Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  60 7573
Hei er for tiden innlagt på rusbehandling

Sliter i stor grad med dissosiering og da går det mest i depersonalisering og derealisering, sliter også med angst og denne diagnosen har jeg ikke men er vell også en hypokonder...

Psykiaterene driver å prater om at jeg har en merkelig oppførsel som er unormal og være på.. og jeg er så lei av å bli missforstått i psykiatrien og er nå redd om rett person får muligheten at de får meg til å høres gal ut, mistenker psykose. Det er jeg ikke, psykotisk. Dere som har slitt med alvorlig dpdr vet hvordan det kan være.

Hva er sjangsen for å bli låst inne i psykiatrien?

Er rett og slett lei av å bli missforstått og angrer så mye på at jeg i det hele tatt «meldte meg inn» i psykiatrien i det hele tatt.. da blir man nesten fanget foralltid
R.i.p 23.04.2021
Dra? Vis du ikke orker det lenger så er det ikke vits i å være der.
Trådstarter
8 1
Er her på tvang
Om en av de som hadde ansvaret for deg hadde vært her og kommentert hadde de vært den brukeren som fikk mest kp og du stolte på mest. Se litt opp til psykologene som du gjør til freaks.
Er det rusbehandling eller vanlig psykiatri? Isåfall hadde jeg snakka stort sett kun om rus-biten selv om det meste faller inn under der. Psykiatere kan misforstå deg og da begynner ballen å rulle.
Driver selv og skaffer dokumenter på div behandling jeg har vært på da de også har misforstått endel og gjort endel grove feil.
Om du føler du blir misforstått bare nekt å snakk på det grunnlaget.
Sjansen for at du blir innlagt er vanskelig for oss å determinere, vi kjenner hverken behandler eller deg annet enn det du skriver her og basert på det virker du oppegående.

Hvis du vil ut er en tommelfingerregel å samarbeide med både behandler og personal.

Prøv å være en likandes pasient. Gjør ting som eksempelvis å vaske rommet frivllig ukentlig, vær med på sosialisering i gangen/fellesområdet og bli med på friluftstilbud hvis det er slike tilbud. Trene regelmessig et.al. Kort og godt: gjør det synlig at du er oppegående, men samtidig ønsker deg ut i samfunnet.

Jeg anbefaler uansett å fortelle om problemene dine hvis du sliter. Depersonalisering, derealisering, angst og hypokondri skal ikke tas lett på. Det er viktig å være ærlig med seg selv. Jeg kan uansett melde om at opphold i psykiatrien ikke er så ille som man ser på film, det er sannsynligvis mange all righte blant både personalet og pasienter. Generelt sett så har man noen få i personalet som er mindre hyggelig og noen få pasienter som er urolige og uberegnelige, men den siste gruppen blir passet på av personalet og det gjør også du.

Hilsen en som har 5 år bak seg i psykiatrien.
Trådstarter
8 1
Har opplevd gjennom 5-6 år mye tvang i både psykiatri og barnevern og nå 2 runder tvang på rusinstitusjon og her er jeg nå, alle gangene jeg har vert på tvang har psykose vert utelukket, men det siste året har jeg hatt ganske sterk dpdr som gjør at jeg blir oppfattet som fraverende.. er bare når man møter mye tvang til slutt stoler man på ingen og når folk begynner å snakke om psykose får jeg helt frysninger min største frykt er å ende evig i psykitrisystemet..
forstår godt at det å bli utsatt for tvang sliter på tilliten til helsevesenet.

Hva gjelder tvangsinnleggelse på psykiatrisk avdeling så er det noe som kun skal gjøres når det er fare for deg selv eller andre. Du kan i utgangspunktet være ganske rar før noen mener den beste løsningen er å låse deg inne.
Om man opplever seg selv om fare for andre eller seg selv er en annen sak, men uten at jeg kan si noe konkret, så høres det basert på det du forteller her som at du ikke er noen aktuell kandidat, med mindre du har forhistorie med psykoser og eller vold.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Jeg får det værre med psykiatri og deres medikamenter. Det mest logiske hadde vært å avsluttet forholdet med psykiatrien og avsluttet medisineringen men de fortsetter å gjøre det som passer de. Nytter ikke å si noe til de.
Sist endret av enkel; 18. november 2020 kl. 01:15.
Vanligvis vil ikke de holde deg der lenger enn de må, men også i psykiatrien finner du psykopater og sadister, folk som nyter å kunne gjøre hva enn de vil med deg. Vil du ut så er det beste å bare samarbeide og gjøre det de forteller deg om å gjøre. Og er du syk nok til å kunne forbli tvangsinnlagt så er det beste å gjøre ditt beste for å late som om du er så frisk som mulig.

Jeg har både Aspergers og Avvikende Personlighetsforstyrrelse så kjenner jeg meg godt igjen i det å bli misforstått og det av de som faktisk burde vite hva dette er (psykologer, psykiatere, leger og lignende) og som ikke er interessert i å lære eller lytte når jeg selv forsøker å forklare det til dem. Typisk at psykologer, psykiatere og leger ikke liker at pasienten vet mye mer om emnet enn de gjør selv. Stor sjanse at man også bli ansett som en fare for seg selv eller andre, eller at man er psykotisk fordi man "rar" og usosial (siste har mest med sosial angst i mitt tilfelle å gjøre).

Hold deg langt unna Sandviken Psykiatriske Sykehus i Bergen i alle fall, der brytes både lover, regler og menneskerettigheter konstant. Forsøkte å legge meg inn der frivillig en gang helt på eget initiativ fordi jeg opplevde fysiske hallusinasjoner (så ting, men visste det ikke var virkelig) og så når jeg kom dit så ble det plutselig på tvangsvedtak. Men ble opphevet etter noen dager fordi jeg samarbeidet.

Du trenger ikke å være en fare for deg selv eller andre for at de skal kunne holde deg innelåst på tvangsvedtak. Er noe i lovverket som går ut på at du også kan holdes inne med tvang dersom du mest sannsynlig ikke vil bli bedre dersom du ikke tvangsinnlegges. Og det kan jo gjelde for praktisk talt alle sykdommer. Regelverket i psykiatrien blir brutt konstant og det er naivt å tro noe annet. Kontrollkommisjonen er bare en dårlig spøk, for det er ekstremt sjeldent at de innvilger forespørsler om å bli sluppet ut dersom behandleren er uenig. Samme med rettsvesenet. Dette er noe som ble undersøkt og slått fast i en artikkel jeg leste i Tidsskriftet for Norges Legeforening for ett par måneder siden. Søker man opp "tvangsinnleggelse" så finner man nok mye som støtter opp under om dette.

Tvangsbruken når det kommer til medisiner er den klart verste, der du risikerer å bli tvangsmedisinert og dopet kraftig ned bare du utviser litt motvilje og frustrasjon. Er ikke lenge VG hadde en god del publisitet rundt dette med tvangsbruken i Norge og i tillegg er Norge blitt kritisert internasjonalt for å bryte menneskerettighetene innen psykiatrien. De kan også nekte deg adgang til å kontakte advokat om de vil. Det er lovstridig, men de har mulighet til å gjøre det. Er du innlagt på et sted der de kan bruke tvang så har du ikke noe å si eller noen rettigheter (i praksis). Gjør som du blir fortalt ellers så blir du straffet for det.

Forsøker ikke å skremme noen her, men dette er hvordan virkeligheten er, og siden Psykisk Sykdom er noe folk flest vet utrolig lite om og ikke bryr seg særlig mye om så kan man ikke forvente at noe blir forandret på uansett hva som blir avdekket av misbruk og lovbrudd i media eller andre steder. Og hva er vel ordet til en som er psykisk syk VS Ordet til en psykolog, psykiater eller lege?

Har du psykose eller har symptomer som kan mistenkes for å være psykose så vil du ofte bli tvangsinnlagt selv om du frivillig søker hjelp og aktivt deltar i behandlingen. Snakker her av både egen erfaring og det som har kommet til kjenne gjennom media enten det har vært via VG, forskning.no eller Tidsskriftet til Legeforeningen.
Hvordan du blir mottatt avhenger sterkt av hvilket psykiatriske sykehus du ender opp på. Og det sier litt.
Her var det mange påstander Defending.
Jeg har erfaringer som motsier mye av det du sier, men jeg tror ikke det er noen vits i at vi sitter å utveksler anekdoter mens vi prøver å bevise at den andre tar feil.
Jeg er forøvrig helt enig i at det er mye som kunne vært bedre, men jeg tror vi er litt uenige om hva og hvordan.
Du nevner noen artikler her og der. Kan du dele lenke til dem? Jeg vil gjerne lese.
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Her var det mange påstander Defending.
Jeg har erfaringer som motsier mye av det du sier, men jeg tror ikke det er noen vits i at vi sitter å utveksler anekdoter mens vi prøver å bevise at den andre tar feil.
Jeg er forøvrig helt enig i at det er mye som kunne vært bedre, men jeg tror vi er litt uenige om hva og hvordan.
Du nevner noen artikler her og der. Kan du dele lenke til dem? Jeg vil gjerne lese.
Vis hele sitatet...
Skal forsøke å finne noen av dem.

Tvangsmedisinering må forbys: https://tidsskriftet.no/2017/02/komm...C3%A5-forbys-0

Tvang i psykiatrien og brudd på menneskerettigheter: https://nhi.no/psykisk-helse/psykisk...a-rettigheter/

Bruk av tvang i psykisk helsevern – dilemmaer i beslutningsprosessen: https://tidsskriftet.no/2018/08/orig...ningsprosessen

Noen artikler fra VG:

2500 tvangsinnlegges ulovlig: https://www.vg.no/forbruker/helse/i/...legges-ulovlig

Vet ikke hvor mange som legges i belter: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...egges-i-belter

Flest tvangsinnleggelser nord i landet: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...-nord-i-landet

De en rekke artiklene som VG publiserte av "avsløringer" fokuserte hovedsakelig på tvangsbruken av belter, så og si ingenting om tvangsmedisinering som egentlig er det verste om man får bivirkninger som parkinsonisme. Får man slike bivirkninger så skal medisineringen stanses eller at man bytter til annet medikament. Rimelig sikker på at dette ikke gjøres på Sandviken Sykehus i alle fall.

