Jeg har vært utbrent pga arbeidsmengde på jobb og jeg kjenner meg igjen i deg.
Jeg var også karen som tok på meg alle oppgaver som kom min vei. Interessen for å lære var skyhøy. Jeg følte også jeg hadde kapasitet til alt sammen.
Samtidig som min kunnskap øker, så øker også andres forventninger til meg. Det går til et punkt hvor jeg verken klarer å tilfredsstille andres eller mine egne forventninger til hva jeg skal klare å prestere, og derfra går det svært fort nedover med psyken.


Min periode med utbrenthet gikk som det her:
Jeg hadde en samtale med min leder hvor jeg forklarte situasjonen, og at jeg ikke lenger takler alle arbeidsoppgavene og ansvar som de la på mine skuldre. Lederen min svarte med "Hvem andre skal gjøre det og hvem andre kan det? Vi får jo ikke flere ansatte".

Det gikk noen måneder til, og i den perioden var det noen nedskjæringer på avdelingen. Det gjorde blant annet at jeg i tillegg til alt det andre jeg ikke hadde sjans til å rekke, nå fikk arbeidsoppgavene til en annen ansatt over det igjen.

Jeg ble utbrent og deprimert. Jobben tok meg ikke seriøst og hjemme orket jeg ikke lenger å gjøre noen ting annet enn å ligge på sofaen. Jeg sovnet når jeg kom hjem, sto opp for å spise middag og sov videre til det var leggetid hvor jeg fortsatte sovingen i senga. Mistet alle interesser jeg hadde og klarte ikke å glede meg over noe lenger.


Jeg bestilte time hos fastlegen min og booket samtidig et møte med lederen min. Der satt jeg på gråten og forklarte nøye hvordan jeg hadde det og hvorfor jeg hadde havnet i den situasjonen. Jeg forklarte hvor ille det føltes på jobb, men også hvordan det påvirker alt i det private.
Da sa jeg samtidig at jeg skulle ha time hos fastlegen i morgen hvor jeg mest sannsynlig vil bli sykemeldt.
Der og da møtte jeg stor forståelse fra min leder som beklagde for at det hadde gått så langt.

Fastlegen tok meg dønn seriøst. Jeg tok en krysse av test for depresjon og deretter en samtale.
Han spurte om hva jeg følte at jeg trengte, og jeg sa at jeg trengte en pause fra jobb. Det var snart sommerferie hvor jeg hadde søkt om 3 uker ferie, så jeg foreslo og fikk 1.5 mnd sykemelding frem til ferien min. Vi avtalte og ta en ny samtale når ferien startet for å snakke om hvordan jeg hadde det da.

Jeg følte meg mye bedre etter "pausen" min. Men for å være ærlig fikk jeg aldri tilbake helt gløden av å drive med arbeidet. Jeg følte jeg ble alt for ødelagt av arbeidsplassen og jeg sliter veldig fortsatt med angst for å gjøre helt enkle ting.
Lederen min snakket mye om tilrettelegging når jeg kom tilbake, men i praksis ble det vel til at jeg aldri ble bedt om å gjøre noe, samtidig som jeg visste at ingen andre tok i de tingene jeg tidligere hadde anvaret for, så ting startet liksom å forfalle.
Nå ett år etter, så har jeg fått ny arbeidsgiver, og det er først nå jeg starter å føle interessen sakte men sikkert komme tilbake. Jeg føler at jeg fortsatt har en lang vei å gå, men det å bytte arbeidsplass var nok et av de beste valgene jeg har tatt i voksen alder.

Jeg føler på mange måter at det er arbeidsgiver som har skyld i situasjonen jeg ble satt i. Det jeg angrer mest på, er at jeg ikke gjorde noe med det tidligere.


Erfaringen min fra dette er

• Ikke vent for lenge med å kontakte lege
• Vær ærlig med arbeidsgiver og ikke minst deg selv
• Man ser utbrentheten komme og man får mange varsler, men selve tippepunktet hvor man rett og slett ikke makter mer kommer fortere enn du aner. Plutselig står man der og er bare helt fjern for alt og alle og da har man gått for langt og rett og slett brutt sammen.

