Syntes det er rett og rimelig og bestemme det selv, spesiellt om man allerede er på dødsleiet og bare venter på den dagen man ikke våkner mer.
Jeg mangler kunnskap til å diskutere utover det, tror jeg

Jeg tror at det å være fanget i en kropp uten å være i stand til å gjøre noe må være helt jævlig.. Noe jeg ikke unner min værste fiende. Om noen ikke vil leve mer, burde det ene og alene være opp til den personen.

Jeg er for aktiv nedfrysning.
Om du vil gå så langt som at du vil ta livet av deg selv, så må du si ja til å bli fryst ned.
Dersom det blir oppdaget en kur for din lidelse, tines du opp.
Dersom flere hundre år går forbi, og ingen kur finnes, destrueres isblokken din.

tanker?

Er selvsagt for aktiv dødshjelp i ordnede former. (Her er det veldig viktig å ha mekanismer på plass for å hindre misbruk.)

Er selv veldig klar på at jeg ikke har noe ønske om å leve som "grønnsak", da vil jeg heller bli "ferdig med det". Min mening er at man naturlig nok selv må kunne bestemme at man ikke vil leve videre.

Det skal også sies at dette isåfall MÅ være noe som gjennomføres av godkjente leger, og at man ikke skal kunne tvinge leger til å utføre aktiv dødshjelp. Dette må isåfall være en frivillig ordning fra legenes side. Såvidt jeg vet har vel Sveits, Belgia og andre relativt gode ordninger for dette allerede.

Selv om de fleste vil mene at et menneske selv burde kunne bestemme å dø, er ikke det det eneste problemet med aktiv-dødshjelp.

Skal leger drepe? Hvordan skal vi sikre oss at denne ordningen ikke misbrukes?

Helt genialt!

Hva med eldre mennesker som føler seg som en belastning for sine slektninger. Skal de føle et press for å ta sitt eget liv for å ikke være til bry for slekten?

Avlivning medfører mange problemer, både moralsk og rent praktisk.

Skal vel godt gjøres å innføre i norge hvor den generelle legestaben nekter å engang henvise kvinner til abort når de ønsker å utføre det.

Et godt poeng, men hvis en skulle hatt aktivt dødshjelp, så måtte man også ha innført prosedyrer for å forhindre dette.

I Sveits for eksempel, hvor aktiv dødshjelp er tillatt, er det ikke bare å si at du er lei og vil dø. Du må gå igjennom omfattende undersøkelser bl.a. for å finne ut om det ikke finnes noen annen utvei. Og det at du er gammel og "en byrde for familien" ville neppe ha holdt i denne sammenhengen.

Men altså, når et menneske blir fryst ned, vil da mennesket være død når man blir tint opp. Eller har jeg misforstått noe?

«Terry Pratchett: Choosing to die» er en utrolig sterk dokumentar om dette emnet. Her får man se hvordan aktiv dødshjelp foregår på en klinikk i Sveits, og hvordan det berører de nærmeste til den som velger å ta sitt eget liv. Anbefales på det aller sterkeste.

Hvorfor skal noen andre vurdere om en person skal få ta livet sitt? Hvor går grensen til hva som er uhelbredelig og hvilke komplikasjoner som er store nok? Det er jo ingen andre enn seg selv som virkelig vet hvordan man har det. Det burde være påbudt med psykolog og alle midler som kan gjøre livet til en person bedre, men til slutt, så burde ingen bestemme om du "har det vondt nok" til å motta aktiv dødshjelp.

Om jeg kan skyte inn.
Dette er ikke noe som kan gjøres nå i dag (kan gjøres for en del primitive og i hovedsak encellede organismer). Problemet er ikke å fryse ned et lik, kluet er å ikke skade cellene. Videre, neglisjerer man den svær lange listen med tekniske og biologiske utfordringer så vil jo "fryseren" være avhengig av å bli ivaretatt. Krig, politisk uro, naturkatastrofer, energimangel etc, det er mange faktorer som kan påvirke prosjektets resultat.

Og til slutt kan man jo spørre seg om man vil se ut som Ötzi :P

Hvem skal påta seg kostnaden? Hvorfor må man si ja?

Også må man jo tenkte på oppbevaring. Hvis 10,000 Normenn skal fryses, så må det jo være en gigantisk fryser, eller mange små..