Å finne disse artiklene tok meg bare kun 5-10 min. Jeg har ikke lest de alle, men de støtter under mine såkalte "påstander".

Litt mer her:

En Tvangsinnleggelse: https://tidsskriftet.no/2010/01/medi...ngsinnleggelse

VG avsløringer om Sandviken Sykehus:

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...-vg-avsloering

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...flest-i-belter

Sandviken er verst i landet, var det i alle fall under de såkalte "vg avslører" og at de halverte bruken av belter ETTER at VG kom på banen sier litt.
Artikkelen jeg ikke fant er den som omhandlet det at man sjeldent får innvilget krav om å bli sluppet ut når man klager til kontrollkommisjonen, fylkeslegen og rettsvesenet. Men tror det er et tema i minst èn av artiklene jeg har lagt ved.

Angående at man også kan bli tvangsinnlagt på bakgrunn av at man risikerer å bli sykere/ikke friskere dersom man ikke blir tvangsinnlagt: https://lvh.no/symptomer_og_sykdomme...vl__3-2_og_3-3

Angående samtykkekompetanse så er det gjerne ofte slik at legen kan si at du har samtykkekompetanse dersom du sier "ja" til å bli innlagt, men sier du "nei" så er det et tegn på at du ikke vet ditt eget beste og derfor ikke har samtykkekompetanse. Dette også ble nevnt i en artikkel jeg leste for kort tid siden. Mulig det nevnes i en av artiklene jeg allerede har lagt ved.

Uansett, man kan se her at du ikke trenger å utgjøre noen fare i det hele tatt. Alt som skal til er at du hallusinerer litt.
Sist endret av Defending; 18. november 2020 kl. 14:02. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Tusen takk !

Jeg skal lese igjennom og komme tilbake til deg.
Hold mest mulig kjeft og vær mest mulig normal.

Vent til du er ute fra rustvang og søk deg inn til privat psykolog.

Det offentlige helsevesenet i dette landet er livsfarlig. Spesielt rus og psyk.
Igjen, takk for at du delte lenkene. Det setter jeg veldig pris på. Her kommer en liten tekstvegg, beklager at det ble så langt, men dette er et tema som engasjerer meg veldig.
Aller først vil jeg si at jeg har jobbet omtrent 5 måneder som miljøpersonale ved et stort psykiatrisk sykehus i Norge. Jeg jobbet ved mottaksseksjonen, så jeg så alle pasienter som kom inn til sykehuset. De ble hos oss i maks tre dager før de ble sendt videre eller ut igjen. Jeg var daglig med i samtaler mellom lege og pasient. Jeg nevner det her så det skal være tydelig hva erfaringsgrunnlaget mitt er, og at jeg nok har en viss bias til fordel for psykiatrien.
Målet mitt er ikke å si at alt er bra og pasienter må holde kjeft og ta pillene sine, men bare å nyansere kritikken litt. Jeg synes det ofte blir litt vel tendensiøst, og det overskygger de områdene hvor det er rom for forbedring, for det er det absolutt. Dessuten tror jeg at alle som jobber i psykiatrien har godt av å diskutere nærmere med de som har opplevd å være pasient i det samme systemet.
Siden det er litt uklart for meg hva vi egentlig diskuterer så tillater jeg meg å oppsummere ditt første innlegg i flere påstander. Jeg skriver hva jeg forstår når jeg leser hva du har skrevet, så hvis du føler deg misforstått så må jeg bare beklage, forklar gjerne hva du egentlig mente, så kan vi diskutere det i stedet. Tallene viser til avsnittet i innlegget ditt.

1. Det finnes folk som er uegnet til jobben de gjør, også i psykiatrien (uspesifisert hvor mange, og hvor stort problem dette representerer). Å samarbeide med personale leder til tidligere utskrivelse.

Her er vi helt enige, jeg har også sett leger som grenser mot nedlatende i møte med pasienter, og som definitivt heller burde jobbet med noe annet. Psykopater og sadister har jeg ikke vitnet, men jeg skal ikke utelukke at det finnes en her eller der. Jeg tror likevel ikke dette er et systematisk problem. Ingen ting i kildene dine tyder på dette heller. Samarbeid er alltid lurt.

2. Du har to diagnoser som gjør sosial omgang vanskelig. Dette burde likevel ikke være et problem for personale, det er jobben deres at det ikke er det. Man kan bli tvangsinnlagt fordi man er annerledes.

Dette er litt verre. Jeg synes det er vanskelig å gå nærmere inn på dette, fordi det er temaer som ikke nevnes i kildene dine. Jeg har aldri møtt deg, så jeg kan ikke uttale meg om hvor lett det er å forstå deg. På et rent generelt grunnlag kan jeg si at med disse diagnosene til grunn så kan det være vanskelig å kommunisere med andre, kanskje særlig med helsepersonale man nettopp har møtt, og dette kan lede til misforståelser.
Jeg synes likevel det lyder urealistisk at man kan bli tvangsinnlagt fordi man er annerledes, og det er ingen ting i kildene som antyder at dette er vanlig praksis. Artikkelen Bruk av tvang i psykisk helsevern – dilemmaer i beslutningsprosessen nevner bare suicidalrisiko og akutt psykose som grunner til at tvang blir vurdert. Dette er en undersøkelse fra felten. Det er en kvalitativ studie hvor de prater med noen her og der, så ikke nok til å trekke noen generelle konklusjoner, men det er ingen ting i kildene du oppgir som sier at man legges inn for å være rar.

3. Sandviken sykehus driver ikke etter reglene. Frivillig innleggelse ble endret til tvangsvedtak.

VG artiklene nevner at Sandviken har hatt en del uheldig statistikk, og at dette er på bedringens veg. Jeg kjenner ikke Sandviken, men jeg kan gjerne gå med på at det skjer ting der som ikke er i tråd med hvordan det burde fungere etter reglene.
At frivillig endres til tvangsvedtak ser jeg ikke nødvendigvis på som uheldig. Alternativet kan være at en frivillig pasient skriver seg ut, og kommer tilbake i følge med politiet senere, etter å ha utsatt seg selv eller andre for fare. Jeg forstår at det kan oppleves som et overgrep, men når det står mellom disse to muligheten så foretrekker jeg omgjøring heller enn ut/innskrivelse.

4. I tillegg til å legges inn fordi man er til fare for seg selv eller andre, kan man legges inn fordi dette regnes som eneste måten du kan bli bedre på, og det kan alltid gjelde. Reglene brytes konstant. Kontrollkommisjonen er ofte enig med sykehuset, derfor er det ikke et reelt tilbud. Hvis man leter etter noen som er enige med en selv, så vil man finne det.

Nei dette kan ikke alltid gjelde, og du har ikke oppgitt noen kilde på det. Typisk har emosjonelt ustabil personlighet veldig lite utbytte av innleggelse, og dette anbefales kun hvis det er fare for liv og helse. Depresjon og angst tjener heller ikke så mye på det. Eneste jeg egentlig tenker kan passe inn er selvmordsfare, og psykose/mani. Av egen erfaring er dette lidelsene til en overveldende majoritet av de som legges inn, og dette støttes opp av artikkelen Bruk av tvang i psykisk helsevern – dilemmaer i beslutningsprosessen.
Ketil Lund snakker om kontrollkommisjonen i den første artikkelen du lenket til. Det nevnes at 3% av sakene i kontrollkommisjonen ender med medhold i pasientens favør, men dette beviser ingen ting. For vi vet ikke hvor mange som egentlig burde fått medhold. En annen mulig lesning er at dette tyder på at den andre motparten som regel har rett i avgjørelsen som ble tatt på forhånd, og at det er relativt få feil kontrollkommisjonen må rette opp i.

5. Motvilje og frustrasjon blir behandlet med tvangsmedisinering. Norge kritiseres internasjonalt. Du kan nektes å kontakte andre. Tvangsinnlagte har ingen rettigheter. Tvangsmidler benyttes som straff.

Ingen kilder sier noe om denne typen bruk av tvangsmedisinering. De som nevner det sår tvil om at medisiner fungerer, og det er en annen diskusjon. Jeg tror gjerne at du kan ha opplevd det slik, men jeg har aldri sett at det blir benyttet som straff. Hvis du ikke har noen kilde som beskriver nettopp dette så avviser jeg denne påstanden. Det er sant at Norge har høstet internasjonal kritikk, men jeg fant ikke presisert i kildene hva dette egentlig gikk ut på.
Den ene VG artikkelen inneholdt en liten dokumentar som beskrev noen ganske kritikkverdige forhold, men siden journalister produserer klikk og ikke kunnskap så er det vanskelig å få noen dypere forståelse av hva dette egentlig går ut på, og det nærmer seg det anekdotiske. Mine erfaringer sier det motsatte, så jeg lar denne påstanden stå åpen, med forebehold om at det er et forbedringspotensial.

6. uansett hva som blir avdekket av misbruk og lovbrudd i media eller andre steder, så kan man ikke forvente at noe blir forandret.
Kildene du selv viser til hevder at tallene har gått nedover siden de første «avsløringene». Dette motbeviser denne påstanden.

7. Har du psykose eller har symptomer som kan mistenkes for å være psykose så vil du ofte bli tvangsinnlagt selv om du frivillig søker hjelp og aktivt deltar i behandlingen. Hvordan du blir mottatt avhenger sterkt av hvilket psykiatriske sykehus du ender opp på. Og det sier litt.

Flere av kildene nevner at det er mye variasjon mellom sykehusene. Det er jeg helt enig i at tyder på at det er noe som ikke fungerer. Tvangsbruk bør ikke være resultat av tilfeldige forskjeller i kulturen ved institusjonen. Det sier litt, men litt av hva da er vi nok uenige om. Det er ingen kilder som gjør noe annet enn å gjette hva grunnene kan være, og det holder ikke som bevis.

8. Angående samtykkekompetanse så er det gjerne ofte slik at legen kan si at du har samtykkekompetanse dersom du sier "ja" til å bli innlagt, men sier du "nei" så er det et tegn på at du ikke vet ditt eget beste og derfor ikke har samtykkekompetanse.


