Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  39 6562
<?=getUserTitle()?>
Måtte dra ut å hente en venn av meg som truet å hoppe ned på motorveien, for litt siden.
Han har hatt litt trøblet fortid med alkoholisert mor og ser nesten aldri faren sin.

Hva burde jeg gjøre? Burde jeg anbefale han å gå til psykolog eller noe?
Trur det bare var ett rop om hjelp, men kan man være sikker på at han ikke gjør noe dumt igjen?

Trudde jeg aldri måtte gå igjennom noe som dette, men nå gjør jeg det og får ikke sove og er redd for både meg selv og han
Få ham tvangsinnlagt på psykiatrisk så fort så mulig! Jeg vet hva jeg snakker om siden jeg har mistet to nære familiemedlem allerede. Evt. pass på ham til legevakten eller politi kommer å hente ham.
Psykolog er nok veien. Du gjør en kjempebra gjerning.
Sitat av Taurean Vis innlegg
Psykolog er nok veien. Du gjør en kjempebra gjerning.
Vis hele sitatet...
psykolog? han er i fare for seg selv akkurat nå. Psykolog kan forekomme i etterkant.
<?=getUserTitle()?>
Trådstarter
Har tatt han med hjem og nå sover han på sofaen, håper dette bare var ett rop om hjelp og oppmerksomhet.
På mandagen så tenker jeg å gå til rektoren på skolen og få de til og hjelpe meg/ han da de har litt mer mulighet til å gjøre ting en det jeg har
Jeg ble så glad nå ,vikingor.Du er en veldig god kompis for vennen din.Håper det går bra videre med ham.
Send han til psykolog, eller kontakt helsepersonell. Jeg har også mistet familie pga selvmord, så "jeg" tar i alle fall sånt relativt seriøst.

Han kan kanskje hate deg om du gjør sistnevnte, men han kommer sikkert til å takke deg senere. Og hvis du nå tenker at det er umoralsk og fælt av deg, hva vil du kalle det han gjør, å true med ditten eller datten for å legge det på din samvittighet?
<?=getUserTitle()?>
Trådstarter
Som sagt, så skal jeg snakke med rektor på mandag ang. hva som skjedde i natt.
Er desverre ikke likens helsevesen i Spania som det er i Norge, så er usikker på hva jeg skal gjøre, derfor skal jeg gå via rektor på skolen istede

Annser meg selv som en stor kar og er ikke redd for så mye, men har aldri vært så redd før i mitt liv som i natt.
Både pga. han kunne plutselig klikke og hatt våpen og ville ha noen med seg, og fordi han sto på kanten til å hoppe på motorveien
Har selv opplevd at min far tok livet av seg. Det var ingen som mistenkte at dette skulle skje, før han malte taket med hjernen sin...
Har også hatt kompiser som drev å truet med å ta sitt liv, støtt og stadig; halvdårlige pilleoverdoser, og selvskading med kniv... Dette var bare trang til oppmerksomhet.

Det du opplevde var et rop om hjelp. Hadde kompisen din virkelig hatt et ønske om å dø så hadde han hoppet, og ikke ringt deg...
Ring legen, og få en henvisning til psykiatrisk. Han trenger bare noen å snakke med...
Skal ikke si så veldig mye om hva DU SKAL gjøre, for det er jeg rett og slett ikke skikket til. Men jeg har vært utsatt for en leller flere ignende opplevelser. Løsningen på ett tidspunkt ble at jeg var i lag med kompisen i løpet av natta, og på morgentimene når legesenteret åpnet fikk jeg ordnet med en akutt legetime hvor jeg ble med vedkommede. Det ble i løpet av legetimen bestemt at personen skulle sendes på DPS i løpet av et par dager. Min oppgave i mellomtiden var å "passe på" eller holde personen ved selskap.

En stygg realisering med livet er at du sannsynligvis opp igjennom tidene kommer til å kjenne folk som har tatt sitt eget liv. Det skjer at man ikke får en forvarsel på det, og da sitter man gjerne og tenker selv. Hva kunne vært gjort? Var det ting du selv kunne sett? Du har nå vært "heldig" og muligens fått et forvarsel. Mine erfaringer er at folk henger seg, folk skyter seg og folk hopper. Ingen forklaring, kun et stort tomrom.

Mitt ikke-klinisk-testede-eller-godkjente svar kan lyde: Vær tilstede for kompisen din, og fortell ham at DU er bekymret. Snakk. Hjelp. Ikke døm. Du nevner trøblete fortid og alkoholisert mor, men jeg tror det er du som har trukket konklusjoner fra handlingen mot fortid. Jeg personlig tror IKKE det er dette som forårsaker kveldens hendelser.

