Noen som har funnet meningen? Jeg vet ikke om jeg orker slite mere med dette, lyst til og bare avslutte dette kapittelet. Men så kommer også en tanke, hva om og begynne med sterkere saker? Får man igjen gnisten da? Og vist ikke så må det være en god måte.

Har stått ved det der veiskillet en gang jeg også, og jeg valgte stoff. Det fungerte greit i en del år det, men nå står jeg ved ett nytt veiskille, men nå er det livet som nykter eller døden, for nå ser det ut til at rusen svært ofte bare gjør ting verre.

Akkurat nå det føles slik, litt alkohol gjør susen det. Men tenker slik støtt og stadig, vet liksom ikke helt. Får vel opp kjærligheten på et vis.

Hva bruker du? Er det sånn at du er glad i hasj eller? For det eneste tipset jeg kan komme med er å bare holde seg til hasjen, det er ikke noe fett å være i hasj tåke, men med små justeringer så slipper man det.

Det jeg gjorde var å klamre meg fast i hasjen når jeg var på det kjipeste, for det ga meg mest. Men jeg har også vært på det punktet hvor jeg skulle "ønske" jeg hadde heroin, uansett om jeg aldri har rørt det. Da hadde jeg heller ikke tilgang til hasj faktisk, så hvis du røyker, run your course with it, og prøv å hold deg unna sterkere saker.

Hvis du føler for å ta noe annet, les deg opp først og vær sikker på valget ditt. Du skal uansett dø en dag, la det skje naturlig.

Det kan virke bra en stund, men så kommer problemet når du igjen møter veggen- denne gang med en alvorlig rusproblem på slep.

Du hører sjelden om folka som har blitt redda på grunn av rusmidler, og en av grunnene til dette er jo at det ofte går skikkelig til helvete når man begynner å inkorporere rusmidler i problemene sine. Det kan virke som bensin på bålet for veldig mange.

Som jeg har skrevet i en annen tråd med lignende tematikk, det finnes faktisk mange som lever den dag i dag på grunn av at de valgte å begynne med heroin i stedet for å finne tauet. Det betyr ikke at livet deres nødvendigvis ble en solskinnshistorie av den grunn, men så lenge man lever så har man enda muligheten til å få det bedre. Hvis rusmidler da kan få deg igjennom en tung periode som du ellers ikke ville taklet så mener jeg at det bare er å kjøre på, men da burde man ha slitt ut alle andre muligheter først.
Jeg har hatt perioder i livet mitt der jeg er veldig glad for at jeg har hatt rusmidlene å klamre meg til, men jeg er ganske sikker på at livet mitt ville vært mye bedre om jeg ikke hadde klamret meg til rusmidlene så sterkt som jeg har gjort.

Jeg er veldig pro-rus og det kommer jeg alltid til å være, men jeg føler ikke at jeg kan anbefale noen å trø opp denne stien for å finne veien sin.

Har en lang karriere med diverse rusmidler, har flørtet med det meste men ikke helt.
Har å dog tatt noen skikkelige dårlige valg av midler som jeg fortsatt har gjort og dette har ødelagt meg helt, derfor jeg sitter slik jeg gjør nå tror jeg.
Sitter og tenker på familien som tenker på meg etterpå eller noe slikt, merkelig greie, ikke noe greit.

Penga man ender opp med å bruke over tid kommer til å være nok til å gjøre noe i livet, faktisk nok til å gjøre en del. Kjenner til en håndfull eks-misbrukere som holder på med amatør racing f.eks, hvor de ruser seg på adrenalin i racingbiler til en halv million istedet.

Får vel gnisten i en liten periode, til du faller ned igjen og gjerne enda hardere denne gangen. Jeg begynte å ruse meg fordi jeg er alvorlig psykisk syk og trengte en utvei fra alt det vonde. Nå sitter jeg her, et par år senere med en haug av nye traumer, flere plagsomme symptomer og i tillegg masse avhengigheter jeg må kjempe imot på en daglig basis. Er det én ting jeg angrer på her i livet, så er det at jeg begynte å ruse meg.

Skaff deg psykolog, eller bytt om du ikke føler det fungerer med den du har nå. Prøv innleggelse, andre typer behandling. Å begynne å ruse seg på tyngre saker er et plaster på såret som egentlig bare irriterer såret og gjør det verre med tid.

