Jeg har lenge ment at ADHD var en fellesbetegnelse på flere vanlige adferdsproblemer, slik MBD var før.

Det er en lidelse omsvermet av uendelig mange myter - den vanligste den at "amfetamin påvirker folk med ADHD på en annen måte enn andre". Medisinsk personell og foreldre legitimerer det å gi amfetamin til barn ved å sirkelrunke en illusjon om at fordi barnet har ADHD så gir de ikke narkotika til barn - DAGLIG. De tilfører bare en eksogen stimulant for å balansere en ikke-spesifisert biokjemisk mangel hos barnet.

Sannheten er at lave doser amfetamin får enhver unge til å bli innadvent og fokusert, noe som samenlignet med hva "normale" opplever ved 10x doseringen gir grobunn for ovennevnte illusjon.

Men dette var ikke utgangspunktet for at jeg ville lage denne tråden.

Utgangspunktet var denne artikkelen:

http://www.psychologytoday.com/blog/...dont-have-adhd

I frankrike er forekomsten av barn med ADHD 1/18 av hva den er i USA! Greit nok at de kanskje ikke har en like bred definisjon, men det sier seg selv at dette ikke handler om en medfødt ubalanse i hjernen. Miljø er tydelig den dominerende faktoren.

Hvordan kan det være så mye feilinformasjon, så mange åpenbare motsigelser, men fortsatt bred utskrivelse av narkotika med barn i hele den vestlige verden??

Hvordan kan det bli ansett som viktigere å være rolig og skoleflink enn å ikke gi barn tunge narkotikum?

Hva mener dere om ADHD? Er det greit å kompensere for mangler i oppdragelsen med amfetamin? Eller mener dere det faktisk er fysiske forskjeller i hjernen som gir ADHD? I så fall - hvorfor er dette noe som ikke forekommer i samme omfang på tvers av kulturer med forholdsvis likt arvemateriale, slik andre medfødte genetisk betingede lidelser?

Har diagnosen selv, prøvde pillene og kasta de vekk. Makan til dritt piller folk skal få altså, blir jo mer gira av de også. (Har hørt noen blir roligere ,med amf osv)

http://www.snopes.com/politics/quotes/adhd.asp
Han som "oppdagte" adhd sa jo det var bullshit før han døde sjekk linken.

"ADHD is a prime example of a fictitious disease."

Ja, klart.
Fordi en såkalt "beregning" av jordens posisjon i fødselsøyeblikket (basert på en ikke-heliosentrisk modell) og dens posisjon i forhold til tilfeldig tegnede streker mellom stjerner som ikke nødvendigvis ligger i nærheten av hverandre har selvfølgelig kraft til å påvirke på denne måten.

Det er ikke "akkurat" amfetamin, men farmakologisk sett er det såpass likt at det i alle praktiske øyemed kan ansees som det.

Som nevnt over kan en få racemisk amfetamin i stedet for ritalin, eller ritalin i stedet for racemisk amfetamin.

I USA er det 9%, i Norge er det opp mot 5%. I Frankrige er det 0.5%.

Med andre ord kan økonomiske incentiver forklare deler av differansen, men den resterende delen er fortsatt såpass stor at problemstillingen blir den samme.

Nei. Det eneste en har å understøtte behandlingen med er at det funker. Dette vil være gjeldende for absolutt alle som har konsentrasjonsvansker, uavhengig av årsak.

Som medisiner flest maskerer stimulantene symptomene på lidelsen, her konsentrasjonsproblemer, de addresserer ikke årsaken.

Som regel er det lett å rettferdiggjøre, eksempelvis litt leverbelastning mot nedsatt feber ved influensa (paracet).

Amfetamin med søvnvansker, dehydrering, underernæring, avhengighet, etc etc derimot - det føler jeg ikke rettferdiggjør økt fokus på skolebenken. I hvertfall ikke hos barn i puberteten!

Jeg er ikke en som lett tror på spøkelser og sånt tull, men dette med stjernetegn syns jeg er rart at stemmer så utrolig godt med folk. Jeg er ikke en sånn hippie-tulling som lever slavisk etter det, ser på det med kritisk blikk, men gir det også en sjans. Og hvert menneske jeg møter har likhetstrekk både i personlighet og i kroppsform, spesielt ansikt.

Like rart som det er sant (for meg, da).

Ofte lett å se likehter mellom de som har like elementer som ild, luft jord og vann.

Det stemmer ikke. Spør du meg er folk svært ulike. De sidene jeg leser om tegnene står det kjempelange artikler om hvert tegn som mann og kvinne, som barn, og i jobbsammenheng. Og det stemmer bemerkelsesverdig godt, ihvertfall så langt jeg kan se.
Noen bryr seg mer om å sjefe og bli sett, andre er mer praktisk anlagt og er stille og nøysomme, andre igjen kan ikke gå en dag uten å ha hatt en skikkelig lang samtale om gud og hvermann. Noen er blandinger.

