De færreste ofre anmelder, av flere grunner. Det er åpenbart vondt å gå gjennom prosessen, mange fortrenger hele hendelsen eller betydningen av den for å komme gjennom livet (virker som hun ikke bryr seg, som du sier) og sjansen for å få noen dømt er uansett minimal og du risikerer å bli hengt ut som en falsk anmelder etterpå.

Du kommer ingen vei med å anmelde hvis ofrene ikke vil stå frem. Hvis jeg hadde vært bekymret for pågående overgrep så hadde jeg meldt bekymring til barnevernet. Kanskje eksen din synes det er ok at hun og/eller du prater med konen hans.

Hvertfall ikke delta i sexleken med voldtekt eller der hun må kjempe i mot. Det at hun "liker" dette er en traumerespons som ikke er uvanlig blandt voldtektsofre, det er en feilkobling kan man si i hjernen der man "liker" det fordi traumene man har handler om å ikke ha hatt kontroll og har måttet kjempe i mot, og når man gjenopplever dette innenfor visse kontrollerte rammer så gir det pause der og da fra de ekte traumene. Det er en selvskade og febrilsk, urasjonell måte å prøve å deale med traumet på og det som egentlig skjer er at man ved å "gjenoppleve" situasjonen fysisk, blir psyken dratt inn i nåtiden, og får en kort pause fra fortiden som jager en mer eller mindre hele tiden som traume.

Spesielt når man utsettes for overgrep i ung alder før seksualiteten er ferdig utviklet så ødelegger og fucker det ekstremt mye med seksualiteten man former og begge kjønn utsatt for overgrep som barn får en selvdestruktiv og selvskadende seksualitet som eldre.

At det virket som hun ikke brydde seg når dere snakket om det er også en traumerespons, det er helt vanlig å dissosiere fra virkeligheten, fordi det er altfor mye å takle når man føler på at man faktisk var gjennom det.

Hvorfor de fleste voldtektsofre ikke anmelder er det flere årsaker til. Det er fordi de er redde for å ikke bli trodd, 8 av 10 voldtektssaker henlegges og du kan tenke deg hvor nedslående det er for offeret, som vil føle at hen ikke betyr noe og det er under 1% som faktisk blir dømt. I tillegg er det utrolig vanskelig og vondt for et traumeoffer å måtte gjenfortelle, bevise mot mistro, og gjenoppleve traumet sitt. Det er mange som syns det er så vondt at de aldri klarer å nevne det som har skjedd for noen, også er det også veldig stor forskjell på å fortelle at man har vært utsatt for voldtekt, og det å gjenfortelle i detalj alt som skjedde i forbindelse med hendelsen sånn som man må i avhør og rettsak. De detaljene må man dissosiere fra etter hendelsen, for å klare å overleve psykisk, og mange psykologer til og med, fraråder en del traumeoffere å anmelde nettopp pga den retraumatiserende belastningen en rettsak og å grave i hendelsen er. Avhengig av hvor man er i prosessen selv kan det forverre psykisk helse, men ikke hos alle, for noen vil det også oppleves befriende og at de endelig står opp for seg selv mot uretten og kan styrke de psykisk. Uansett er dette noe offeret bør snakke med psykolog om, og det er ikke så enkelt at man som utenforstående partner eller venn bare kan overtale noen til å anmelde. Det er dumt det er så vanskelig prosess for ofre å anmelde pga fordommer, mistro og skam som igjen ikke akuratt gjør den psykiske og emosjonelle belastningen fra traumet lettere... Det eneste du kan gjøre er å nevne til henne at du støtter henne gjennom prosessen om hun får lyst til å anmelde en dag, men ikke snakk om det for mye (det er traumetriggende for henne) uten at hun tar det opp selv.

Skjønner bekymringen din for voldtektsmennenes barn, du får vurdere om du vil tipse barnevernet. Om ikke annet kan du ta en anonym telefon dit å høre hva som er rett å gjøre når du vet om at en overgriper har fått barn og du er bekymret for at de skal utsettes for det samme.