Men hva vet vel jeg. Dette er ting jeg sier på bakgrunn av mine egne opplevelser. Det er mennesker vi snakker om her, og vi alle er irrasjonelle og det finnes nok ikke noen oppskrift på suksess.
Sist endret av m0b; 15. desember 2013 kl. 05:57.
Du er helt klart årets venn, og du får mad props fra meg for å ha stilt opp for en kompis. Det er ganske sikkert at vennen din har en vilje til å leve, ellers hadde han ikke kontaktet deg. Og det er BRA, det er et utgangspunkt man kan jobbe med. Å snakke med han vil sikkert hjelpe mye, så når han våkner og er edru(?) får du forsiktig komme inn på hva som gjør han deprimert og prøve å forstå problemene hans. Gi han så god hjelp du kan, og planen om å koble han sammen med hjelp fra myndighetene er en god idé. Kanskje han ikke liker det, men fortell at du likte mindre å måtte hente han på kanten av en bro.

Alt ordner seg, både for deg og kompisen din. Hvem kan si hvordan stemningen er om 5 år? Den er helt sikkert bedre enn nå
Ikke for å være slem her, men hvorfor er alle så oppsatt på at alle skal leve lengst mulig? Hvorfor kan ikke de som ikke opplever livet like givende få lov til å ta farvel? Tvangsinnleggelse er en ganske traumatisk opplevelse. Spesielt i Norge hvor psykisk syke har langt færre muligheter til å motsette seg behandling de er uenig med, enn i for eksempel UK. Det blir heller ikke akkurat bedre av at Norge som eneste land i Europa fortsatt sverger til elektrosjokk for tungt deprimerte. Det vil si, de setter strøm på kroppen din til du "blacker ut". Ikke bare er det VELDIG ubehagelig og skader hukommelsen, men det er også veldig umyndiggjørende. En FN-rapport kalte det tortur... Men ECT er gjerne heller ikke det verste. Psykofarmaka cocktailen du får med sprøyter og skylt ned halsen, er grusom. Og hjelper egentlig ikke utover placebo-effekten (jmf metstudiene presentert i http://www.amazon.com/The-Emperors-N.../dp/0465022006).
Nikita, depresjon KAN være en midlertidig lidelse, og da virker det så unødvendig å avslutte livet i 20 eller 30-årene uten å tenke på at ting kan bli fantastisk på sikt.

Sett med statens øyne er vi alle individer de har investert en god del penger i, som de håper å få avkastning på via et langt og produktivt liv. Da er det ikke så rart at de har et tilbud til de som sliter.

Elektrosjokk er vel frivillig? Jeg ble tilbudt det og sa nei, men kan ombestemme meg når som helst og få det.
Sitat av nikita Vis innlegg
Ikke for å være slem her, men hvorfor er alle så oppsatt på at alle skal leve lengst mulig? Hvorfor kan ikke de som ikke opplever livet like givende få lov til å ta farvel?
Vis hele sitatet...
Fordi det er snakk om noen under 20 her (siden det er snakk om rektor og skole her); da har man verken perspektiv nok til å vite at livet blir bedre ei heller noe nevneverdig følelsesmessig stabilitet.

Folk over 25 blir derimot en mye sterkere gråsone. Da finnes det definitivt tilfeller med sykdom og annet hvor å gi opp kan være minst bedritne alternativet.
Nikita: Oppstår psykiske problemer på grunn av at biologien i kroppen\hjernen er feil, eller på grunn av opplevelser i livet?
Sitat av Taurean Vis innlegg
Nikita: Oppstår psykiske problemer på grunn av at biologien i kroppen\hjernen er feil, eller på grunn av opplevelser i livet?
Vis hele sitatet...
Det må vel være en kombinasjon? Opplevelser i livet kan absolutt fucke opp kjemien i hjernen, og omvendt også.
Sitat av Taurean Vis innlegg
Nikita: Oppstår psykiske problemer på grunn av at biologien i kroppen\hjernen er feil, eller på grunn av opplevelser i livet?
Vis hele sitatet...
Uhm? Åpenbart begge. I hvilken grad det er arvelig er veldig avhengig av nøyaktig hva du sikter til. Schizofreni er for eksempel veldig arvelig, imens klinisk depresjon i liten grad er det. I tillegg er det sånn at de som har anlegg for psykiske sykdommer lettere vil få dem ved trigget av opplevelser. Det er velkjent at folk med sterkt anlegg for schizofreni lett kan få det trigget ved hasjrøyking for eksempel, på tross av at det er rimelig ufarlig for vanlige folk.

Uansett, om noen etter en skikkelig, nøytral vurdering har særdeles labre utsikter til at livet skal forbedre seg og bli verdt å leve, som dessverre er et reelt alternativ for noen, er det rimelig egoistisk å forlange at folk skal fortsette å leve fordi man blir lei seg om de tar selvmord.
Sist endret av DumDiDum; 15. desember 2013 kl. 08:10.
DumDiDum: Jeg er enig med deg, synger du på siste verset med AIDS, kreft, eller slikt, så er det like greit å legge inn årene istedenfor å ligge i en sykehusseng med ekstreme smerter.