Dette med elementene - Ild, luft, jord og vann - har jeg sett bli brukt på NAV-kurs jeg har deltatt på, bare med andre navn. Husker ikke helt hva det heter, men det gikk ut på å dele personligheter inn i fire kategorier, og vi skulle alle prøve å se hvor vi passet inn. Dette var liksom utviklet av et firma, som sikkert tjente drøssevis med penger på det. Det var svært forundrende og oppsiktsvekkende at NAV tok i bruk et så primitivt system i et jobbsøkerkurs.

Dette med menneskers "temperament" er også likt dette - Sangiviniker (ekstrovert, positiv, bevegelig, luft, kald), melankoliker (introvert, negativ, fast, jord, varm), koleriker (ekstrovert, positiv, fast, ild, varm) og flegmatiker (introvert, negativ, bevegelig, vann, kald).

http://da.wikipedia.org/wiki/Humoralpatologi

Betrakter det mer eller mindre som en hobby, men det er rart det stemmer så godt på mennesker.

Man kan godt si at vi er alle født helt like, og det er kun andre menneskers påvirkninger som former vår fremtid. Men jeg tror dette ikke er sant. Vi har alle muligheten til å forme vår egen fremtid og ikke la andre påvirke oss, derfor stemmer ikke dette. Jo før vi kommer frem til det punktet at vi faktisk tar absolutt alle valg helt på egen hånd, like før vil vi finne ut at ingenting er tilfeldig i verden. Vi kan føle oss aldri så bundet til å ta et valg, men det er fremdeles vi som velger det.

Du kan være født inn i et realitet fylt med masse ansvar, og selv om ansvarene er ekstremt store og du er nesten egenrådig med tanke på kompetanse, så er det du som velger å leve det livet og ta valgene, dypt nede, hver dag.

Alt som skjer i samfunnet er ikke tilfeldig. Det er satt i gang av en eller annen person med en eller annen idè. Ingenting er tilfeldig.

Den ene loven som gjelder i hele verden er Cause and effect (Årsak og virkning)!

Det jeg vil frem til med dette er at, selv om noen har ADHD, så tar de fremdeles valgene i livet sitt på egen hånd. Tror du kanskje de ville tatt andre valg om de lærte litt om dette med personlig utvikling, og ikke bare fikk noen piller?

Hvis jeg hadde en form for hemmelse, ville jeg ha sørget for å ikke satt meg selv i en situasjon hvor jeg kom til skade for å misbruke de negative egenskapene mine. Alle mennesker har negative egenskaper. Vi -bør- prøve å begrense hvor mye vi utøver dem mot andre mennesker. Et dårlig eksempel er at jeg er drita dårlig på data og nettverk. Derfor søker jeg ikke jobb som programmerer.

Sier heller ikke at noen som har en svært aggressiv natur skal låses inne for godt. Men du kan få den personen til å revurdere sin aggressivitet mot andre mennesker, og gjøre noen endringer i livet sitt for å ikke utøve aggressiviteten sin negativt utover andre mennesker.

Hvor finner jeg "elementet" mitt da? Sånn rent ut av nysgjerrighet.

Forøvrig; du er klar over at horoskop og slikt er laget slik at det skal se ut som de "treffer"?

For eksempel så er du som leser dette i blant veldig utadvendt og vil være med folk, andre ganger vil du helst være alene og ikke se noen. Du har enkelte negative personlighetstrekk, men kan generelt kompensere for dem. Du blir frustrert i blant, fordi du føler alle utenom deg har "mestret livet" og har en plan, mens du ikke aner hvor du er på tur. Du har en mørk side ved deg som du skjuler fordi du er redd for at folk ikke ville akseptere deg om de visste det, og du føler at å vite mer enn andre gjør deg bedre enn dem, selv om du kanskje ikke innrømmer det.


On-topic: Er diagnosert med ADHD, er småhyper (kan ikke sitte i ro på en stol med hjul, må snurre litt osv) og har vanskelig for å konsentrere meg om ting jeg ikke er veldig interessert i. Ritalin hjalp på begge, men jeg skal ikke påstå at jeg ikke ble speedet, for det ble jeg.

Edit: Og jeg får ikke med meg begge tingene om du sier to ting i rask rekkefølge etter hverandre ("Kjør til butikken, så lag middag", får jeg sannsynligvis med meg èn av de...)

Legg til litt mangel på rammer og grensesetting så har du oppskrifta på problemer.

Desverre blitt en hvilepute også for foreldrene å legge alt over på medfødt ADHD, i dagens skilsmissesamfunn selvfølgelig arvet fra "den andre". Skremmende.

