Psykedelika er uten tvil en gruppe psykoaktive stoffer som skiller seg fra de vanlige rusmidler. Deres særegne virkning medfører en mulighet for utvidet refleksjon over vår bevissthet og eksistens – fra det dagligdagse til det dypt filosofiske. Det er også, og kanskje nettopp derfor, farer forbundet med bruken av disse stoffene. Opplevelsene under psykedeliske stoffer kan føre til forskjellige psykologiske traumer og lidelser, og siden vi alle er ulikt rustet for å håndtere noe slikt, er det usikkert å skulle spå hvem som er klar for å begi seg ut på dette.

Også her oppretter vi det vi liker å kalle skadeforebyggende tiltak, som skal skille klinten fra hveten, så å si. Dette for å determinere hvem som oppfyller de kriteriene som settes, både med henblikk på hvilke situasjoner som er de «riktige», og hvem som er i stand til å takle en psykedelisk opplevelse. Her kommer begreper som «stabil psyke» inn, men hva er egentlig det og hvem kan bestemme hvem som har det og ikke? Selv om mange prøver seg på slike generaliseringer, vil jeg påstå at det er umulig og potensielt skadelig å skulle bedømme hvem som egentlig «er klar», hva nå enn det skal bety. Kanskje vi tar helt feil?

Eksempler på dette finner vi ofte her på forumet, hvor folk legger frem visse karakteristika og personlige mål ved psykedelikabruk, og vil ha oss til å bedømme om de er klare for dette eller ikke. Mennesker med det vi kaller «åpent sinn» og et forhåndsbestemt mål om hva de ønsker med disse stoffene betegner vi ofte som mer klare enn de som har som eneste utgangspunkt å ha det morsomt. Men psykedelika har det med å åpne opp for analytisk og utfordrende tenking enten vi vil det eller ikke, og kanskje er det nettopp de som har et «dårlig utgangspunkt» som vil få den største tankevekkeren og virkelig lære om seg selv og hva de holder på med.

For å eksemplifisere med min omgangskrets, som sikkert ikke skiller seg ut fra de fleste andres. Det en variert gruppe mennesker det er snakk om, men fellesnevneren hos de fleste er umoden tankegang, lite refleksjon over mer dyptliggende temaer enn klær og fyll og forsøk å innordne seg etter vilkårlige ungdomsnormer. Majoriteten av disse ville blitt betegnet som absolutt ikke klare for å bruke psykedelika, men igjen – hvilken mulighet for personlig utvikling har de i den virkeligheten de lever i? Ville ikke psykedelika kunne vært en katalysator og et hjelpemiddel for modning og refleksjon? En del ville nok fått utfordrende og kanskje vanskelig håndterbare opplevelser, men slik er det jo gjerne med psykedelika når man har mye å jobbe med.

Jeg prøver ikke her å ubetydeliggjøre viktigheten av forsiktighet og forbredelser med tanke på hva man begir seg ut på. Et viktig og uangripelig aspekt er det med alvorlige mentale sykdommer av typen vi gjerne ser på som mer av fysisk art, altså det vi har klare definisjoner på; som schizofreni. Man bør udiskuterbart utvise forsiktighet ved slikt, og gjerne sjekke forekommelsen av dette hos slekt. Dette er dog litt på siden av det jeg prøver å få frem.

Uten å ha tatt noe utgangspunkt eller bestemt meg ennå, skriver jeg dette i håp om en interessant diskusjon med masse gode poenger. Litt djevelens advokat spiller jeg, og jeg kan jo komme med første motpoeng – at tilstrekkelig forbredelse er nødvendig for å faktisk lære noe av opplevelsene man har. Men samtidig, som jeg har prøvet å få frem, er det ikke utelukket at man lærer på andre måter også, og målsetting kommer jo ofte etterhvert, når man har begynt å gjøre seg kjent med seg selv og mulighetene av en tripp.

Bra skrevet, Afasar. Jeg har eksperimentert, eller det vil vel være mer ærlig å si at jeg har brukt (ettersom tiden med såkalt "eksperimentering" har beveget seg litt over i noe annet), mye med psykedeliske stoffer opp gjennom de siste årene. Jeg husker at jeg i begynnelsen, både på grunn av alder og erfaring, så på meg sev som en litt spesiell kar som hadde prøvd disse stoffene og fått noen av disse opplevelsene. Jeg ble med dette veldig opptatt av å være særlig obs på disse, hva skal man si, kriteriene (?) personer måtte oppfylle for at jeg skulle synes det ikke bare var forsvarlig, men også verdt det, å gi dem sin første psykedelisk trip. På denne måten luket jeg sikkert ut noen tvilsomme kandidater, men jeg ble også svært trangsynt i forhold til de som holdt på/hadde lyst til å prøve, og de som ikke hadde gjort noe slikt. Det grenset til elitisme på noen aspekter på sett og vis, selv om jeg ikke liker å innrømme det.

Uansett, per i dag har denne holdningen gått helt over, mye fordi jeg ikke minst har forstått og respektert den ufattelig kompleksiteten til andre menneskers sinn og liv som jeg overhodet ikke er i en posisjon til å sette i bås når det gjelder hvem som burde og hvem som ikke burde prøve seg på slike opplevelser. Eller hva gjelder "god" og "dårlig" psyke. Etterhvert som den holdningen falt av, fant jeg meg selv i å komme i kontakt med interessante mennesker med et genuint utbytte av å prøve et hallusinogen eller et empatogen, selv om livssituasjonen deres ga full alarm i forhold til mange kriterier folk liker å sette opp, eller som jeg selv pleide å sette opp. Det viste seg at menneskene som ga full alarm på varselklokkene hadde langt større utbytte og lærdom enn det samtlige av de "stabile" og "lovende" kandidatene hadde.

Jeg har med det vært vitne til helt utrolige personlige transformasjoner, folk bli "født på ny", bryte ut av usunne tankemønstre og se på seg selv og verden med splitter nye og kjærlige øyne. Dype, personlige øyeblikk man sjelden får sjans til å se hos en annen. Øyeblikk man sjelden selv får ta del i, og som gir en ufattelig inspirasjon og boost i eget liv. Det er som å skulle se innsiktene og fremgangen etter lang tids psykoterapi skje på et par timer, om jeg skal få lov til å trekke noen paralleller.

Hallusinogener handler mye om virkelig (psykisk) helbreding på mange måter. De kan uten tvil spille rollen som en kraftig (psykisk) medisin og/eller katalysator for et bedre liv i mange menneskers liv - mennesker som ikke passer inn i kriterier som "stabil psyke", "være fornøyd med seg selv og livet", "moden og reflektert" etc.

Med det er jeg helt enig at kriteriene mange stiller, og som jeg selv har vært med på å spre, er falske, og at de fleste av oss ikke er i en posisjon til å avgjøre hvorvidt en person er "klar" eller ikke. Hva skal det bety å være klar uansett? Hvordan skal en person forberede seg på en drastisk alterering av hjernens biokjemi vedkommende ikke har vært utsatt for før? Når man med store vanskeligheter kan si noe om litt av det som kanskje forekommer i hodet på en annen person, hvordan kan man da si hva som kommer til å dukke opp under en alterert bevissthetstilstand?

Jeg liker imidlertid å holde fast ved noen veldig enkle og grunnleggende forhåndsregler; trygge og gode omgivelser, ikke ta altfor mye, vær i en allright form når du gjør det og ikke minst vit hva du tar og hvor mye.