Før vi begynner: Beklager for en litt lang post. Håper noen tar seg tid til å lese hele og gi noen råd, det hadde vært til stor hjelp! <3 på forhånd takk :-)
Hei! Er en jente i midten av 20-åra som alltid har vært ganske introvert som person. I det siste har jeg blitt mer og mer bevisst på at jeg sliter med å fungere godt i mange sosiale sammenhenger og egentlig alltid har gjort det (og har derfor blitt henvist til utredning av aspergers).
Er veldig ukomfortabel med small-talk, og føler meg mer på "hjemmebane" når det snakkes om store tema som jeg kan mye om. Er av den typen som ikke klarer å si noe hvis jeg ikke føler at jeg har noe interessant å si, det føles bare kunstig å prøve å presse noe frem. Faller ofte utenfor når det gjelder humor, da andre ikke forstår min humor og jeg ikke forstår deres (dvs jeg forstår spøken, men ser ikke det morsomme i den). Derfor tror jeg at jeg ofte blir sett på som en streber, alt for seriøs og rett og slett litt kjedelig hvis man ikke kjenner meg. Er også redd for at andre tror jeg er overlegen eller "syns jeg er bedre enn dem" (noe jeg virkelig ikke gjør - vanligvis føler jeg meg heller underlegen). Dette handler om at jeg sliter med øyekontakt, og som sagt ikke snakker så mye. Derfor tror folk at jeg ikke vil snakke med dem, mens problemet egentlig heller er selvtilliten min i møte med andre, spesielt når jeg har det dårlig.
En annen ting jeg har fått tilbakemelding på, er at enkelte syns at jeg virker selvsentrert, som at jeg prøver å snu samtalen til å handle om meg selv. Dette syns jeg er leit, fordi intensjonen min egentlig er å bidra med noe slik at den andre personen ser at jeg kan relatere og dermed føler seg forstått. Men jeg har tatt til meg tilbakemeldingen, og forstår at det kanskje kan virke sånn for folk som ikke kjenner meg godt (for jeg har aldri hatt dette problemet i nære relasjoner). Har blitt veldig selvbevisst etter at jeg ble gjort oppmerksom på dette, og dermed er det blitt enda vanskeligere for meg å åpne meg for andre. Jeg vil gjerne gjøre noe med disse tingene for å ikke fremstå som egoistisk, men hvordan kan jeg gjøre det?
Jeg føler at hvis jeg ikke sier noe om meg selv, blir jeg bare en passiv "tilskuer" til samtalen og kanskje virker uinteressert. Hvis det er relevant kommer jeg kanskje med innspill om hva som funket for meg i en gitt situasjon, men understreker alltid at det bare er min opplevelse, og prøver å unngå formuleringer som "du burde/må/kan bare". Men kanskje det er bedre å ikke komme med innspill i det hele tatt? Jeg ser jo at det kan virke bedrevitende, som at jeg tror jeg sitter på alle svarene. Men hvis jeg ikke sier noen av disse tingene, hva kan jeg da si?
Ønsker som sagt å bidra i samtalen, vise interesse og forståelse, men uten å virke som jeg prøver å stjele fokus fra den som forteller. Samtidig har jeg heller ikke lyst til å bare ende opp som en "hobbypsykolog" eller passiv part hele tiden. Jeg skulle ønske jeg var mer morsom, fremoverlent, utadvendt og komfortabel i sosiale situasjoner! Antar at det ikke er realistisk å forvente en forvandling fra introvert til ekstrovert, men det går vel an å trene opp de sosiale evnene til å bli litt bedre ihvertfall? 
Derfor hadde jeg satt veldig stor pris på å få høre om noen har noen råd som kan hjelpe meg å jobbe med dette. Kanskje er det noen der ute som har hatt lignende problemer, og har funnet noen teknikker som har vært til hjelp for dem? Uansett blir jeg glad for alle innspill!
Hei! Er en jente i midten av 20-åra som alltid har vært ganske introvert som person. I det siste har jeg blitt mer og mer bevisst på at jeg sliter med å fungere godt i mange sosiale sammenhenger og egentlig alltid har gjort det (og har derfor blitt henvist til utredning av aspergers).
Er veldig ukomfortabel med small-talk, og føler meg mer på "hjemmebane" når det snakkes om store tema som jeg kan mye om. Er av den typen som ikke klarer å si noe hvis jeg ikke føler at jeg har noe interessant å si, det føles bare kunstig å prøve å presse noe frem. Faller ofte utenfor når det gjelder humor, da andre ikke forstår min humor og jeg ikke forstår deres (dvs jeg forstår spøken, men ser ikke det morsomme i den). Derfor tror jeg at jeg ofte blir sett på som en streber, alt for seriøs og rett og slett litt kjedelig hvis man ikke kjenner meg. Er også redd for at andre tror jeg er overlegen eller "syns jeg er bedre enn dem" (noe jeg virkelig ikke gjør - vanligvis føler jeg meg heller underlegen). Dette handler om at jeg sliter med øyekontakt, og som sagt ikke snakker så mye. Derfor tror folk at jeg ikke vil snakke med dem, mens problemet egentlig heller er selvtilliten min i møte med andre, spesielt når jeg har det dårlig.
En annen ting jeg har fått tilbakemelding på, er at enkelte syns at jeg virker selvsentrert, som at jeg prøver å snu samtalen til å handle om meg selv. Dette syns jeg er leit, fordi intensjonen min egentlig er å bidra med noe slik at den andre personen ser at jeg kan relatere og dermed føler seg forstått. Men jeg har tatt til meg tilbakemeldingen, og forstår at det kanskje kan virke sånn for folk som ikke kjenner meg godt (for jeg har aldri hatt dette problemet i nære relasjoner). Har blitt veldig selvbevisst etter at jeg ble gjort oppmerksom på dette, og dermed er det blitt enda vanskeligere for meg å åpne meg for andre. Jeg vil gjerne gjøre noe med disse tingene for å ikke fremstå som egoistisk, men hvordan kan jeg gjøre det?
Jeg føler at hvis jeg ikke sier noe om meg selv, blir jeg bare en passiv "tilskuer" til samtalen og kanskje virker uinteressert. Hvis det er relevant kommer jeg kanskje med innspill om hva som funket for meg i en gitt situasjon, men understreker alltid at det bare er min opplevelse, og prøver å unngå formuleringer som "du burde/må/kan bare". Men kanskje det er bedre å ikke komme med innspill i det hele tatt? Jeg ser jo at det kan virke bedrevitende, som at jeg tror jeg sitter på alle svarene. Men hvis jeg ikke sier noen av disse tingene, hva kan jeg da si?
Ønsker som sagt å bidra i samtalen, vise interesse og forståelse, men uten å virke som jeg prøver å stjele fokus fra den som forteller. Samtidig har jeg heller ikke lyst til å bare ende opp som en "hobbypsykolog" eller passiv part hele tiden. Jeg skulle ønske jeg var mer morsom, fremoverlent, utadvendt og komfortabel i sosiale situasjoner! Antar at det ikke er realistisk å forvente en forvandling fra introvert til ekstrovert, men det går vel an å trene opp de sosiale evnene til å bli litt bedre ihvertfall? Derfor hadde jeg satt veldig stor pris på å få høre om noen har noen råd som kan hjelpe meg å jobbe med dette. Kanskje er det noen der ute som har hatt lignende problemer, og har funnet noen teknikker som har vært til hjelp for dem? Uansett blir jeg glad for alle innspill!