Det er mye som tyder på at det kommer mer og mer forskning som går vekk fra arv og mer på miljø. Det er jo noen svensker som mener det er like arvelig som forkjølelse.

Nå har jeg selv holdt på i hauger av år med hva som feiler meg, vært gjennom en feil BP diagnose og endt opp med ADHD uten medisinering. Diagnose hjelper ikke meg til noe særlig mer enn formaliteter i forhold til samfunnet, NAV, skole etc. Alt ligger i det bakenforliggende, følelser, mestring osv osv..

Har ikke alltid gjort det nei og vet jeg trenger det stort, kom godt i gang med sykling i sommer men så kom høsten og tok meg.. :P Men nå handlet vel heller ikke tråden om meg. Jeg vil bare poengtere det for å ha meg frabedt å bli stemplet som en uten erfaring..

Feil. Når vi blir født er hjernen uutviklet. Hjernen tilpasser seg fysisk omgivelsene kontinuerlig (LINK), spesielt i løpet av oppveksten (bare se på drosjesjåførene i London, og hvordan hjernene til mange av dem har tilpasset seg jobben LINK). Jeg har få problemer med å se for meg hvordan ADHD ene og alene kan være et resultat av manglende stimulans under oppveksten f.eks (uten at jeg direkte påpeker at det er årsaken). Det er lett å peke på genetikk og trekke parallell mellom foreldre og barn, men genetikk alene forklarer ikke alt; det finnes massevis av forskning som tilsier at barn av dårlig foreldre har en tendens til å bli dårlige foreldre selv (selv om det motsatte selvfølgelig også skjer).

Det er en reell lidelse, det er ingen hemmelighet.

Min påstand er derimot at dette er noe som ikke har med kjemisk ubalanse, men heller mental ubalanse å gjøre.

Med mental ubalanse bruker jeg overhodet ikke noe faglig begrep, men det er det mest beskrivende for hva jeg mener. Når en utsettes for visse stimuli, impulser og inntrykk fra omgivelsene sine så slår det ut i adferd som kan falle inn under fellesnevnere. Noen sett kan gjøre at en blir tilbakeholden og reservert. Andre gjør en flittig og selvsikker. Og noen igjen gir en attributer som faller inn under fellesnevneren ADHD. Det at en i visse kulturer, eksempelvis frankrike, ikke har noen forekomst av ADHD støtter til de grader oppunder denne hypotesen. Den franske kulturen siler automatisk vekk et sett med impulser, stimuli og regler - og effektivt er ADHD-gruppen eliminert. Dette ville vært umulig om det var snakk om biokjemisk ubalanse, eller andre hjernefeil.

At denne adferden gjør at vi kan putte en haug mennesker i bås og finne flere sammenhenger, eksempelvis trafikkulykker, gir på ingen måte en indikasjon om at denne gruppen har en biokjemisk ubalanse. Det betyr bare at denne gruppen har dårlig impulskontroll og evne til å fokusere. På samme måte som at folk med angst kunne blitt puttet i en bås, gitt dem en felles merkelapp, funnet statistiske fellestrekk (antall sexpartnere, ekstremsportutøvelse etc) og skrevet ut benzoer til hele hurven.

Er det ikke akkurat like godt grunnlag for å si at alle med angst lider av en dysfunksjon i hjernen? Hvilket grunnlag har en for å si at ADHD er en hjernefeil, som ikke er direkte overførbart til absolutt alle andre fellestrekk hos avvik fra normalen?

Det vil for både behandlere og pasienter oppfattes som svært beleilig å kalle det en hjernefeil og skrive ut medisiner. Min oppfattelse er at det ikke finnes noe mer enn et sett felles, negative avvik fra normalen. Selvsikre alfa-menn har uendelig mange fellesnevnere og, hvorfor skal vi ikke si at disse lider av en positiv ubalanse i hjernen?

Sannsynligvis fordi ingen foreldre har et behov for å rettferdiggjøre hvorfor barnet deres er en vinner..

Det var kanskje litt tullete skrevet, da det klart forekommer i de eksemplene som du selv nevner. At hjernen miljøbetinget utvikler og tilpasser seg er det vel ikke tvil om. Du sier at du kan tro ADHD alene kan være et resultat av miljø, tror du da at miljø alene kan redusere effektiviteten av transporteringen av dopamin til hjernen? Jeg sier ikke at det er feil, men jeg har ikke lest noe som konkret sier det (og det hadde for så vidt vært interessant).

Jeg sier ikke at genetikk alene forklarer alt, men at noe genetisk ofte i kombinasjon med en ugunstig oppvekst fører til diagnosen.

Det er slik utredningen burde være og kanskje er i noen tilfeller, men jeg har dessverre erfart langt enklere diagnostisering enn dette. Og diagnosen er dessverre fremdeles rammet av en del feildiagnostisering.

