Hei! Dette er kanskje ikke en typisk post for forumet og det er bare å slette om det ikke passer seg i det hele tatt - men føler at dette er stedet jeg ønsker å søke litt råd.

Jeg er en jente på 25. Jeg har PTSD fra overgrep og mishandling over en lengre periode sent i tenårene. Dette har gjort at jeg sliter en god del med ettervirkninger. Jeg liker for eksempel ikke å bli tatt på, da det ofte kan gi flashbacks eller at jeg føler meg veldig ekkel. Jeg har åpenbart ikke vært i noe forhold siden dette skjedde. Før dette var jeg ganske normal. Mange venner, i et fast forhold, og et par mindre seriøse ungdomsforhold bak meg.

Jeg går i terapi og prøver å jobbe med traumene mine, men så langt føler jeg at ting går i nesten litt motsatt retning. Det er veldig vanskelig å snakke om ting og det gjør at jeg føler meg ekkel og panikken setter inn. Hender at jeg tyr til litt selvmedisinering med piller eller alkohol.

Samtidig er jeg utrolig ensom og på innsiden må jeg innrømme at jeg lengter etter et forhold. Å ha noen nær. Jeg er bifil og har kanskje tenkt at det kanskje hadde vært enklere med en jente, men er usikker. Jeg tenker at hvem vil være sammen med noen som kanskje ikke klarer å bli tatt på en gang? Det er veldig mye å spørre av en person.

Noen som har noen råd å komme med? Takker for alle svar.

På grunn av det du har gått gjennom må du nok ta deg god tid med dette. Veldig bra at du har lyst til å føle deg nær noen igjen - det er jo det første steget! Veldig forståelig at du har hatt vansker med nærhet og intimitet, men du fortjener jo å føle på disse gode følelsene du også!

Hvordan er nettverket ditt ellers? Tror som sagt det hadde vært viktig for deg her er å ta dette med ro og la ting skje litt av seg selv. Du må selvfølgelig være modig og interacte mer med mennesker rundt deg. Man må alltid ta en sjanse for å bli såret eller brukt når det gjelder både venner og romantiske forhold, men det er en sjanse som er verdt å ta. Jeg liker å tro at det er viktig å ha et godt vennskap til grunn i et forhold. Hvis man har den tilliten som skal være der, så burde du etterhvert kunne slippe noen inn emosjonelt på en måte du føler deg komfortabel med. Litt etter litt, gjerne. Da følger det fysiske du sliter med gjerne lettere etter. Når du finner noen som hører på deg, respekterer dine opplevelser og følelser så er det verdt å prøve å gjengjelde det med å stole på dem også når det f.eks gjelder den fysiske intimiteten . Om det hadde vært lettere med en dame må nesten du finne ut av. Jeg skal ikke påstå noe om det da jeg ikke har opplevd noe lignende engang.

Det er nok lett å tenke at det er for mye å forvente av noen at de muligens må vente en god stund på å være intim til du er komfortabel nok, men det er mange der ute som bryr seg om mye mer enn bare det fysiske i forhold. Hadde jeg vært glad i noen kunne jeg lett ventet på dem til de ble komfortabel med meg. Så lenge du jobber med dine grenser og jobber sammen med den andre om å øke din komfort-sone (og ting blir bedre med tiden selvfølgelig), så trenger ikke det være noe uoppnåelig mål slik jeg ser det. Ønsker deg alt vel!

Hei.
Jeg har vel ingen råd å komme med, men bare tanker og erfaring fra den andre siden når det gjelder din situasjon.

Jeg har en kjæreste som i begynnelsen også mislikte å bli tatt på, ha nærkontakt og slike ting. Hun latet som alt var greit men inni seg mislikte hun det sterkt, men hun ønsket å framstå som "normal". Det tok lang tid før hun åpnet seg opp om disse tankene og følelsene, noe som skapte mye misforståelser og problemer i begynnelsen.

Jeg skulle ha ønsket at hun var åpen med det med en gang. Men jeg skjønner at det ikke var lett.
Jeg håper du kan treffe et godt menneske du føler deg trygg på, og klarer å dele disse traumene og problemene så dere kan jobbe sammen.

Enn det være en venn eller noe mer som du stoler på. Ta det veldig rolig uten press eller noen form for stress. Lettere sagt enn gjort, men for hun hjalp det ihvertfall å ta det gradvis, i eget tempo, at man har full forståelse for situasjonen, men det er ikke alltid like lett når det er så vanskelig å åpne seg om slike traumatiserende opplevelser som er vanskelig å forstå for folk som ikke har opplevd det.

Har du noen gode venner du kan snakke med? Siden du ikke liker å bli tatt på, kan det hjelpe å for eksempel bare å sitte og holde hender mens dere prater, eller blir det for mye for deg?

Rotete skrevet, men alt skal ordne seg for deg også!

Jeg synes det høres ut som en god mulighet å prøve med jenter istedenfor. Mange av assosiasjonene som trigger er kanskje primært knyttet til menn, og vil ikke dukke opp med jenter - eller gir reaksjoner som ikke er like sterke, og er enklere å trene av seg. Hva sier psykologen din? Vedkommende er vel langt mer kvalifisert enn oss til å bedømme hva du er robust nok til å begi deg ut på per dags dato?

Hvem vil være med noen som kanskje ikke klarer å bli tatt på en gang? Nei, si det. Noen uten hender, kanskje? Men så endimensjonalt er jo ikke dette. Spørsmålet bør være, hvem kunne tenke seg å være sammen med hele deg? Din historikk indikerer at det var mange, både venner og mer, som syntes at du hadde noe å by på. Det at du kanskje ikke kan bli tatt på kan være vanskelig i et forhold, men dine traumer utsletter ikke alt det du var. Snu det på hodet og se hvor mye du gir av deg selv: Det finnes noen der ute som kanskje får sjansen til å være sammen med deg, selv om du har det vanskelig og ikke en gang er sikker på om du klarer å bli tatt på ennå. Det er fint og modig, synes jeg.

Hvordan er det ellers med venner? Om du ønsker å bli kvitt ensomheten på en sunn måte er det bra å ha andre å være sammen med enn bare en kjæreste. Det er ikke bare kjæresten som skal bidra til at du ikke føler deg ensom.