Ketil Lund hevder dette er tilfellet i den første artikkelen, men lar påstanden stå uten noen kilde. At man foretrekker samtykke er klart, og det er synd om pasienten opplever at han blir truet med tvang, men alternativet, altså å si at pasienten ikke er samtykkekompetent når han samtykker for så å tvangsinnlegge ham er like absurd. Vurdering av samtykkekompetanse er ikke en presis vitenskap og det vil bli gjort feil uansett. Ikke dermed sagt at det er «helt greit» eller «noe man må regne med», men at det forekommer er ikke tilstrekkelig til å kaste ut påstander som.

9.«Uansett, man kan se her at du ikke trenger å utgjøre noen fare i det hele tatt. Alt som skal til er at du hallusinerer litt».
Dette siste punktet er nok det vi er mest uenige i. Ingen ting i kildene du oppgir tyder på at det å hallusinere er tilstrekkelig for en innleggelse.

Når det er sagt så vil jeg takke deg for at du tok deg tid til å dele disse artiklene med meg. Jeg føler ikke at de gjenspeiler den virkeligheten jeg har opplevd ved det ene sykehuset jeg har vært ansatt, ikke at det var perfekt der, men det var andre typer problemer. Likevel er det betydelig bevis på at feil skjer, og det på et nivå som overskrider hva man eventuelt kan tilskrive individene. Det skal jeg ta med meg videre i min karriere, takk for det!


Nedenfor går jeg mer inn på kildene du viser til :
Tvangsmedisinering må forbys: https://tidsskriftet.no/2017/02/komm...C3%A5-forbys-0

Sitert i teksten : «legemidler, tross alle innvendinger, fremdeles er den best dokumenterte og etterprøvde behandlingsmetoden for de alvorligste psykiske lidelsene på gruppenivå». Dette er et sentralt poeng. Pasienter som er til fare for seg selv eller andre bør hjelpes. Per dags dato er alternativene legemidler, belteseng eller å ikke gjøre noe. Jeg vet hva jeg foretrekker. Å snakke om helbredelse eller vesentlig bedring er ikke en relevant måte å se problemstillingen på. Fakta er at i felten så er spørsmålet mellom om man skal stå og se på at pasienten dunker hodet i veggen til han får hjerneskade (jeg har selv sett resultatet av den løsningen) eller forsøke å gripe inn med de midlene man har. Jeg tror ikke man kan bli helbredet av medisiner, men de kan gjøre det lettere å lykkes med annen behandling (antidepressivia), eller gjøre det lettere å håndtere symptomer slik at livet blir litt mer levelig. (Antipsykotika).
Å sammenlikne med tortur er ren polemikk som jeg har vanskelig for å ta seriøst. Den stringensen Ketil Lund etterlyser i behandlingsresultatene gjør det umulig å drive med medisinsk og psykologisk behandling, man har rett og slett ikke gode nok tiltak til at det alltid kan fungere. De juridiske bitene kan jeg dessverre ikke nok om til at jeg vil uttale meg.
Det står selvfølgelig respekt av å tale de svakes sak, men jeg tror denne tilnærmingen gjør det vanskelig å komme noen veg. Det er langt ifra sånn at alt er bra i psykiatrien, men det tilbys ingen troverdige alternativer.

Tvang i psykiatrien og brudd på menneskerettigheter: https://nhi.no/psykisk-helse/psykisk...a-rettigheter/
Det egentlige spørsmålet som stilles her, men som ikke utforskes nærmere, er hvor grensen går mellom å beskytte individets autonomi, og beskytte det mot seg selv. Det er en annen debatt, og har lite med påstandene du fremmer å gjøre, bortsett fra internasjonale klager, som dessverre ikke blir utdypet.

Bruk av tvang i psykisk helsevern – dilemmaer i beslutningsprosessen: https://tidsskriftet.no/2018/08/orig...ningsprosessen

«Ifølge endringen av psykisk helsevernloven om bruk av tvang 1. september 2017 kan pasienter som har samtykkekompetanse nekte å ta imot tilbud fra psykisk helsevern, med mindre de utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse»
«Dersom pasienten regnes for å være samtykkekompetent, kan ikke tvang brukes for å gjennomføre behandlingstiltak. Selvskading uten fare for eget liv eller seponering av antipsykotika som innebærer risiko for forverring, er eksempler på slike situasjoner.»

Noen artikler fra VG:

2500 tvangsinnlegges ulovlig: https://www.vg.no/forbruker/helse/i/...legges-ulovlig

Artikkelen er over 12 år gammel. Mye har endret seg i sektoren siden da. Jeg kjenner ikke forholdene godt nok til at jeg kan gå noe nærmere inn på det, men legg for eksempel merke til lovendringen som nevnes i artikkelen over.

Vet ikke hvor mange som legges i belter: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...egges-i-belter

Også en eldre artikkel. Den er blitt oppdatert i 2019, men de nevner at de venter på tallene fra 2014. At tvangsbruk ikke blir protokollført riktig er definitivt et problem, og jeg er fullstendig enig i at dette bør endres. Det er ganske sjokkerende hvor mye som har gått udokumentert ved noen sykehus. Det er helt nødvendig at alle ledd i prosessen som leder opp til tvangsvedtak er fullstendig dokumentert, og bra at dette blir satt søkelys på. Likevel så ser jeg ingen ting i denne artikkelen som bygger opp under påstandene i innlegget ditt. Problemet som legges fram er manglende dokumentasjon, ikke påstander om overgrep eller at selve vedtaket var feil.

Flest tvangsinnleggelser nord i landet: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...-nord-i-landet

Ja det er geografiske forskjeller. Dette er ikke bra. Man må undersøke grunnen til dette, og det bør iverksettes opplæring og overvåkning som hindrer at dette finner sted. Det burde være ganske enkelt å overvåke statistikken såpass at betydelige avvik fra normen resulterer i nærmere undersøkelser.

En Tvangsinnleggelse: https://tidsskriftet.no/2010/01/medi...ngsinnleggelse

Dette tilfellet beskriver en lege som handlet på feilaktig grunnlag og ble straffet for det. En mulig lesning er at dette tyder på at systemet fungerer, og retter opp i feil begått av individer.

VG avsløringer om Sandviken Sykehus:

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...-vg-avsloering

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/...flest-i-belter

Enig i at det kommer fram mye bra her, men igjen er det ikke annet enn at det er forskjell på bruk av tvang mellom institusjonene. Disse tallene kan tolkes på flere måter, og er ikke tilstrekkelige som endelige bevis på hverken det ene eller det andre.

Angående at man også kan bli tvangsinnlagt på bakgrunn av at man risikerer å bli sykere/ikke friskere dersom man ikke blir tvangsinnlagt: https://lvh.no/symptomer_og_sykdomme...vl__3-2_og_3-3

Jeg befinner meg ikke i Norge akkurat nå så har dessverre ikke fått lest denne da det er sperret for tilgang fra utlandet. Kan du evt. sitere de delene du mener er mest relevant?
Nå må du også huske på at hvordan man blir behandlet avhenger sterkt av om du er pasient eller ansatt. Er du pasient og alene med f.eks. En Lege så er det mye som kan skje bak de dørene som du som ansatt aldri får vite om.

Noe av dette jeg kommer med påstander på er ting jeg også har opplevd selv eller vært vitnet til når jeg samtidig har vært innlagt.
Og leger lyver de også. Og dersom en pasient klager til kontrollkommisjonen, forteller hva som har skjedd og legen fornekter dette så er det legen som vil bli hørt.
Sitat av Defending Vis innlegg
De kan også nekte deg adgang til å kontakte advokat om de vil. Det er lovstridig, men de har mulighet til å gjøre det.
Vis hele sitatet...
Jeg har jobbet på akutt-psykiatrisk (ikke som behandler eller psyk.sykepleier), og akkurat dette punktet tror jeg ikke stemmer helt. Du har mye rett, men pasientene som er på tvang (som på akutt-psyk), har rett til månedlige (?) samtaler med en person fra en kontrollkomité, og denne personen har alltid med seg en advokat. Har sett de flere ganger på avdelingen jeg jobber på.

Er mer bekymret for beltebruk, egentlig. Det har jeg sett blitt utøvd flere ganger. Meget spesielt.
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Jeg har jobbet på akutt-psykiatrisk (ikke som behandler eller psyk.sykepleier), og akkurat dette punktet tror jeg ikke stemmer helt. Du har mye rett, men pasientene som er på tvang (som på akutt-psyk), har rett til månedlige (?) samtaler med en person fra en kontrollkomité, og denne personen har alltid med seg en advokat. Har sett de flere ganger på avdelingen jeg jobber på.

Er mer bekymret for beltebruk, egentlig. Det har jeg sett blitt utøvd flere ganger. Meget spesielt.
Vis hele sitatet...
skal være riktig det, mener at kontrollkomiten skal komme innom 14 dag, var hvertfall sånn når jeg var innlagt i perioder
Transcendentalism is a philosophical movement that developed in the late 1820s and 1830s in the eastern United States.[1][2][3] A core belief is in the inherent goodness of people and nature,[1] and while society and its institutions have corrupted the purity of the individual, people are at their best when truly "self-reliant" and independent.

dette er noe som blir tuklet med, derfor har jeg merkelig oppførsel.

Definition of clairaudience
: the power or faculty of hearing something not present to the ear but regarded as having objective reality

jeg synes det er synd at det blir sett på som ett psykotisk symptom når det kan være en psycich gift.

En person kan heller ha en "psycich gift" i stedet for å være psykotisk men slik er det altså ikke, noe som er synd.

En psykolog spurte om jeg har tvangstanker etter det spørsmålet så har tvangstankene blitt værre.

Going to a psychiatrist has become one of the most dangerous things a person can do.

- Peter Breggin

Jeg har veldig sansen for thomas szasz.
Sitat av enkel Vis innlegg
Transcendentalism is a philosophical movement that developed in the late 1820s and 1830s in the eastern United States.[1][2][3] A core belief is in the inherent goodness of people and nature,[1] and while society and its institutions have corrupted the purity of the individual, people are at their best when truly "self-reliant" and independent.

dette er noe som blir tuklet med, derfor har jeg merkelig oppførsel.