Samfunnet har laget en holdning om at livet er noe superhellig opplegg, noe som i mine øyne ikke er tilfellet.. Hvis noen bare har smerte og dritt foran seg er det ingen grunn til å ikke la han dø.

Det du skriver der er jeg helt uenig i! Hva om et menneske er inne i en negativ fase? Deprimert, med andre ord, sliter med selvmordstanker, og vil ta imot aktiv dødshjelp?

Det handler ikke om at når alt er dritt og slikt, så burde man gjøre ende på det. TENK da hvor mange mennesker som hadde dødd for ingenting, fordi de kanskje var inne i en depressiv periode, eller slet med vonde tanker? Tenk om de nettopp hadde opplevd noe traumatisk, og fått livet snudd på hodet? Det finnes krisehjelp, psykologer, osv.

Samfunnet former oss. Men vi mennesker gjør det til vårt eget. Du sier at viss noen bare har smerte og dritt foran seg er det ingen grunn til å ikke la han dø. - Tenk deg om to ganger før du sier noe slikt igjen!

Jeg snakker jo selvfølgelig ikke om kortvarige depresjoner eller kjærlighetssorg her, men tilfeller som han lamme mannen.

Livet er langtifra alt, livet er ikke mer enn forbindelser i hjernen din som skaper en bevissthet. Når hjernen din slutter å fungere er ikke kroppen din mer enn klump med organisk shit. Jeg ser ikke hva som er så hellig med det. Så kan du tenke på at hele menneskets eksistens bare et lite glimt i forhold til universets tidslinje. Mennesker betyr ingenting for noen andre enn oss selv.

Familie og venner til side, hvis du ikke nyter livet er det ingen grunn til å leve. Prøver ikke å oppfordre folk til selvmord her, da ting kan snu. Selv 5 år med depresjon virker som en evighet, men i forhold til resten av livet er det ikke så mye at det gjør noe. Men hvis noen av diverse grunner aldri vil kunne ha det godt, ser jeg virkelig ikke poenget i å eksistere.

Rent idealistisk er jeg for aktiv dødshjelp da jeg mener det må være opp til hver enkelt å avgjøre hvordan de ønsker å disponere sitt eget liv. Denne tanken har fulgt meg så lenge jeg kan huske. Imidlertid har jeg etter hvert innsett at selve gjennomføringen åpner for så mange utfordringer at jeg ikke kan se at vi kan klare å løse det:

• Vurdering: Hvordan skal man klare å sile ut alle som ikke "kvalifiserer" til aktiv dødshjelp (forbigående sinnsstemninger, uhelbredelig sykdom som viser seg å ikke være det likevel, press fra slektninger, følelse av å ligge andre til last, etc)? Hvordan siler man ut de som ikke er egnet til å gjøre disse vurderingene/gi dødshjelp? Vil vi f.eks. at aktiv dødshjelp skal utføres av noen som bare er opptatt av å få drepe uten juridiske konsekvenser? Dette speiler neppe flertallet av de som ville melde seg frivillig, men jeg tror heller ikke køen av søkere vil være endeløs.
• Gjennomføring: Dersom man skal ha rett til aktiv dødshjelp (for de som er ute av stand til å gjennomføre det selv) må noen ha plikt til å gi slik hjelp. Med andre ord må noen ha plikt til å drepe for å sikre at alle "kvalifiserte" har denne retten. Dette er for meg den største kamelen å svelge.
• Ettervirkninger: Hva skjer når reaksjonene fra den avdødes nærmeste uunngåelig kommer for dagen? Abortleger forfølges og trakasseres allerede verden over, så hvordan kan vi vente at de som gir aktiv dødshjelp ikke blir utsatt for det samme? Hvordan skal man hjelpe hjelperne dersom de møter veggen som følge av å ha tatt liv?

Når dette er sagt vil jeg presisere at jeg virkelig håper at noen vil gjøre ende på meg den dagen livet mitt faktisk er et endeløst smertehelvete, MEN (og dette er et stort men) jeg kan ikke med min beste vilje få meg til å tvinge noen til det.

Mange gode synspunkter her!

Selv synes jeg at det er greit med dødshjelp HVIS personen som ønsker det virkelig har problemer, at han er da som denne mannen i rullestol.

