Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  14 4659
Heisann igjen! Jeg og vennen min var venner for who knows how long, og uansett hvor lenge tilbake i tid jeg ser, så kommer det bare et bildet fram av henne, nemlig deppa. Hun har alltid hatt problemer med selvtilliten og selvmordstanker og jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å få henne til å se litt mer positivt på livet. Hun er ikke den typen som kan ikke snakke på grunn av angst, hun er skikkelig modig, det er håpløsheten og det at hun tenker at ingen bryr seg om henne som gjør hun så deppa. Noen tips på hvordan jeg kan hjelpe henne?
Så vidt jeg husker er du ganske ung, og går på ungdomsskolen? Er venninnen din like ung? Hvis hun ikke har foreldre som bryr seg så foreslår jeg at du råder henne til å ta kontakt med helsesøster, kanskje tilby å bli med henne. Ellers er det bare å være der for henne. Å prøve å overtale en deprimert person til å se positivt på livet funker dessverre dårlig.

Er du bekymret for at hun skal gjennomføre selvmord, så å du gi beskjed til noen.
Sist endret av *pi; 9. februar 2020 kl. 17:37. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Komplett idiot
Pruttnisse's Avatar
Det å gjøre ting, som ikke er usunt, er ofte anbefalt for depresjon.

Hvis vennen din ikke er mye aktiv, kanskje dere kunne meldt dere på en aktivitet eller delt et hobby-prosjekt?

F.eks: lage en film, bok, tegneserie, programere noe, bygge noe, ta noe fra hverandre, whatevs.


Som *pi er inne på så er selvmordstanker noe som kan være nødvendig å melde fra / beskrive hvordan vennen din snakker om det for en sykepleier, helsesøster, lege eller noe sånn - sånn at man kan vurdere hvor bekymringsverdig det er.

Men det kommer litt ann på; det er forskjell på å føle at det var bedre å være dø og planlegging av selvmord.

Hvis grunnen til at du poster er fordi vennen din har planlagt å ta livet av seg selv, så bør du si ifra til noen som kan hjelpe.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Det første du antakelig kan slå fra deg er å "fikse" det. Det kan høres ut som svartmaling, men det er ikke egentlig det - tenk på det som forventningsstyring. Jeg tror det er viktig å være klar over at det er urealistisk, ellers kan man finne på å gi seg selv skylden for at ting ikke blir "fikset".

Du sier hun kan snakke om det, og det er positivt. Hvis hun ikke mottar profesjonell hjelp av psykolog, psykiater osv. bør det antakelig vurderes - om det er noen som kan hjelpe henne mer direkte er det disse. Medisiner kan også vurderes.

Det viktigste du kan gjøre er å fortsette det du har drevet med. "Vær der for henne" er kanskje en klisjé, men av en god grunn.
Prøv å få henne med på ting, det er viktig å ikke bli sittende inaktiv, men ikke mas for mye.

Ikke gi opp, men du kan heller ikke gjøre deg selv "ansvarlig" i den grad at du gir deg selv skylden for depresjonen hennes. Vær trygg på at du gjør det du kan gjøre. Hvis ting blir bedre kan du være nokså trygg på at du har bidratt. Hvis de ikke blir det, har du i hvert fall gjort mye for å forhindre at de blir verre.
Sitat av robhol Vis innlegg
Det første du antakelig kan slå fra deg er å "fikse" det. Det kan høres ut som svartmaling, men det er ikke egentlig det - tenk på det som forventningsstyring. Jeg tror det er viktig å være klar over at det er urealistisk, ellers kan man finne på å gi seg selv skylden for at ting ikke blir "fikset".
Vis hele sitatet...
Det kan faktisk også virke mot sin hensikt å prøve å overbevise noen om å tenke mer positivt når de har det vondt. Det man egentlig gjør da, er å invalidere følelsene til den personen. En deprimert person vet godt at solen skinner, de bor i verdens rikeste land og at de egentlig har mye å være takknemlig for. Det føles enda mer håpløst når man blir minnet på hvor "feil" det er at de føler det de føler. Å være der for noen betyr å akseptere og anerkjenne dem der de er akkurat nå, med de følelsene og tankene de har.
Veldig fint formulert det der Pi. Og det er noe alle burde legge seg på minnet. For en som er deprimert blir ikke friskere av at andre sier "du får ta å skjerpe deg" - tvert om så gjør det ofte ting verre. Og likevel er den vanligste reaksjonen fra folk når noen er åpne om at de er deprimerte nettop dette eller variasjoner som "ta deg sammen", vi lever i Norge lissom. Vi burde ikke legge sten til byrden med å lire av oss ubetenkeligheter.