Definition of clairaudience
: the power or faculty of hearing something not present to the ear but regarded as having objective reality

jeg synes det er synd at det blir sett på som ett psykotisk symptom når det kan være en psycich gift.

En person kan heller ha en "psycich gift" i stedet for å være psykotisk men slik er det altså ikke, noe som er synd.

En psykolog spurte om jeg har tvangstanker etter det spørsmålet så har tvangstankene blitt værre.

Going to a psychiatrist has become one of the most dangerous things a person can do.

- Peter Breggin

Jeg har veldig sansen for thomas szasz.
Vis hele sitatet...
Dette er det mest psykotiske jeg har sett her inne på flere år. Dersom du troller, så er du virkelig en kunstner.
Sist endret av Myoxocephalus; 20. november 2020 kl. 12:17.
Hvis vi sammenligner skole-psykiatrien med andre områder i samfunnet, ligger denne flere tiår bak. Og har gjort det leeenge. Er ikke så forbaska lenge siden vi lobotomerte folk. Og jeg tror (håper) at vi kommer innen få tiår til å se tilbake på også dagens praksis med flauhet. Problemet er vår trang til å kategorisere ting, og å sette ting i en bås. Alle diagnoser blir satt ut i fra DSM, og det er her vi feiler.
Ja, mange av "symptomene" er felles for mange, men samtidig har hvert eneste individ sine egne forutsetninger for sin vikrelighetsoppfattelse. Og når man prøver å korrigere dette med å tukle med nervokjemiske parametere (med medisiner), som ingen egentlig kan bevise det er noe "galt" med i utgangspunket, er man etter mitt syn ute og sykler noe inni granskauen.
Å sette en diagnose ved hjelp av et sjekkliste-system (DSM) og noen få personers subjektive oppfatning (Disse psykiaterene og legene har jo igjen sin egen vikrelighetsoppfattelse) blir for meg helt galt.
I det mest ekstreme tilfellet kan man være "helt frisk" og valse inn på et psykriatisk sykehus og spille på seg hvilken som helst diagnose, om man bare kjenner nok til hva som skal til for å oppfylle kravene for den gitte diagnose(r).
Er ikke det litt rart?
Ser han over meg nevner Thomas Szasz. Anbefaler alle å ta en titt på arbeidet til denne psykiateren.
Sist endret av wavin; 20. november 2020 kl. 12:24.
myoxo, jeg er sikker på at the higher thought movement fortsatt eksisterer.

Hvis en person har en psykisk lidelse men ikke lider av den og ikke skal komme seg selv eller noen andre til skade er da psykiatri nødvendig?
Hei,

Jeg har sett det mange ganger hos andre. Noen har blitt innlagt, men det har vært delvis frivillig. Sannsynligvis ville de sagt at det var frivillig, uansett, i og med at det er ganske skamfullt.

Det er viktig å få frem at enda du kan slite med virkelighetsorienteringen, enda det kan være vanskelig å skille mellom det som skjer på tv eller det som skjer i rommet, enda det virker så «off», sosialt, så er du i stand til å ta vare på deg selv.

Formuler et brev eller noe sånt, der du prøver å redegjøre så godt som mulig for hvor redd du er for å bli fortsatt misforstått. Legg det gjerne ut her.

Problemet er at du plutselig sitter der med, som du sier, én eller to psykiatere. Disse gjør feil som alle andre, og er man i tvil så er man ikke i tvil. En innleggelse for mye er enklere å håndtere enn en innleggelse for lite.

Så ja, du gjør rett i å ta forholdsregler, men nei, det er ikke stor sjanse for at «worst case» utspiller seg. Sannsynligvis er det velmenende, kompetente mennesker som gjør sitt ytterste for å hjelpe deg. Men ja - råtne epler finnes overalt og det finnes ingen kvalitetssikring eller pasientrettigheter om du er under rusmedisin.
Personen er mega psykotisk men lider ikke. Personen har det faktisk ganske bra og lider mer ved bruk av antipsykotika og ved å få psykiatrisk behandling. Personen skal heller ikke gjøre seg selv eller noen andre noe. Er det da rett å tvinge noe på pasienten og tvinge pasienten til noe som gjør at pasienten lider mer?
Dette brevet jeg nevner er ment som en «failsafe». Oppklar misforståelsen for noen andre, så kan du vise til dette når du eventuelt blir misforstått. Det er vanskelig å få gehør når tvangsinnleggelse først er et faktum, og du vil fremstå enda mer syk når du attpåtil er desperat og redd.
Sitat av wavin Vis innlegg
Hvis vi sammenligner skole-psykiatrien med andre områder i samfunnet, ligger denne flere tiår bak. Og har gjort det leeenge. Er ikke så forbaska lenge siden vi lobotomerte folk. Og jeg tror (håper) at vi kommer innen få tiår til å se tilbake på også dagens praksis med flauhet. Problemet er vår trang til å kategorisere ting, og å sette ting i en bås. Alle diagnoser blir satt ut i fra DSM, og det er her vi feiler.
Ja, mange av "symptomene" er felles for mange, men samtidig har hvert eneste individ sine egne forutsetninger for sin vikrelighetsoppfattelse. Og når man prøver å korrigere dette med å tukle med nervokjemiske parametere (med medisiner), som ingen egentlig kan bevise det er noe "galt" med i utgangspunket, er man etter mitt syn ute og sykler noe inni granskauen.
Å sette en diagnose ved hjelp av et sjekkliste-system (DSM) og noen få personers subjektive oppfatning (Disse psykiaterene og legene har jo igjen sin egen vikrelighetsoppfattelse) blir for meg helt galt.
I det mest ekstreme tilfellet kan man være "helt frisk" og valse inn på et psykriatisk sykehus og spille på seg hvilken som helst diagnose, om man bare kjenner nok til hva som skal til for å oppfylle kravene for den gitte diagnose(r).
Er ikke det litt rart?
Ser han over meg nevner Thomas Szasz. Anbefaler alle å ta en titt på arbeidet til denne psykiateren.
Vis hele sitatet...

Det er for enkelt å vifte med litt DSM kritikk. Dette er noe førsteårsstudenter blir gjort oppmerksom på, og diagnoser bør forstås mer som et verktøy for å avgjøre om man er i en tilstand hvor man innfrir kravene for å motta hjelp. Hva gjelder psykiatri og tvang så er det ikke diagnoser som avgjør, men det juridiske begrepet alvorlig sinnlidelse, altså fare for seg selv eller andre, evt. at det er eneste måte å sikre bedring. Dette har ingen ting med de kunstige kategoriene i DSM å gjøre.
I tillegg er dette områder som fagfeltet jobber iherdig med, se f.eks. RDoC og psykopatologisk p-faktor for andre modeller som er på horisonten.






Sitat av enkel Vis innlegg
myoxo, jeg er sikker på at the higher thought movement fortsatt eksisterer.

Hvis en person har en psykisk lidelse men ikke lider av den og ikke skal komme seg selv eller noen andre til skade er da psykiatri nødvendig?
Vis hele sitatet...
Kriterium B fra DSM V er nødvendig for at diagnosen skal stilles

B. For a significant portion of the time since the onset of the disturbance, level of functioning in one or more major areas, such as work, interpersonal relations, or self-care, is markedly below the level achieved prior to the onset

Poenget med denne klausulen er at det er lidelsen som kommer pågrunn av symptomene, ikke symptomene i seg selv, som gjør at man kan snakke om patologisk atferd. Du blir ikke tvangsinnlagt utelukkende fordi du hører stemmer.

Kan du forklare hvordan man kan være megapsykotisk uten å lide av det? Jeg greier ikke å se for meg en sånn situasjon.
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Det er for enkelt å vifte med litt DSM kritikk. Dette er noe førsteårsstudenter blir gjort oppmerksom på, og diagnoser bør forstås mer som et verktøy for å avgjøre om man er i en tilstand hvor man innfrir kravene for å motta hjelp. Hva gjelder psykiatri og tvang så er det ikke diagnoser som avgjør, men det juridiske begrepet alvorlig sinnlidelse, altså fare for seg selv eller andre, evt. at det er eneste måte å sikre bedring. Dette har ingen ting med de kunstige kategoriene i DSM å gjøre.
I tillegg er dette områder som fagfeltet jobber iherdig med, se f.eks. RDoC og psykopatologisk p-faktor for andre modeller som er på horisonten.
Vis hele sitatet...

Jeg er fullt klar over at hvis man skal delta i et samfunn, må man oppføre seg etter de normene samfunnet har satt for hva som er normalt. Men det er når dette blir patologisert jeg har problemer med det. Ingen vet hva sinnet er en gang. Allikevel blir psykiske lidelser i stor grad behandlet somatisk.
Og at DSM har for stor innflytelse på avgjørelser som tas på vegne av et annet fritt individ, står jeg fast ved. Skal titte innom det du listet opp på slutten.

Men som jeg nevnte tidligere: Jeg kan, hvis jeg har god nok kunnskap og skuespillerferdighet, bli diagnostisert med hva som helst innenfor DSM. Og ingen kan på noen som helst måte måle fysiologisk og empririsk hvorfor det ikke er riktig sammenlignet med en annen som har fått samme diagnose stilt.
Sist endret av wavin; 20. november 2020 kl. 13:58.
Sitat av wavin Vis innlegg
Jeg er fullt klar over at hvis man skal delta i et samfunn, må man oppføre seg etter de normene samfunnet har satt for hva som er normalt. Men det er når dette blir patologisert jeg har problemer med det.
Vis hele sitatet...
Patologibegrepet er definitivt problematisk. Tvangspsykiatri er dog i skjæringspunktet mellom sikkerhet og helse, og jeg synes det åpner for at en mer pragmatisk tilnærming lar seg rettferdiggjøre. Særlig når det er spørsmål om andres helse.

Sitat av wavin Vis innlegg
Allikevel blir psykiske lidelser i stor grad behandlet somatisk.
Vis hele sitatet...
Dette er et ekstremt vidtfavnende utsagn, og jeg er litt usikker på nettopp hva du mener. Min erfaring er at både i primærhelsetjenesten, gjennom psykologhenvisning osv. og spesialisttjenesten, så snart pasienten er tilstrekkelig stabilisert, så er praksis å benytte FACT-team, en nokså bred intervensjon som blant annet arbeider med bolig, psykologisk behandling, arbeid, osv.