Men ingen kan spå fremtiden for ulykkelige mennesker som egentlig har en del ressurser og er interessante, men de bare klarer ikke se det selv og har blitt helt oppslukt i sin egen depresjon.
Sitat av nikita Vis innlegg
Ikke for å være slem her, men hvorfor er alle så oppsatt på at alle skal leve lengst mulig?
Vis hele sitatet...
Å dø er en menneskerett. Folk snakker ofte om at selvmord er en egoistisk greie, fordi det kan såre venner og familie.
Er det ikke like egoistisk å forvente at noen skal leve et liv i smerte, som de hater, kun for at bekjente ikke skal føle sorg og tap?
Jeg registrerer at flere her hyller TS for å være en god venn. Det synes jeg også, men samtidig tenker jeg: Hvem i alle dager ville ikke gjort det samme for en venn? En venn som sliter, ringer deg og forteller deg at han er klar til å ta livet sitt. Ville du lagt på og fortsette og spille GTA eller se på pornoklippa dine?

Det er jo tydelig at det ikke dreier seg om en hvilken som helst venn, når han velger å ringe nettopp deg. Og man skal aldri ta slike trusler om å ende livet sitt for hva en personlig tror (et rop om hjelp bare).

For snart 4 år siden mistet jeg ei venninne etter folk oversåg eller ga faen i hennes rop. Hun hoppet.

Mitt råd er å ringe politiet i slike situasjoner.
1. Personen får hjelp.
2. Personen finner ut at dette var en svært dum måte å fikse seg oppmerksomhet på.
3. Ropet om hjelp blir registrert.
Selvmord er en permanent løsning på ett ofte midlertidig problem.

Det er ikke mulig å angre seg. Og vedkommende er syk og ikke i stand til å hverken løse dette selv, eller vurdere om det er løsbart. Det er sykdommen som gjør at vedkommende kommer til det punktet at selvmord ses på som eneste utvei. Ofte har vedkommende vært igjennom veldig mye og forsøkt flere løsninger - uten å komme noen vei.

Personer som virkelig vil ta livet sitt gjør det bare. De skriver kanskje ett brev, melding eller noe til sine kjære, og oftest så viser de igjennom disse siste ord at de faktisk innerst inne bryr seg om sine kjære, men at de bare ikke har ressurser til å kjempe mer eller ser noen utvei. Deretter gjør de det bare - uten å varsle noen som kan forhindre de i å fullføre det siste de føler at de har kontrollen på. Av og til er dette helt uten varsel for de rundt vedkommende, andre ganger etter gjentatte mislykkede forsøk.

Når noen varsler sine nærmeste(eller andre) om at de har tenkt å ta livet sitt så er dette mer ett rop om hjelp enn at de faktisk ønsker å ta livet sitt. De sliter med veldig mye av det samme(og er dermed vanskelig å skille ut), men disse personene aner ett håp innerst inne om at det er mulig å få hjelp dersom andre bare se hvor mye eg faktisk sliter. I tillegg har man de som ønsker å kontrollere andre eller gi andre dårlig samvittighet(for eks etter ett brudd).

Det er vanskelig, om ikke umulig å skille mellom de som virkelig mener å ta livet sitt og de som bare vil ha oppmerksomhet, så alle slike tilfeller skal tas seriøst.

At vedkommende ringte deg er en tillitserklæring og en fantastisk mulighet for vedkommende å få hjelp. Det viktigste nå er at hjelpeapparatet blir satt i gang og at vedkommende faktisk får den hjelpen som trengs.
jeg tror det er et rop om hjelp som mange sier..men man må ta slikt veldigt seriøst..hadde ganske jævlig en stund men til slutt mannet jeg meg opp til og gå til legen..bare det å ta det skrittet føltes ut som en stor bør var vekke og bare få snakket med noen hjalp veldigt mye.da gjikk det opp for meg at det er håp her i verden :P sliter dog fortsatt men har troen på at ting kan bare bli bedre take care..still opp for vennen din! creds!
Sitat av nomore Vis innlegg
Personer som virkelig vil ta livet sitt gjør det bare. De skriver kanskje ett brev, melding eller noe til sine kjære, og oftest så viser de igjennom disse siste ord at de faktisk innerst inne bryr seg om sine kjære, men at de bare ikke har ressurser til å kjempe mer eller ser noen utvei. Deretter gjør de det bare - uten å varsle noen som kan forhindre de i å fullføre det siste de føler at de har kontrollen på. Av og til er dette helt uten varsel for de rundt vedkommende, andre ganger etter gjentatte mislykkede forsøk.
Vis hele sitatet...
Svarer meg selv på mitt eget innlegg

Dette med "uten forvarsel" ble av meg forenklet en god del. Det er faktisk slik at personer med dyp og/eller langvarig depresjon ofte blir bedre/gladere rett før de ender opp med å ta livet sitt, og det er ikke rent sjeldent at pårørende bemerker dette i ettertid. "Ja men han var jo så positiv blitt" eller "Hun virket så mye lykkeligere". Altså en oppførsel som er stikk i strid med handlingen de gjør.

Årsaken til dette er at de har selv funnet løsningen på alle problemene sine. De har funnet en vei ut, og de har bestemt seg. De vet at nå er det snart over med problemene, utfordringen og lidelsene, og dette gjør at de blir lykkelige, mer positive og fremstår for de nærmeste som å ha stor positiv fremgang.