Ta vare på deg selv, hvem nå enn du er.

Og forresten: Legen sa jeg skal se på sykemeldingen som en ekstra lang ferie. Ikke sjekk mail, ikke hør med jobben hvordan ting går der, tenk bare på deg selv.
Gjør det du har mest lyst til, kos deg og slapp av.
Jeg brukte tiden til å snekre, noe som var veldig givende for min del

Du bør absolutt gå til legen med dette, ja. Høres ut som du er farlig nær den beryktede veggen, og da holder det ikke med to uker fri for å komme tilbake. Det er ikke sånn at to uker hvile så er du ladet opp og klar for å overyte igjen. Det tar tid å få kroppen ut av konstant stressmodus, og det må åpenbart noen seriøse endringer til i arbeidssituasjonen. Nettopp derfor bør du ikke holde det skjult for arbeidsgiver heller. De har også alt å tjene på å gjøre arbeidssituasjonen din levelig, og beholde deg. Hvis de ikke skjønner det, så vurder muligheten for å bytte.

Takk for det. Hva er aktiv sykemelding? Hvordan funker det? Googlet, men står at det ikke finnes lengre..

Faen så vanskelig dette skulle være. Våknet opp i dag med panikkangst rundt det å gå til sjefen i morgen. Ofte ønsker jeg bare at jeg blir påkjørt av en bil eller noe, slik at jeg ikke KAN jobbe, i stedet for å komme krypende med «jeg greier ikke mer». Bor i en relativt liten by/bygd og er en kjent figur i byens næringsliv, så dette blir nok mye prat om. Det føles også som et slags nederlag, å bli han fyren som plutselig ikke greide å gjøre jobben lengre... det er også et personlig nederlag å bytte jobb og gå NED i lønn... men sjansen for at jeg greier å holde meg i denne jobben uten å havne i langtidssykemelding er forsvinnende liten...

Fortvilelsen brenner meg innenfra i dag... faen

Ta deg sammen mann. Detter er ikke verdens undergang på noe som helst måte uansett utfall. Du må ta styring i ditt eget liv. Hvorfor ikke gå til legen få deg en 4-6 ukers sykemelding? Tar tid å hente seg inn viss du er utbrent. Så nå må du ta saken i egne hender før ting eskalerer for din egen del. Bedriften du jobber i har også et stort ansvar her. Slik du beskriver det er jo ikke uvanlig i næringslivet. Men viss du tar sykemelding er det viktig og koble helt ut ikke tenke på jobb. Viss du er sykemeldt og bare sitter hjemme å stresser over at du er sykemeldt vil ikke hjelpe deg. Mann deg opp snakk med sjefen krev det du trenger for å fungere. Om det er mindre press mindre arbeidsoppgaver så krever du det. Lær deg å si nei. Folk vil respektere deg for det. Ledere og andre liker når folk står opp for seg selv.

Jeg har selv en jobb med stort ansvar og til tider enormt tids press. Jeg lærte fort at viss jeg skal la meg stresse av dette så vil det ødelegge ja allt for meg både fritid nattesøvn og trivsel så her er det bare å gi faen å rå ting i sitt eget tempo. Jeg sier alltid jeg skal gjøre mitt beste så pleier det å gå fint. Så viss jeg ser at tiden begynner å bli knapp gir jeg beskjed at viss vi skal være sikker på å holde fristen bør vi sitte en mann eller 2 til på jobben. Får ofte til svar bare prøv. Da tenker jeg okey ikke så jævla viktig allikavel da. Så tar jeg ting i mitt tempo så går det som det går. Ofte får jeg også oppgavene rett opptil fristen så da er det deres problem. Har også til tider flere ting som skal gjennomføres samtidig og da blir ting mye mindre effektivt noe som jeg gir beskjed om