Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  29 2095
Anonym bruker
"Hatsk Røyskatt"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg føler at jeg lever i en simulasjon. Alt og alle rundt meg er uekte. Jeg føler at alt som skjer i verden både nær meg og ubetydelige ting langt unna meg er det hjernen min som skaper.

Jeg er livredd for hva som skjer etter døden. Plutselig en dag så forsvinner jeg fra alt og alle, og jeg aner ikke hva som finnes på den andre siden, hvis det i det hele tatt er en annen side.

Foreldrene mine er 50 år gamle. Sannsynligvis døde om 30 år. Hvordan faen klarer de å være lykkelige? De har så sinnsykt kort igjen før de plutselig forsvinner og de aner ikke hva som skjer etter. Jeg gruer meg allerede til døden, mens de ikke tenker over det engang. Jeg kan ikke miste dem. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når de plutselig ikke er i livet mitt lenger.

Ingenting gir mening. Hvordan ble verden og alt til? Ja, mye av big bang teorien kan stemme, men selve big bang må jo ha kommet fra et sted. Det kan jo ikke ha kommet fra ingenting.


Svar jeg kommer til å få på dette innlegget føler jeg ikke er ekte. Menneskene rundt meg er ikke ekte. Alt er en simulasjon jeg skaper i hodet mitt. Til og med meg selv er en rolle i denne simulasjonen, og jeg er ikke ekte jeg heller.


Slike tanker har jeg aldri hatt før inntil 1 måned siden. Og nå har jeg hatt det hver eneste dag siden, og jeg blir bare deprimert og redd for både fremtiden og det som foregår akkurat nå i livet mitt.


Jeg er kun 18 år gammel. Jeg spiser og lever sunt. Har gode venner som er glad i meg, og jeg gjør det jeg har lyst til. Jeg har veldig lite å klage på. Jeg har alltid vært glad og takknemlig for alt og alle, men nå har jeg plutselig blitt satt i denne posisjonen. Det startet med at jeg plutselig en kveld begynte å tenke på døden og jeg ble helt ødelagt innvendig. Og så har det bare utviklet seg enda mer og det blir bare verre og verre. Jeg er nesten konstant deprimert, redd, sint, sur og sliten. Noen ganger føler jeg at hodet mitt kommer til å eksplodere.

Jeg har alltid trent nesten hver dag og vært ute, men nå våkner jeg opp hver dag trøtt og sliten, og har ikke trent på 4 uker nesten.

En dag på jobb for 2 uker siden opplevde jeg lyd halliser ved at jeg følte at forskjellige folk ropte navnet mitt fra flere steder og jeg følte at folk stirret på meg. Jeg ble veldig paranoid. Dette varte kun i 2 timer, og har ikke opplevd noe slik siden.

Jeg poster ikke dette innlegget under rusmidler fordi jeg bruker det, men fordi jeg vil være anonym. Jeg har lite erfaring med ulike typer rus, og drikker alkohol i moderate mengder en sjelden gang. Så dette er ikke noe rusutløst psykose som jeg vil tro mange av dere tror. Men jeg skjønner veldig godt hvorfor dere kanskje tror det, da jeg har kjennetegn på en psykose.

Jeg vil få disse dritt tankene ut av hodet mitt, og tar i mot all hjelp jeg kan få. Hvor er det riktige stedet å starte? Psykolog? Lege? Hva tenker dere? Og hva tror dere dette er som skjer med meg?
Hei!

Dette hørtes ikke lett ut! Det er kjempe bra at du skjønner noe er galt og vil ha hjelp. Hvis forholdet ditt til dine foreldre er godt nok, kan du vurdere å fortelle dem at du ikke har det så lett og vil ha profesjonell hjelp med én gang. Da kan de være med å følge deg opp. Hvis ikke det er så aktuelt, så kontakt din fastlege selv og fortell om plagene dine. Du kan også kontakte eller møte opp på legevakten der du bor. Anbefaler deg å ikke vente så lenge! Lykke til
Sist endret av Sky; 18. august 2020 kl. 15:36.
Anonym bruker
"Lett Havert"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ja det er typisk vrangforestillinger men man behøver ikke være i psykose for å ha vrangforestillinger.

