Meningen var egentlig et svar i en annen tråd, men det ble langt og generelt og passer kanskje bedre i en egen tråd. Etikken er jo blitt debattert gjennom hele filosofihistorien, og hvis dere som jeg er trøtt av plikt-/konsekvensetikk-debatten, er det morsomt å se litt på andre utgangspunkt for en slik debatt.
Det er ikke ukjent at etikken har sin opprinnelse i religionen, hvor den, utifra den religiøse forestilling om menneskets innflytelse på skapelsen, beskjeftiger seg ikke bare med å opprettholde samfunnsordenen, men denne orden anses som universell - det var altså ingen forskjell på en juridisk lov og en naturlov. Siden mennesket er en del av skapelsen, en strøm for skapelsen, som de selv sa, var det etiske riktige, eller gode, det som lettet denne strømmen; også jødene og Jesus (mye på grunn av at han nettopp var jødenes messias) snakket om å "bane Guds veier", altså å fasilitere åndens aktualisasjon som verden, selv om det naturligvis stemmer at den tidlige kristne etikk var verdensforsakende, og altså i motsetning til de fleste eldre religioner, men i likhet med f.eks. buddhismen og parsismen, søkte å nettopp ikke bidra til kulturens og derfor verdens sykliske og stadige opprettholdelse.
Den kristne etikk kjenner vi alle godt, men på grunn av all forvirringen kan den være verdt å kommentere ytterligere. Umiddelbart kan det virke som om den kristne etikk er enda mer verdensopprettholdende og medfølende i sin "vende det annet kinn til". Han kunne aldri ha startet en krig på grunn av en drift eller et begjær (som for eksempel for en kvinne - Paris/Helena og utallige lignende eksempler), han hadde underkastet seg sine fiender. Det som lett kan overses, er imidlertid at denne etikken nettopp henger sammen med eskatologiens frelse, du er nestekjærlig for din egen frelse, ikke nestens.
Den egentlige kristendom var jo en eksklusiv religion, samme hva dagens prester vil fortelle deg, bare de få var tiltenkt en plass i Jesu Himmelrike. Den kristne "elsker" ikke sin fiende, han fordømmer ham til fortapelse ved å vende det annet kinn til, men vinner sin egen frelse, han fordømmer den, hvem han forærer sin eiendom (hvis denne da beholder den), men slipper selv gjennom "nåløyet" (Matt 19,24, Mark 10,25, Luk 18,25). Den kristne kjærlighet til nesten kan således kun forstås som et middel til frelsen, som så forutsetter en ultimativ kjærlighet til Gud. Kun sekundært, om nestekjærligheten inspirerer nesten til en lignende gestus, får nesten del i frelsen. Om "kjærligheten" til fienden heter det således med en gammeltestamentlig referanse hos Paulus - med tanke på fiendens senere pinsler i Helvete - "Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode." (Rom 12,20)
Tilsvarende er det etiske gale eller onde det som hindrer dette, som hindrer den menneskelige bevissthets ordnende og kategoriserende innflytelse på verden - kaos truer. Egypterne kaller som bekjent denne etisk-naturlige rettferdighet (hvori ordets etymologi ligger) Maat. Dette er også de egentlige betydningene av ordene "god" og "ond", og har altså lite å gjøre med den propagandamoralisme som stammer fra da kirken ble en maktfaktor istedenfor en religion, og som også visse politikere idag benytter seg av - mot terroristgrupper, for eksempel.
Dagens etikk og moral (disse begrepene har blitt brukt så om hverandre i filosofihistorien at jeg velger å overse den mer eller mindre vilkårlige skolebokdefinisjonen - en mer fruktbar og ganske enkel definisjon kunne være å bruke "etikk" som uttrykk for den praksis vi finner i religiøe kulturelle og prekulturelle tradisjoner, og "moral" som den moderne norm- og regelpraksis, som har sitt utspring i en (ur)kristen horisont) henger naturligvis nært sammen med normalitetsbegrepet og -kriteriet, som igjen henger sammen med "naturlighetsbegrepet". Dette sistnevnte kom hvor de kristne maksimer og etiske leveregler fikk mindre og mindre tiltro, og det "naturlige" overtok som etisk kriterium. Det fantes og finnes naturligvis mange bud på og mye uenighet rundt hvordan dette skal defineres.