Jeg sier ikke at det er noe jeg tror, men at jeg synes det høres plausibelt ut. Jeg ville heller ordlagt det som at miljøet hjernen utvikler seg i fører til en utvikling som fører til redusert effekt av dopamintransport, men det er vel kanskje flisespikkeri. Poenget er at jeg ikke ville blitt overrasket om det i morgen ble publisert et studie som sier at alle er potensielle ADHDere, men at mye av forskjellen ligger i hvordan oppveksten er. Og da mener jeg også at man ikke nødvendigvis behøver å se til foreldre, men at utdanningssystemet også må ta sin del av skylden.

Da er vi ikke uenige!


Her er jeg fullstendig enig. En slik diagnose må IKKE bli en hvilepute. Jeg har undervist på videregående skole, og opplevd at elever klager over at "de ikke klarer å gjøre noe i dag, fordi ADHD'en er ille". I et slikt tilfelle blir en diagnose negativt.

For å komme med en alternativ vinkling: Da jeg fikk diagnosen tenkte jeg "Å, så flott, da kan jeg virkelig være bevisst på hvor jeg må ta meg sammen". Det tillot meg å bli klar over mine egne tendenser og motvirke dem aktivt. Samtidig så gjorde det ting lettere; når ting ikke gikk min vei, kunne jeg gi meg selv et klapp på skulderen og tenke at jeg hvertfall gjorde mitt beste (nå skal det sies at jeg alltid har vært veldig hard mot meg selv). Forskjellen er dog at jeg var voksen da jeg fikk diagnosen, og (forhåpentligvis) mer moden enn barn og tenåringer flest.

Så du mener at det er 1000% mer sannsynlig å få diagnosen i Norge enn i Frankrike nesten utelukkende som konsekvens av incentiver ifht offentlige tilbud? ADHD, særlig de hardest rammete, er såpass dysfunksjonelle at jeg har vanskelig for å tro at de ikke blir plukket opp uavhengig av hva en har å vinne på det. Dette understreker du jo med eksempelet ditt: nabogutten trenger faktisk konstant oppfølging. Nå vet jeg ingenting om hvordan det franske helsevesenet og velferdstilbudet fungerer, men jeg har vanskelig for å akseptere at dette skal forklare en så ENORM differanse. Frankrike har relativt godt utbygde institusjoner såvidt jeg vet, enda de kanskje ikke kan tilby daglig følge har de garantert tiltak rettet mot så destruktiv og avvikende adferd.

Nå vet jeg ikke når du sist oppdaterte deg på utredningsprosessen, men jeg snakket nylig med en psykiater som lenge har jobbet opp mot problemstillingen. Hun kunne fortelle at mens det for bare et tiår siden var behov for omfattende utredninger er det i dag skremmende lite som skal til for å diagnostiseres med ADHD. I følge henne hadde ADHD blitt "sekken" som før var MDB, og terskelen for diagnostisering er i noen tilfeller ikke mer enn undersøkelse av adferd - og det er det. At det innhentes rapporter fra organene du nevner er jo bare rutinebyråkrati som gjøre nestens uansett hva det er snakk om når en offentlig institusjon skal kartlegge et hvilket som helst aspekt ved et avvikende barn.

Og heldigvis er ikke diagnose = medisiner som du sier, men diagnose tilsier faktisk at foreldre, eller eldre pasienter, får et tilbud om stimulanter som tilhører den tyngre delen av narkotikalisten. At dette ikke blir påtvunget er i mine øyne ikke mer enn en selvfølge, i beste fall en mager trøst. Problemstillingen står fortsatt.

Kan jo også legge til at det er stor splittelse i fagmiljøene, og så langt har samtlige med komptanse som jeg har snakket med vært enig med og støttet oppunder skepsisen min. Når så mange med kompetanse på emnet motsetter seg en praksis som nesten utelukkende støttes av dem som praktiserer den, da blinker varsellampene mine ihvertfa..

Jeg har "ADHD" men tror ikke jeg har det selv, legene kaster diagnosen etter deg spes i barne-ungdoms skole årene viss du ikke er helt som alle andre. altså viss du har mye energi, skulker osv vill de som regel teste deg får ADHD. Og hva slags unger er ikke sånn i den alderen?

Helt feil spør du meg, de som har fått diagnosen burde hatt oppfølging vært 3-5 år der legene kan teste om de har gitt deg en diagnose du ikke burde hatt.


Når jeg var på sykehuset fikk jeg festet noe til hodet, som målte hjerne aktiviteten mens jeg skulle tenke på ting de sa. Også fikk jeg en rekke ark med massevis av spm.

Men mange unger/ungdommer tar ikke sånn særlig seriøst og skriver bare tull på svarene og kan dermed bli stemplet noe de ikke er.