Sitat av wavin Vis innlegg
Men som jeg nevnte tidligere: Jeg kan, hvis jeg har god nok kunnskap og skuespillerferdighet, bli diagnostisert med hva som helst innenfor DSM. Og ingen kan på noen som helst måte måle fysiologisk og empririsk hvorfor det ikke er riktig sammenlignet med en annen som har fått samme diagnose stilt.
Vis hele sitatet...
Diagnoser er ikke feilfrie verktøy. Psykisk sykdom er ikke utelukkende et biologisk fenomen, og de biologiske hypotesene som finnes er ikke tilstrekkelige. Jeg ser ikke hva som er nyhetsverdien av dette. Ikke at diskusjonen rundt diagnoser og essensen av psykopatologi ikke er interessant eller viktig, men det er en betydelig avsporing av denne tråden. Hvis du lager en ny tråd for dette emnet så vil jeg gjerne svare deg der.
Jeg avsluttet kontakten med psykiatri
og sluttet med antipsykotika cold turkey
etter å ha gått på de i ca. 8 år.

Ble tvangsinnlagt etter ca.3-5 måneder og ble
tvangsmedisinert.

De mente jeg var psykotisk.

La oss si at jeg var psykotisk (megapsykotisk(mine ord)
Jeg hadde det helt vinduerlig for å være helt ærlig.
Sitat av wavin Vis innlegg
Hvis vi sammenligner skole-psykiatrien med andre områder i samfunnet, ligger denne flere tiår bak. Og har gjort det leeenge.
Vis hele sitatet...
Det er jeg enig i, når det gjelder behandlingstilbud. Det er en ulikhet i tilgang til help i psykiatrien som man aldri hadde godtatt i somatikken. Jeg vet det ikke var det du mente, men jeg tror det henger litt sammen. Overdreven tvangsbruk tror jeg har mer med manglende ressurser enn med sadisme å gjøre. Når man er konsekvent for få på jobb og de fleste uten kompetanse, så kutter man hjørner. Jeg har vært med på det selv, og tenker idag at det ikke var greit.

Problemet er vår trang til å kategorisere ting, og å sette ting i en bås. Alle diagnoser blir satt ut i fra DSM og det er her vi feiler.
Vis hele sitatet...
Hvordan foreslår du at man skal sette psykiatriske diagnoser, da? Eller mener du man ikke skal ha diagnoser i psykiatrien?

Sitat av wavin Vis innlegg
Jeg er fullt klar over at hvis man skal delta i et samfunn, må man oppføre seg etter de normene samfunnet har satt for hva som er normalt. Men det er når dette blir patologisert jeg har problemer med det. Ingen vet hva sinnet er en gang.
Vis hele sitatet...
Litt enig, men det handler mer om at man må forstå hva en psyk. diagnose er. Det er ikke som en somatisk diagnose.

En diagnose kan være viktig på flere måter: Det handler om å se at det er et mønster i det man opplever, det blir på en måte et rammeverk å forstå det i som gir det mening. Symptomene er logiske innenfor denne forklaringsmodellen, ikke bare random dysfunksjon uten struktur. Det handler også om at det man opplever er noe kjent, noe mange andre opplever. Det er ikke "bare meg", det er ikke innbilning. Jeg ser ikke på diagnosen om en sykdom, men som en modell som forklarer hvordan man funker i forskjellige sammenhenger og hvorfor det er sånn. Paradoksalt nok kanskje, så kan diagnosen brukt rett gjøre at man føler seg mer normal.

I tillegg trenger vi selvsagt ord for å identifisere disse mønstrene hvis vi skal forstå, formidle, forske på, lage behandlingsopplegg osv. Du må gjerne kalle det noe annet enn diagnoser, men ett eller annet rammeverk må man vel ha. Diagnosemanualene oppdateres, og jeg tror og håper alle som jobber med sånt skjønner at det ikke er en ufeilbarlig fasit.
Sist endret av *pi; 20. november 2020 kl. 15:44.
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Jeg har jobbet på akutt-psykiatrisk (ikke som behandler eller psyk.sykepleier), og akkurat dette punktet tror jeg ikke stemmer helt. Du har mye rett, men pasientene som er på tvang (som på akutt-psyk), har rett til månedlige (?) samtaler med en person fra en kontrollkomité, og denne personen har alltid med seg en advokat. Har sett de flere ganger på avdelingen jeg jobber på.

Er mer bekymret for beltebruk, egentlig. Det har jeg sett blitt utøvd flere ganger. Meget spesielt.
Vis hele sitatet...
Var mer i teorien. Er litt vanskelig å få til, men om legen er villig til lyve og manipulere både den innlagte og andre ansatte så er det i teorien mulig.
Mulig det skjer, men i så fall svært sjeldent.

Bra at du som ansatt sier dette, at du er imot det (om jeg ikke leser deg feil her nå).

Men det eneste som er viktig og vil kunne utgjøre en forskjell er om du også klager og protesterer mot dette mer offentlig og da spesielt der du jobber. Og gjør det høylytt. Ikke skriker, men alltid utrykker deg bestemt og alvorlig når du protesterer mot dette og ikke gir opp med engang når noen andre mener det motsatte. Noe jeg opplever mange gjør, spesielt sykepleiere.

Sitat av wavin Vis innlegg
Hvis vi sammenligner skole-psykiatrien med andre områder i samfunnet, ligger denne flere tiår bak. Og har gjort det leeenge. Er ikke så forbaska lenge siden vi lobotomerte folk. Og jeg tror (håper) at vi kommer innen få tiår til å se tilbake på også dagens praksis med flauhet. Problemet er vår trang til å kategorisere ting, og å sette ting i en bås. Alle diagnoser blir satt ut i fra DSM, og det er her vi feiler.
Ja, mange av "symptomene" er felles for mange, men samtidig har hvert eneste individ sine egne forutsetninger for sin vikrelighetsoppfattelse. Og når man prøver å korrigere dette med å tukle med nervokjemiske parametere (med medisiner), som ingen egentlig kan bevise det er noe "galt" med i utgangspunket, er man etter mitt syn ute og sykler noe inni granskauen.
Å sette en diagnose ved hjelp av et sjekkliste-system (DSM) og noen få personers subjektive oppfatning (Disse psykiaterene og legene har jo igjen sin egen vikrelighetsoppfattelse) blir for meg helt galt.
I det mest ekstreme tilfellet kan man være "helt frisk" og valse inn på et psykriatisk sykehus og spille på seg hvilken som helst diagnose, om man bare kjenner nok til hva som skal til for å oppfylle kravene for den gitte diagnose(r).
Er ikke det litt rart?
Ser han over meg nevner Thomas Szasz. Anbefaler alle å ta en titt på arbeidet til denne psykiateren.
Vis hele sitatet...
DSM er det USA som bruker. Vi bruker ICD, men er ikke særlig stor forskjell.

Jeg er enig i det meste du sier her. Det er eneste som burde komme inn i denne boken er faktiske sykdommer, og definisjonen på en sykdom er noe som går negativt ut over en selv eller andre. Det siste her skal være strengt med svært strengt regelverk. Man skal ikke kunne bli tvangsinnlagt fordi man har noe som fører til at man kan oppleves som litt plagsom for andre mennesker, men har det veldig bra selv. En slik person skal ikke kunne bli tvangsinnlagt og tvangsmedisinert.

Derfor, har man noe slikt så HOLD KJEFT dersom du ikke ønsker å bli tvangsinnlagt og dopet ned med antipsykotika og alle de smertefulle og dødelige bivirkningene som følger med.

Og kanskje alle her burde dele linkene jeg publiserte her på facebooken sin og lignende, så allmenheten faktisk vet hva som skjer i psykiatrien. Og hva du risikerer om du er for ærlig med psykologen eller fastlegen din.

Sitat av Tøffetom Vis innlegg
En innleggelse for mye er enklere å håndtere enn en innleggelse for lite.
Vis hele sitatet...
Ikke dersom det blir som med meg, at du under denne innleggelsen for mye blir tvangsmedisinert med masse antipsykotika og utvikler parkinsonisme i form av Dystonier og smertefulle Dyskinesier som du vil være plaget av resten av livet.

Svært liten sjanse for at noe slikt skjer, eller for at noe annet skulle skjedd, men sjansen er der.

Sitat av enkel Vis innlegg
Personen er mega psykotisk men lider ikke. Personen har det faktisk ganske bra og lider mer ved bruk av antipsykotika og ved å få psykiatrisk behandling. Personen skal heller ikke gjøre seg selv eller noen andre noe. Er det da rett å tvinge noe på pasienten og tvinge pasienten til noe som gjør at pasienten lider mer?
Vis hele sitatet...
Nei, og i slike tilfeller så ville tvang vært ulovlig, i strid med lovverket. Men som du sikkert har fått med deg så er ikke det noe psykologene, psykiaterne, legene og resten av samfunnet bryr seg om.

Noen ser nok intet mindre enn en ny person å kunne eksperimentere på.

Sitat av Tøffetom Vis innlegg
Dette brevet jeg nevner er ment som en «failsafe». Oppklar misforståelsen for noen andre, så kan du vise til dette når du eventuelt blir misforstått. Det er vanskelig å få gehør når tvangsinnleggelse først er et faktum, og du vil fremstå enda mer syk når du attpåtil er desperat og redd.
Vis hele sitatet...
Vil også bli sett på som sykere og inkompetent dersom du prøver å nekte å ta medisinene de gir deg. Heldigvis kan de ikke tvinge deg til å aktivt delta i malingsterapien. Så du har jo litt frihet der da.
Sist endret av Defending; 21. november 2020 kl. 07:04. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Hei. Det er meg(skriver navnet mitt)
Jeg ønsker å avslutte den psykiatriske behandlingen
og slutte med antipsykotika da den psykiatriske behandlingen
og antipsykotika foresaker lidelse.
Det å være psykotisk foresaker ingen lidelse.
Jeg klarer meg som den ordinære mannen bare uten jobb.

