterer studie fremfor jobb, som er et personlig ("egoistisk") valg.
Dama gikk inn i en 50/50 avtale, så å kalle det "urettferdig" på noen som helst måte blir helt feil for meg.
Om typen vil ta det på seg å betale mer så er det en god gjerning - ikke noe som verken bør forventes eller kreves av ham.
Når disse to nå snakker sammen og lager en ny avtale på 80/20 eller noe så er ikke det "rettferdigheten skjer fyllest" men "tusen, tusen, tusen takk for at du er så snill og forståelsesfull!" fra TS sin side.
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
For meg høres det helt krise ut å gjøre noe som helst annet enn 50/50. Hvorfor skal den ene parten lide fordi den andre ikke gidder å jobbe nok etc?
Vis hele sitatet...
Kan med en gang si at i mitt og dama sitt forhold, faller det veldig naturlig. Hun er nå gravid, og mens hun nå er ute av arbeidslivet på grunn av ekstrem svangerskapssyke og at hun har 1 år mammapermisjon, så har jeg på den tiden fått ny stilling, bedre lønn og andre goder som hun rett og slett ikke har.

Jeg mener det er naturlig for meg, fordi hun går gravid, mister lønnstillegg og annet. Men hun er også innleid, og jeg er fast ansatt.

Jeg får et kurs på 25 000 kroner fra jobben, hvor det over tid vil øke min verdi i arbeidsmarkedet med ca 50 000 i året. Det er noe hun går glipp av, fordi jeg kjørte henne på tjukka. (Visst man skal se på det, på den måten)
Sitat av Grossie Vis innlegg
Kan med en gang si at i mitt og dama sitt forhold, faller det veldig naturlig. Hun er nå gravid, og mens hun nå er ute av arbeidslivet på grunn av ekstrem svangerskapssyke og at hun har 1 år mammapermisjon, så har jeg på den tiden fått ny stilling, bedre lønn og andre goder som hun rett og slett ikke har.

Jeg mener det er naturlig for meg, fordi hun går gravid, mister lønnstillegg og annet. Men hun er også innleid, og jeg er fast ansatt.

Jeg får et kurs på 25 000 kroner fra jobben, hvor det over tid vil øke min verdi i arbeidsmarkedet med ca 50 000 i året. Det er noe hun går glipp av, fordi jeg kjørte henne på tjukka. (Visst man skal se på det, på den måten)
Vis hele sitatet...
Du snakker om en stor endring i situasjonen som dere begge er en del av. Familieøkning er samarbeid på et helt annet plan enn TS sin situasjon.

Her er det snakk om en jente som
• Visste hvor mye husleia ble på
• Visste hvor mye (lite) inntekt hun kom til å ha
• Gjorde regnestykke på det og kom frem til at hun skulle klare å betjene dette
• Frivillig inngikk en avtale på 50/50 med partner
• Tok feil og makter ikke å holde sin del av avtalen

Som sagt; om samboeren hennes nå sier seg villig til å betale mer slik at hun fortsatt kan studere og bo der hun bor så er det kun utifra hans egen velvilje og omtanke. Han bidrar allerede til felleskassa gjennom skatt osv.
Å "kreve" at han skal dekke TS økonomisk direkte har ingenting med "rettferd" å gjøre - og det er bare den formuleringen jeg reagerer på.
Det mest fornuftige i mitt hode er å bidra etter evne. Her i husholdningen har vi delt 50-50 på alt av faste utgifter hvor alt trekkes fra en felles konto. Min samboer har insistert på at hun skal betale like mye som meg, selv om hun har en lavere inntekt enn meg. Når det er sagt, faller det meg naturlig å bidra med mer enn hun da jeg sitter igjen med mer "lommepenger" enn hva hun gjør.
Siden det var du som flyttet, og sikkert vekk fra familie, så kan du nok fint justere ned avtalen til 40/60 din vei. Uansett, hvis forholdet er bra så betyr ikke pengene noe i det lange løp.
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
For meg høres det helt krise ut å gjøre noe som helst annet enn 50/50. Hvorfor skal den ene parten lide fordi den andre ikke gidder å jobbe nok etc?
Vis hele sitatet...
Det handler vel ikke å ikke gidde å jobbe når den ene er student. Man kan selvsagt si at man ikke vil bruke penger på kjæresten, men da må man vel også forstå at man ikke kan forvente å være samboer med en bostander tilpasset sin egen inntekt.

Når man har barn er det gjerne slik at ikke begge kan prioritere karriere like høyt hvis kabalen skal gå opp i hverdagen. Når den ene ikke "gidder" å jobbe like mye så handler det om at den ene ofrer noe inntektsgivende arbeid for at familielivet skal funke, og tilrettelegger for at den andre kan prioritere å utvikle en god karrière.

