Jeg har i det siste lest litt om affinitet, agonister, antagonister, effekt osv. i det siste. Det er ganske vanskelig stoff, og jeg har støtt på noe jeg ikke helt forstår og håper at noen kan hjelpe meg.

Buprenorfin virker som partiell agonist på opioidreseptorene. Morfin virker som en full agonist. Men buprenorfin har høyere affinitet for opioidreseptorene enn morfin. Det er det jeg ikke skjønner hvordan går an. Jeg trodde at noe av det som kjennetegnet partielle agonister var at de hadde lavere affinitet enn fulle agonister for bindingsstedet sitt.

Jeg håper at det er noen medisinstudenter eller andre som bare interesserer seg for slikt her som kan forklare meg litt.
Kort sagt på det jeg gjerne vil ha svar på: hvordan kan buprenorfin som er en partiell agonist ha høyere affinitet enn morfin på opioidreseptorene?

Det er sikkert noe jeg har misforstått som fører til at jeg nå er forvirret, og jeg håper at noen med mer peiling enn meg kan hjelpe meg.

Mulig jeg er helt på bærtur, i såfall får du/dere unnskylde meg. Men leste noe som jeg tenkte kunne ha noe relevans;
Buprenorfin har en sterk pseudoirreversibel reseptorbinding og avviker noe fra det generelle mønster.
Fant det her under 2.1.1;http://www.fhi.no/dav/9CF4ABCA993E4A...E5C91FC64B.pdf

Beklager, men det har ingenting med saken å gjøre. Vet du selv hva det betyr?

Likte forøvrig ikke den kilden der. Skrivefeil og dårlig norsk setter det hele i et mindre troverdig lys.

Edit: Mener ikke at kilden setter akkurat det med buprenorfin som en pseudoirreversibel reseptorbinding i et mindre troverdig lys, men hele siden rent generelt.

Edit nr 2: buprenorfin er selvfølgelig ikke en pseudoirreversibel reseptorbinding. Stygg skrivefeil.

Mener heller ikke å være frekk, dukjærenorge.

Godt poeng, felix. Jeg glemte å ta med effekt i beregningen.

Kan ytterst lite om emnet, det lille jeg kan har jeg egentlig lært etter jeg så posten din.


Mente har, ikke er.

No worries, syns du ikke er frekk, men at du har masse spennende innlegg, som gjør at jeg blir interressert i lære. Så takk! :-)

Partiell agonist betyr at stoffet, i dette tilfellet Buprenorfin, gir en svakere respons (hvor mye signal reseptoren gir fra seg, fyringsfrekvens eller lignende) fra opioidreseptorene enn det reseptorens naturlige substans gjør (som da er en full agonist) (for opioidreseptorer er de naturlige substansene endorfiner, enkefaliner og noen andre). Morfin er en full agonist og gir da minst like stor respons som de naturlige agonistene.

I konkurranse med fulle agonister vil partielle agonister ha antagonistisk virkning, fordi de da hindrer den fulle agonisten i å mediere full respons.

Affinitet har ingenting med responsen å gjøre, men sier bare noe om tiltrekningskreftene mellom substans og reseptor. Jo høyere affinitet, jo sterkere limes substans og reseptor sammen. Dvs at bindingen holdes i lenger tid, vanskeligere å bryte osv. Både agonister og antagonister (stoffer som ikke gir respons fra reseptoren, dvs blokkerer den), kan ha veldig høy affinitet for en reseptor.

http://employees.csbsju.edu/hjakubow...cs/agonist.gif


Som partiell agonist med høy affinitet vil derfor buprenorfin i større grad utkonkurrere morfinet når det er tilstede og dermed hindre morfinet i å utøve full effekt. Uten morfin tilstede, vil buprenorfin stimulere opioidreseptorene en del, men ikke så mye som morfin ville gjort. Dessuten kommer alle de andre egenskapene til stoffet som toleranse, avhengighetdannelse osv.

Velkommen til forumet, grzegorz.