Jeg har og hatt det sånn fikk det etter mange år med hasjrøyking og var overbevist om at jeg levde i en simulasjon hvor alle var simskarakterer og jeg kunne høre de som styrte simulasjonen kommentere meg, ting jeg tenkte, ting jeg så og høre tankene til andre om hvor dum jeg var som bare gikk rundt i simulasjonen uten å gjøre noe med det. Det mest intense med stemmer og tankelesing holdt på i 3-4 måneder, først bare en sjelden gang i blandt så hver dag eller nesten hver dag. Følte meg som et freakshow det var både noia og spennende for jeg trodde samtidig at jeg hadde oppdaget noe stort og gåten med den merkelige tingen vi kaller livet osv. Var ganske alternativ og søkende på den tida.. Jeg gikk ikke til lege fortsatte å røyke hasj i blandt og det utvikla seg til langvarig psykose.

Det er viktig at du kommer deg til lege å forteller alt særlig det med stemmene og paranoiaen. Det er akuratt sånn forttegnene på schizofreni er og det utvikler man i slutten av tenåra starten av tjueåra. Får du antipsykotika i tidlig stadie kan det hende schizofrenien ikke utvikler seg eller i hvertfall at du får det bedre og vrangforestillingene ikke utvikler seg til psykose.
Anonym bruker
"Lett Havert"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Vet du skriver du ikke har rusproblem men om du så bare røyker to trekk av joint eller to striper cocaine på fest en sjelden gang så ikke gjør det for det forværrer og forlenger problemene!
Anonym bruker
"Trygg Gigant"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
vær så snill kontakt fastlegen din og få henvisning til pyskolog! jeg forstår hvordan du har det, ble selv veldig syk med samme symptomer som ung, hadde da aldri rørt noe som ikke ble skrevet ut av lege. jeg ble diagnosert som dissosiativ, med psykotiske symptomer. går nå fast på antipsykotika og synes ting går greit, noen ganger blir ting fremdeles litt uekte, men ikke til en forstyrrende grad.
Jeg er ingen psykolog, men det høres ut som derealisering som bunner seg i eksistensiell angst (eller/og generalisert angst i tillegg). Du er ikke psykotisk (den noiaen du opplever når du føler at alle stirrer på deg er ganske normalt hos mennesker med angstlidelse), men trenger sannsynligvis hjelp hvis det preger deg mye i hverdagen. Ta en tur til fastlegen og be om henvisning til psykolog. Overdriv hos fastlegen om du må, for dette må de skjønne er alvorlig. Ellers kan det ta evigheter å få behandlingsplass. I mellomtiden forsøk å holde deg opptatt med noe og ikke dvele på uvirkelighetsfølelse og døden. Ikke tenk på deg selv som syk heller, det har en tendens til å forverre symptomene.
New generation
colakork's Avatar
Hei. Høres ut som om du er en ung mann hvertfall!

Du kommer nok over denne tanken skal du se, akkurat som du har kommet deg såpass langt som nå kommer du deg nok videre og lærer noe fra dette og.

Du trenger åpenbart noe å lese om, bibelen er jo litt jævlig å tipse en 18åring om å lese så jeg anbefaler heller - https://www.globaltruthproject.com/

Jeg er i 20årene selv og undres på hvordan ting skal gå, med familie og venner. Trøster meg litt med at jeg også skal dø en dag, for da får jeg jo faktisk svaret på hva som skjer etterpå.

Intill da, er alt vi kan gjøre å lese, tenke (mumle med deg selv i hodet som en mann bør gjør) og ta dagen godt imot.