Jeg for min del hadde ikke giddet å være i et ekteskap med barn hvis vi skulle regne på mine og dine penger og ting. Vi er et team, en familie.
Mine foreldre har stort sett basert seg på en fordeling som gir dem like mye "lommepenger" hver, selv om det er inntektsforskjell. De fleste vennepar jeg kjenner hvor begge er studenter har en 40/60-ordning fordi menn spiser mye mer enn jenter (mens jenter gjerne "trenger" mye mer ting som sminke, hårpleie osv, men det går jo ikke fra felleskassa slik som maten gjør). Kjenner også par hvor én er student og den andre i full jobb, da betaler den som er student veldig mye mindre (eller nesten ingenting) av husleie og mat enn den som er i full jobb. Og hvis begge jobber, men tjener forskjellig, kanskje den som tjener 20% mer enn den andre, betaler 20% mer av utgiftene.
Jeg synes din situasjon høres veldig ufordelaktig ut for deg. Skal man ikke liksom være "livspartnere", burde ikke det handle om å støtte hverandre og samarbeide og dele på alt?
Det er åpentbart en meget stor forskjell på et famileliv og samboerskap. Om du ikke kan yte 50% av utgiftene, så lever dere over evne spør du meg. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal jobbe for at den andre skal ha det bedre. Andre menn må gjerne gjøre dette, men i dagens likestillingshysteri så får man virkelig bidra like mye, så fremt det er mulig. Som sagt, la gjerne mannen stå til med mer om han ønsker det, men det blir hverken rettferdig eller rett i 2016.
Trigonoceps occipita
vidarlo's Avatar
Donor
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Det er åpentbart en meget stor forskjell på et famileliv og samboerskap. Om du ikke kan yte 50% av utgiftene, så lever dere over evne spør du meg.
Vis hele sitatet...
Så om ein person har faste boligutgifter på 15000 i månaden og inntekt deretter, så lever ein eventuell kjæreste som flytter inn over evne om ho er student?

Beklager, men det rimer faktisk ikkje. Dei faste utgiftene dobler seg ikkje om ein er to som flyttar saman. Utgifter til bolig er nær identisk til før. Litt meir mat, men ikkje dobbelt så mykje. Litt meir straum, men ikkje dobbelt så mykje, også bortetter.

Og er ikkje sambuarskap ei form for familieliv?

At du vel å dra likestilling inn i det er fullstendig på trynet. Likestilling handler i stor grad om like mogelegheiter, ikkje kva enkelte personer vel å gjere i forhold til kvarandre.

Og kva som er rett eller rettferdig må ein finne ut sjølv. Det finst ikkje eit universelt svar på kva som er rett og rettferdig i slike spørsmål. Det viktige er å finne ei løysing som begge parter kan leve greit med.
Sitat av vidarlo Vis innlegg
Så om ein person har faste boligutgifter på 15000 i månaden og inntekt deretter, så lever ein eventuell kjæreste som flytter inn over evne om ho er student?

Beklager, men det rimer faktisk ikkje. Dei faste utgiftene dobler seg ikkje om ein er to som flyttar saman. Utgifter til bolig er nær identisk til før. Litt meir mat, men ikkje dobbelt så mykje. Litt meir straum, men ikkje dobbelt så mykje, også bortetter.

Og er ikkje sambuarskap ei form for familieliv?

At du vel å dra likestilling inn i det er fullstendig på trynet. Likestilling handler i stor grad om like mogelegheiter, ikkje kva enkelte personer vel å gjere i forhold til kvarandre.

Og kva som er rett eller rettferdig må ein finne ut sjølv. Det finst ikkje eit universelt svar på kva som er rett og rettferdig i slike spørsmål. Det viktige er å finne ei løysing som begge parter kan leve greit med.
Vis hele sitatet...
Det rimer da virkelig ikke å bo sammen, for så forvente at den ene parten skal betale mer enn den andre? Syntes du virkelig det? Du må gjerne bruke like muligheter argumentasjonen, men jeg prøvde å snike meg forbi den ved å si: Bor du for dyrt til å kunne dele 50-50, så bor du for dyrt. Samboere er veldig langt i fra familieliv, da man sjeldent deler utgifter eller har noen særlige forpliktelser ovenfor hverandre.