Hvilke rusmidler er det du har gjort de største tabbene med? Spør spesifikt siden du nevner at noen konkrete valg har ødelagt deg

Vært der du er og valgte dop. Kom til ett nytt veiskille 10 år senere og valgte livet. Angrer som en hund og ser tilbake på hvor mye jeg har ødelagt for meg selv ved valget av ett liv med rus. Vet konkrete ting som hadde vært annerledes idag og valg og ting som er gjort i rus jeg bare må stå for og leve med.
Men beste valget i mitt liv var og velge livet og legge dopet på hylla. Bare positive og store ting har skjedd i livet og kommet på løpende bånd de siste årene etter jeg ga meg ett spark i balla for og våkne opp og ta meg sammen, ta tak i livet og forstå at alt man vil oppnå må jobbes knallhardt for

Dop og rus demper negative følelser men over tid også de positive. Kan kun snakke for meg selv men synes det er jævlig vanskelig å finne glede i noe som helst om rus er en del av hverdagen. Enten det er et par pils eller bare en joint på kvelden.

Så du ruser deg ikke på noe? Ikke alkohol på byen en gang?

Jo, men ikke for å dempe noe eller for at ting er jævlig. Det kan gå ganske lenge imellom. Snart 2mnd siden jeg rusa meg sist.
Jeg tenkte mest på daglig rus og derfor jeg skrev at Kan kun snakke for meg selv men synes det er jævlig vanskelig å finne glede i noe som helst om rus er en del av hverdagen.

Men tenk hvor mye enklere denne stien hadde vært, om en ikke hadde abstinenser å kjempe mot i tillegg.
Altså jeg vet at det er alt annet enn lett, å stå i kø til psykiater, psykolog eller psykiatrisk sykepleier, og disse køene er alt for lange! Fy Norge! Men om du får samtaleterapi her, får du noe som fikser problemet ditt. Det er gjerne smertefullt å fikse dette problemet, ja. Men denne smerten må en igjennom på den ene eller andre metoden, og er garantert lettere å stå i uten abstinenser i tillegg.

Støtter tankegangen. En pils til feks kamp vil jeg tro er kos for de fleste. Forskjell på det å drikke daglig

For meg var det å begynne med sterkere stoffer egentlig bare en måte å holde livet flytende i dritt på. Stoffene ble eneste "meninga" og jeg følte at jeg bare holdt ut livet og trodde aldri jeg skulle komme meg ut av depresjonen og finne livsgnist og mening.... Helt til jeg slutta med all rus. Javel så virka det også meningsløst siden jeg trodde rusen var eneste trøst som holdt meg i livet, men det hadde jeg gjort år etter år etter år og fortsatt ikke fått noe bedre liv. Da måtte man prøve noe helt nytt når det å ruse bort livet ikke funka. Da ble det å gi et rusfritt liv en genuin sjanse, om ikke bra så ville det hvertfall bli anderledes. Men så ble det bra! Sakte men sikkert jo lenger jeg holdt meg rusfri jo mer følte jeg meg liksom i live igjen, ikke bare flat og lei. Og sakte men sikkert begynte jeg å føle glede i korte glimt av gangen, nok til å fortsette veien rusfri. Etter to år var jeg som et nytt menneske, SÅNN var det å leve ja! Ikke bare den null-eksistensen og holde-ut greia jeg var på i flere tiår når jeg rusa meg. Jeg gikk fra å daglig ville dø i mange år til å være veldig glad for at jeg gjorde en total livsstilsendring og få oppleve livet rusfri. Det værste var at jeg trodde ikke engang på det selv at jeg kom til å få det bedre rusfri, jeg trodde det uansett sugde å være menneske for meg men jeg var så desperat lei av å ha det som jeg hadde år etter år at jeg bare måtte prøve noe nytt for nye resultater. Er det en ting jeg er bitter på så er det at jeg fortsatte å ruse meg når jeg hadde det som værst, trodde det var løsningen. Føler meg på en måte snytt for alle åra jeg ikke har fått leve fordi jeg loka det bort på rus og hate livet

Funnet mening i kjærlighet. Klisjé, men sant.
Man slapper veldig av i kroppen og stresser og bekymrer seg mye mindre.

Klisje ja. Ingenting som varer. Til seg selv støtter jeg.

Tror nok gnisten slukker.Hva med å gå i seg selv litt?

Ble motivert av å lese det du skriver her. Kan du kontakte meg i en privat melding?

Det er ikke rusmidler, er dårlig drit en finner i butikken og på bensinstasjon. Kjenner det begynner og komme snikende.

Når livet er så kjipt at man lever i helvette med angst og rus, da er det lettere å gjøre en forandring.
Trene og spise riktig. Yoga og meditasjon.

Alt for å i hvertfall prøve å gjøre noe som kan funke.

Det tar tid å omstille hjernen. Forvent å ha det dritkjipt når du starter, cluet er ikke gi opp. Forsett uansett hva hjernen sier.