Jeg har i flere år slitt med anfall av det som kalles for
déjà vu. Da jeg var 14 år lurte jeg fælt på hva dette kunne være, og oppsøkte helsesøster deretter. Veien inn til psykolog hos BUP var kort.
Uten noen annen forhistorie enn den nevnt over, vil jeg med egne erfaringer påstå at svært mange er inkompetente ved det de jobber med innen helsevesenet. Jeg vil nå bagatellisere tre virkelige tidligere scenario:
1) Fra helsesøster til psykolog er veien kort. Fra prat med psykolog til tilbud om preparater, er veien enda kortere. Etter å ha pratet med psykolog 3-4 ganger om mine anfall av deja vu, koplet hun inn en lege som deretter i samarbeid med psykolog ønsket å gi meg medisiner for min sosiale angst og depresjon. Dette hadde de klart å konkludere med etter jeg fortalte min opplevelse av deja vu og hvordan den påvirket meg.
2) Etter å ha verbalt voldtatt min tidligere samboer og nesten tatt han av dage i en slosskamp av et kraftigere kaliber, ble jeg transportert til nærmeste sykehus for en kontroll. Etter noen korte spørsmål, en blodprøve og en rullings ble det duket for gratis transport til sengepost på nærmeste sykehus med psykiatrisk avdeling. På første sykehus ble jeg sett på som akutt suicidal, og dermed sendt videre.
Etter å ha dumpet ifra meg det lille av lommerusk jeg hadde med meg og anskaffet meg lånte sykehus-klær var det duket for en dusj. Her startet utredninga av det som, i følge oppfølgingsordninger og (u)autoriserte personer, viste seg å være stikk motsatt av utredningen tilsier.
Ikke før jeg fikk henta et beskjedent lite håndkle jeg måtte spørre pent om å få, fikk jeg full opplæring i hvordan jeg skulle vaske meg når jeg dusjet - av en som senere viste seg å være hovedmennene bak utredningen.
I følge utredningen som ble gjort, hadde jeg null kunnskaper om hvordan jeg skal ivareta personlig hygiene og helse. I tillegg kunne jeg ikke lage mat, vaske klær, stå opp selv etc. Eller, kunne jeg alt dette lenge før jeg ble innlagt kanskje?
I senere tid viste det seg at jeg både kunne lage mat, ivareta personlig hygiene, vaske egne klær, stå opp til jobb osv.
Jeg følte meg under hele mitt opphold på 14 beskjedne dager som søppel. Jeg ble fortalt alt hvordan jeg skal gjøre det, selv om jeg har kunnet og utført oppgaven over flere år.
Under dette oppholdet lurte jeg også litt på hva enkelte av de på avdelingen i bunn og grunn gjorde der? Jeg vil si det var et minimum på fire av syv innlagte som ikke skulle vært der. Det var tre andre som ikke helt skjønte hvorfor de var der, og ikke fikk den nødvendige oppfølgingen de trengte. Kan også opplyse om at jeg vet det var en åttende innlagt, men han så ikke jeg på de 14 dagene.
3) Jeg skar tåa mi i sommer, hvor jeg måtte finne frem i en ukjent by ved hjelp av politiet over telefon - midt på natta. Vell møtt av sykepleier på legevakt som så søtt steller mitt lille sår, surrer litt bandasje og kaster meg ut døra. Tilbake dagen etter, blir jeg møtt av en stor lege og et stort gisp, etterfulgt av: Hva faen?! Dette skulle jo vært sydd med en gang!
Hvorfor får inkompetente personer lov til å ta beslutninger utenfor deres fagfelt? Hvorfor kan to leger komme til to forskjellige konklusjoner på ett problem?