-det blir lettere hvis du bruker hodet til å finne svar istedet for å gruble over alt du ikke kan svare på!!
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Svar jeg kommer til å få på dette innlegget føler jeg ikke er ekte. Menneskene rundt meg er ikke ekte. Alt er en simulasjon jeg skaper i hodet mitt. Til og med meg selv er en rolle i denne simulasjonen, og jeg er ikke ekte jeg heller.
Vis hele sitatet...
Dette er ikke noe vi kan snakke deg ut av her, men kanskje det hjelper litt at det er ganske vanlig å oppleve dette. Det du opplever er en følelse og ikke farlig i seg selv, følelsen påvirker ikke virkeligheten og du er like ekte som du alltid har vært. Følelser går over. Det kan du i alle fall vite rasjonelt, selv om du ikke greier å føle at det er sånn nå.

Det trenger slett ikke å være en psykoselidelse, men hvis det er det så er det lurt å få behandling så fort som mulig. Det kan også være angst, eller at hjernen din på en måte kobler fra for å beskytte deg mot noe som er vanskelig. Uansett hva det er så er det lurt å gå til legen med det og få en henvisning til psykolog, du må kanskje be direkte om det da noen leger er litt treige psykiske ting. Eventuelt kan du gå til privat psykolog.

Et par ting du ikke bør gjøre akkurat nå, er å ruse deg for å håndtere følelsen eller å isolere deg, droppe aktiviteter og skole etc. Snakke med noen er gull.
Anti-moralist
Mekkern's Avatar
Hm, jeg tenkte mye i samme baner før. Hvordan kan man være lykkelig, når man når som helst kan miste alt? Hvor kom "alt" fra? Hva er "alt"? Jeg har lært å leve med det, og det gjør mange andre også, for det er ingen annen vei utenom, hvis man vil fokusere på livet. Det finnes ingen svar, og det er det som gjør det latterlig. Er man så heldig at man dør av alderdom, så er man dritt lei livet uansett. Hva kan man gjøre når kroppen og hjernen såvidt samarbeider? 80 år er lenge!

Du har nok ikke psykose, men din mentale helse er sliten av overtenkinga. Oppsøk lege eller psykolog om det ikke forbedres.

Alle kommer til å dø, men frem til da lever man, husk det.
Sist endret av Mekkern; 18. august 2020 kl. 18:07.
Jeg synes egentlig at ting har blitt besvart ganske godt av andre over så jeg skal bare komme med noen enkle betrakninger. Du spør om hvordan foreldrene dine kan være glade når de er femti år, og bare har 30 år igjen å leve? 30 år er jo ganske lenge, selv om det i relativ form er mye kortere tid enn hva du muligens har igjen. Men er det ikke da spesielt viktig å ikke bruke de siste 30 årene av livet sitt i pine og grue seg til døden, men heller nyte det? Kunne man ikke egentlig sagt dette om hele livet? Er det ikke mye tryggere å bruke det ene livet man har på å bare leve, for man får ikke gjort noe annet - istedenfor å benytte all tiden sin i pine og lidelse fordi man er så skuffet over at det en dag skal være over?
Anonym bruker
"Mulig Bjørkemus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Opplevde akkuratt det samme etter en livsendrende og traumatisk LSD tripp for noen år siden. Bruker du rus, ta deg en god pause. Innimellom, ikke frykt tankene du får. Ikke distraher deg eller gjem deg for disse tankene. I stedet, reflekter over tankene. De aller fleste har ekstensielle tanker i den perioden i livet. Du går fra å være tenåring til voksen, og verdens største hemmeligheten viser seg frem for deg: ingen vet hva som er meningen med livet, hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen. Noen finner svar i religion og andre i vitenskap, men sannheten er at vi alle er i samme båt. It is what it is.

Dette er en del av å vokse opp og utvikle seg.
Selvom man lever i en simulation kan man være lykkelig. Gjør ting som du liker å gjøre og ikke ta ting så seriøst. Selv Elon Musk sier at vi trolig lever i en simulation
Hei!

