Det er flere år siden jeg opplevde dette, men det har ligget i underbevisstheten min lenge, så jeg skriver dette nå for å få det ned på papir:
Jeg er usikker på om dette kan kalles en Trip rapport eller ei, eller om det er mest for å få svar på en ting jeg lurer på.
Så jeg antar at jeg får formulere spørsmålet mitt til å bli så likt en Trip rapport som mulig.
Meg og min bror overnattet på hytta vår med LSD.
Jeg opplevde mye den kvelden, men to ting som skilte seg ut, og jeg lurer på om det var en form for (mild?) ego død.
Jeg var plutselig en amøbe som befant meg i tarmsaftene til et amfibiedyr, jeg visste ikke hvem jeg var, og det var også helt ubetydelig, Jeg visste jeg burde husket noe om teknologi, andre skapninger, osv som jeg ville gjort som menneske, men her var alt jeg visste om mine omgivelser så det var det jeg fokuserte på. Jeg skulle bare eksistere. Plutselig visste jeg at Verten min var døende, magen var åpnet opp og tarmene revet over, noe som resulterte i at saftene, med meg, rant ut på bakken. JEg huser at jeg låg i dammen av tarmsafter utenfor verten min og innsåg at dette var mine siste øyeblikk i live. Men jeg hadde ingenting annet enn full aksept for skjebnen min. det var ingen frykt, ingen anger eller bitterhet. Bare en inneforståelse av situasjonen min og at jeg ikke kunne gjøre noe for å endre det.
Det er alt jeg husker fra scenario 1.
SScenario 2, så var jeg en skapning som ikke burde eksistert. Jeg lignet på en hul tube/ pølse av kjøtt. JEg levde, men jeg ble holdt oppe av to kjøttkroker etter nakke og hofte. Min eneste funksjon var å klare og puste. Jeg hadde ikke muskler så jeg kunne røre på meg. Jeg lignet mest på en tarm som bare hang etter to kroker i en U form. Det dryppet ting av meg, og alt jeg kunne gjøre var å eksistere. Det var også alt jeg brydde meg om, min eneste funksjon. Å puste. Jeg hadde ingen smerter, jeg skjems ikke over hvem jeg var eller hvordan jeg såg ut. Jeg følte meg ikke dømt eller sett på som uverdig å leve..
Men faen, hadde jeg blitt sett av et menneske VET jeg at det hadde slått meg ihjæl ut av barmhjertighet;P
Men jeg visste med en gang hvem jeg var og hvor jeg var når jeg kom tilbake, så jeg antar at det var ikke EGENTLIG en egodød? Men jeg er ett menneske med mye empati, og jeg prøver å gjøre det jeg kan for andre.
Så...
tanker, folkens?
Jeg er usikker på om dette kan kalles en Trip rapport eller ei, eller om det er mest for å få svar på en ting jeg lurer på.
Så jeg antar at jeg får formulere spørsmålet mitt til å bli så likt en Trip rapport som mulig.
Meg og min bror overnattet på hytta vår med LSD.
Jeg opplevde mye den kvelden, men to ting som skilte seg ut, og jeg lurer på om det var en form for (mild?) ego død.
Jeg var plutselig en amøbe som befant meg i tarmsaftene til et amfibiedyr, jeg visste ikke hvem jeg var, og det var også helt ubetydelig, Jeg visste jeg burde husket noe om teknologi, andre skapninger, osv som jeg ville gjort som menneske, men her var alt jeg visste om mine omgivelser så det var det jeg fokuserte på. Jeg skulle bare eksistere. Plutselig visste jeg at Verten min var døende, magen var åpnet opp og tarmene revet over, noe som resulterte i at saftene, med meg, rant ut på bakken. JEg huser at jeg låg i dammen av tarmsafter utenfor verten min og innsåg at dette var mine siste øyeblikk i live. Men jeg hadde ingenting annet enn full aksept for skjebnen min. det var ingen frykt, ingen anger eller bitterhet. Bare en inneforståelse av situasjonen min og at jeg ikke kunne gjøre noe for å endre det.
Det er alt jeg husker fra scenario 1.
SScenario 2, så var jeg en skapning som ikke burde eksistert. Jeg lignet på en hul tube/ pølse av kjøtt. JEg levde, men jeg ble holdt oppe av to kjøttkroker etter nakke og hofte. Min eneste funksjon var å klare og puste. Jeg hadde ikke muskler så jeg kunne røre på meg. Jeg lignet mest på en tarm som bare hang etter to kroker i en U form. Det dryppet ting av meg, og alt jeg kunne gjøre var å eksistere. Det var også alt jeg brydde meg om, min eneste funksjon. Å puste. Jeg hadde ingen smerter, jeg skjems ikke over hvem jeg var eller hvordan jeg såg ut. Jeg følte meg ikke dømt eller sett på som uverdig å leve..
Men faen, hadde jeg blitt sett av et menneske VET jeg at det hadde slått meg ihjæl ut av barmhjertighet;P
Men jeg visste med en gang hvem jeg var og hvor jeg var når jeg kom tilbake, så jeg antar at det var ikke EGENTLIG en egodød? Men jeg er ett menneske med mye empati, og jeg prøver å gjøre det jeg kan for andre.
Så...
tanker, folkens?