Om folk ikke vill leve er det deres rett å dø! Om de ikke er i stand til å ta sitt eget liv, burde noen med samvittighet til å hjelpe dem gjøre det. Det er ingen som tjener på at, deprimerte og lamme ligger rundt på statens regning når de heller vil dø. La dem signere et dønorkort og start morfindryppet. Da ender det best for alle parter.

Nedfrysning er en latterlig idé!

det er ditt liv å du bestemmer selv over det, mener selvsakt at dette er noe som må ha en prosedyre å ikke kan blir avgjort og utført på noen dager men at man må ha en bestemt tid på å tenke over om man vill dette om mann da etter en bestemt tid enda ønsker dette så må man vell få lov?

ser virkelig ikke noen vits i å holde liv i folk som ikke ønsker dette av diverse grunner

Jeg mener at depresjoner og selvmordstanker er psykiske lidelser som kan og bør kureres, og derfor mener jeg ikke det burde være mulig med aktiv dødshjelp bare fordi du ikke liker livet ditt akkurat nå. Jeg har aldri vært så nede at jeg i det hele tatt har vurdert selvmord, og tenker alltid at de kjipe tinga glir over.

Med det i bakhånd er jeg for aktiv dødshjelp for to grupper. Først og fremst uhelbredelige syke som vet livet bare blir værre og værre til de til slutt dør. I andre rekke kunne det vært åpent for de som blir rammet av sykdommer som gjør det samme psykisk, som f.eks. Alzheimers. Problemet for meg er gråsonene. Hva om er gammel, og rammes av en ikke-dødelig lidelse. Du har svært begrenset levetid, som vil bli preget av smerte, men det er ikke sykdommen i seg selv som tar livet av deg. Et annet tilfelle vil være ikke-dødelige sykdommer eller skader som ødelegger hjernen i en sånn grad at du havner i en vegetativ tilstand. Det er nok endel tilfeller hvor man kan leve ganske lenge, men der noen mener livskvaliteten er så forringet at de heller vil gjøre slutt på det.

Problemet er å kunne ta intiativ til dette hvis man blir hjerneskadet. Da måtte man planlagt det på forhånd, og laget et testamente som beskrev hva du regner som et ulevelig liv. Dersom jeg blir liggende som en "grønnsak" i en seng, tror jeg ikke jeg ville levd videre. Men jeg er ikke i stand til å ta den beslutningen da, så dette må gjøres på forhånd. Denne typen aktiv dødshjelp er jeg mer usikker på.

Hvis vi glemmer aktiv dødshjelp et lite øyeblikk.. Vil du si deg enig i at hvis jeg er en familieløs mann som selv ønsker å dra til havs og sette en sprøyte med gift i armen og avslutte mitt eget liv, så er det jeg selv som bør få bestemme dette? Det er jo mitt eget liv, så hvem andre skulle ha dømmende makt over hvorvidt jeg skal fortsette å leve – og hvorfor? Kanskje er det et dårlig valg, men er det ikke like fullt mitt valg?

Hvis du synes det valget bør være mitt, så la oss da si at jeg ikke evner å ta mitt eget liv på egen hånd, av forskjellige årsaker. Si for eksempel hvis jeg er lam fra mellomgulvet og ned, og må sitte med respirator døgnet rundt med store smerter. Må da disse skavankene få stå som en uoverstigelig klippe mellom meg og mitt valg? Eller kan det være akseptabelt at jeg får litt hjelp? Kanskje en person som forstår min situasjon og respekterer mitt valg skaffer meg giften og sprøyten, slik at jeg selv kan sette den – altså et såkalt "assistert selvmord". Hva gjør denne situasjonen så annerledes enn den forrige, fra et rent moralsk perspektiv? La oss gå enda lenger, å si at jeg er så ute av stand til å bevege meg at jeg ikke en gang klarer å sette sprøyten. Jeg trenger hjelp til det også, og en lege setter den for meg.