Hva med å bare anerkjenne at slik er det nå og slik føles ting nå. Og si at vi skjønner det er vondt å ha det slik. Evt. kanskje et tilbud om å være med som moralsk støtte til legen, helsesøster, eller legevakt om ting er skikkelig ille.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av *pi Vis innlegg
Det kan faktisk også virke mot sin hensikt å prøve å overbevise noen om å tenke mer positivt når de har det vondt. Det man egentlig gjør da, er å invalidere følelsene til den personen. En deprimert person vet godt at solen skinner, de bor i verdens rikeste land og at de egentlig har mye å være takknemlig for. Det føles enda mer håpløst når man blir minnet på hvor "feil" det er at de føler det de føler. Å være der for noen betyr å akseptere og anerkjenne dem der de er akkurat nå, med de følelsene og tankene de har.
Vis hele sitatet...
Nettopp. Og for å relatere dette til (og underbygge) et av de andre poengene mine: det er også mye av dette jeg mener med å ikke "mase" for mye. For: person X er deprimert, person Y vil gjerne hjelpe med å holde X i aktivitet. Person X ønsker også å delta, men kan føle seg ute av stand til det - veldig ofte. Da er det veldig lett at Y feiltolker dette ved å misforstå grunnen til avslagene, og enten gir opp eller i verste fall tar det personlig. I noen tilfeller kan det være en god idé at X utfordres på dette, men det må gjøres med forsiktighet og forståelse. Hvis Y pusher for hardt, er det enda en måte X' følelser kan invalideres på. Kommunikasjon er viktig.
Jeg kan tenke meg hvor vanskelig det må være å akseptere at noen man er glad i har det så vondt, og så ikke prøve å fikse det for dem. Man vil jo det. Jeg tror det som ofte skjer er at man er mer fokusert på sitt eget behov for å gi omsorg og være til hjelp, og ikke hva den andre faktisk har behov for. All hjelp må ha mottakeren i fokus.
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg kan tenke meg hvor vanskelig det må være å akseptere at noen man er glad i har det så vondt, og så ikke prøve å fikse det for dem. Man vil jo det. Jeg tror det som ofte skjer er at man er mer fokusert på sitt eget behov for å gi omsorg og være til hjelp, og ikke hva den andre faktisk har behov for. All hjelp må ha mottakeren i fokus.
Vis hele sitatet...
Slike situasjoner er ikke enkelt. Jeg har bare opplevd mottaker-siden, og tipsene jeg fikk var nok godt ment, men min egen selvfølelse ble til slutt bare dårligere av at de tingene personen mente jeg måtte ta tak i, var så vanskelig for meg å gjøre noe med. Det beste man kan gjøre er vel kanskje å oppfordre til professjonel hjelp, utenom å stille opp hvis de trenger det?
Vær der for henne så mye som du og andre venner kan og finn ut hvor alvorlig det er, samtidig hjelper oppmerksomheten på hennes humør. Det fineste jeg opplever er når noen hjelper meg helt uten grunn når jeg er langt nede. Gg om det er noen hun liker veldig godt, få med henne også. Og gi henne litt oppmerksomhet rett og slett, mennesker og hunder er likere en folk liker å innrømme, vi digger begge oppmerksomhet fra de vi liker spesielt.

Men vist dere er skikkelig bekymret eller om hun har truet medå ta livet på en bestemt måte, så ville jeg snakket med foreldre eller en i et eller annet sted i hjelpeaparatet, helst en person du kjenner som du stoler på. Det er ikke kult å bli tvangsinnlagt på psykriatrisk i en evighet med selvmordvakt, om man ikke trenger en slik greie rundt seg, da er saken en helt annen. Jeg satt 6mnd på psykriatrisk uten noen selvmordsforsøk eller trusler om det. Men jeg var speed psykose, som går fort over bare man får sove og spise litt. Jeg ble holdt der 6mnd, pga asperger syndrom er ganske tydelig på meg hvertfall, og det er det jævligste jeg noengang har levd igjenom. Tvangs ditt og tvangs datt, tvangsmedsinering.

Poenget med å si det er bare enkelt, ikke tilkall lege, psykriater+++ og slikt om det bare er en ungdomslig fascinasjon for døden, det har mange. Husker når bandet him var populært i ungdommen og folk snakket om å dø for kjærligheten. Og hvem de helst ville dø med, fy faen så teit det var.