For de nærmeste så blir derfor handlingen uten forvarsel, for det for dem fremstår som om at selvmord er det siste de ville ha gjort når alt går så mye bedre. Dette er derimot ett kraftig faresignal en må være ekstra på vakt, og gjerne sørge for ekstra tilsyn/hjelp.

Det er dog vanskelig å lese slikt og sitte med en fasit. Derfor skal man behandle alle, både de som seriøst ønsker å ta livet sitt og de som kun ønsker oppmerksomhet, helt på alvor. Begge må ha hjelp, men forskjellig hjelp og i forskjellig grad.
Sitat av nikita Vis innlegg
Ikke for å være slem her, men hvorfor er alle så oppsatt på at alle skal leve lengst mulig? Hvorfor kan ikke de som ikke opplever livet like givende få lov til å ta farvel? Tvangsinnleggelse er en ganske traumatisk opplevelse. Spesielt i Norge hvor psykisk syke har langt færre muligheter til å motsette seg behandling de er uenig med, enn i for eksempel UK.
Vis hele sitatet...
Jo, en tvangsinnleggelse KAN være en traumatisk opplevelse, men den behøver absolutt ikke være det. Dette kommer veldig mye an på personalet, og hvor syk pasienten er. Selvsagt så vil en person, som er på vidda psykotisk, muligens ha problemer med å forholde seg til andre mennesker. Særlig når denne personen kanskje ser personalet som zombier eller lignende. Men de personene jeg har snakket med, og som har vært tvangsinnlagte, har vært glade for akkurat dette skjedde i ettertid. Rett og slett fordi dem var totalt på bærtur.


Det blir heller ikke akkurat bedre av at Norge som eneste land i Europa fortsatt sverger til elektrosjokk for tungt deprimerte. Det vil si, de setter strøm på kroppen din til du "blacker ut". Ikke bare er det VELDIG ubehagelig og skader hukommelsen, men det er også veldig umyndiggjørende. En FN-rapport kalte det tortur... Men ECT er gjerne heller ikke det verste. Psykofarmaka cocktailen du får med sprøyter og skylt ned halsen, er grusom. Og hjelper egentlig ikke utover placebo-effekten (jmf metstudiene presentert i http://www.amazon.com/The-Emperors-N.../dp/0465022006).
Vis hele sitatet...
Det blir feil å si, at jeg er noen stor tilhenger av elektrosjokkterapi! Men jeg synes jeg må iallfall rette opp grove faktafeil, som du slenger ut her!

For det første, så blir ikke denne behandlingen utført i våken tilstand. Man blir lagt i narkose FØR en begynner med dette! Altså en kjenner ingen ting! Man hadde ellers ikke gjort det uten narkose eller! Men en gjør det, for å hindre de fæle krampene som kommer.

Og ei heller er det så primitivt, at de setter en krokodilleklemme på hvert øre, og plugger inn kontakten. Idag er det er en datamaskin, som sender noen få strømpulser, som bare varer noen få millisekunder (1 millisekund = 1/1000 sekund). Dette blir gjort slik, for at bieffekter skal bli minst mulig! Og det er spesielt en bieffekt, som observeres etter elektrosjokk, nemlig hukommelsestap. Dette hukommelsestapet er stort sett kortvarig. Men det forekommer uhyre sjeldent, at det blir varig.

Og idéen til denne behandlingen kom faktisk fra griseslakting.
For det ble observert, at mange griser er helt ifra seg etter stresset fra kjøreturen m.m. Og som avliving er puter, som sender strøm igjennom hjernen vanlig. Disse putene blir plassert rett bak ørene, og dem sitter på en "tang". Når Nasse får kavringen reiser ører o.l. opp i kramper, mens den blir totalt bevisstløs. Mens den er bevisstløs, skjæres halspulsåren over. Og Nasse blør ihjel, føre han våkner igjen av "kavringen".
Det som ble observert, er at Nasser som våknet opp av "kavringen", var mye roligere og "avbalanserte" etterpå. Dette er det som ga opphav til terapien.
Bare til informasjon, så er alternativet til denne avlivingsmetoden gass eller kule, med skjæring av halspulsåre.





Sitat av Taurean Vis innlegg
Nikita: Oppstår psykiske problemer på grunn av at biologien i kroppen\hjernen er feil, eller på grunn av opplevelser i livet?
Vis hele sitatet...
Og
Sitat av DumDiDum Vis innlegg
Uhm? Åpenbart begge. I hvilken grad det er arvelig er veldig avhengig av nøyaktig hva du sikter til. Schizofreni er for eksempel veldig arvelig, imens klinisk depresjon i liten grad er det. I tillegg er det sånn at de som har anlegg for psykiske sykdommer lettere vil få dem ved trigget av opplevelser. Det er velkjent at folk med sterkt anlegg for schizofreni lett kan få det trigget ved hasjrøyking for eksempel, på tross av at det er rimelig ufarlig for vanlige folk.
Vis hele sitatet...
Her er det to klubber, det er psykiatrien og psykologien. Der psykiatrien har vært, og delvis er, tilhenger av gener og feil i balansen på hjernekjemien. Mens deler psykologien mener det er miljø, som lager feil i hjernekjemien. Noe tyder på, at disse to klubbene nærmer seg hverandre. Og det virker som den rigide pilledelen av psykiatrien «beveger» seg mest.


