Jeg føler at jeg lever i en simulasjon. Alt og alle rundt meg er uekte. Jeg føler at alt som skjer i verden både nær meg og ubetydelige ting langt unna meg er det hjernen min som skaper.
Jeg er livredd for hva som skjer etter døden. Plutselig en dag så forsvinner jeg fra alt og alle, og jeg aner ikke hva som finnes på den andre siden, hvis det i det hele tatt er en annen side.
Foreldrene mine er 50 år gamle. Sannsynligvis døde om 30 år. Hvordan faen klarer de å være lykkelige? De har så sinnsykt kort igjen før de plutselig forsvinner og de aner ikke hva som skjer etter. Jeg gruer meg allerede til døden, mens de ikke tenker over det engang. Jeg kan ikke miste dem. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når de plutselig ikke er i livet mitt lenger.
Ingenting gir mening. Hvordan ble verden og alt til? Ja, mye av big bang teorien kan stemme, men selve big bang må jo ha kommet fra et sted. Det kan jo ikke ha kommet fra ingenting.
Svar jeg kommer til å få på dette innlegget føler jeg ikke er ekte. Menneskene rundt meg er ikke ekte. Alt er en simulasjon jeg skaper i hodet mitt. Til og med meg selv er en rolle i denne simulasjonen, og jeg er ikke ekte jeg heller.
Slike tanker har jeg aldri hatt før inntil 1 måned siden. Og nå har jeg hatt det hver eneste dag siden, og jeg blir bare deprimert og redd for både fremtiden og det som foregår akkurat nå i livet mitt.
Jeg er kun 18 år gammel. Jeg spiser og lever sunt. Har gode venner som er glad i meg, og jeg gjør det jeg har lyst til. Jeg har veldig lite å klage på. Jeg har alltid vært glad og takknemlig for alt og alle, men nå har jeg plutselig blitt satt i denne posisjonen. Det startet med at jeg plutselig en kveld begynte å tenke på døden og jeg ble helt ødelagt innvendig. Og så har det bare utviklet seg enda mer og det blir bare verre og verre. Jeg er nesten konstant deprimert, redd, sint, sur og sliten. Noen ganger føler jeg at hodet mitt kommer til å eksplodere.
Jeg har alltid trent nesten hver dag og vært ute, men nå våkner jeg opp hver dag trøtt og sliten, og har ikke trent på 4 uker nesten.
En dag på jobb for 2 uker siden opplevde jeg lyd halliser ved at jeg følte at forskjellige folk ropte navnet mitt fra flere steder og jeg følte at folk stirret på meg. Jeg ble veldig paranoid. Dette varte kun i 2 timer, og har ikke opplevd noe slik siden.
Jeg poster ikke dette innlegget under rusmidler fordi jeg bruker det, men fordi jeg vil være anonym. Jeg har lite erfaring med ulike typer rus, og drikker alkohol i moderate mengder en sjelden gang. Så dette er ikke noe rusutløst psykose som jeg vil tro mange av dere tror. Men jeg skjønner veldig godt hvorfor dere kanskje tror det, da jeg har kjennetegn på en psykose.
Jeg vil få disse dritt tankene ut av hodet mitt, og tar i mot all hjelp jeg kan få. Hvor er det riktige stedet å starte? Psykolog? Lege? Hva tenker dere? Og hva tror dere dette er som skjer med meg?
Jeg er livredd for hva som skjer etter døden. Plutselig en dag så forsvinner jeg fra alt og alle, og jeg aner ikke hva som finnes på den andre siden, hvis det i det hele tatt er en annen side.
Foreldrene mine er 50 år gamle. Sannsynligvis døde om 30 år. Hvordan faen klarer de å være lykkelige? De har så sinnsykt kort igjen før de plutselig forsvinner og de aner ikke hva som skjer etter. Jeg gruer meg allerede til døden, mens de ikke tenker over det engang. Jeg kan ikke miste dem. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når de plutselig ikke er i livet mitt lenger.
Ingenting gir mening. Hvordan ble verden og alt til? Ja, mye av big bang teorien kan stemme, men selve big bang må jo ha kommet fra et sted. Det kan jo ikke ha kommet fra ingenting.
Svar jeg kommer til å få på dette innlegget føler jeg ikke er ekte. Menneskene rundt meg er ikke ekte. Alt er en simulasjon jeg skaper i hodet mitt. Til og med meg selv er en rolle i denne simulasjonen, og jeg er ikke ekte jeg heller.
Slike tanker har jeg aldri hatt før inntil 1 måned siden. Og nå har jeg hatt det hver eneste dag siden, og jeg blir bare deprimert og redd for både fremtiden og det som foregår akkurat nå i livet mitt.
Jeg er kun 18 år gammel. Jeg spiser og lever sunt. Har gode venner som er glad i meg, og jeg gjør det jeg har lyst til. Jeg har veldig lite å klage på. Jeg har alltid vært glad og takknemlig for alt og alle, men nå har jeg plutselig blitt satt i denne posisjonen. Det startet med at jeg plutselig en kveld begynte å tenke på døden og jeg ble helt ødelagt innvendig. Og så har det bare utviklet seg enda mer og det blir bare verre og verre. Jeg er nesten konstant deprimert, redd, sint, sur og sliten. Noen ganger føler jeg at hodet mitt kommer til å eksplodere.
Jeg har alltid trent nesten hver dag og vært ute, men nå våkner jeg opp hver dag trøtt og sliten, og har ikke trent på 4 uker nesten.
En dag på jobb for 2 uker siden opplevde jeg lyd halliser ved at jeg følte at forskjellige folk ropte navnet mitt fra flere steder og jeg følte at folk stirret på meg. Jeg ble veldig paranoid. Dette varte kun i 2 timer, og har ikke opplevd noe slik siden.
Jeg poster ikke dette innlegget under rusmidler fordi jeg bruker det, men fordi jeg vil være anonym. Jeg har lite erfaring med ulike typer rus, og drikker alkohol i moderate mengder en sjelden gang. Så dette er ikke noe rusutløst psykose som jeg vil tro mange av dere tror. Men jeg skjønner veldig godt hvorfor dere kanskje tror det, da jeg har kjennetegn på en psykose.
Jeg vil få disse dritt tankene ut av hodet mitt, og tar i mot all hjelp jeg kan få. Hvor er det riktige stedet å starte? Psykolog? Lege? Hva tenker dere? Og hva tror dere dette er som skjer med meg?