Det virker som om alle strever med noe i livet, men så lenge du har drømmer, så vil du klare deg sier de fleste. I rusmiljøet er det motsatt. Man takler dritten ved å ikke ha drømmer. Da jeg var på mot verste trøstet jeg meg med at 90% av folk utenfor rusmiljøet ikke lever ut drømmene sine. Så går de narkomane egentlig glipp av noe, om de ikke har drømmer?

Sigmund freud sa at drømmer skal tilfredsstille drifter som anses som uakseptable. Istedenfor å feks drepe, noe som er forferdelig, kanskje kaste sjefen ut vinduet i drømmer. Freud sa at sinnet tilpasset drømmene for å holde sterke følelser unna. Med få følelser står man opp går på jobb og er en god borger. Men alikevell drømmer ikke alle. men noen gjør faktisk alvor ut av drømmer om det er positivt eller negativt.

Takk for det helt rett jeg vil virkelig følge mine drømmer. Må få bort rusen en gang for alle.

Kan du fortelle litt om din historie? Og hvordan det går med deg nå? Hva er dine daglige vaner osv. håper du tar deg tid til å svare

Det blir veldig subjektivt hvem som går glipp av noe. Går folk med psykisk sykdom glipp av livet fordi de ikke klarer å glede seg over det som normale gleder seg over?
Det farlige med narkotikamiljøet er vel at det virker uskyldig i starten, du er liksom forelsket i rusen, men etter hvert så prioriterer du mer og mer stoffet, mer penger går til dette og så glemmer du gradvis alt det andre i ditt liv. Prioriterer bort venner, mat, trening for du har det vel bra nok med deg selv sammen med rusen så du blir kanskje litt handlingslammet.
Drømmer er drømmer, for det er ikke alltid slik at det vil oppleves likt i virkeligheten.

Ja mange psykisk sykdom går faktisk glipp av livet. Livet, det seiler forbi utenfor vinduene. Innenfor vinduene er dagene fylt med tankekjør, angst, flashback og generelt stress i hodet og ensomhet. Dagene går, de blir uker, måneder og år. Min kalender har sett lik ut i årevis, det skjer ikke noe, jeg kan ikke planlegge, ingen vits i å drømme. For det blir jo aldri noe av uansett. Livet er tapt, det som er igjen er å eksistere. Fordi angsten for døden trumper alt og jeg klarer ikke engang avslutte elendigheten. Dagen idag er like dagen igår. Som er lik dagene neste år. Komme seg gjennom dagen, våkne opp gjentatte ganger om natten. Klar for krig fordi kroppen er fylt av adrenalin fra nattens terror. Umulig å sovne. Umulig å holde seg våken. Kvernen i hjernen den dreier 24/7. Jeg følger et spor der jeg ikke kan snu. Stillhet og hvile hvor finner jeg det? Kanskje et annet sted?

Så da er det ikke rus som hindrer deg? Rus burde uansett ikke brukes for noe for det mister effekt etter hvert. Du kan alltids fylle på med mer men da koster det enda mer penger og den risikerer å gi deg en tur til helvete etter hvert i stedet for en tur til himmelen.
Hvorfor har du angst? Er det dødsangst alene så du ikke tør gå ut? Sånn type redd for at en bil skal kjøre på deg?
Dette kan begynne å ligne OCD?
Man kan spørre seg om dette er gener eller om det er noe som er påført. Men jeg har selv mye angst, og min medisin er alltid å finne noe som opptar meg så jeg ikke får tid til å tenke.
Vi mennesker er vel kanskje ikke skapt for å ha fri, null gjøremål og plikter. Hvordan ville en border collie blitt om den ble sperret inni en hundegård uten å ha noe å jage, uten særlig selskap? Den vil begynne og løpe rundt i buret, bjeffe, løpe rundt i buret. det er nok dette som skjer tankene våre og tror jeg. begynner å leve sitt eget liv fordi vi ikke får noe mestring eller stimuli.