Det har vært en trend de sista åra å gjøre "gode gjerninger" for så å legge dem ut i sosiale medier.

Den siste versjonen jeg har sett går noe som dette her:

-En mann går rundt i en restaurant og spør mennesker om å få litt mat. Alle som vises sier nei.

-Bildet skifter så til en random uteligger som får mat av to yngre mennesker.

-Kort tid senere kommere personen fra den første scenen og spør uteliggeren om han kan få noe av maten hans. Uteliggeren sier ja og gir ham noe mat.

-Tårer, flott musikk, slutt.

I tillegg finnes det programmer som "What would you do?", hvor mennesker settes opp i spesielle situasjoner og blir filmet med skjult kamera.

Er det slik at folk som har mindre penger/eiendeler er mer rause til å dele av det lille de har, i forhold til velstående mennesker?

Det fins nok ingen enkel fasit på dette spørsmålet, ettersom folk er forskjellig innstilt basert på mange faktorer.

Likevel kan man kanskje si det er en viss logikk i at en som eier mye har
et stort behov for privat eiendom - og vil derfor være mindre villig til å
skille seg fra dette.

En som er vant med lite derimot, vil kanskje være mer tilbøyelig til å dele
med andre i tilsvarende situasjon - ettersom man har en felles "forankring"
i fattigdommens utfordring.

Dette blir jo uansett relativt grove forenklinger. Det blir vanskelig for en
nordmann med stabile levevilkår å skulle vurdere verden fra virkelig fattige folks ståsted.
Jeg tror det man "får inn med morsmelken" - altså holdninger man arver fra familie (dersom man har en)
og omgivelsene har en god del å si. Spesielt i de formative årene som barn.

Jeg fremstiller det absolutt ikke som et faktum. Det er derfor jeg vil starte en diskusjon rundt det.

Nå er det her verken snakk om å dele halve lønna hver måned eller å kjøpe noe fra noen. Det er heller ikke snakk om å måtte spandere noe på noen.

Det er helt enkelt snakk om å dele litt av det man har.

Eksempel:

Du sitter med en hel pizza. En person kommer bort og sier at han er sulten, og spør om han kan få et stykke.

Uansett om han er fattig, rik, narkoman eller rumener, så ville det ikke skadet deg å gi ham ett stykke av pizzaen din. Du kommer ikke til å sulte ihjel, du kommer ikke til å bli fattig. Hva har du å tape på det?

Og det er nettopp dette som er grunnen til at jeg vil diskutere temaet. Er det slik at vi som jobber hardt for pengene våre føler at det ikke er vårt problem å fø de som ikke har råd til mat?

Jeg snakker selvsagt kun for meg selv, men ja, det er akkurat slik jeg føler det.

Det blir vel snarere stilt spørsmål her - ikke påstander om fakta.

Problemet er at det fins mange veier til fattigdom, og at vi her
på berget egentlig kjenner lite til fenomenet. Vi lever stort sett
med en viss økonomisk trygghet, og med tanke på restauranter
har vel de fleste nordmenn vært betalende gjester på et spisested,
noe en stor del av verdens befolkning nok ikke har.

Jeg kjenner fattige (etter norsk målestokk) som er rause med det
lille de har, men jeg kjenner også fattige som regelrett lever som
upålitelige snyltere og tyver, og som benytter seg skamløst av
andres godhet, fattige som rike.

De få jeg kjenner som er vel bemidlet, er som regel lite interessert
i å fremstå som rik, og er verken spesielt grådige eller spesielt
rause.

Det handler nok minst like mye om hvem man er, som om det man har.

“There are only two things wrong with money: too much or too little.”

(Charles Bukowski)

Nei, det gjør du faktisk ikke. Leste nok litt fort

Men jeg står for det at jeg blir ukomfortabel om noen kommer bort til meg og tigger når jeg sitter på resturant, og jeg ville nok ha sagt nei.

Det har ingenting med gjerrighet å gjøre. Det er bare en reaksjon mot brudd på det jeg anser som vanlig folkeskikk.

Jeg tror det er slik at mennesker som har opplevd mer har svakere bindinger til ting og sterkere bindinger til opplevelser.

Er igrunn enig.

De som har godt med penger, har som regel godt med penger fordi de har levd lenge der de har spart og vært grådige med de rundt seg. Dermed får de en sånn tankegang at når de først unner seg noe så er det kjempestort og stas.

De fattige som lever nærme sultgrensa er iallefall viden kjent for å være kyniske og brutale. Tiggermafiaene i India er vel det groveste eksempelet på dette, men det er et generelt trekk. Kommer man nærme nok sultgrensa sørger vel egentlig survival of the fittest for at de som ikke er villige til å gjøre det som trengs plutselig ikke lenger er fattige .. Dette er det dog det sosiale laget under sigøyner-folket og andre vi normalt anser som virkelig fattige i Europa.

Ellers er jeg generelt forbauset over hvor skikkelige lavere middelklasse kan være (tenk bønder i Norge for 50 år siden). De er i en økonomisk situasjon hvor det virkelig koster å opprettholde gode verdier som ærlighet, gjestfrihet og raushet; og på tross av at det finnes mer enn nok jævler i dette sosiale laget også, møter jeg forbausendes mange mennesker jeg har endt opp med å respektere her.. selv i land som Sør-Sudan hvor de fleste hvite som tilbringer tid ikke har spesielt mye pent å si om lokalbefolkningen.

Når det gjelder veldighetsarbeidet som gjennomføres av øvre middelklasse/rike er det jo for det meste bedre at de gjør det enn ikke, men "gode" gjerninger som ikke koster enn selv noe som helst gjør meg uansett ikke imponert. Det er for det aller meste forsvinnende lite av egen inntekt de faktisk er villig til å dele.

Jeg tror det går på gjenkjennelsesfaktoren og delte erfaringer. De som aldri har opplevd å mangle noe har kun teoretisk kunnskap om hvordan det arter seg. Både følelsen av å måtte velge mellom bleier og barnetv-godteri til ungen sin (vi ordnet jo det for aleinemora i køen) samt at de muligens tenker at de har stilt seg sånn til på egenhånd og dermed bare kan slite med det. Nå snakker jeg kun om norske forhold, har ikke snøring på hvordan det er i div fattige strøk i andre land..

Selv har jeg tildligere vært ufb og vet hvordan det er å gå trøtt og sulten. Tviler på at en såkalt besteborger hadde tatt med seg en heroinist hjem og matet han etter å ha truet med 112 om han ikke kom seg på beina pronte.- Søvnløs natt for meg, men satan så våt og kald (kanskje evig) han hadde vært om ikke bikkja var såpass nysgjerrig.

Jeg mener det handler om solidaritet i grupperinger du er i, eller kjenner deg greit igjen i.

Dette er vel gjerne bare pirk, men du mener sikkert sigøynere. Rumenere er, tro det eller ei, helt normale folk. Å blande de to gir rumenere et feilaktig rykte de aktivt prøver å komme unna.

Ps: Aldri kall en rumener for en sigøyner, eller bland gruppene i nærheten av en av de. De kommer til å bli ganske sur.

Vil nok si at det er opp til hvert enkeltmenneske, men at en fattig person vil ha enklere for å gi bort til andre i sin situasjon ettersom de selv sitter i klisteret og vet gooodt hvordan det er å våkne sulten.. haha. Men så er jo mange så desperate at de aldri deler bort noe til noen.. ihvertfall har jeg forstått det sånn med en rekke gateliggere (mulig det bare ser sånn ut i et street-perspektiv)!