I følge paragraf (vet du hvilken paragraf?) så ville det
vært ulovlig å fortsette tvangsbehandlingen og medisineringen.
Du er under rusbehandling på tvang. Jeg visste ikke at en kunne tvinge folk inn i rusbehandling. Merkelig med tanke på uendelige ventelister. Uansett så ville jeg forhørt meg om hvor det er de ser bedringspotensiale i deg. I tillegg til hva du eventuelt kan gjøre for å møte de forventningene (som enda ikke er spesifisert?) de har til deg og ditt opphold.

Det er også viktig å understreke at når du er i behandling så er det for din person og din livskvalitet, dermed skal de også forvente og legge til rette for dine krav. I Norge kalles dette brukermedvirkning, dette er en lovfestet rettighet som grunner i prinsippet om at pasienten/brukeren av en tjeneste i helsesektoren skal ha innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet. Denne rettigheten omtales med begrepet ''Pakkeforløp'' i flere forgreninger av helsesektoren.

Sitat av enkel Vis innlegg
Det å være psykotisk forårsaker ikke noen lidelse.
Vis hele sitatet...
Helt riktig, men en psykose er ett fremtredende symptom på en allerede tilstedeværende sykdom/lidelse. En ubehandlet psykose øker selvmordsatferd. En kan vel velge selv om det er noe en 'lider' av stort sett, jeg lener meg mot ja.
Sist endret av Jokke; 21. november 2020 kl. 07:46. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av enkel Vis innlegg
Hei. Det er meg(skriver navnet mitt)
Jeg ønsker å avslutte den psykiatriske behandlingen
og slutte med antipsykotika da den psykiatriske behandlingen
og antipsykotika foresaker lidelse.
Det å være psykotisk foresaker ingen lidelse.
Jeg klarer meg som den ordinære mannen bare uten jobb.

I følge paragraf (vet du hvilken paragraf?) så ville det
vært ulovlig å fortsette tvangsbehandlingen og medisineringen.
Vis hele sitatet...
Er snakk om paragraf phvl §§ 3-2 og 3-3. Link: https://www.lvh.no/symptomer_og_sykd...vl__3-2_og_3-3

Og ja, innen psykiatrien der hvor man benytter tvangsinnleggelse bryter de loven hele tiden. Det var egentlig hovedpoenget mitt. Der kan de bryte alle verdens lover og regler, til og med menneskerettighetene som forbyr umenneskelig og nedverdigende behandling, for ikke å snakke om tortur. Disse blir brutt hele tiden og det kan de fortsette å gjøre fordi ingen bryr seg.

Det viser jo også litt hvor patetisk det er å ha lover og regler dersom det er så lett å bryte de uten at man risikerer straff. Og pasientenes ord ser pås som mindre pålitelig enn ordet til en lege som lyver under ed.

Er kun når media publiserer det på forsiden av avisene deres at noe skjer, å tro noe annet er ekstremt naivt.

Derfor er jeg personlig svært sikker på at slike steder må være et svært attraktivt sted for Psykopater som nyter det å ha fullstendig kontroll over et annet menneske og å kunne gjøre hva enn de vil med pasienten. Som i deres øyne egentlig bare er en gjenstand de kan leke med
og gjøre som de vil med uten at de trenger å risikere noe straff.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Du er under rusbehandling på tvang. Jeg visste ikke at en kunne tvinge folk inn i rusbehandling.
Vis hele sitatet...
Jo, man kan gjøre det på tvangsvedtak når minst 1 av følgende kriterier er oppfylt:

1. Man er i umiddelbar fare for å kunne dø (f.eks. Leversvikt) dersom man ikke slutter å f.eks. Drikke eller bruke Heroin.

2. Du ruser deg mens du er gravid.
Sist endret av Defending; 21. november 2020 kl. 12:44. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
^er litt nysgjerrig på hva du sikter til når du snakker om at de bryter lovene hele tiden? Umenneskelig og nedverdigene behandling og tortur? Likte posten din med uhell, vel og merke. Jeg tror det er mange som ikke vet hva en posisjon i helsevesenet faktisk innebærer, og hvor risikabelt, krevende og utmattende det kan være.

Referer du til anekdotale episoder?
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
^er litt nysgjerrig på hva du sikter til når du snakker om at de bryter lovene hele tiden? Umenneskelig og nedverdigene behandling og tortur? Likte posten din med uhell, vel og merke. Jeg tror det er mange som ikke vet hva en posisjon i helsevesenet faktisk innebærer, og hvor risikabelt, krevende og utmattende det kan være.

Referer du til anekdotale episoder?
Vis hele sitatet...
Se lenger opp og les noen av artiklene jeg postet der så skjønner du fort hva jeg sikter til når jeg snakker om tortur og nedverdigende behandling. Har også sett det èn gang med egne øyne. Altså at det ble brukt tvang mot noen.

Usikker på hva du mener med anekdotale episoder.
Sist endret av Defending; 21. november 2020 kl. 12:52.
Sitat av Defending Vis innlegg
Har også sett det èn gang med egne øyne. Altså at det ble brukt tvang mot noen.
Vis hele sitatet...
At tvang blir brukt er ikke nødvendigvis galt, det kan være både lovlig og nødvendig. Det er grunnene bak og måten det blir gjort på som kan gjøre det kritikkverdig.
Det skal jeg gjøre, og takk. En anekdote er en fortelling som fortelles fra ett synspunkt av en observatør. En observatørs oppfatning preges av at den er subjektiv. Anekdotiske bevis er derfor upålitelige og kan ikke aksepteres som ett validerende poeng.

Sitat av Defending Vis innlegg
Jo, man kan gjøre det på tvangsvedtak når minst 1 av følgende kriterier er oppfylt:

1. Man er i umiddelbar fare for å kunne dø (f.eks. Leversvikt) dersom man ikke slutter å f.eks. Drikke eller bruke Heroin.

2. Du ruser deg mens du er gravid.
Vis hele sitatet...
Da vil jeg jo si at det er forsvarlig å gjøre nettopp det. Det er vanskelig å argumentere for eller mot enkeltsaker vi ikke har innsikt i, det er flere aspekter ved for eksempel bruk av tvang og makt i helsevesenet også i de situasjonene du sikter til vil jeg tro.

Tvang og makt kan taes i bruk som et skadeavvergende tiltak ved nødstilfeller, som er mye mer vanlige i disse jobbene enn det folk tror.
Sist endret av Jokke; 21. november 2020 kl. 13:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Behandlingsmetoden vi bruker pr.idag kan diskuteres mot noe bedre, helt klart!
At man skal blande forskjellige «piller» som egentlig går imot hverandre, sier nok..
Det holder deg som regel kun i sjakk, ikke noe fremtidig virkning, kun bivirkninger.



Denne saken f.eks; (vet ikke om linket tidligere)

https://www.tv2.no/a/9511717/

I mange år var jeg en av Norges sykeste psykiatriske pasienter. Allerede i tenårene ga legene ga meg en alvorlig scizofrenidiagnose, og de sa at jeg aldri kunne bli frisk. Jeg var psykiatrisk pasient i ti år, innlagt på lukket avdeling mesteparten av tiden
Vis hele sitatet...
Sjekk ut dokumentar rundt henne fra «Vårt lille land» tragisk og interessant...
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Tvang og makt kan taes i bruk som et skadeavvergende tiltak ved nødstilfeller, som er mye mer vanlige i disse jobbene enn det folk tror.
Vis hele sitatet...
Det er det. Samtidig tror jeg man i mange tilfeller kunne gjort mye for å forebygge at det kom til en slik situasjon, men da kan man ikke være bare en gjeng ekstravakter på jobb med en sykepleier som flyr mellom avdelingene. For å gjennomføre noe så inngripende som en beltelegging eller en fysisk tvangsmedisinering på en forsvarlig måte, så trenger man også skikkelig opplæring og gode rutiner.

Dette er et reelt problem. Og selv om anekdoter ikke holder som vitenskaplige beviser, så er det vel nettopp samlingen av enkeltmenneskers opplevelser som kan sette søkelyset på det. Man kan ikke ta alt folk forteller for god fisk, men men det blir litt feil å avvise historiene deres totalt også,fordi de ikke kan dokumentere det de har opplevd.
Sist endret av *pi; 21. november 2020 kl. 13:55.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det er det. Samtidig tror jeg man i mange tilfeller kunne gjort mye for å forebygge at det kom til en slik situasjon, men da kan man ikke være bare en gjeng ekstravakter på jobb med en sykepleier som flyr mellom avdelingene. For å gjennomføre noe så inngripende som en beltelegging eller en fysisk tvangsmedisinering på en forsvarlig måte, så trenger man også skikkelig opplæring og gode rutiner.

Dette er et reelt problem. Og selv om anekdoter ikke holder som vitenskaplige beviser, så er det vel nettopp samlingen av enkeltmenneskers opplevelser som kan sette søkelyset på det. Man kan ikke ta alt folk forteller for god fisk, men men det blir litt feil å avvise historiene deres totalt også,fordi de ikke kan dokumentere det de har opplevd.
Vis hele sitatet...
Jeg er enig, men det største problemet i det norske helsevesenet er at det er mangel på folk. Det er mangel på folk med relevant erfaring eller utdannelse, så en helsefagarbeider-lærling kan bli ansatt på institusjon hvor utfordrende atferd er han på 200 kilo, schizofren med stemmen i bakhodet som gir han innfall i ny og ne som ber han om å smelle hue i hu på 20 ned i bordet hu sitter å spiser lunsj ved. (Dette har skjedd, anekdotalt).

Med fare for å høres ut som en drittsekk nå, så er det også ett stort problem at mange av de som jobber i denne sektoren fra dag-til-dag er damer. Ingenting i veien med det, men skal en tenke på fysikken bak de omstendigheten kan det i mange tilfeller være vanskelig for en, kanskje også to damer som har ansvaret for 1 beboer denne dagen og forhindre at en voksen mann med psykisk utviklingshemning bestemmer seg for å voldelig utagere. - Det her er bare et faktum, si hva du vil. Det er ikke bare mangel på folk, det er også ett sykelig behov for menn på gulvet på slike arbeidsplasser. Thank you, stigma.