Jeg spurte en psykiater om dette. Og han forklarte det omtrent slik:
Det er en genetisk- og en miljøkomponent i dette. Den genetiske er som en hovedbryter, den bestemmer om du kan få f.eks. schizofreni eller ikke. Men det er ingen ting, som sier at du BLIR schizofren med dette genet. Så for å bli schizofren må du ha dette genet, og du må ha opplevd ganske ekstremt stress. Dette stresset må være mer ekstremt desto eldre du blir! Altså du er mye mer sårbar før du fyller 5 år, enn etterpå. Og jeg tipper ved 2-3 år er du mest sårbar. Og etter fylte 20 år, skal det fryktelig mye til, da en skjønner omverdenen rundt seg i stor grad, noe en ikke gjør så mye av i veldig ung alder.
Og symptomene eller diagnosen du får, kommer an på hvor ille stress du har opplevd, og hvordan du har opplevd den. Dette er noe som bl.a. blir tatt opp her.
Og det er denne delen deler psykologien har hold til. Da denne peker mest mot miljø.


Psykiatrien har vært mer bastant på gener og hjernekjemi. Da bl.a. empirisk forskning har vist, at schizofren er stort overskudd av dopamin i hjernen. Dette er et stykke fakta, det ikke går an å komme utenom! En vet også at depresjoner og en del andre psykiske problemer er en ubanase mellom dopamin og serotonin. Men noe tyder kanskje på, at flere nevrotransmittere er også inkludert i dette her.
Måten en har sett at dopamin har mye med schizofreni å gjøre. Er at det er en annen sykdom, som kommer av for lite dopamin i deler av hjernen, og denne sykdommen er parkinson. Parkinson er også kalt skjelvesyke, og man mister mye viljekontrollen over muskler. Og lemmer blir stive og tunge. Så en person med parkinson, får nesten ikke gjort noe selv! Medisinen som er brukt mot parkinson i ganske mange år heter L-dopa. Og det er da et dopaminpreparat. Da blir pasientene bevegelige som ungfoler igjen. Men etter en del år blir bevegelsene mer og mer ukontrollerte, men nok om det. Det er observert at parkinsonpasienter, som har fått for mye dopamin foreskrevet. Får faktisk symptomer, som ligner VELDIG på schizofreni. Så da begynte psykiatrien å kjøre forsøk på schizofrene med dopaminhemmere, og disse hjalp. Da de fjerner de typiske symptomene på schizofreni. Men dem er stort sett ikke noe mer lykkelige for det. Så i de senere år, har man også lett etter medisiner, som skal fikse på dette også.
Hos de fleste depressive, virker det som om det er for lite serotonin i hjernen. Og mange av medisinene der, virker ved å hindre nedbryting av serotonin, etter de har aktivert reseptorer i synapsene. Så det blir generelt litt mer serotonin i hjernen. Dette er en rimelig ufarlig metode, å «løse» disse problemene på. Mens deler inne narkotika, tvinger hjernen med å spy ut serotonin og dopamin. Normaltblir det ikke skilt ut mere dopamin, enn at en ikke blir psykotisk. Men det er overflod av dopamin som lager kokain- og amfetaminpsykoser. Men etter daglig bruk en god stund, blir hjernen så og si «tom» for disse stoffene, særlig serotonin. Og personen blir ikke noe særlig lykkelig av å ta mer. Mens hjernen da uten dop, skiller ut en god del mindre enn, det som blir produsert i hjernen. Får da ofte x-dophodet megadepresjoner. Men dette er noe som retter seg, etter at nevrotransmitterlagrene er fylt opp igjen, og nivåene har balansert seg. Mens kontinuerlig bruk, tvinger hjernen med å skille ut, det vesle den har klart å lage. Noe som gjør disse stoffene så inmari psykisk avhengighetssakpende. Universitetet i Stanford har noen leksjoner om noe av dette her. Der det er prof. Robert Sapolski, som foreleser. Det er også en forelesning (nr. 24), som for det meste omhandler schizofreni (23 minutter ut i leksjonen, og til slutten).


Og dette er noe legevitenskapen blir mer og mer obs på nå. For tidligere har psykiatrien bestått mye i hjernekjemi. Men begynner å gli mer og mer mot psykologidelen.


Og da ender man med en diskusjon: «Hva kom først? Høna eller egget?»


Mine personlige erfaringer og mye av det jeg har lært, tilsier at det er mest miljø. Det er også derfor at samtaleterapi hjelper. For jeg skjønner ikke, hvordan samtaleterapi skal hjelpe mot genfeil. Jeg har selv gått i samtaleterapi i over 6 år. Og jeg har hatt en barndom, med ganske mye «stress»!