Jeg blandet litt mellom effekt og affinitet, noe som naturligvis forverret det hele. Har lest litt videre siden igår, og idag hadde jeg ikke lagd denne tråden.
Har også lest litt om at partielle agonister kan ha antagonistisk virkning på tidskrift for den norske legeforening. Et virkelig godt tidsskrift.

Uansett, takk for svar og jeg håper du vil fortsette å bruke forumet fremover.

Nå skjønner jeg alt av hva jeg spurte om den gangen.
Det er utrolig hvor mange av sine egen spørsmål man kan besvare selv bare man leser litt.

Beklager en unødvendig tråd.

Om du har ny informasjon som, eller føler for å ta en oppsummering, så felle free til å dele

Den er grei.
Dette er tatt etter hukommelsen, men jeg pleier å lese stoff jeg interesserer meg for til jeg kan det, så det skal nok gå bra. Den observante leser får rette eventuelle feil.


Affinitet handler om hvor sterkt en ligand binder seg til et protein. Det er influert av ikke-kovalente intermolekylære interaksjoner. Kovalente bindinger er en form for kjemiske bindinger hvor atomene deler på elektroner, men det er altså ikke kovalente bindinger.
Det er fire typer av ikke-kovalente interaksjoner: hydrogenbindinger, ionebindinger, Van der Waals-krefter, og hydrofobe interaksjoner.

Jeg regner med at alle vet hva hydrogenbindinger, ionebindinger og hydrofobe interaksjoner er, så jeg skal bare si litt om Van der Waals-krefter.


Van der Waals-krefter er den tiltrekkende eller frastøtende kraften mellom moleyler(eller mellom deler i det samme molekylet) som ikke er ionebindinger, kovalente bindinger eller eller nøytrale molekyler. Det omfatter:

Permanent dipol - permanent dipolkrefter.
Permanent dipol - indusert dipolkrefter.
Momentant indusert dipol - indusert dipol.

Molekyler som er permanente dipoler er alltid dipole og derfor elektrisk nøytrale.

Momentante dipoler oppstår når konsentrasjonen av elektroner er større i en plass av molekylet slik at det oppstår en midlertidig dipol.

Induserte dipoler oppstår når en permanent dipol frastøter et annet molekyl sine elektroner slik at det blir dipolart.
Van der Waals-krefter relativt svake i forhold til normale kjemiske bindinger, men de spiller en viktig rolle.





Effekt er den funksjonelle responsen et stoff gir etter å ha bundet seg til en reseptor. Med dette kan man måle hvordan agonister varierer i svaret de gir, også når de okkuperer samme antall reseptorer.
Agonistene deles i fire grupper: Superagonister, fulle agonister, partielle agonister og inverse agonister.


Hos superagonister er effekten sterkere enn hos endogene agonister (derfor er naturlig nok alle superagonister syntetiske).

Hos fulle agonister er effekten lik den hos endogene agonister.

Hos partielle agonister er effekten svakere enn hos endogene agonister. Partielle agonister kan altså ikke produsere den samme maksimale responsen som fulle agonister, selv når de okkuperer hele befolkningen av reseptorer. En partiell agonist kan faktisk også vise antagonistiske egenskaper. Når både en fulle agonist og en partiell agonist er til stede (gjerne i høye doser), konkurerer den partielle agonisten med den fulle om reseptorene og netto respons fra reseptoren vil være lavere enn med en full agonist alene.

Inverse agonister som binder seg til reseptorer reverserer den konstituerende aktiviteten til reseptoren. Den har altså den motsatte effekten av en agonist (må ikke blandes med antagonist, som binder seg til en reseptor uten å gi en biologisk respons).

For å ta eksempelet jeg startet tråden med:

Buprenorfin er en partiell agonist og morfin er en full. Når disse to stoffene gis samtidig (i høye doser), vil buprenorfin som har høyere affinitet, binde seg til flere reseptorer enn morfin og den samlede responsen vil bli lavere.

Haha, tenk at jeg lagde en tråd om noe så enkelt.

Det var jeg som skrev feil, ikke du.