Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  4 2009
Fra tid til annen blusser rusdebatten i Norge opp, og det siste året har vi sett flere debatter og artikler som setter fokus på dette temaet. Selv har jeg aldri vært opptatt av rus. Jeg har blitt opplært til at livet nytes best i edru tilstand, og som en følge av har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til rus. Det er unødvendig å ruse seg, tenkte jeg. Og selvfølgelig moralsk helt feil. Jeg begynte riktignok å drikke alkohol (i små mengder) da jeg var 17 år, men allerede da følte jeg at jeg hadde krysset en grense.

Andre rusmidler – eller narkotika – som vi også kan kalle det, engasjerte jeg med aldri i. Det eneste jeg visste var at jeg var sterkt i mot narkotika. I studietiden holdt jeg meg edru, alkohol var rett og slett ikke noe som passer for meg.

Når artikler om rus dukket opp på nettet, klikket jeg aldri på dem. Jeg engasjerte meg aldri i ruspolitikken, og de narkomane selv? De tenkte jeg i hvert fall ikke så mye på.

Året jeg fylte 20, måtte jeg imidlertid lese meg opp på noen ulovlige rusmidler, i forbindelse med en artikkel jeg skulle skrive for en avis. Jeg måtte rett og slett – for første gang i livet – gjøre litt research på et område jeg hadde veldig liten interesse for. Jeg pløyet gjennom noen forskningsrapporter og begynte å se noen dokumentarer. Den sure smaken i munnen ble mer og mer fremtredende etter hvert som at jeg krapte i overflaten av et hav jeg aldri hadde utforsket. Plutselig satt en gutt, som hadde nullvisjonen godt plantet i hodet, og leste med interesse om rusmidler, eller narkotika, som det også kan kalles. Hva hadde skjedd?

Jeg var forvirret. Informasjonen jeg fikk tilgang til rokket ved absolutt alt jeg trodde jeg visste. Og ved alt jeg hadde lært. Var jeg i ferd med å bli gal? Kanskje, vil nok noen si, men det tok ikke lang tid før jeg visste at jeg var inne på noe vesentlig og viktig. Plutselig satt jeg der med tanker om å prøve cannabis. Ikke fordi det var «kult», ei heller fordi jeg ville «utforske», men rett og slett fordi jeg ville finne ut om det jeg nettopp hadde «lært», var galskap eller om det var noe i det.

Noen måneder etter tok jeg mitt første trekk. Det ble en opplevelse jeg aldri vil glemme. Det var en vond opplevelse. Det var dødsskremmende, jeg trodde jeg skulle dø. Men etter hvert gled angsten og frykten over til lettelse, glede og intens selvrefleksjon. Jeg hadde besøkt helvete, men kom tilbake.

Man skulle kanskje tro at en slik opplevelse ville gi avsmak, men jeg visste der og da at alt jeg trodde jeg visste om cannabis, var feil. Jeg måtte rett og slett innrømme at jeg hadde hatt bastante meninger om noe jeg ikke visste noe som helst om. Jeg gikk fra å være sterk motstander av narkotika, til å plutselig se det hele i et nytt lys. Hadde jeg blitt gal av det trekket jeg tok? Kanskje, kanskje ikke.

Dette ble i hvert fall starten på en reise. En reise der jeg måtte finne ut hva som egentlig foregikk. Angstreaksjonen kom som følge av bortgjemte vonde minner, men også fordi jeg opplevde noe helt nytt og ukjent. Det jeg satte igjen med, var følgende spørsmål: «Hvordan kan kan cannabis være ulovlig, mens alkohol er lovlig?»

Et samlet forskermiljø er i dag enig i at cannabis er langt mindre skadelig enn alkohol. Her er det noe som skurrer. De neste månedene ble det inntak av cannabis ved en rekke anledninger. Samboeren var helt uenig i valget om å prøve, og det tok ikke lang tid før hun forlot meg som en direkte følge av lovbruddet. Etter en stund valgte jeg å fortelle min familie om mine opplevelser, rett og slett fordi vi hadde et godt forhold og jeg ville være ærlig. Lite visste jeg om hva det skulle utløse. De ble sjokkerte og redde. Deres sønn, som alltid hadde vært i mot rus, hadde plutselig begynt med narkotika. Bildet utad var ille. Plutselig hadde jeg blitt narkoman. Og for aller første gang i livet begynte jeg å tenke på hvordan det må føles å være narkoman. Å være "narkoman" handlet i mindre grad om hvilke stoffer man tok, og i større grad om hvordan man følte seg undertrykt. Plutselig hadde jeg store problemer med å forholde meg til min egen familie, som jeg elsket høyt. Plutselig sa jeg farvel til tidligere venner (som også var sterkt i mot slike rusmidler). Hadde jeg virkelig blitt narkoman? Jeg skjønte lite.

Jeg utviklet etter hvert en moderat psykisk avhengighet til planten. De negative reaksjonene, forholdet til familien, tapet av samboeren, og ikke minst min viten om at jeg hadde trodd på en løgn hele livet, gjorde hverdagen tung. Det resulterte i at jeg røyket mer, jeg følte jeg ikke hadde noe å tape. Jeg var jo kriminell. Det føles absurd å skrive dette. Jeg har aldri vært på kant med politiet, og jeg har aldri gjort noe annet kriminelt. Etter hvert som at jeg leste mer enda mer opp på ruspolitikken, innså jeg at forbudet selv var årsaken til at jeg havnet i trøbbel.