Sitat av ormebol Vis innlegg
Å dø er en menneskerett. Folk snakker ofte om at selvmord er en egoistisk greie, fordi det kan såre venner og familie.
Er det ikke like egoistisk å forvente at noen skal leve et liv i smerte, som de hater, kun for at bekjente ikke skal føle sorg og tap?
Vis hele sitatet...
En bør se på de psykiske plagene i sin helhet. Hvis personen er ung, og det er et ørlite håp, om at personen kan behandles til å bli 100% frisk. Så mener jeg vi bør iallfall prøve. For alt etter det vi vet, kan denne personen få et aldeles herlig liv senere. Det kan også hende, at denne personen blir en meget viktig person, som endrer fremtiden.
Og jeg kan love deg, at særlig foreldre får en tøff fremtid, hvis dem må gravlegge ett eller flere av sine barn. Dette er en sorg som stort sett varer livet ut!


For ofte er de rundt pasienten faktisk glad i pasienten, selv om pasienten ofte ikke klarer å se dette akkurat da. For en tror ofte, at en er alene med sine problemer her i verden. Og at det ikke er noen måte å løse disse på. Noe som nesten uten unntak er feil!


Og kan spontant drive en til tårer. Sammen med at ett selvmord, ofte lager en domino-effekt. Så flere velger å ta sitt liv, etter dette.
Sitat av Vikingor Vis innlegg
Måtte dra ut å hente en venn av meg som truet å hoppe ned på motorveien, for litt siden.
Han har hatt litt trøblet fortid med alkoholisert mor og ser nesten aldri faren sin.

Hva burde jeg gjøre? Burde jeg anbefale han å gå til psykolog eller noe?
Trur det bare var ett rop om hjelp, men kan man være sikker på at han ikke gjør noe dumt igjen?

Trudde jeg aldri måtte gå igjennom noe som dette, men nå gjør jeg det og får ikke sove og er redd for både meg selv og han
Vis hele sitatet...
Svært uansvarlig beslutning av deg å ikke kontakte politi og helsevesen for din suicidale kompis. Men forstår at det ikke er så lett i et fremmed land. Du må ta inn over deg at han har en livstruende psykisk sykdom.

Realiteten er at han når som helst kan ta livet av seg på badet i dette øyeblikket eller ute. Du har ingen mulighet til å gi han den hjelpen han trenger.

Ring rektor privat nå, eller ring de som fungerer som beredskapstelefon ved kriser og ulykker i Spania for nordmenn, Kirkens Nødhjelp tel +4795119181.

Gjør det nå!
Sitat av ormebol Vis innlegg
Å dø er en menneskerett. Folk snakker ofte om at selvmord er en egoistisk greie, fordi det kan såre venner og familie.
Er det ikke like egoistisk å forvente at noen skal leve et liv i smerte, som de hater, kun for at bekjente ikke skal føle sorg og tap?
Vis hele sitatet...
Jeg er faktisk helt enig med deg. Virkeligheten sitter kun bak to øyne. Ja til aktiv dødshjelp.
[quote=001;3050577]Svært uansvarlig beslutning av deg å ikke kontakte politi og helsevesen for din suicidale kompis. Men forstår at det ikke er så lett i et fremmed land. Du må ta inn over deg at han har en livstruende psykisk sykdom.

hæææææææææ? uansvarlig beslutning? tror heller beslutningen din med å poste den setningen der var dårligere.
Sitat av FlipMcFlop Vis innlegg
Elektrosjokk er vel frivillig? Jeg ble tilbudt det og sa nei, men kan ombestemme meg når som helst og få det.
Vis hele sitatet...
Praksis varierer veldig. Lovverket sier det er frivillig såvidt jeg har forstått det, men i praksis så utøves det ulikt grad av press, og pasientene blir ofte stilt ovenfor enten å bli pumpet full av effektløs (men ikke bivirkningsløs) psykofarma. Pest eller kolera.

Sitat av ormebol Vis innlegg
Å dø er en menneskerett. Folk snakker ofte om at selvmord er en egoistisk greie, fordi det kan såre venner og familie.
Er det ikke like egoistisk å forvente at noen skal leve et liv i smerte, som de hater, kun for at bekjente ikke skal føle sorg og tap?
Vis hele sitatet...
Jo, jeg er helt enig. PK vås at livet er så fantastisk for alle.

Sitat av DumDiDum Vis innlegg
Folk over 25 blir derimot en mye sterkere gråsone. Da finnes det definitivt tilfeller med sykdom og annet hvor å gi opp kan være minst bedritne alternativet.
Vis hele sitatet...
På generelt grunnlag, ja. Kanskje. Men modenhetsnivået varierer veldig.
Sitat av nikita Vis innlegg
Praksis varierer veldig. Lovverket sier det er frivillig såvidt jeg har forstått det, men i praksis så utøves det ulikt grad av press, og pasientene blir ofte stilt ovenfor enten å bli pumpet full av effektløs (men ikke bivirkningsløs) psykofarma. Pest eller kolera.
Vis hele sitatet...
Jeg har gått igjennom hele pakka de siste årene, men det har aldri virket som om det er noe press til noe som helst. Forandringer i medisinering starter alltid med "X fungerer ikke så bra? Du kan prøve Y istedenfor?" med en masse informasjon om legemiddelet. Jeg kan gå cold turkey på alt, og allikevel bli møtt med omsorg og en "Vi kan hjelpe deg så godt vi kan uansett utgangspunkt".
Hvilke psykologer/psykiatrere det er som presser pasienter til enten det ene eller andre vet jeg ikke, men det er jo helt krise. Eller snakker du om tvangsinnlagte pasienter? Da er det sikkert andre retningslinjer.
en person som dette trenger hjelp hos lege/dps osv