Man kan ikke ta alt folk forteller for god fisk, men men det blir litt feil å avvise historiene deres totalt også,fordi de ikke kan dokumentere det de har opplevd.
Vis hele sitatet...
Absolutt ikke, anerkjennelse for individets opplevelser er ikke en rettighet eller forventning men er i mine øyne mer enn fortjent. Problemet her er at det er enkeltsaker hvor det er aspekter som påvirker situasjonen i mer eller mindre grad. Det er som regel ''summen av'' som fører til episodene som beskrives. - Journalene dine blir dessverre med deg uansett hvor i helsevesenet du beveger deg.
I tillegg vil ofte slike episoder være pregende, traumatiske og ikke minst fornedrende for de som blir utsatt for de, så den eller de pasientene dette gjelder kan muligens ha litt vanskelig for å se sin egen rolle i situasjonen. Dette er veldig forståelig, men det vil være en faktor deg også.
Sist endret av Jokke; 21. november 2020 kl. 14:10.
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Patologibegrepet er definitivt problematisk. Tvangspsykiatri er dog i skjæringspunktet mellom sikkerhet og helse, og jeg synes det åpner for at en mer pragmatisk tilnærming lar seg rettferdiggjøre. Særlig når det er spørsmål om andres helse.



Dette er et ekstremt vidtfavnende utsagn, og jeg er litt usikker på nettopp hva du mener. Min erfaring er at både i primærhelsetjenesten, gjennom psykologhenvisning osv. og spesialisttjenesten, så snart pasienten er tilstrekkelig stabilisert, så er praksis å benytte FACT-team, en nokså bred intervensjon som blant annet arbeider med bolig, psykologisk behandling, arbeid, osv.





Diagnoser er ikke feilfrie verktøy. Psykisk sykdom er ikke utelukkende et biologisk fenomen, og de biologiske hypotesene som finnes er ikke tilstrekkelige. Jeg ser ikke hva som er nyhetsverdien av dette. Ikke at diskusjonen rundt diagnoser og essensen av psykopatologi ikke er interessant eller viktig, men det er en betydelig avsporing av denne tråden. Hvis du lager en ny tråd for dette emnet så vil jeg gjerne svare deg der.
Vis hele sitatet...
Synes ikke det er så vidfavnende som du vil ha det til. Det jeg mener er at i veldig mange tilfeller blir uønsket adferd korrigert ved å tukle med nevrofysiologiske parametere. Jeg er klar over at dagens psykiatri er mye mer enn medisiner, men jeg mener det er for mye medisinering (ofte ufrivillig).

Nyhetsverdien med eksempelet mitt relaterer til at TS sier hen er livredd for å bli tvangsinnlagt. Noe som skjer hver eneste dag i stort omfang. Poenget mitt er da at under de samme premissene kan jeg som helt frisk få til det samme hvis jeg vil. Og ingen kan skille på meg og en som er psyk.

Sitat av *pi Vis innlegg
Det er jeg enig i, når det gjelder behandlingstilbud. Det er en ulikhet i tilgang til help i psykiatrien som man aldri hadde godtatt i somatikken. Jeg vet det ikke var det du mente, men jeg tror det henger litt sammen. Overdreven tvangsbruk tror jeg har mer med manglende ressurser enn med sadisme å gjøre. Når man er konsekvent for få på jobb og de fleste uten kompetanse, så kutter man hjørner. Jeg har vært med på det selv, og tenker idag at det ikke var greit.


Hvordan foreslår du at man skal sette psykiatriske diagnoser, da? Eller mener du man ikke skal ha diagnoser i psykiatrien?


Litt enig, men det handler mer om at man må forstå hva en psyk. diagnose er. Det er ikke som en somatisk diagnose.

En diagnose kan være viktig på flere måter: Det handler om å se at det er et mønster i det man opplever, det blir på en måte et rammeverk å forstå det i som gir det mening. Symptomene er logiske innenfor denne forklaringsmodellen, ikke bare random dysfunksjon uten struktur. Det handler også om at det man opplever er noe kjent, noe mange andre opplever. Det er ikke "bare meg", det er ikke innbilning. Jeg ser ikke på diagnosen om en sykdom, men som en modell som forklarer hvordan man funker i forskjellige sammenhenger og hvorfor det er sånn. Paradoksalt nok kanskje, så kan diagnosen brukt rett gjøre at man føler seg mer normal.

I tillegg trenger vi selvsagt ord for å identifisere disse mønstrene hvis vi skal forstå, formidle, forske på, lage behandlingsopplegg osv. Du må gjerne kalle det noe annet enn diagnoser, men ett eller annet rammeverk må man vel ha. Diagnosemanualene oppdateres, og jeg tror og håper alle som jobber med sånt skjønner at det ikke er en ufeilbarlig fasit.
Vis hele sitatet...
Manglende ressurser er nok helt klart en viktig faktor, og det er fryktelig synd. Folk som havner i psykiatrien har ofte kataklysmiske omveltinger i sin egen virkelighetsoppfattelse, som jeg tror i stor grad er et dynamisk system som skal endres etterhvert som "man går". Noen ganger dramatisk, og noen ganger om og om igjen. Da er det leit at man skal få "feil" hjelp på grunn av manglende ressurser.
Jeg vet ikke helt om jeg vil ha diagnoser eller ikke. Poenget mitt var at å få én eller flere diagnoser setter deg i samme bås som andre med samme diagnose(r) og man blir (oftest) medisinert deretter. Samtidig er det uendelig mange andre individuelle parametere som spiller inn på hvordan noen ser seg selv og verden rundt seg.
Vet at mange har hjelp i å få stilt en diagnose, slik at de ikke føler seg alene. Det er først og fremst medisinering jeg er i mot. Å tukle med det nevrofysiologiske, som ingen kan bevise det er noe galt med i første omgang - kun for å oppnå den atferden samfunnet ønsker.
Sist endret av wavin; 21. november 2020 kl. 14:45. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Takk defending
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Jeg er enig, men det største problemet i det norske helsevesenet er at det er mangel på folk. Det er mangel på folk med relevant erfaring eller utdannelse, så en helsefagarbeider-lærling kan bli ansatt på institusjon hvor utfordrende atferd er han på 200 kilo, schizofren med stemmen i bakhodet som gir han innfall i ny og ne som ber han om å smelle hue i hu på 20 ned i bordet hu sitter å spiser lunsj ved. (Dette har skjedd, anekdotalt).
Vis hele sitatet...
Ja, det er problemet. Dette er politisk.

Med fare for å høres ut som en drittsekk nå, så er det også ett stort problem at mange av de som jobber i denne sektoren fra dag-til-dag er damer. Ingenting i veien med det, men skal en tenke på fysikken bak de omstendigheten kan det i mange tilfeller være vanskelig for en, kanskje også to damer som har ansvaret for 1 beboer denne dagen og forhindre at en voksen mann med psykisk utviklingshemning bestemmer seg for å voldelig utagere. - Det her er bare et faktum, si hva du vil. Det er ikke bare mangel på folk, det er også ett sykelig behov for menn på gulvet på slike arbeidsplasser. Thank you, stigma.
Vis hele sitatet...
Man trenger begge deler. Det er mye menn i fengsel, mye damer i helsevesen. Selv har jeg erfaring med at det kan være lettere som kvinne å løse noen floker, da man automatisk anses som mindre truende og unngår at pasienten går i forsvarsposisjon. En god del pasienter har også mindre hyggelige erfaringer med menn, og kan triggers av det. Men ja, av og til trengs muskelkraft også.

Absolutt ikke, anerkjennelse for individets opplevelser er ikke en rettighet eller forventning men er i mine øyne mer enn fortjent. Problemet her er at det er enkeltsaker hvor det er aspekter som påvirker situasjonen i mer eller mindre grad. Det er som regel ''summen av'' som fører til episodene som beskrives. - Journalene dine blir dessverre med deg uansett hvor i helsevesenet du beveger deg.
I tillegg vil ofte slike episoder være pregende, traumatiske og ikke minst fornedrende for de som blir utsatt for de, så den eller de pasientene dette gjelder kan muligens ha litt vanskelig for å se sin egen rolle i situasjonen. Dette er veldig forståelig, men det vil være en faktor deg også.
Vis hele sitatet...
Ja, disse anekdotene er langt fra objektive, og det hjelper ikke at vedkommende har en vridd virkelighetsoppfatning i utgangspunktet. Det er jo også det som gjør det så skummelt lett å avfeie alle slike vitnemål, som enkelte i tråden her har opplevd på kroppen. Men når f eks VG rullet opp de sakene med massive lovbrudd i tvangsbruk, så må det starte med at noen tar disse anekdotene på alvor og prøver å grave litt i materien. Ikke drar den "hva vet vel du, du er jo psykotisk" med en gang, og legger bevisbyrden på dem.
Sitat av Defending Vis innlegg
Se lenger opp og les noen av artiklene jeg postet der så skjønner du fort hva jeg sikter til når jeg snakker om tortur og nedverdigende behandling.
Vis hele sitatet...

Legger merke til at du ikke har svart på den systematiske gjennomgangen av kildene du viser til.

Det som kommer fram, som definitivt er kritikkverdig, er at det er stor variasjon i bruken av tvang ved forskjellige sykehus. Det står ingen ting om hvorfor, det er veldig vanskelig å svare på, og krever ganske inngående studier, ikke tabloide oppslag.
Definitivt nedverdigende, men ikke dekkende for de påstandene du kaster ut.

Videre vil jeg legge til at jeg synes det er synd at du ikke tar deg tid til å svare på innlegget mitt. Jeg brukte et par timer på å komme meg gjennom alle kildene. Det er fordi jeg virkelig ønsker å forstå hva som egentlig er problemet, og hva en eventuell løsning kunne lignet på.
Jeg har selv vært med på å gjennomføre flere av tvangstiltakene som blir diskutert her, og det er alltid veldig ubehagelig. Hadde jeg ikke trodd at det var bedre enn alle andre mulige alternativer så ville jeg skammet meg over å ha gjort det. Derfor ønsker jeg virkelig å forstå hva du mener kunne vært bedre.
Når jeg så tar meg tid til å imøtegå innlegget ditt, så lar du det stå ubesvart, og bare fortsetter å kaste ut uverifiserbare anekdoter.