Den eneste forskjellen er at det er andre involverte mennesker i de to siste eksemplene, men hva forskjell gjør egentlig det for hovedankepunktene du nevner? Som hos de fleste andre motstandere av aktiv dødshjelp går argumentene dine mer på hvorvidt det å ta sitt eget liv kan være et dårlig valg, mer enn det moralske og prinsipielle rundt hvorvidt det bør være personens egne valg. Vi kan vel alle tenke oss situasjoner som er tilnærmet garantert permanente og så omsluttet av grunnløs og enorm lidelse at de ville vært fullstendig uverdige og skrekkelige å leve i. Hvem er vel vi til å bestemme fra godstolen at mennesker som faktisk lever i disse situasjonene ikke skal få velge selv om de vil avslutte det?

Det ligger et snev av slippery slope-argumentasjon i det du og andre sier også. At man skal tillate aktiv dødshjelp betyr ikke at det skal tillates for enhver triviell situasjon. En "enkel" depresjon, for eksempel, behøver ikke å være i nærheten av tilstrekkelig for å få innvilget aktiv dødshjelp – eller assistert selvmord, for den saks skyld. Men så lenge man kan tenke seg en situasjon som vil være håpløs og grusom å leve i, og som man følgelig heller vil slippe ved å dø smertefritt enn å måtte lide seg gjennom på veien mot det siste, så har man heller ikke grunnlag for å kategorisk avfeie aktiv dødshjelp som umoralsk.

Man er født for og dø!
Og er man grønnsak / ikke i stand til noen ting / smertefull og dødbringende sykdom så synes jeg absolutt man skal få avslutte faenskapen på en god måte istede for og sitte og sikkle dag inne og dag ute i 20-40 år eller uansett vente på å dø med smerter fra helvette.

Hvem skal ta valget for deg om du er for grønnsak til å ta en avgjørelse?
Familien?

Kan virke som mange motstandere av aktiv dødshjelp tror at noe så alvorlig som hjelp til død, vil behandles av nyutdanna sykepleiere med lisens til å kjøre i 140 km/t. At det bør være noen barrierer er opplagt, men hvilke skulle nå det egentlig være? Ser det diskuteres rundt hvilke sinnsstemninger som diskvalifiserer og det er jo en viktig del av det. Mitt syn er at uansett hvor mange år med lidelse du har foran deg (før du blir «frisk og rask» igjen), så skal du ha muligheten til å dø med et monn av verdighet til en tid som passer deg. Er man motivert... Så bør man få hjelp til å gjøre slutt på livet sitt innenfor en tidsramme som kan ansees anstendig. Kanskje tommel opp av de fem nærmeste skal være nok til å framskynde en obligatorisk ventetid. Det endelige svaret er det selvfølgelig bare en selv som kan gi (såfremt man er i stand til å kommunisere). Når alt kommer til alt, så er det ikke mye smerte her i verden som er så akutt at den ønskes avbrutt på timen. Tragedier skjer hele tiden, men vi har kraftige medisiner også. Tiden leger ofte, men slettes ikke alltid. Langsom forvitring ut i intet må være ren tortur. Mange galninger der ute, men jeg føler meg allikevel rimelig sikker på at uansett hvem, hvor og hva det er snakk om, så vil man trosse en stor indre motstand før man tyr til en løsning som dette. Hvem tror dere ville endt sine dager på impuls?

Godt poeng ola! her i familien hadde de sagt at jeg er for grønnsak iallefal! men om d blir realitet så kan det være mulig med et kort der du "ber om å få dø?" sånn som et donorkort ? i fall man havner ut for en ulykke ?

Spesielt et amerikansk selskap har tjent store penger på nedfrysning av f.eks. supermannsperm og et par livredde skolepiker som vil leve evig. Jeg tror, helt ærlig at personer i den situasjonen vil dø, uten å måtte våkne opp en gang om 1000 år.

Langt flere enn man tror, tydeligvis ...

"En studie fra Folkehelseinstituttet viser at gutter og jenter oppga konflikter med andre som hovedårsak til selvmordsforsøket. Hos unge menn skjer ofte selvmord på impuls."

Kilde

Det blir sikkert fett når du våkner igjen. Alle du kjenner har død, familie er borte, kolleger er borte. I tillegg til det har verden sikkert forandret seg en del. Så det blir vanskelig for personen å tilpasse seg det nye samfunnet. Så for dere en mann fra steinalderen plutselig hadde kommet til vår tid. Tror ikke det hadde gått så bra.

I tillegg til det. Tviler på at det er særlig billig å holde mennesker nedfryst.