både terapi og medisiner kan hjelpe, men dette er desverre alt fra sikkert..uansett er det værdt å prøve!
Han trenger nok profesjonell hjelp. Det beste er om du klarer å overtale ham til å oppsøke hjelp selv.
Sitat av FlipMcFlop Vis innlegg
Nikita, depresjon KAN være en midlertidig lidelse, og da virker det så unødvendig å avslutte livet i 20 eller 30-årene uten å tenke på at ting kan bli fantastisk på sikt.

Sett med statens øyne er vi alle individer de har investert en god del penger i, som de håper å få avkastning på via et langt og produktivt liv. Da er det ikke så rart at de har et tilbud til de som sliter.

Elektrosjokk er vel frivillig? Jeg ble tilbudt det og sa nei, men kan ombestemme meg når som helst og få det.
Vis hele sitatet...

Ble litt paff når jeg leste det der, mener du vi er kjøpte objekter av staten liksom? Du formulerte sikkert feil, og vi koster noen millioner for staten, men vil ikke ha det selvbildet at jeg er blitt invistert i og "må" gjenbetale.
Sitat av Mozzie Vis innlegg
Ble litt paff når jeg leste det der, mener du vi er kjøpte objekter av staten liksom? Du formulerte sikkert feil, og vi koster noen millioner for staten, men vil ikke ha det selvbildet at jeg er blitt invistert i og "må" gjenbetale.
Vis hele sitatet...
Du ingenting, men grunnlaget for at velferdsstaten skal fungere, og fortsette å fungere på sikt, er at majoriteten av befolkningen bidrar til positiv vekst. Og majoriteten gjør det, ikke for staten sin skyld, men mest for sin egen skyld.
Sitat av binkabi Vis innlegg
Du ingenting, men grunnlaget for at velferdsstaten skal fungere, og fortsette å fungere på sikt, er at majoriteten av befolkningen bidrar til positiv vekst. Og majoriteten gjør det, ikke for staten sin skyld, men mest for sin egen skyld.
Vis hele sitatet...

Det er jo Buisness 1o1, ting må jo gå i pluss. Fremdeles ekkelt å tenke på, velger personlig å se på helsetjenesten som pure medmennesklighet.


Velger å holde meg til å være en nokså simpel sjel, så mye enklere å holde humøret jevn oppe.
Sitat av FlipMcFlop Vis innlegg
Jeg har gått igjennom hele pakka de siste årene, men det har aldri virket som om det er noe press til noe som helst. Forandringer i medisinering starter alltid med "X fungerer ikke så bra? Du kan prøve Y istedenfor?" med en masse informasjon om legemiddelet. Jeg kan gå cold turkey på alt, og allikevel bli møtt med omsorg og en "Vi kan hjelpe deg så godt vi kan uansett utgangspunkt".
Hvilke psykologer/psykiatrere det er som presser pasienter til enten det ene eller andre vet jeg ikke, men det er jo helt krise. Eller snakker du om tvangsinnlagte pasienter? Da er det sikkert andre retningslinjer.
Vis hele sitatet...
Mitt utgangspunkt er tvangsinnlagte, ja, ettersom det er det jeg ble provoserte over at folk ville ha TS til å lede sin venn inn mot.
Sitat av Mozzie Vis innlegg
Det er jo Buisness 1o1, ting må jo gå i pluss. Fremdeles ekkelt å tenke på, velger personlig å se på helsetjenesten som pure medmennesklighet.


Velger å holde meg til å være en nokså simpel sjel, så mye enklere å holde humøret jevn oppe.
Vis hele sitatet...
Ja, det var litt vel firkantet av meg, men som du sier, business 101.. I hele systemet er det jo mye empati og sympati, så livet er heldigvis ikke bare en del av en stor fabrikk.