Kan relatere meg til det meste du skriver, har selv slitt veldig med dette i perioder. Nå før sommeren kom det tilbake uten å ha følt på det siden tenårene (er nå 30). Særlig dødsangst og konseptet evighet har vært sentralt hos meg.

For min del gir det seg av seg selv. Etter å ha gått gjennom dette noen ganger (særlig i tilknyttning til sommerferie og mye ledigang) har jeg gjort meg følgende erfaringer på hva som bidrar til at det gir seg:

- hold deg distrahert! Trening, gaming, tv, scrolling, you name it!
- hold eller skap rutiner. Dette gir trygge rammer for de fleste. Og jeg analyserer i ettertid at disse tankene og denne angsten gjerne kom(mer) under lange ferier.
- Hold deg unna alkohol så mye som mulig. For meg har dette også vært en typisk trigger (i senere tider i alle fall).
- bli sint på angsten. Tenk hvorfor FAEN skal det ramme meg? Alle idiotene som går happy go lucky rundt på kloden, og så skal JEG sitte å plages med dette?
R.i.p 23.04.2021
Ble sånn selv etter mye sopp og lsd, men samtidig lærte jeg at døden bare en er prosses vi alle må igjennom, en naturlig syklus. Er du spirituell kan man tro på konseptet med evig sjel, at den er ren energi og vil da reincarneres enten her igjen (fengsel) eller et annet sted i kosmos. Døden er ikke noe og være redd for ,den kommer og tar oss alle. Det at vi lever i en simulasjon virker plausibelt. Mye "bugs" man legger merke til og at det er noe rundt oss til en vær tid som ikke helt stemmer ,men man greier ikke sette ord på hva det akkurat er som foregår.
Anonym bruker
"Mulig Bjørkemus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Å distrahere seg selv og aktiv unngå tankene tror jeg vil være en bjørnetjeneste. Klart man kan unngå tankene og distrahere seg selv midlertidig, men på den måten vil tankene komme tilbake sterkere. Jeg ville derfor ha bearbeidet tankene, ikke unngått dem.

På samme måte ville jeg ikke rust meg gjennom kjærlighetssorg, eller drikke meg drita for å unngå sorg av å miste et nært familiemedlem.
Forsøk litt zen buddhisme. Liker du spill? Klart du gjør, har du hørt om spillet The Witness? Rund det spillet, du vil føle deg mye, mye bedre.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Å distrahere seg selv og aktiv unngå tankene tror jeg vil være en bjørnetjeneste. Klart man kan unngå tankene og distrahere seg selv midlertidig, men på den måten vil tankene komme tilbake sterkere. Jeg ville derfor ha bearbeidet tankene, ikke unngått dem.

På samme måte ville jeg ikke rust meg gjennom kjærlighetssorg, eller drikke meg drita for å unngå sorg av å miste et nært familiemedlem.
Vis hele sitatet...
Enig i og for seg, men heller ikke lås deg inne og gruble/google deg lengre inn i kaninhullet. På samme måte som du ikke bør dedikere tiden til å lage en minnevegg i stua for eksen din etter et brudd. Tillate seg selv å føle, ta tak i det, men ikke dyrk det. Få litt annen input også, kall det distraksjon om du vil.
Sist endret av *pi; 18. august 2020 kl. 19:26.
Anonym bruker
"Løs Hare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg tenker ofte også på hvordan universet ble til og hva fremtiden vil bringe.
Jeg tenker også ofte på hva som vil skje når jeg dør, vil energien fortsatt leve mens kroppen er død?
Og for alt vi vet så kan det være at vi lever i en simulator for noe MYE større enn det vi kan tenke oss til.
Vi mennesker er, kall det "hjernevasket" til å ikke tenke for mye på disse tingene, og ikke spørre om ting vi ikke kan forklare da dette gjør oss urolige.
Nå skal det også sies at jeg sliter med angst og det absolutt ikke hjelper å tenke på disse tingene.
Men tanker er vanskelig å styre og jeg anbefaler å ha god fysisk helse da dette også hjelper på mental helse.
Sett deg, f.eks 3 mnd mål, hva vil du ha oppnådd innen 3 mnd?
Vet ikke hva denne komentaren vil hjelpe men vit at du ikke er alene.
New generation
colakork's Avatar
Seriøst folkens. Ikke distraher dere selv fra hodet??? Det er jo deg, i din dypeste, mest indre og ekte form som spør seg selv hva som egentlig skjer akkurat nå.

