En type kommunisme, akkurat som Leninisme, Trotskisme og maoisme.

http://no.wikipedia.org/wiki/Leninisme
http://no.wikipedia.org/wiki/Trotskisme
http://no.wikipedia.org/wiki/Maoisme

Forskjellige retninger kan man vel si, som katolisme og protestantisme i kristendommen

I tillegg til det Mith sier, er økonomien den viktigste "skillefaktoren" blant de forskjellige grenene av sosialisme.
Det er selvsagt da snakk om de som vil ha 100% planøkonomi mot de som vil ha blandingsøkonomi.

Og en litt morsom ting er at kommunister nekter for at det er en ideologi. Ifølge dem er det fakta... på en eller annen merkelig måte.
(Heywood, political ideologies)

Poenget mitt er at begge samfunnene er å anse som like fredelige, per ordets definisjon. Det du kanskje mener er at man bør strebe etter et samfunn som gjør minst inngripen i hver enkelt menneskes personlige økonomi? Det er i så fall ingen objektiv moral som peker i den ene eller andre retningen når det kommer til dette. Man har (ekstreme) kommunistene i den ene enden, som mener at en ren statlig styrt økonomi og total omfordeling av goder er det eneste rettferdige, og objektivistene i den andre enden som mener at en ren privatstyrt økonomi helt uten omfordeling av goder er det eneste rettferdige. Og de i mellom som mener at begge deler har både fordeler og ulemper som har en tendens til å utlikne hverandre og skape stabilitet og velstand for mange. Du kan velge å kalle det ene mer voldelig enn det andre, men det er kun semantikk, og har ingenting med den dagligdagse definisjonen av vold, som folk flest forholder seg til, å gjøre.

Hvorvidt du synes pengene brukes fornuftig eller ikke er forsåvidt irrelevant i denne sammenhengen, så lenge det er snakk om politiske ideologier og hva som definerer de; fornuftigheten i investeringene inngår ikke i ideologien selv, men er fullstendig separat – og offentlig forvaltning impliserer ikke ubetinget ufornuftig ressursbruk selv om det kan forekomme tilfeller.

Man bør strebe eetter et samfunn hvor individet får bestemme over sitt eget liv i størst mulig grad.

Ikke for en subjektivist. Subjektivister har jo definert moral som "det man føler at er riktig". For en objektivist har moral en helt annen betydning, nemlig "det som er i individets egeninteresse". Og det er helt klart i individets egeninteresse å leve i et samfunn hvor samhandling mellom mennesker er basert på mest mulig frivillighet og færrest mulig trusler om fengsel.

Haha, skal dette være en spøk? Kapitalisme ER omfordeling av goder!

Det kalles blandingsøkonomi, og dette økonomiske systemet kjennetegner alle velferdsstatene i verden. Ser det ut som dette har skapt en stabil utvikling?

Det uttalte jeg meg ikke om i det hele tatt. Det må jeg si er en virkelig solid stråmann.

Vel, det er en forenkling av saken, og en feilaktig en sådan. Du forutsetter at altruisme ikke kan oppstå som annet enn et langsiktig middel for personlig vinning for individet. Den konklusjonen har du sannsynligvis tatt via evolusjonsargumenter? Vel, men det stemmer altså ikke. Grunnen til at vi oppfører oss altruistisk er like gjerne et produkt av det faktum at biologisk evolusjon er gensentrisk, og ikke individsentrisk. Organismens trekk og atferd er et produkt av hva som gagner det spesifikke genets propagasjon i størst mulig grad. Som et enkelt eksempel kan man ta genet (eller kombinasjonen av flere gener, hvis vi ikke forutsetter ren mendeliansk arv) som sørger for at maur i en tue, eller bier i kube, forsvarer dronningen med sitt liv. Dette er hensiktsmessig fordi det medfører at dronningen, som er den eneste som får reprodusere seg, får flere avkom med samme gen. Mangel på altruisme hos arbeiderne og krigerne ville altså vært mindre hensiktsmessig for genet, og altruismen blir derfor favorisert av naturlig utvalg. For mer informasjon om dette kan wikipedia-artikkelen om slektsskapsseleksjon og boken The Selfish Gene være greie utgangspunkt.

Andre evolusjonsmessige forklaringer på ikke-resiprositetsbasert altruisme er for eksempel handikappprinsippet. Og andre, gjerne mer varierte, eksempler på dette finner du for eksempel på Wikipedia.

Ettersom det bør være rimelig å si at moral er et produkt av mennesket, og at mennesket er et produkt av evolusjon, er det også rimelig å si at moral dermed er et produkt av menneskets generalisering og konseptualisering av evolusjonsmessig ønskelige atferdstrekk for en best mulig fungerende flokk. Moral trenger dermed ikke være basert på resiprositet, eller andre former for personlig vinning for individet, men er like gyldig med utgangspunkt i "ekte" altruisme, og utgangspunktet ditt om at moral må fremme egeninteresse er dermed ikke særlig holdbart.

Altruisme går ut på at det er moralsk for individet å ofre sine egne interesser. Dette er nøyaktig det stikk motsatte av personlig vinning for individet.

Vår moral er en konsekvens av vår biologiske natur. Følelsene og sansene våre er evolusjonsutviklede hjelpemidler som skal gjøre det lettere for oss å ta moralske valg.

Evolusjon virker på genene, men drivkraften bak evolusjonsprosessen er naturlig seleksjon, og denne seleksjonen virker på individet. Siden naturlig seleksjon virker på individet, vil ikke genene tendere til å bli altruistiske. Individer som bærer på altruistiske gener (altså gener som motiverer individet til å ofre sine egeninteresser) vil ha en ulempe i seleksjonsprosessen.

Litt upresist, kanskje, men greit nok. I følge SNL er altruisme "uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre, motsatt egoisme".

Nja, her definerer du deg litt i sirkel. Du sier nærmest at moral er noe som har oppstått for å hjelpe oss å ta moralske valg, og det blir noe tautologisk. Moral er menneskets konseptualisering og generalisering av sosiale atferdsprotokoller, vil jeg heller si.

Hehe, jeg har jo akkurat linket til masse informasjon som sier at akkurat det du sier der er feil. Les artiklene du.

Linker til mer relevant informasjon: Hamilton's regel, gensentrisk evolusjon, inclusive fitness.

Det var et simplistisk eksempel på altruisme som evolusjonært favorisert egenskap basert i genetikk. Det var mange flere eksempler i den ene artikkelen jeg linket til.

Nå skjønner jeg ikke.. Maur går i døden for å beskytte dronningen. Hvordan kan det være en egoistisk handling å gå i døden for andre? Hvordan kan å dø være gunstig for individet? Det er gunstig for fellesskapet, gunstig for opphavsgenet, og svært ugunstig for individet.