De siste årene har jeg blitt mer og mer bevisst på en utvikling som jeg mener er svært trist og ikke minst destruktiv for samfunnet. Per i dag har vi, i alle fall i teorien, tre offentlige statsmakter i stortinget, regjeringen og domstolene. Man sier også på folkemunne at pressen er den fjerde statsmakt. Vi har i mange år levd med den tabloide pressen som en vaktbikkje, og den har vært nødvendig, ikke bare i Norge, men i verden der den stå sentralt i viktige saker som eksempelvis Watergate-skandalen. Pressens viktighet vil jeg ikke betvile. Men hvilken utvikling kan vi se den siste tiden?
Ytringsfriheten. Står i dag sterkere enn noen gang, uten tvil, og vi har alle fått se dens bakside. På samme måte, ytringsfrihetens viktighet vil jeg ikke betvile. Den er virkelig et godt våpen mot undertrykkelse.
Hva om man tenker seg en skjevfordeling av de fire statsmaktene, at de i teoriene er likestilte, men at en i praksis har mye større innflytelseskraft. Den har mulighet til å indirekte påvirke alt som skjer i innenfor områdene de andre statsmaktene rår over, uten at det på noen måte sitter kompetanse bak spakene. Denne statsmakten er beskyttet av en "all-time-high" ytringsfrihet som det er politisk ukorrekt å legge så mye som et hårstrå på, den er uangripelig.
Det er naturligvis pressen jeg snakker om. Vaktbikkja uten naturlige fiender. På toppen av næringshierarkiet. Mener mye om alt, og er dobbeltmoralsk som bare en schizofren kan være. Uangripelig. PFU sier du? Pff, ikke narr meg til å le.
Er pressen den egentlige statmakt?
Jeg er i den tro at mennesket vanligvis handler godt. Og tabloide-journalister gjør det de må gjøre for å holde avisene sine levedyktige. Men at man må være svært oppmerksomme på hvilke følger som kommer av dette.
Håper på innspill fra noen som kan få meg på bedre tanker, og berolige meg. Jeg er skal innrømme at jeg er negativt innstilt til bransjen, men kun mot de store avisene. Hvis det skulle være freak-tabloidjournalister her så fortell gjerne om din motivasjon for å gjøre andre hverdag litt vanskeligere - hver dag.
Ytringsfriheten. Står i dag sterkere enn noen gang, uten tvil, og vi har alle fått se dens bakside. På samme måte, ytringsfrihetens viktighet vil jeg ikke betvile. Den er virkelig et godt våpen mot undertrykkelse.
Hva om man tenker seg en skjevfordeling av de fire statsmaktene, at de i teoriene er likestilte, men at en i praksis har mye større innflytelseskraft. Den har mulighet til å indirekte påvirke alt som skjer i innenfor områdene de andre statsmaktene rår over, uten at det på noen måte sitter kompetanse bak spakene. Denne statsmakten er beskyttet av en "all-time-high" ytringsfrihet som det er politisk ukorrekt å legge så mye som et hårstrå på, den er uangripelig.
Det er naturligvis pressen jeg snakker om. Vaktbikkja uten naturlige fiender. På toppen av næringshierarkiet. Mener mye om alt, og er dobbeltmoralsk som bare en schizofren kan være. Uangripelig. PFU sier du? Pff, ikke narr meg til å le.
Er pressen den egentlige statmakt?
Jeg er i den tro at mennesket vanligvis handler godt. Og tabloide-journalister gjør det de må gjøre for å holde avisene sine levedyktige. Men at man må være svært oppmerksomme på hvilke følger som kommer av dette.
Håper på innspill fra noen som kan få meg på bedre tanker, og berolige meg. Jeg er skal innrømme at jeg er negativt innstilt til bransjen, men kun mot de store avisene. Hvis det skulle være freak-tabloidjournalister her så fortell gjerne om din motivasjon for å gjøre andre hverdag litt vanskeligere - hver dag.