Vil dere ikke finne utav det?

Hail to the speaker, hail to the knower
Sist endret av colakork; 18. august 2020 kl. 20:04.
Sitat av colakork Vis innlegg
Seriøst folkens. Ikke distraher dere selv fra hodet??? Det er jo deg, i din dypeste, mest indre og ekte form som spør seg selv hva som egentlig skjer akkurat nå.

Vil dere ikke finne utav det?

Hail to the speaker, hail to the knower
Vis hele sitatet...
Joda, det er greit å utforske sinnet sitt og fundere på livets gåter og absurditet, men hvis det begynner å gjøre deg syk så er det på tide å innse at dette ikke er produktivt og heller ta en pause. Eventuelt finne en måte å håndtere/reframe det på, men ikke alle klarer det på egen hånd. Det er absolutt ikke optimalt å gå rundt og grue seg til hva som skjer etter døden, for noe svar får du ikke mens du lever. Jeg anbefaler en mer pragmatisk tilnærming og heller fokusere på nuet og det som er relevant/mer jordnært. Den tid, den sorg.

Jeg har hatt eksistensiell angst selv og tilstanden kan beskrives som å gå i sirkler. Det er utmattende og du får ingenting ut av det annet enn en utslitt psyke. DMT har gitt meg en del håp om liv etter døden, men, i fare for å bli oppfattet elitistisk, vil jeg ikke anbefale det til hvem som helst. Det er normalt å stille spørsmål ved eksistens i den alderen hvis man har noe mellom ørene. Du formes som et menneske akkurat nå, TS, det ordner seg for snille gutter (og jenter) skal du se
Anti-moralist
Mekkern's Avatar
Sitat av colakork Vis innlegg
Seriøst folkens. Ikke distraher dere selv fra hodet??? Det er jo deg, i din dypeste, mest indre og ekte form som spør seg selv hva som egentlig skjer akkurat nå.

Vil dere ikke finne utav det?

Hail to the speaker, hail to the knower
Vis hele sitatet...
Det er ingenting å finne ut av, svarene har vi ikke. Eksistensielle spørsmål er morsomme å leke med, men når det tar overhånd og man tenker på det ofte, og føler frykt, så må noe endres. Det er handikappende, som all annen psykisk "utfordring".
Anonym bruker
"Målløs Dvergmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hei

Kjenner meg så igjen i det du skriver da jeg selv var i tidelig 20 årene.
NB
**har ikke lest noen av de andre svarene du har fått *

Kom så brått på og viste ikke hva jeg skulle gjøre eller hva det var.
La meg bare ned og gikk hverken på skole eller jobb uten å gi noe beskjed til noen, var bare galskap i hode.

Fikk med meg kjæresten min til lege siden jeg ikke var instand til å snakke for meg.

Ble satt på en antidiep kur med piller, og takk og gud det funka! Fikk en pause fra alle tankene og ble tilbake til meg selv.

Hjernen kan bli syk på lik linje som resten av kroppen, og det kan tydeligvis fikses opp i for de fleste.

Jeg fikk en pause fra tankene og det jeg da opplevde, og nå har jeg så mye kontroll over hode og sinn!

Men si ja til medisiner, og etter det er så lettere å få hjelp gjennom psykologhjelp og terapi . Når det stormer som verst så er ikke pusteøvelser og selvterapi det enkleste.

