Høres ut som det kan være mange forklaringer på dette. Fikk lyst å spørre deg om du trives på jobben? Hadde du gått over til noe bedre på dagen hvis du fikk tilbudet?

Besvar disse spørsmålene:

- Hadde du kunne tenke deg å flytte til et nytt sted, hvis det så sosialt og spennende ut, pga en ny jobb?
- bærer jobben preg av meningsløshet, syns du lønna er dårlig for det du gjør, jobbmiljø dårlig etc?
- Er det noe som holder deg der du er? Familie, venner?
- Hadde du tatt samme stilling, samme lønn, et annet sted?

Det er på ingen måte noen one size fits all her, når det kommer til hva som funker. Men ja, det du beskriver kan godt høres ut som depresjon. Det jeg henger meg opp i er for det første at det har vart så lenge at du nesten beskriver det som en del av personligheten din. For det andre at du beskriver oppveksten din som tøff, samtidig som du etterpå beskriver at du aldri har manglet noe. Er det noe baki der som kan være roten til problemet? Ta isåfall tak der og ikke kun på symptomnivå.

Det er utrolig skummelt å oppleve de tankene der, hvor behagelig det er å tenke på. Utrolig ekkelt. Men det er lang, lang, lang vei fra dit til å faktisk gjennomføre. Slike tanker er ganske vanlige. Og likevel - kommer du dit at du begynner med konkrete planer, så må du si det til noen. Det er kjempeviktig. Om ikke annet så ring en hjelpetelefon. Det kan du forsåvidt gjøre lenge før du kommer helt dit også.

Mitt tips ville jo vært mye det du allerede har gjort, drive med hobbyer, ha omgang med venner etc. Så ville jeg anbefalt psykolog. Dessverre treffer man ofte ikke blink på første forsøk der. Har du mulighet til å betale for privat psykolog? Uansett, skal du prøve igjen så kanskje prøve en annen vinkling enn før, komme til bunns i hva det egentlig dreier seg om.

Denne situasjonen her suger litt ekstra om man sliter psykisk. Bruk nettverket ditt for alt det er verdt og vurder en time med videoterapi om det skrur seg til.

Da var vi tilbake her igjen... Takk for gode svar, forresten!
Har for første gang giddet å engasjere meg litt i og lese om psykisk helse og funnet diverse argumenter som kan tyde på at jeg fatkisk er bipolar eller delvis bipolar.
Tror ikke jeg har skrevet dette tidligere i posten, men har noen dager i blant der jeg faktisk ikke er "deprimert", ser mørkt på alt og føler at ingenting har noen mening whatsoever. Men det varierer veldig. Med alt fra ukers mellomrom til flere måneder.
Har faktisk både bipolaritet på både mor og fars sider av familien, gjerne dette kan knyttes inn i mine "problemer"? Har aldri sett på meg selv som bipolar men etter å ha lest symptomer og hvordan man oppfører seg som bipolar, kjenner jeg meg igjen i flere av tilfellene.

Kjenner faktisk et par som lider av bipolaritet, men kanskje i en litt heftigere skalert versjon enn det jeg kanskje har. Det er ikke akkurat slik at jeg hopper forran en jævla buss slik som en jeg kjenner gjorde -forran en haug av vennene mine, og det er heller ikke slik at jeg har stått med en fuckings kjøkkenkniv å selvskadet meg. (personen som hoppet forran bussen overlevde) Men jeg har basically gjordt det samme inni huet mitt, hvis det gir mening. Det er veldig vanskelig for meg å snakke om dette med noen som jeg sikkert har gitt inntrykk av tidligere i posten. Har jo som nevnt gått til psykologer osv men har aldri klart å fått snakket ut om den tyngste dritten for det sitter så jævla langt inne. Ser ikke på meg selv som en pingle, men sist jeg prøvde å fortelle om dette hos en psykolog begynte jeg nesten å grine og gikk hjem... Har aldri vært så flau før tror jeg.

Jeg har litt for lett for å "lyge" om jævla unødvendige småting forran folk for å virke/føle meg "dominerende" hvis det gir mening, det er liksom så altfor lett å "smøre på litt ekstra" når jeg skal fortelle noen noe. Hvis jeg ser noen jeg kjenner på gata, girer jeg alltid ned et gir eller to og gir bånn gass men ikke for å tøffe meg, vet egentlig ikke hvorfor engang. Fyfaen så teit! Er så jævla lei av det og..

Har vært singel i mange år og er nesten blitt en einstøing med tiden. Det er litt rart og, for jeg var aldri sånn før. Jeg "liker ikke" folk lenger. Har jo seff kompiser og tar gjerne ei øl eller 3 en lørdagskveld med en kompis men har veldig vanskelig for å bli "glad" i noen eller noe. Utenom koffein, nikotin og musikk. Klarer aldri å knytte sterke bånd med noen og føler jeg ikke "bryr" meg om noen særlig mye. Egentlig ikke megselv heller, for den slags skyld. Nære familiemedlemmer dør (av alderdom) uten at jeg virkelig føler at jeg "bryr meg" selv om jeg synes det er trist som faen i ettertid. Høres sikkert veldig rart ut.
Kan også nevne at jeg har store søvnproblemer. Ikke i form av at jeg aldri legger meg, kan legge meg kl 22 en vanlig arbeidsdag og ligge i senga uten å få sove til 04 om morgenen eller faktisk hele natta, selv om at jeg er dødtrøtt og helt utslitt. Klarer liksom ikke å legge vekk tankene som flyter rundt i huet når jeg prøver å sove.

Hører gjerne på dyp musikk som henter fram gamle, gode men også dårlige minner, men også heavy og prog metal og dette daglig. Er veldig glad i musikk og har brukt store summer på anlegg osv. Føler jeg glipper tankene når jeg hører på musikk. Det er liksom en slags escape fra realityen for meg. Sikkert litt som rusmidler for dem driver med det.

Føler at jeg ikke finner noen mening med livet, selv om at jeg har alt jeg trenger av materialistiske ting, har nok av kjøretøy, en plass å bo, mat, penger osv. Men har lært at penger er virkelig ikke alltid er det viktigste man kan ha.

Kjenner meg veldig igjen. Fra det med å tenke/simulere selvskading, til lyving for å fremstå som bedre enn jeg er, eller gi en versjon som jeg skulle ønske jeg var. Musikk er også stor del av livet mitt, mye trist fordi det er noe avhengighetsskapende i å dyrke det mørke/depresjonen.

En venninne av meg sier ofte at hun tror jeg er bipolar, men ingen psykolog har konstantert med det enda, så velger å følge det enn så lenge. Er dog diagnosert med depresjon. Du virker fortsatt som du er oppegående, men du sliter med en del. Ta tak i det asap. Det kan hende du fikser dette selv, men det er ingen bedre skikket til å hjelpe deg med dette enn en psykolog. Det er en del ventetid så gjør det så fort som mulig. Det krever ikke mye av deg egentlig, det vanskeligste er å innrømme at du trenger hjelp. Du gjør det ved å kontakte legen din feks på nett, eventuelt kan du kontakte helsestasjonen for unge der du er så får du hjelp med en gang. Kommer an på alderen din.