Ja det er mye som kunne vært bedre i psykiatrien. Ja, tvangsbehandling kan oppleves som dypt krenkende for den som blir utsatt for det, men en monoman mumling om sadister og tortur hjelper meg ikke å forstå hva som kunne vært anderledes.

Jeg tror på at du har opplevd ting som er har vært galt, men du pakker det hele inn i en fortelling som går fullstendig av skinnene.

Sitat av wavin Vis innlegg

Nyhetsverdien med eksempelet mitt relaterer til at TS sier hen er livredd for å bli tvangsinnlagt. Noe som skjer hver eneste dag i stort omfang. Poenget mitt er da at under de samme premissene kan jeg som helt frisk få til det samme hvis jeg vil. Og ingen kan skille på meg og en som er psyk.
Vis hele sitatet...
Altså, jeg vedgår at det er mulig å spille psykisk syk. La meg legge til at du også kan dra det ganske langt med å simulere somatiske symptomer. Jeg forstår ikke hva du mener å ha bevist med dette.
Sist endret av Marlboro666; 21. november 2020 kl. 16:02. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av wavin Vis innlegg
Manglende ressurser er nok helt klart en viktig faktor, og det er fryktelig synd. Folk som havner i psykiatrien har ofte kataklysmiske omveltinger i sin egen virkelighetsoppfattelse, som jeg tror i stor grad er et dynamisk system som skal endres etterhvert som "man går". Noen ganger dramatisk, og noen ganger om og om igjen. Da er det leit at man skal få "feil" hjelp på grunn av manglende ressurser.
Jeg vet ikke helt om jeg vil ha diagnoser eller ikke. Poenget mitt var at å få én eller flere diagnoser setter deg i samme bås som andre med samme diagnose(r) og man blir (oftest) medisinert deretter. Samtidig er det uendelig mange andre individuelle parametere som spiller inn på hvordan noen ser seg selv og verden rundt seg.
Vet at mange har hjelp i å få stilt en diagnose, slik at de ikke føler seg alene. Det er først og fremst medisinering jeg er i mot. Å tukle med det nevrofysiologiske, som ingen kan bevise det er noe galt med i første omgang - kun for å oppnå den atferden samfunnet ønsker.
Vis hele sitatet...
Det er forsåvidt sånn i somatikken også, at man av og til medisinerer uten at man vet konkret hva som er galt eller hvordan medisinen hjelper. Det holder å dokumentere at det hjelper, og at effekten veier opp for risiko og bivirkninger. Det kan man sikkert diskutere om det alltid gjør, men jeg vil ikke kategorisk si at det er feil å medisinere hvis det gjør at man fungerer bedre. Det kan være bedre enn alternativet. Det er synd hvis/når medisinering blir en quick fix fordi man ikke har ressurser til å behandle skikkelig eller håndtere pasientens symptomer.

Jeg ser godt at en del diagnoser er veldig stigmatisert, og nok kan oppleves som en slags dom. Jeg vet ikke helt hvordan man skal unngå det, men ser i alle fall at de forsøker å rydde litt i personlighetsforstyrrelsene i ICD. Jeg tror det er lurt, at det blir mer rom for individuelle beskrivelser i stedet for mange smale båser.
Sist endret av *pi; 21. november 2020 kl. 16:12.
Sitat av wavin Vis innlegg
. Det er først og fremst medisinering jeg er i mot. Å tukle med det nevrofysiologiske, som ingen kan bevise det er noe galt med i første omgang - kun for å oppnå den atferden samfunnet ønsker.
Vis hele sitatet...

Dette med at tvangspsykiatrien bare er et forsøk på å "oppnå den atferden samfunnet ønsker" er en påstand jeg har hørt flere ganger. Det kan også bety så mangt, men jeg skal ta for meg to tolkninger her.

1. Psykiatri som sikkerhetstiltake
"Samfunnet" ønsker sikkerhet for sine medlemmer. I forbindelse med psykopatologi kan man utgjøre en fare for seg selv (f.eks. suicidalitet), og andre (f.eks. psykose og sterk paranoia). Psykiatrien er med på å begrense denne uønskede atferden, for å beskytte individet mot seg selv, og beskytte de andre som evt. kan bli rammet av denne atferden.
Typisk tvangsinnleggelse hvor pasienten kan motsette seg tiltaket er sterk mani: de føler seg bedre enn noen sinne, og om to uker har de tatt opp gjeld på over en million, slått opp med kjæresten, vist seg naken for nabolaget og pådratt seg en alvorlig kjønnsykdom. Dette er uønsket atferd, og istedenfor å stå og se på at et menneske ødelegger seg, så blir de låst inne til manien er over. Det er selvfølgelig ikke særlig pent gjort, men så mye bedre enn alternativet.

2. Psykiatri som autoritært overgrep.
Mennesker som tenker anderledes, kanskje hører stemmer, eller har andre psykotiske symptomer uten at de utgjør en fare for seg selv eller andre, "by-originaler" eller hva du vil, blir tvangsinnlagt og neddopet for at de skal bli normale, litt som beskrevet i Gjøkeredet av Ken Kesey eller 23-Salen av Ambjørnsen.
Dette stemmer på ingen måte overens med den virkeligheten jeg har opplevd. Det stemmer ikke overens med reglene. Det er ikke logisk, i den forstand at psykiatrien allerede er overbelastet så hvorfor skal de tvangsinnlegge folk som ikke en gang oppfyller kravene for innleggelse?
Bevisbyrden ligger hos deg. Hvis du ikke kan komme opp med en kilde som viser at dette er tilfellet så vil jeg si at denne andre lesningen, ikke stemmer med virkelighet, ja at den rett og slett er feil.

Den første har jeg ikke noe problem med, så lenge det ikke finnes noe bedre alternativ enn tvang for å unngå alle de negative konsekvensene. Så vidt jeg vet, gjør det ikke det.
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Jeg har selv vært med på å gjennomføre flere av tvangstiltakene som blir diskutert her, og det er alltid veldig ubehagelig. Hadde jeg ikke trodd at det var bedre enn alle andre mulige alternativer så ville jeg skammet meg over å ha gjort det.
Vis hele sitatet...
Har du ikke vært med på å gjennomføre tvangstiltak der du ser at det kunne vært løst annerledes om man hadde andre ressurser tilgjengelig? Enten der og da, eller ved å forebygge at situasjonen oppsto? Jeg håper jo at ting er litt bedre nå enn da jeg var innom det systemet der. Ellers har du kanskje vært heldig. Jeg har vært med på tvangsutøvelse ved tre ulike institusjoner, og forskjellene var ganske slående.
Jeg mener at i den situasjonen, med de ressursene som var tilgjengelig på det tidspunktet, så var det ikke så mye annet som var mulig.

Det kan tenkes at det har med at jeg jobbet ved en mottakseksjon. Der kom pasienter rett fra legevakten/politibilen, og var i den mest akutte fasen av sykdommen. De var dessuten sjelden lenger enn 3 dager. Jeg har vanskelig for å se hva alternativene kunne være med så ekstrem atferd som jeg til tider var vitne til. Jeg tror også dette kan ha bidratt til at det var ganske høy toleranse for hva som kunne finne sted før de tyngre tiltakene ble forsøkt.
Bl.a. p.g.a. vg-artiklene Defending delte lenger opp, har jeg inntrykk av at det fungerer ganske anderledes mange andre steder.
Vet at mange har hjelp i å få stilt en diagnose, slik at de ikke føler seg alene. Det er først og fremst medisinering jeg er i mot. Å tukle med det nevrofysiologiske, som ingen kan bevise det er noe galt med i første omgang - kun for å oppnå den atferden samfunnet ønsker.
Vis hele sitatet...
En diagnose hjelper ikke i hovedsak ved å få deg til å føle deg forstått. Det er fint å føle seg forstått, men hensikten ved å stille en diagnose er noe mer meningsfylt enn å 'finne flokken'. Til og begynne med settes en diagnose først og fremst for at behandleren din skal ha et utgangspunkt for 'pakkeforløpet' som skal utformes i samarbeid med deg.

Du går igjennom en eller flere utredninger hvor du svarer på spørsmål, og basert på dine egne gjengivelser vil du score på en forhåndsbestemt skala.

Nei, one size does not fit all men en kan trygt si at hvis du scorer 90 av 100 at du mest sannsynlig kan dra nytte av kjente mestringsstrategier, terapi-metoder og forebyggende tiltak i likhet med alle de andre som treffer innenfor samme rammer.

En kan umulig forvente at psykologien skal kunne være omfattende nok til å møte deg som individ med en forhåndsskrevet guide for hvordan du skal leve med dine forutsetninger.

Noe generaliserende vil psykologien være, her teller innsats og desto mer tid du bruker med behandler og med avtalt terapi jo mer vil du få ut av det fordi det vil snevre seg mer og mer med nok dedikasjon.

Når det gjelder de nevrofysiologiske aspektene du nevner så kan man jo si at alle teorier som omtaler helse, kropp og sinn bare er teorier. Det er vanskelig å bevise at nevrotransmittere fungerer som de gjør i det hele tatt.

Ta for eksempel dopamin og serotonin, de antas å assosieres med nytelse. Høye nivåer av dopamin virker tilsynelatende på belønnelses-systemet vårt, mens for lave konsentrasjoner av dopamin forbindes med stemningslidelser som depresjoner og bipolare lidelser.

Her er det ikke snakk om å oppnå atferden samfunnet ønsker, men en stabilisering av individets eget indre, for og tjene til ett fullverdig liv. Her har man da gjort utallige forsøk på dyr og mennesker som bekrefter en gitt hypotese om at en kan forsinke re-opptaket av enkelte nevrotransmittere, for å lindre depresjons-symptomer.

Er det da fortsatt bare en teori i dine øyne? Bunner det virkelig i ett ønske om å servere samfunnet? Jeg vil si både ja og nei til sistnevnte, det er gunstig over tid at en styrker 'flokken' for at alle skal kunne bidra. En ekte leder kjennetegnes ikke ved å være dominerende og rangerende, han løfter flokken opp sammen med seg og lager en urokkelig enhet.