Jeg skrev tidligere en tråd om emnet, men fikk mindre respons enn forventet, ettersom jeg selv mener dette er en viktig sak. Uansett:

Helse og omsorgsdepartementet definerer eutanasi slik:
“Med aktiv dødshjelp (eutanasi) forstås en aktiv handling med den hensikt og følge at pasienten dør (oftest umiddelbart). Eutanasi kommer av det greske ordet eu/ev som betyr lett/god/lykkelig og thanos som betyr død/utgang. Det kan oversettes med god/lett død. Begrepet eutanasi har fra antikken hatt betydningen: Å drepe på en barmhjertig måte. I dag benyttes begrepet av de fleste for å beskrive en aktiv handling som utføres for å avslutte et menneskes liv. Det er viktig å skille mellom intensjonen - den aktive handling - som utføres for å avslutte et liv og den mulige «bivirkning» – at livet teoretisk sett kan blir forkortet - av å gi optimal lindrende behandling. I enkelte tilfeller kan en tenke seg at god lindrende behandling muligens kan forkorte livet med timer eller dager. Det finnes imidlertid ingen undersøkelser som kan underbygge en slik påstand.
God lindrende behandling, pleie og omsorg gis for å gi pasienten best mulig livskvalitet. I enkelte tilfeller kan det være riktig å avslutte en behandling som forlenger en lidelse. En slik handling omfattes ikke av begrepet aktiv dødshjelp” (3).

Det er viktig å vite hva eutanasi egentlig innebærer. Det er ikke slik at alle som ønsker aktiv dødshjelp skal få ønsket innfridd. Dersom eutanasi skal bli lovlig, er regelverket nødt til å være strengt. Her møter staten det første problemet. Hvordan kan de skape en lov som treffer alle som trenger det, men ikke blir misbrukt? Dette er et omstridt problem. Hver enkelt pasient er nødt til å bli individuelt analysert og bedømt av ulike profesjoner, noe som er både ressurs- og tidskrevende.


Dette leder oss inn på neste problem. Etter at en person er analysert og bedømt og har fått et eventuelt grønt lys, står man igjen med et spørsmål. Hvem skal utføre selve handlingen? Enten der er å gi en ekstra sprøyte eller å dra ut ledningen, vil det, i varierende grad, være en påkjenning for personen som til syvende og sist står med ljåen i hånda. Der er mange som mener at man ikke kan pålegge mennesker å ta liv selv om samfunnet mener det er riktig. Dette er et av mange moralske dilemmaer det debatteres rundt (1).
Et av kriteriene for at en pasient skal få innfridd eutanasi i landene hvor det er lovlig er at pasienten skal være “ved sine fulle fem”. Personen skal altså være mentalt stabil. Dette er et definisjonsproblem. Er en pasient som vurderer å ende sitt eget liv ved sine fulle fem? Personen det gjelder skal altså ha så store plager at leger, psykologer, og i noen tilfeller familien, skal godkjenne at pasienten vil ende sitt eget liv. Er en pasient med slike plager i stand til å ta et rasjonelt valg? Mange mener at det bør være opp til leger å bestemme. Andre mener at livet du har fått bør du ha muligheten til å bestemme over selv.

Dersom du stiller en tilfeldig person spørsmålet: “Hva er verst av mentale og fysiske smerter?” vil svaret avhenge av personen du spør. For en person som har hatt depresjoner, angst eller ekstrem kjærlighetssorg vil han kanskje mene at mentale smerter er verre enn fysiske. Dersom du spør en person på krykker vil han kanskje svare fysiske smerter. Det er altså umulig å svare objektivt på spørsmålet. Skal mentale smerter tas med i vurderingen av hvorvidt en pasient skal få aktiv dødshjelp? Hvis ja, hvordan måles psykiske smerter? Er det i det hele tatt mulig å sammenligne to personers psykiske lidelser? Hvor skal grensen for aktiv dødshjelp gå?