Lykke til ❤
Kan jo hende du har rett da, at vi er i en simulasjon. Jeg også har vært lenge inne på spor om at vi egentlig ikke eksisterer, vi kan ikke eksistere, det finnes ikke noe logisk svar hvordan. Ihvertfall ikke eksistens forklart fysisk. Jeg tror essensen i universet er noe ikke fysisk. At den fysiske realiteten vi lever i er en projeksjon av våre egne tanker. At jeg er alt. Vi er alt. Og kanskje en simulasjon samtidig som mange andre ting. Tror universet er mye mer komplisert enn noen av oss kan begynne å ane en gang. Så spørs om det er spiritualitet eller religion. Jeg er ikke plaget av disse tankene. Derfor er jeg ikke klassifisert som syk. Men det er godt mulig at vestlig vitenskap vil ha det til at folk som har de tankene der er syk. Vi vet egentlig ingenting, men folk liter å late som. Det er de som liker å late som at de vet, som liker å fortelle at disse teoriene eller hypotesene er feil, og at de vet hva realitet og virkelighet er.

Jeg vil bare si at jeg har tenkt meg gal, bokstavelig talt, før på de store spørsmålene om livet. Jeg fant noen svar, men noe kommer vi aldri til å få svar på før vi dør. Det blir spennende. Livet er et veldig midlertidig eventyr, og et utrolig spennende og fascinerende fenomen. Jeg håper du klarer å løsrive deg fra angsten, den gikk vekk et par år etter min spirituelle oppvåkning. Da blir alt mye bedre og mindre skummelt.

Min tanke er at døden kun er begynnelsen på noe annet. Alle mennesker før oss har vært nødt til å face døden. Det er omtrent 100 milliarder mennesker. Det er noe alle må gå igjennom. Det er det eneste alle skapninger har til felles. At vi skal en gang dø. Jeg synes det i seg selv er utrolig interessant. Hva skjer liksom?

Før du ble født, var du i samme tilstand som død. Hvis livet kunne skje "deg" en gang, er det garantert at det vil skje igjen gitt evig uendelig tid. Tror det var Alan Watts som sa at han ikke var redd for å dø fordi han hadde vært død i all evig tid før han ble født.
Sist endret av Munin369; 19. august 2020 kl. 00:28. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Velkommen til (u)virkeligheten!

Kriveligheten er kanskje triveligere, men (u)virkeligheten er mye mer (u)virkelig.

Først og fremst: Gratulerer, du har blitt bevisst din egen dødelighet. Det er ikke alle forunt. Døden er så sømløst integrert i livet at mange kan leve et helt liv uten å noen gang få øye på den. Martin Heidegger insisterte til og med på at døden er det eneste som dypest sett bare er ditt, for det er ingen som kan ta den fra deg! Uten døden hadde det ikke vært noe du kunne kalle ditt eget, det er kun døden som gjør at DU er mulig. Du kan gå i døden FOR noen, du kan ofre ditt liv for noen du elsker, for dine barn, eller for noe du tror på, men du kan aldri påta deg noen andres død, du kan ikke spare noen fra å dø, du kan ikke frata noen deres død, uansett hvor mye du selv er villig til å ofre. Døden, den er dypest sett din og bare din, det eneste umistelige du har i denne ufattbare verdenen hvor alle ting ustanselig glipper ut av hendene våre. Døden er alt livs jordsmonn og den er ditt eget jegs dypeste grunnfjell..
Anonym bruker
"Hatsk Røyskatt"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Tusen takk for alle svar. Godt å vite at jeg ikke er alene om dette, og takk for alle synspunktene deres. Kommer til å ta opp dette med fastlegen/ psykolog dersom det blir verre
Anonym bruker
"Trygg Gigant"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Tusen takk for alle svar. Godt å vite at jeg ikke er alene om dette, og takk for alle synspunktene deres. Kommer til å ta opp dette med fastlegen/ psykolog dersom det blir verre
Vis hele sitatet...
Du burde ta det opp nå. Er litt som ugress. Best tatt så tidlig som mulig, for om du venter for lenge er det ikke sikkert du klarer å rydde alt, og om du klarer det, tar det mye lengre tid med langt mer innsats.
Anonym bruker
"Varsom Skrubbe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ble overrasket da jeg kom til delen hvor du skrivet at du er 18 år. Føler resonnementet her er bra, og gir mening. Skal ærlig si at jeg har lekt med tanken om at alt er en simulering selv, men kan ikke si at det påvirker meg videre. Hva har det å si om det er en simulering, min oppfattelse av det som skjer ser virkelig ut, det høres virkelig ut og det føles virkelig. Opplevelsene og erfaringene jeg har fått med meg gjennom livet er virkelig, FOR MEG. Om livet er en simulering eller ikke føler jeg at er ubetydelig, da jeg ikke kan gjøre noe annet enn å gjøre det beste ut av det.