Jeg er selv suicidal på et vis, tenker på det hver eneste dag, men jeg er også lykkelig hver eneste dag, mye pga musikk, hunden, bestevennen min og mormor=) Det svinger fra a til å med meg, og jeg er aldri midt i mellom. Dette er slitsomt for å si det pent. Men det er mitt liv og jeg må leve det, ingen andre gidder ta fra meg denne jobben, haha=)

Jeg koser meg i dag, håper alle som leser så langt gjør det samme=)

s
Jeg er enig med alle dere. Jeg vet at jeg kan ikke "fikse" henne, heller ikke løse problemene hennes. Jeg har lest mye om det, hun har vært hos en psykolog, hun har snakket med lærerne på skolen, foreldrene vet. Jeg prøvde å få henne til å gå til en annen psykolog (hun likte ikke denne hun snakka med), men hun ville ikke. Hun ville heller ikke snakke med foreldrene (moren gråt, så hun ville ikke snakke om det mer), og det skjønner jeg. Hun er aktiv, spiser sunt, det er ikke det som er problemet. Hun har hatt det, fra det jeg husker, i 5-6 år, så det er ikke bare et "phase". Hun kunne skrike "jeg kutter meg og har selvmordstanker", men skolen ville ikke gjort noe, ja, det har hun faktisk gjort. Og vist fram armene, og snakka om det høyt, jeg tror ikke andre er ivrige til å hjelpe, så, om det er noe man kan gjøre, så er det jeg som gjør det eller henne.

(Og ja, jeg er ganske ung-)
Sitat av Idksjølv Vis innlegg
Jeg prøvde å få henne til å gå til en annen psykolog (hun likte ikke denne hun snakka med), men hun ville ikke.
Vis hele sitatet...
Det skal litt til å treffe blink på første forsøk, så hun burde få snakke med noen andre. Hvis beskrivelsen din stemmer så synes jeg foreldrene er ganske tafatte, de skal sørge for at deres mindreårige datter får skikkelig hjelp. Skolen høres heller ikke ut som de vet hva de driver med her, men det er jo ikke noe nytt.

Det er veldig fint at du er der for henne, men hun trenger voksne som tar ansvar. Så det beste du kan gjøre utover å være en venn, er å hjelpe henne å finne det.
Sist endret av *pi; 13. februar 2020 kl. 21:07.
Jo du har rett i at foreldrene kan virke tafatte, men folk gjør ofte det beste de kan for dem de er glad i - og kanskje er klarer ikke moren til denne jenta å forholde seg til alvoret på noen annen måte? Hun moren kan jo ha sine greier hun sliter med for alt vi vet. Sånt er jo ikke optimalt, men hvem har det vel egentlig optimalt?

Men veldig enig med deg i at hun som sliter bør forsøke på nytt med annen psykolog. Kanskje kan ts være pådriver eller faktisk bli med som moralsk støtte på første time?
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Jo du har rett i at foreldrene kan virke tafatte, men folk gjør ofte det beste de kan for dem de er glad i
Vis hele sitatet...
Joda, ofte. Og oftere enn du kanskje tror, gjør de dessverre ikke det.

og kanskje er klarer ikke moren til denne jenta å forholde seg til alvoret på noen annen måte? Hun moren kan jo ha sine greier hun sliter med for alt vi vet.
Vis hele sitatet...
Unger/ungdom har rett til helsehjelp, og denne jenta har vært deprimert på grensen til suicidal siden hun var liten og har ingen voksne som følger henne opp. Det er ikke bra nok, punktum. Hvis foreldrene "har sine egne greier" og ikke kan ta seg av datteren, så får de skaffe seg hjelp til å gjøre det.
Pi. Jeg er ikke uenig i det du sier. Denne jenta fortjener absolutt både å bli fulgt opp skikkelig og få all den hjelpen evt. helsehjelp hun trenger for å få lagt dette bak seg og bli mer stabil. Det var vel mer et forsøk på en forklaring på hvorfor moren reagerte som gjorde - eller hva jeg tenkte om akkurat det. Jeg har såpass tro på andre mennesker tross alt at jeg tenker hennes reaksjon var neppe av ondskap eller dovenskap. Forsvarer ikke morens måte å håndtere situasjonen på, og siden dette har pågått over så lang tid så grenser det jo faktisk til omsorgssvikt.

Men ofte er det jo bakenforliggende greier når foreldre ikke makter å følge opp barna på best mulig måte. Og det var vel litt derfor jeg så det om at venninna kunne tilby å følge med til første time hos ny psykolog. Da har hun jenta i det minste en støttespiller.

Ja omsorgssvikt skjer dessverre for ofte. Og årsaken til dette er jo egentlig underordnet. Det har du helt rett i.