Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg har behov for å få tømt meg her jeg sitter å ikke får sove. Jeg er en 24 år gammel jente som har brukt diverse rusmidler(hasj,weed, kokain,mdma. Sist nevnte i 4 år) i 12 år. Det har ikke vært daglig bruk, og jeg har hatt perioder hvor jeg har vært nykter og fungert godt både sosialt og i jobb. For meg har det lenge vært en sosial greie og aldri følt trang til å ruse meg alene.
Jeg har lenge skjønt at denne dagen ville komme før eller siden, hvor jeg må ta grep om livet mitt. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt og har vært under barnevernet til jeg var 21 år og ble sendt til fosterhjem som 15 åring. Som barn var jeg svært usikker og redd for å prøve nye ting. Jeg var livredd for å ikke bli likt av andre, dette fulgte meg i ungdomsårene og jeg sleit lenge sosialt og var deprimert. Jeg har brukt rusen til å flykte fra disse problemene og hadde mange år hvor jeg klarte å holde lokk på de. Jeg bruker fortsatt rus/alkohol, men betraktelig mye mindre enn hva jeg har gjort tidligere.Til tross for en vanskelig start på livet har jeg alltid hatt en positiv innstilling til livet og jeg føler rusmidlene har gjort meg til en person jeg er stolt av. Helt til for ca 1 år siden, da opplevde jeg mitt første angstanfall, og det året har nok vært det vanskligste året jeg har hatt i mitt liv, og jeg tør ikke lenger å ruse meg slik jeg har gjort før. Da jeg ønsker å få kontroll på mine ekte følelser. Det har gjort meg svært selvbevisst og jeg sliter nå veldig med å være meg selv uten. Og dette skremmer dritten
ut av meg.
Jeg har alltid slitt med relasjoner, selv om jeg har mange gode mennesker i livet mitt er det ingen jeg kan føle meg helt trygg med eller åpne meg om mine problemer. Jeg føler jeg er flink til å skjule mine problemer godt og jeg tar på meg en maske når jeg er rundt venner og kolleger. Men denne masken er ikke like lett å holde lenger og jeg føler trang til og isolere meg. Jeg har dager hvor kroppen er i alarmberedskap 24/7 men jeg klarer likevel å komme meg på jobb. Men jeg føler meg ofte dårlig i møte med kolleger og nye mennesker. Trekker meg tilbake og snakker lite(da jeg er vandt med å snakke mye), og dette ødelgger meg på innsiden. Jeg ser på meg selv som en sprudlende person med mye humor og glede. Jeg vokser på at andre rundt meg har det bra og er svært omsorgsfull. Men den dag i dag kommer ikke den person like ofte frem lenger, jeg kjenner meg nesten ikke igjen i den beskrivelsen. Og det gjør så vondt
Når angsten er på sitt verste blir jeg helt handlingslammet, jeg er redd for om jeg har fått en permanent skade? at dette plutselig skal bli verre. Kan jeg finne «tilbake til meg selv»? Jeg er klar over at det er vanskelig å bli helt frisk fra angst, men jeg skal fortsette jobbe hardt! Jeg ønsker meg et bedre liv som ikke er styrt av alkohol og rus.
Som barn ble jeg tvungent å gå til psykolog(men jeg sneik meg ofte unna) Nå føler jeg meg endelig klar og jeg er desperat etter å få hjelp. Jeg har gått til psykolog i 6 måneder uten fremgang, og skal få ny behandler i januar. I påvente av ny, hadde det vært utrolig godt å kunne få høre om det er noen som kan kjenne seg igjen og også fra helt utenforstående. Jeg håper jeg kan få noen gode tilbakemeldinger. Alle tips og råd er velkommene
Jeg har lenge skjønt at denne dagen ville komme før eller siden, hvor jeg må ta grep om livet mitt. Jeg ble utsatt for omsorgssvikt og har vært under barnevernet til jeg var 21 år og ble sendt til fosterhjem som 15 åring. Som barn var jeg svært usikker og redd for å prøve nye ting. Jeg var livredd for å ikke bli likt av andre, dette fulgte meg i ungdomsårene og jeg sleit lenge sosialt og var deprimert. Jeg har brukt rusen til å flykte fra disse problemene og hadde mange år hvor jeg klarte å holde lokk på de. Jeg bruker fortsatt rus/alkohol, men betraktelig mye mindre enn hva jeg har gjort tidligere.Til tross for en vanskelig start på livet har jeg alltid hatt en positiv innstilling til livet og jeg føler rusmidlene har gjort meg til en person jeg er stolt av. Helt til for ca 1 år siden, da opplevde jeg mitt første angstanfall, og det året har nok vært det vanskligste året jeg har hatt i mitt liv, og jeg tør ikke lenger å ruse meg slik jeg har gjort før. Da jeg ønsker å få kontroll på mine ekte følelser. Det har gjort meg svært selvbevisst og jeg sliter nå veldig med å være meg selv uten. Og dette skremmer dritten
ut av meg.
Jeg har alltid slitt med relasjoner, selv om jeg har mange gode mennesker i livet mitt er det ingen jeg kan føle meg helt trygg med eller åpne meg om mine problemer. Jeg føler jeg er flink til å skjule mine problemer godt og jeg tar på meg en maske når jeg er rundt venner og kolleger. Men denne masken er ikke like lett å holde lenger og jeg føler trang til og isolere meg. Jeg har dager hvor kroppen er i alarmberedskap 24/7 men jeg klarer likevel å komme meg på jobb. Men jeg føler meg ofte dårlig i møte med kolleger og nye mennesker. Trekker meg tilbake og snakker lite(da jeg er vandt med å snakke mye), og dette ødelgger meg på innsiden. Jeg ser på meg selv som en sprudlende person med mye humor og glede. Jeg vokser på at andre rundt meg har det bra og er svært omsorgsfull. Men den dag i dag kommer ikke den person like ofte frem lenger, jeg kjenner meg nesten ikke igjen i den beskrivelsen. Og det gjør så vondt
Når angsten er på sitt verste blir jeg helt handlingslammet, jeg er redd for om jeg har fått en permanent skade? at dette plutselig skal bli verre. Kan jeg finne «tilbake til meg selv»? Jeg er klar over at det er vanskelig å bli helt frisk fra angst, men jeg skal fortsette jobbe hardt! Jeg ønsker meg et bedre liv som ikke er styrt av alkohol og rus.
Som barn ble jeg tvungent å gå til psykolog(men jeg sneik meg ofte unna) Nå føler jeg meg endelig klar og jeg er desperat etter å få hjelp. Jeg har gått til psykolog i 6 måneder uten fremgang, og skal få ny behandler i januar. I påvente av ny, hadde det vært utrolig godt å kunne få høre om det er noen som kan kjenne seg igjen og også fra helt utenforstående. Jeg håper jeg kan få noen gode tilbakemeldinger. Alle tips og råd er velkommene