Ved å lovliggjøre eutanasi skaper man muligheten for press på den eldre garde. Mange eldre føler at de er en byrde for samfunnet. Dette grunner i at staten er nødt til å bruke penger på sykehjem, eldrehjem og behandling av aldrende personer. Noen føler at disse pengene kunne vært brukt bedre, og at de ved å utnytte seg av tilbudene er til bry for den yngre generasjon. Ved en eventuell lovliggjøring av eutanasi gir vi de eldre muligheten til å avslutte livet tidligere enn antatt, slik at de fjerner denne økonomiske byrden. Dette kan føre til at mange føler seg presset til å velge krematoriet. Dette er spesielt aktuelt ved pasienter som har alvorlige lidelser, men som likevel kunne levd et verdig liv.

Som mennesker blir vi født med visse grunnleggende rettigheter. Noen av disse er skrevet i stein, andre blir tatt som en selvfølge. Er ikke muligheten til å bestemme over sitt eget liv en grunnleggende rettighet? Bør ikke hver enkelt person få valget om å leve eller ikke? Dette er et av hovedargumentene for tilhengerne av eutanasi. Mange mener at staten går ut over sin jurisdiksjon ved å forby aktiv dødshjelp. Det som gjør oss mennesker spesielle, er muligheten til refleksjon. Muligheten til å overveie konsekvensene av handlingene våre, muligheten til å fatte et valg basert på tidligere hendelser, konsekvenser og andre alternativer. Ved å forby aktiv dødshjelp tar staten vekk muligheten til å bestemme over vårt eget liv.

Alle de største religionene er offisielt motstandere av aktiv dødshjelp. Disse inkluderer: Jødedommen, kristendommen, buddhismen, hinduismen og islam. Hovedårsaken til at disse religionene er mot eutanasi er at livet anses som hellig. Innen religionene er det splittelser, men majoriteten av praktiserende religiøse er motstandere. Det finnes en relativt stor gruppe innen kristendommen som mener at bibelen taler positivt om aktiv dødshjelp. De begrunner dette ved å sitere Samuel (2 Sam 1: 6-16): “Saul var dødelig såret, og ba en amalekitt om å drepe ham. Amalekitten ga ham dødsstøtet av barmhjertighet”. I moderne terminologi: Han ga aktiv dødshjelp til en terminalt syk og sterkt lidende mann (2).

De fleste er enig i at eutanasi er nødt til å basere seg på skjønn. Er det rettferdig å holde en person i enorme smerter i livet, kun grunngitt av en prinsipiell lov? Personen ønsker ingenting annet enn å ende smertene, men likevel velger vi å holde personen i livet. Mange mener dette er ubarmhjertig og grusomt, og andre mener det er livets gang. Ved et tema som aktiv dødshjelp er det umulig å komme til fullstendig enighet. Det vil alltid finnes gode argumenter både for og mot.


Kilder:
1)http://www.verdidebatt.no/debatt/cat.../thread117492/
2)http://www.norvegicus.no/?p=283
3)http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod...html?id=351007

dyr har bedre rettigheter i Norge....!

om jeg hadde blitt dødsyk, eller skadd så jeg er helt hjelpesløs så vil jeg gjerne få lov til å velge selv når jeg ikke orker og ha vondt mere....

Da spør jeg deg, hvor skal grensen gå for når man skal ha retten til å bestemme over sitt eget liv? Viss man er lam i en arm? I begge armene? Eller i hele kroppen? "Ikke-eksisterende" er et begrep flere av dere bruker. Da kunne vi like godt sagt at alle med downs syndrom ikke burde leve i dagens samfunn. Om en eldre mann er dement, skal da systemet "bestemme" at han skal bort fra samfunnet grunnet han er en ekstra belastning?

En enkel depresjon, kan være grunn nok for flere til å ville avslutte sitt liv. Viss staten innvilger aktiv dødshjelp ( noe som ikke er umulig skjer i dagens samfunn), hvor lett/vanskelig, og hvor grensen skal gå for å få "retten" til å avslutte sitt eget liv, det lurer jeg på. Eller mener du heller at alle skal ha den retten fra de blir født? Slik at viss en person møter mye motstand et punkt i livet, har han/hun muligheten til å gjøre ende på det?

Så du mener at personer som er ikke-fungerende for samfunnet skal ha retten til å avslutte sitt eget liv? Hva med alle som er uhelbredelig syke, som lider av store smerter, og ikke vil avslutte sitt eget liv?

Da blir det et fiktivt press. Eldre som er gamle, og føler at de er til en stor belastning for familien og venner, kan føle seg presset til å gjøre noe med det.