Utifra hva du skriver, så ville jeg nok prøvd en runde hos psykolog.. skader ihvertfall ikke å prøve
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Du burde ta det opp nå. Er litt som ugress. Best tatt så tidlig som mulig, for om du venter for lenge er det ikke sikkert du klarer å rydde alt, og om du klarer det, tar det mye lengre tid med langt mer innsats.
Vis hele sitatet...
Signerer dette. Du bør ta det opp nå, er godt kjent med at dette er noe som kan utvikle seg til alvorlig psykdom og allerede på dette stadie er det noe du skal ta på alvor for får det utspille seg for lenge kan det kanskje ikke repareres noen gang om det får utvikle seg til full on psykotisk eller schizofren tilstand.

Eksistensielle spørsmål er ikke unormalt å tenke på eller til og med henge seg opp i, men dette er ikke dét. Å høre stemmer og føle på kroppen at ingenting eksisterer på ekte er hjernen din som er syk.
Sist endret av celtseus; 19. august 2020 kl. 20:24.
Vært i samme båt selv. Kanskje ikke like ille symptomer, men allikevel slet med angst og depersonalisering og derealisering. Jeg ble tatt gjennom dødsprosessen av min høyere selv? Fikk se virkeligheten bak alt som er og kan bli.

Jeg tror at alt har en mening bak seg. Døden er ikke mer enn et skift i bevissthetens perspektiv.

I am I am
Anonym bruker
"Stinn Bison"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Følte litt av det samme selv etter en sykt heftig sopptur. Skal ikke si jeg trodde det 100%, men hadde en merkelig følelse av at alt var skapt inne i mitt hode. Det var ikke engang en "simulasjon" sånn sett, for jeg var skaperen av absolutt alt. Jeg var "gud", men også skaperen av konseptet "gud", og slik holdt jeg på å gruble i flere timer. Jeg hadde endelig løst gåten, og visste at ingenting ville bli normalt etter den kvelden.

Jeg tipper jeg hadde disse tankene i 3-4 måneder (heldigvis ikke konstant) og det var ikke noe særlig gøy. Jeg vil tro det går over for deg også, for det gjør det med de fleste.

Om det er noen trøst, så vet ingen hvordan big bang startet, ikke engang de smarteste som noengang har levd. Universet er en "big mindfuck" og jeg blir helt svimmel når jeg tenker for mye på det. Men i stedet for å få angst, lar jeg meg nå heller fascinere av hvor sykt alt egentlig er. For hva er egentlig en bevissthet? Hva er et svart hull? Hva er egentlig evigheten?

For å være ærlig skjønner jeg ikke hvorfor ikke flere mennesker tenker på dette oftere, og ikke minst snakker om det. Jeg liker å snakke om dette, spesielt med gode kompiser når vi røyker en joint og tar et par pils. Vi kommer aldri (?) til å få noe svar på dette, men det er interessant å filosofere rundt alt dette likevel. Så snakk gjerne med noen nære kompiser om hva du tenker, for du er nok ikke den eneste