Likestillingen kan jeg være enig i at jeg dro noe for langt, men jeg sitter igjen med følelsen av at det er oftere mannen enn damen som påtar seg størsteparten av utgiftene, jeg er alt for lat men jeg tipper SSB vil understøtte følelsen min.
Sist endret av SkyMarshal; 21. desember 2016 kl. 19:00.
Trigonoceps occipita
vidarlo's Avatar
Donor
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Det rimer da virkelig ikke å bo sammen, for så forvente at den ene parten skal betale mer enn den andre? Syntes du virkelig det?
Vis hele sitatet...
Kvifor skal dei ikkje bo sammen? Det vil antakeleg styrke økonomien til begge, ettersom det er svært mykje billegare å bu saman per snute, spesielt om ein tar med boligutgifter. I tillegg er jo det sånn at kjærester ofte liker å bruke tid saman, og det er idiotisk å forsøke å måle i kroner og øre - så lenge begge parter ikkje føler seg utnytta.
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Du må gjerne bruke like muligheter argumentasjonen, men jeg prøvde å snike meg forbi den ved å si: Bor du for dyrt til å kunne dele 50-50, så bor du for dyrt.
Vis hele sitatet...
Nei, det er jo åpenbart pisspreik. Skal eg redusere min levestandard fordi sambuaren min er student? Det heng med respekt å melde ikkje på greip. Det er forøvrig bolig eg hadde hatt uansett om eg hadde hatt sambuar eller ikkje, og vi har utmerka god nok økonomi til det.

Igjen så er det merkeleg at du skal definere kva folk har økonomi til og ikkje.
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Samboere er veldig langt i fra familieliv, da man sjeldent deler utgifter eller har noen særlige forpliktelser ovenfor hverandre.
Vis hele sitatet...
Kjære vene. Du argumenterer for 50-50-deling, og så presterer du å sei at ein sjeldent deler utgifter? Les du det du skriv? Og forpliktelsane er jo i stor grad opp til det enkelte paret å definere, det finst ingen fasit.
Om du trives med å betale mer, så for all del. Jeg mener fortsatt det blir veldig rart og kunne aldri tenkt meg en slik ordning. Du må gjerne bruke flere tusen mer enn samboeren din om du vil, for all del.
Da må man jo enten leve som student selv, av solidaritet, eller så kan man ikke være samboer. Eventuelt leie ut et rom i leiligheten og se på at kjæresten spiser nudler mens man selv mesker seg med biff. Det blir jo et veldig rart kjæresteforhold, vil jeg si. Hvilket alternativ hadde du valgt i kjæresten til trådstarter sett sted, SkyMarshal?
Sist endret av entropi; 21. desember 2016 kl. 19:37.
Har du jobb ved siden-av studiene? Hvor mye er leien på i måneden? Med stipend og en deltidsjobb ligger du fort på en 10-17'000,- inntekt i mnd.
Hvorfor er samboerskap så fjernt fra "familieliv"? Det er mange som ikke gifter seg, men likevel har "forpliktet" seg til hverandre; jeg vil f eks si at å kjøpe/leie bolig sammen og leve sammen er ganske forpliktet. Jeg vet ikke hva slags par det er du kjenner, SkyMarshal, når du sier at de fleste samboere ikke deler utgifter eller har forpliktelser til hverandre. Jeg har ikke vært samboer selv, men skulle det skje, så vil jeg nå helst at vi skal være et team som står sammen, og ikke minst LIKER å stå sammen og ta vare på hverandre.

TS skal jo ikke være trophy wife, hun studerer, du kaller det et egoistisk valg, noen ser det som en investering i framtiden. En venninne av meg har bodd gratis og mer eller mindre blitt forsørget av samboeren sin (som er fem år eldre og allerede var i full jobb ned høy inntekt da de ble sammen). Hva skulle han ellers gjort med resten av alle pengene? Kjøpt inn god mat til én, og tilberede hver sin middag? Reise alene på ferie? Kjøpe hva han vil av kule klær og elektronikk og fet bil, mens hun måtte blitt igjen hjemme og tatt på seg hver eneste vakt hun kunne fått på deltidsjobben, for klare å dekke halvparten av huslånet på 4 mill som han kunne ta opp da han fant et hus han hadde lyst til å kjøpe. Eller skulle de latt være å kjøpe drømmehuset, og flyttet inn i en hybel sammen, det billigste de fant så hun hadde hatt råd til å bidra med halve husleia?

Nei, jeg kan love at han er langt mer fornøyd med å bo i et fint hus sammen med sin kjæreste som han elsker, dele dagene sine med henne, dra på ferier sammen og leve som et team. Og fordi at han dro mesteparten av lasset i et par år (selv ganske mange vakter på deltidsjobben hennes var bare en dråpe i havet sammenlignet med hans inntekt som nærmer seg sjusifret), på grunn av det er nå også hun venninnen min høyt utdannet og i jobb og kan nå bidra mer.