Dette er ekstrem slippery slope-argumentasjon og en ren non sequitur. Det er absolutt ingenting som tilsier at en anerkjennelse av menneskets rett til å bestemme selv skal medføre at mennesker med Downs syndrom "ikke burde leve i dagens samfunn". Det medfører heller på ingen måte at "systemet" skal bestemme at en eldre dement mann skal bort fra samfunnet – dette vil være overlagt drap, og ikke aktiv dødshjelp eller assistert selvmord.

Jeg spurte om du var enig i at et menneske selv bør få bestemme over hvorvidt han eller hun vil fortsette å leve, men du svarer ikke skikkelig på dette. Du spør om hvor grensen skal gå for når man skal ha retten til å bestemme over sitt eget liv, men trenger denne grensen å eksistere i utgangspunktet? Hvis ikke jeg skal ha retten til å bestemme om jeg vil drukne meg selv i havet, hvem skal da bestemme dette? Du? Stortinget? Merk fortsatt at jeg ikke nå snakker om aktiv dødsstraff eller assistert selvmord, men hvorvidt det bør være slik at jeg selv skal få bestemme over meg selv. Tilhører mitt liv noen andre enn meg? I så fall hvem, og hvorfor? Jeg ønsker at du tenker over og svarer på dette først, fordi det er et viktig prinsipp som legger grunnlaget for hele resten av diskusjonen.

For ordens skyld, så vil jeg også påpeke at jeg ikke snakker om hvorvidt vi bør gi alle og enhver et dytt i ryggen når de står på planken. Vi som samfunn har ansvar for å hjelpe de vi kan til å komme til de beslutninger vi tror er best, og følgelig å snakke folk vekk fra selvmord og inn i medisinsk og/eller psykologisk terapi – alltid. Dette er vi nok enige i. Spørsmålet jeg reiser angår altså ikke dette, men hvorvidt det til syvende og sist, fundamentalt sett, når alt kommer til alt, er opp til meg selv om jeg vil leve eller ikke.

Hvis man først aksepterer at det fundamentalt sett er personens egne valg om hun vil fortsette å leve, så er i grunnen det neste spørsmålet man må stille seg i hver spesifikke sak hvorvidt man har gjort alt man kan for å forbedre pasientens livssituasjon i så stor grad at døden ikke lenger er å foretrekke. Det virker som du forestiller deg at hvem som helst kan melde seg på legevakten for å motta aktiv dødshjelp, men slik er det selvsagt ingen grunn til at det skal bli. Aktiv dødshjelp vil fungere som en siste utvei for mennesker i dyp og permanent lidelse, gjerne med terminale sykdommer, som ønsker en mer smertefri og verdig avslutning på livet. Kan du virkelig ikke forestille deg en eneste situasjon du heller vil dø enn å oppleve? Hva om du er lam i absolutt hele kroppen, blind og nesten døv, og du kun kan kommunisere med blunking, du får presset næring gjennom noen rør i halsen, du har ubeskrivelige fysiske smerter som aldri vil gi seg, men bare bli verre, du kommer til å dø av hjertesvikt i løpet av noen år, du er gammel og har levd et lykkelig liv, men har ingen familie eller venner? Vil du likevel foretrekke å ligge der helt alene i flere år, lenket urørlig til sykesengen i ekstreme smerter til du dør av naturlige årsaker? Kanskje du vil det, men har du rett til å bestemme at alle andre skal gjøre det også?

Det har jo han/hun allerede – de fleste er fysisk i stand til å ta sitt eget liv. Spørsmålet er hvorvidt enkelte mennesker i horrible situasjoner uten mulighet til å ta sitt eget liv kan få hjelp til å avslutte det under helt spesielle omstendigheter.

Det er selvfølgelig en problemstilling man må ta på alvor, men det vil i min mening være ansvarsfraskrivende ovenfor de som lider de grusomste skjebner å forkaste hele tanken om aktiv dødshjelp på grunn av en moralsk utfordring som dette. Utfordringen forutsetter også at det er åpent for nesten hvem som helst å få aktiv dødshjelp, men det trenger langt i fra å være tilfelle. Jeg mener det er hver enkelts grunnleggende rettighet å bestemme over hvorvidt man skal leve eller dø, men det trenger ikke å være hver enkelts grunnleggende rettighet å kunne kreve å bli tatt livet av.