Sitat av nikita Vis innlegg
Mitt utgangspunkt er tvangsinnlagte, ja, ettersom det er det jeg ble provoserte over at folk ville ha TS til å lede sin venn inn mot.
Vis hele sitatet...
Aah, jeg tenkte ikke på at dette tilfellet var automatisk tvangsinnleggelse. Hvis personen det gjelder kommer litt til hektene og klarer å tenke litt mer positivt, så kan vel frivillig terapi og medisinering bli et alternativ? Det er vel ihvertfall sånn jeg tror ting fungerer i norge, men i andre land vet jeg ingenting om..
Støtter FlipMcFlop nesten 100% i denne tråden. Og jeg er helt enig i, at helsevesenet er antagelig den beste løsningen. Men hvis det er ventetid eller noe lignende, før pasienten kommer inn, for dette skjer også. Så anbefaler jeg å snakke med pasienten, og ikke minst lytt! For å det å få snakke og grine ut, kan få en "dampkjele", med fare for å eksplodere, til å slippe ut litt damp. Og dette er selvsagt noe som blir mellom dere! Hvis ikke pasienten sier noe annet. Du må også få pasienten til å forstå, at en må "legge alle kortene på bordet", ikke hold tilbake hemmeligheter, når han kommer til psykiatrisk sykepleier, psykolog eller psykiater! For er det en ting jeg kan love, så er det at de folka der, har hørt mye sprøtt!
Sist endret av aluminiumfluorid; 16. desember 2013 kl. 14:35.
amdb73: Veldig informativ post. Linkene virker ikke, kom gjerne med nye.

Jeg tror selvmord handler om at man har fullstendig overbevist seg selv om at man ikke har noen mulighet til å gjøre forandringer med sitt eget liv til det bedre, at man er fullstendig overlatt andre og at de har sviktet en på alle måter. Man er på sitt aller mest sårbare i livet. For et forferdelig sted å måtte være. Man er kraftløs i forhold til verden rundt seg og har ikke lenger noen tro på seg selv.

Og deretter må man leve med at folk syns det er egoistisk. At folk kaller det å være i en sånn situasjon egoistisk er for meg et signal om ignoranse og uvitenhet om menneskesinnet.

Hva sier man til en sånn person for å få han eller hun ut av tanken om å ta selvmord?
Sitat av Taurean Vis innlegg
amdb73: Veldig informativ post. Linkene virker ikke, kom gjerne med nye.

Jeg tror selvmord handler om at man har fullstendig overbevist seg selv om at man ikke har noen mulighet til å gjøre forandringer med sitt eget liv til det bedre, at man er fullstendig overlatt andre og at de har sviktet en på alle måter. Man er på sitt aller mest sårbare i livet. For et forferdelig sted å måtte være. Man er kraftløs i forhold til verden rundt seg og har ikke lenger noen tro på seg selv.

Og deretter må man leve med at folk syns det er egoistisk. At folk kaller det å være i en sånn situasjon egoistisk er for meg et signal om ignoranse og uvitenhet om menneskesinnet.

Hva sier man til en sånn person for å få han eller hun ut av tanken om å ta selvmord?
Vis hele sitatet...
Det må jo være helt individuelt hva man sier for å få noen til å se håp, men er man en venn så har man gjerne en anelse. Å fortelle at man faktisk er en venn og vil forstå, må vel være en god start.. Kanskje, det kommer jo litt an på.

Btw så kan jeg, i nesten anonymitet, fortelle at jeg prøvde å avslutte meg selv noen ganger i fjor uten at noen fikk det med seg. Jeg har grusom høydeskrekk, liker ikke smerte, og har ikke våpen, så jeg kjøpte mye whiskey og prøvde å få tak i skikkelige hestedoser heroin. Ingen av junkiene ville selge meg noe, enten skjønte de hva jeg skulle, eller så trodde de jeg var politi Men jeg jobbet veldig hardt for at ingen skulle vite noe, og nå tenker jeg at uansett hvor mørkt det er på bunnen så vet man ikke hvordan ting blir om 1-2-5-10-20 år.

Hvis man arrangerer/planlegger det slik at man kan oppdages eller noen lukter lunta på forhånd, så har man nok et lite håp der om at ting skal bli bedre. Da har man noe å jobbe på.
Sitat av Taurean Vis innlegg
amdb73: Veldig informativ post. Linkene virker ikke, kom gjerne med nye.

Jeg tror selvmord handler om at man har fullstendig overbevist seg selv om at man ikke har noen mulighet til å gjøre forandringer med sitt eget liv til det bedre, at man er fullstendig overlatt andre og at de har sviktet en på alle måter. Man er på sitt aller mest sårbare i livet. For et forferdelig sted å måtte være. Man er kraftløs i forhold til verden rundt seg og har ikke lenger noen tro på seg selv.

Og deretter må man leve med at folk syns det er egoistisk. At folk kaller det å være i en sånn situasjon egoistisk er for meg et signal om ignoranse og uvitenhet om menneskesinnet.

Hva sier man til en sånn person for å få han eller hun ut av tanken om å ta selvmord?
Vis hele sitatet...
Og symptomene eller diagnosen du får, kommer an på hvor ille stress du har opplevd, og hvordan du har opplevd den. Dette er noe som bl.a. blir tatt opp [COLOR="Red"]her[/COLOR].

Universitetet i Stanford har noen leksjoner om noe av dette her. Der det er prof. Robert Sapolski, som foreleser.

Det er også en forelesning (nr. 24), som for det meste omhandler schizofreni (23 minutter ut i leksjonen, og til slutten).

Her er mine 3 lenker postet på nytt.
Sist endret av aluminiumfluorid; 18. desember 2013 kl. 23:46.