Han opprettholdt sin levestandard og lot henne ta del, fordi han er glad i henne og liker å ha henne boende i huset sitt. Han ble mye mer lykkelig av det, enn å bo alene og ha alle pengene sine for seg selv, men ingen å dele gleden med. Og jeg kan love at han IKKE hadde blitt mer lykkelig over å flytte til en leilighet som var billig nok til at hun hadde hatt råd til å betale 50% av alt, som ville gitt ham ENDA mer penger bare for seg selv, men hva er vitsen med det? Er ikke kjærlighetsforholdet viktigere enn å ha enorme summer på konto helt for seg selv?

Kan også fortelle at jeg hadde et vennepar hvor han hadde råd til å bo godt, men hun ville ikke "snylte" og ville bo billig nok til at hun hadde råd på studielånet. Hun ville heller ikke ta imot å bli med på ferietur som hun ikke hadde råd til. Det ble bare dumt for han som da gikk glipp av mange ting, enda han hadde råd til å betale for begge og ØNSKET det, belønningen ville være å ha det hyggelig med kjæresten. Men hun ville ikke snylte da. Det ble til en situasjon hvor ingen av dem var lykkelig og fornøyd, og endte med brudd.
Crimea River
Alec's Avatar
Tidligere før jeg og samboeren min giftet oss og henne da var student så fordelte vi det slik at jeg betalte dobbelt så mye som henne. Jeg hadde også en 3x inntekt fordi jeg ikke gikk på universitetet men rett i jobb etter yrkesfag.
Henne hadde deltidsjobb ved siden av studiene og betalte 6.500 mens jeg betalte 13.000.
Det dekket husleie (etterhvert boliglån), strøm, TV, internett, mat (handlet kun mat 1 gang i uken) og andre husholdningsvarer.
19.500 var stort sett nok til å dekke det og utenom det så betalte jeg for det vi trengte.


Henne "valgte" på en måte studietiden sin selv mens jeg valgte å gå ut i jobb for å tjene penger, så henne var forberedt på 5 nye år med lite penger. Henne hadde ca 1.500 til overs og jeg hadde ca 13.000 til overs. Jeg hadde også ekstra utgifter for billån og et gammelt forbrukslån, så i praksis hadde jeg vel kanskje 5.000 som kunne brukes som jeg ville hver måned.
På den andre siden så valgte jeg henne vel vitende om at henne skulle studere, så jeg var jo klar over at jeg måtte en del mer av kostnadene til henne var ferdig å studere.


Hvor mye penger hver av oss skulle betale skrev vi opp i en samboeravtale.
Sist endret av Alec; 21. desember 2016 kl. 21:57.
ArbeidsledigProletar
Sitat av SkyMarshal Vis innlegg
Om du trives med å betale mer, så for all del. Jeg mener fortsatt det blir veldig rart og kunne aldri tenkt meg en slik ordning. Du må gjerne bruke flere tusen mer enn samboeren din om du vil, for all del.
Vis hele sitatet...
Du skjønner, det virkelige liv er veldig lite ideelt. Ting er ganske mye vanskeligere enn å bare dele alt likt.
Skjønner virkelig ikke hva slags virkelighet man deler alt hundre prosent likt. Må bli jævlig slitsomt å samkjøre alle kjøp og deretter holde styr på hvilke utlegg man har her og der.

Og HVORFOR er det krise om mannen (eller dama) betaler mer enn den andre?
Er du så knytta til din kapital at du ikke tåler tanken på å ha større (evt. mindre) utlegg enn den andre?

Penger og matrielle goder er for min del ett fett så lenge jeg har tak over hodet og mat til å klare meg. Så får alt utover det være bonus.
Jeg kjøpte meg leilighet en stund etter at fagbrevet var i boks. Jeg flyttet inn sammen med min "utkårede", men leiligheten var 100% min, og jeg betalte også alt av utgifter i forbindelse med denne. Samboeren min var student, med en liten deltidsjobb på denne tiden, og tjente en brøkdel av det jeg gjorde. Utover at hun kjøpte endel av mat og slikt krevde jeg henne aldri for noe.

Ettersom jeg ikke hadde noe problemer med å betale alt av boutgifter, så jeg ingen behov for å "kreve" at hun skulle sette seg i gjeld (studielån) for at jeg skulle ha mer lommepenger, noe vi har hatt igjen for senere. Når hun etterhvert ble ferdig med utdanningen betalte vi hver en brøk inn på en felleskonto ut fra hva vi tjente (som flere andre har skissert).

Mange vil nok kalle dette å være dumsnill, men når vi så skulle kjøpe hus noen år senere var det veldig greit at ingen av hos hadde noen form for gjeld (utover gjelden på leiligheten som da skulle selges), og siden vi også ble gift er jo økonomien tilnærmet felles uansett, så da er man jo like langt.