Med det i bakhodet er det dermed langt i fra gitt at de som føler at de er til en stor belastning for familie og venner har aktiv dødshjelp eller assistert selvmord som noen mulighet i det hele tatt. Da er det heller ingen grunn for at de som føler seg som en belastning skal oppleve noe større press for en "prematur" avslutning av livet enn de gjør i dag. Da sitter man igjen med en liten gruppe helt i grenseland, og siden det uansett selvfølgelig må være slik at man må til med omfattende samtaleterapi med både pasient og familie, samt nøye medisinske, psykologiske og etiske avveininger for enhver som ytrer et ønske om aktiv dødshjelp eller assistert selvmord, så er jeg overbevist om at dette problemet kan omgås.

Jeg tar opp igjen en utfordring som jeg ikke kan se at det blir tatt nevneverdig stilling til: Hvem skal utføre selve handlingen for de som ikke kan gjøre det selv? Hva om ingen ønsker å gjøre det uansett om grunnen er overbevisning, frykt for samfunnets fordømmelse eller helt andre ting? Hvordan sikrer vi en slik rettighet for de det gjelder, uavhengig av alt forarbeid som gjøres for å vurdere "kandidatens" rett? Bør de det gjelder, etter å ha vært gjennom en potensielt langvarig vurdering, kunne få beskjed om at selv om vi godtar ditt krav er det ingen som kommer til å hjelpe deg med det per i dag (kanskje aldri)?

Jeg forsøker med andre andre ord ikke å argumentere mot retten til å bestemme over eget liv og død, men å påpeke en brist som tross gode intensjoner kan gjøre gjennomføringen umulig.

Jeg mener man har rett til å bestemme over eget liv. Her blander du mellom det, og muligheten til å fjerne belastende elementer fra samfunnet. Dette må overhodet ikke forveksles, da man i det ene tilfellet snakker om aktiv dødshjelp / assistert selvmord, og i det andre tilfellet snakker man om regelrett drap.


Jeg mener man skal kunne få innvilget aktiv dødshjelp uansett, så lenge lidelsene medfører kraftig redusert livskvalitet og er umulig å behandle/lindre/helbrede. "En enkel depresjon" faller ikke inn under den kategorien.



Dersom de ikke ønsker å avslutte sitt eget liv, så er vel det gjerne deres valg. Ingen skal ha muligheten til å fatte det valget for dem.

Her har du et poeng, men det er ikke godt nok som motargument.

Jeg er helt enig!
Selvom man har fin helse i 60-70 åra, så kunne jeg nesten tenke meg å bli fryst ned da. Pensjonist er det verste jeg kunne tenke meg.

->>>Tenk å kunne oppleve den nye teknologien som vil komme i fremtiden! Jeg er så sinnsykt interessert i hvordan ting kan være om 2-300 år!

Jeg er for, så lenge det kan gjøres på en human måte.

Det er for mange som tar sitt eget liv slik at det påvirker negativt for andre; familie og venner som finner en de lenge har holdt nært med hull gjennom hodet og blod over vegger og tak er nok den værste måten å gjøre det på. For mange i dag lever med traumer etter slike hendelser.

Så jeg ser ingen problem til at det skulle kunne søkes om hjelp til å sovne stille inn og få en verdig slutt på livet dersom man har det så vondt at det ikke lengre er noe godt å leve for. Selvfølgelig er det alltid venner og familie som vil si at det er en egoistisk handling, at det er feigt å skulle ønske noe sikt, men på et punkt må en kunne vise forståelse til at andre ikke ønsker å fortsette med en smerte de aldri vil få vekk.

Jeg har ikke opplevd dette på nært hold, men jeg husker fra ungdomskolen at noen hadde skutt seg selv ved veien der jeg bodde, vi kunne se en stor bloddam fra bussen mens vi ventet på klarsignal til å kjøre forbi. Det var ikke traumatisk for oss, men noen fant han tross alt.

Hallo?

Du våkner opp som en fenomen, alle vil vise oppmerksomhet for deg. Det beste av alt er jo at man også får oppleve teknologien i fremtiden. Det plager meg å tenke på at jeg ikke får oppleve teknologien som kommer om noen hundre år!