Jeg tok valget selv, og står for det, men den psykiske påkjenningen jeg opplevde som følge av dette lovbruddet, var stor. Var det stoffet selv, eller det faktum at jeg hadde brutt loven (og mistet samboer, og gjort familien bekymret) som gjorde at jeg begynte å slite? Det hele toppet seg da politiet foretok razzia i foreldrene mine sitt hus. På en søndag. Kl 11. For hva? Fordi de hadde mistanke om at jeg hadde kjøpt 2g hasj en måned tidligere. Foreldrene mine var i sjokk. Dette ble den definitive slutten på min røykekarriere. Politiet oppnådde det de ville. De skremte familien, gjorde nabolaget opprørt. Jeg hadde ikke noe valg, dette måtte stoppe.

Jeg tenker tilbake på tiden da jeg ikke brydde meg om narkomane. Tiden da jeg snakket nedlatende om dem. Jeg blir kvalm av meg selv. Jeg havnet oppi det selv (kun hasj riktignok, men de sosiale konsekvensene ble likevel enorme) og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for de som har havnet lenger ut på kjøret. De er mennesker. Vi er mennesker. Skal man straffe noen fordi de har det vondt? Skal vi sparke noen som allerede ligger nede? Ja, sier samfunnet. Ja, sier skolen. Ja, sier Actis. En stadig større andel av befolkningen begynner imidlertid å våkne opp. Dette handler om medmenneskelighet, empati. Folk som blir avhengig av rus blir ikke alltid avhengig av stoffet i seg selv. De blir avhengige fordi stoffet demper smerten over å være kriminiell. Over å føle seg utenfor. Over å ha mistet ting. Over å bli fordømt. De aller fleste blir ikke avhengig, men disse hører vi ikke om fordi de holder seg i skjul for politiet og andre som fordømmer dem. Vi lærer om medmenneskelighet og kjærlighet tidlig i livet, men gjelder ikke disse egenskapene for vårt syn på rusavhengige?

Mitt aller største håp hadde vært at verden ikke hadde behøvd rusmidler i det hele tatt. Dessverre er det ikke slik og vil trolig aldri bli slik.

Cannabis er relativt trygt sammenlignet med alkohol. Da gir det liten, til ingen mening, at sistnevnte er ulovlig, mens det andre er lovlig. Folk vil alltid bruke ulovlige rusmidler. Da bør vi heller fokusere på å begrense skadevirkningene (en måte er å produsere rene stoffer av høy kvalitet) og forebygge psykiske problemer. Vi kommer absolutt ingen vei ved å kriminalisere brukere. Vi kjemper en krig det er komplett umulig å vinne. Vi straffer i stedet for å hjelpe. De fleste som er i mot narkotika vet lite om hvordan det føles å bli stemplet som kriminell og lovbryter. Det gjør noe med deg. Jeg er også enig i at man ikke skal bryte loven, men noen ganger er lover feil. Hvordan hadde Norge sett ut i dag om vi fortsatte å straffeforfølge homofile? Jøder? Eller folk som forsøker å ta sitt eget liv? HJELP, ikke straff. Det er mitt håp for fremtiden. Da tror jeg menneskeheten kan ta et stort skritt i riktig retning. Jeg har vært overbevist hele livet om at forbud er den beste løsningen. Men så fant jeg ut at jeg hele tiden ikke var klar over at jeg ikke visste at det var noe jeg ikke viste. Den personen kan også være deg.

Beklager skrivefeil! Finner ikke ut hvordan jeg redigerer teksten. I siste setning skal det i hvert fall stå "VISSTE", ikke "VISTE".
Sist endret av islandwind; 3. desember 2015 kl. 15:10. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Svært bra skrevet.

Min mening om rus er at det kan være greit for å feire en hendelse eller "event", men når rus utvikler seg til å bli et problem for noens liv til den grad at det fører til sykdom og verre, er at det er et psykologisk problem i bunnen av misbruket. Psykologi er det som må inn på skolen, sånn at alle kan lære seg selv å kjenne bedre og klare å si stopp når det er nok, og ikke gi etter for gruppepress.

Nå er det en gang sånn at staten har lagt opp lovene sånn at vi skal "beskyttes" mot oss selv, fordi mennesker er naturlig korttenkte. Derfor skal vi tas fra friheten når vi går over de grensene (fengsel/frihetsberøvelse).

Veien ut er læring om menneskesinnet i skolene, for det læres ikke alltid i hjemmet. Man må lære barn til å bli selvstendige og ta egne valg, ikke til å blindt følge regler.. det er livsfarlig.
Takk for hyggelig tilbakemelding.

Er fullstendig enig med deg. Vi har kroppsøving, hvorfor i all verden har vi ikke en tilsvarende øving/læring om vårt eget sinn? Synes du beskriver godt hva som er forskjellen på "sunt" bruk og avhengighet. Har lyst til å svare på de to siste avsnittene dine også, men jeg har ikke noe annet fornuftig å tilføre annet enn at jeg er helt enig med deg. Den siste setningen din er i hvert fall ekstremt viktig.
Vi er medlem av generasjonen som "vet bedre" enn staten. Hele forbudspolitikken er dødfødt, og vi vet det. Så det har endt med at vi ikke stoler på staten. Vi følger ikke lovene fordi vi ikke tror på dem. Fordi lovene er feil. Når vi som folk ser at en lov skader mennesker mer enn den gjør bra da er det ikke gøy å følge en lov lengre. Når vi ser at statslederne er mer opptatt av penger og å bli gjenvalgt enn å faktisk stå fram å si sannheten. NRK generasjonen tror fortsatt at narkotika er narkotika og at lovene er der for vårt eget beste, vi vet bedre. Jeg gleder meg til den dagen en politiker faktisk kan si ting som det er - uten den politiske undertonen som alltid er der.
Sist endret av Boo-Boo; 3. desember 2015 kl. 15:47.
Kjempebra skrevet! Syntes innlegget hadde vært passende for å sende inn til Si eller noe lignende!