Tidlig snakket man temmelig løst om "menneskets natur", men man besluttet etterhvert så istedenfor å tilpasse dette naturbilde til den bestående samfunnsorden. Men man kan altså anlegge en biologisk modell i sin søken etter etikken. Det som grunnleggende får oss til å handle, er de reflekser og dynamikker vi kaller drift, blant annet sult, tørst, søvn, sex, aggressivitet, frykt osv. Disse stammer fra områder i hjernen som det limbiske system, især hypothalamus. Storhjernen har først og fremst en hemmende rolle på disse impulser, en slags negativ vetorett, men den er ingen igangsetter, selv om det er "i den" vi har vår fornemmelse - illusjon - av å være en personlighet med vilje. En organisme er en samling celler, og selv om de med deres spesialiserte funksjoner kan synes å jobbe for organsimen, er denne cellehops eneste formål den enkelte celles overlevelse. Evolusjonen er imidlertid gensentrisk. Det er de artsfremmende egenskaper som fremmes, ofte på bekostning av det enkelte individs overlevelse. Objektivistiske overveielser om egoisme som det naturfunderte etiske imperativ eller Nietzsches Wille zur Macht lar seg vanskelig forsvare på bakgrunn av en biologisk modell, hvis man da vil bruke naturens, altså kroppens grunnlag for våre handlinger. Kommer tilbake til dette.
Det er vanskelig å skulle forsvare en forestilling av for eksempel "lykke" eller "glede" eller andre følelser som noe adskilt fra nervesystemet. Driften, som grunnlaget for vår adferd, har som sagt til formål å sørge organismens, cellehopens, overlevelse, å opprettholde og tilstrebe homøostase. Denne drift akkompagneres av følelser, som er en - rent sensorisk - konstatering av kroppens fysiologiske tilstand. Frykt er den måte kroppen føles på når den forbereder en fluktreaksjon. Som en påminnelse av adferdens påvirkning på homøostasen, om man handler i henhold til sin drift eller undertrykker den, er ennvidere lyst- eller ulystbetonet, og i hippocampus lagres denne informasjon, vi husker om det eller det førte til lyst eller ulyst - altså positiv eller negativ belønning.
Faren ved en deskriptivt fundert etikk er alltid, at etikkens egen dynamikk forvrenger de deskriptive premisser og således har deskriptive konsekvenser i retning av scientisme på lignende måte som skolastikkens religiøst etiske grunnlag hindret den tidlige naturvitenskap. Hvis man f.eks. vil hevde en nyttemoral gående ut på den størst mulig lykke for det størst mulige antall, kan man være tvunget til å romantisere en underpriviligert klasses vilkår og f.eks., som det ofte skjer, blankt benekte eksistensen av nød og sult. En etikk som istedenfor anså materiell velstand for å være Guds belønning til den rettferdige, ville være utilitarismen overlegen i det mindre i det, at den ikke behøvde å forvrenge deskriptive (sosiologiske) kjennsgjerninger. Det siste har vi et eksempel på et forrige århundredes pseudo-Darwinisme, hvor "naturen" overtok guds rolle i begunstigelsen av de "sterke". Det eneste alternativ til det siste synspunkt kan for "normalitets"-etikerne synes å være en blank benektelse av menneskets grunnleggende driftsnatur.
I dagens sosialvitenskaper som har vokst ut av natur- og normalitetskriteriet, er da også det biologiske (genetiske, neurologiske) utgangspunkt ille sett. Menneskets egenskaper er ifølge denne "vitenskap" sosialt funderte, og vi blir født nærmest som et tabula rasa hvor det er de eksterne sosiale faktorer som determinerer vår adferd og øvrige karaktertrekk. Ettersom kun den "naturlige" adferd kan vinne gehør, må man sørge for å gjøre den adferd som passer i kulturmønsteret "naturlig", det vil si påstå at den er det. Når dette fører til klare absurditeter, griper man istedenfor til å påstå at mennesket slett ikke har noen natur, eller at det er naturlig å ikke ha en natur.
Det er imidlertid ganske utvilsomt at mennesket har medfødte mekanismer og adferdsmønstre, bare naturvitenskapelige analfabeter påstår noe annet. Disse kan selvfølgelig være mer eller mindre sterke og således tilsvarende åpne for en sosial påvirkning. Det er imidlertid et viktig poeng, at den menneskelige natur, legning, aggressivitet, osv., er medfødt i mere eller mindre uttalt grad i hvert eneste menneske. En "sterk" natur kan være en fordel eller en ulempe alt etter den kulturelle kontekst, og vi kan i alle tilfelle ikke opstille normalitetskriteriet som en etisk norm, hvilket ville svare til å hevde, at blonde er bedre mennesker enn mørkhårede. Like så bom er det imidlertid av frykt for en sådan etisk norm og dens potensiale som undertrykkelsesmiddel å benekte eksistensen av en medfødt, veldefinert menneskelig natur.
Nietzsche skjelnet skarpt mellom den før-kristne etikk, som han kaller "fornem moral" og den kristne etikk og det derav utledede moderne normsett - "slavemoral". Den første mener han kommer til uttrykk som Wille zur Macht (vilje til makt) og "tilbøyelig til grusomhet", og det er ikke vanskelig å se at hans avsky for kristendommen har farvet hans oppfattelse av religiøsiteten generelt, selv om han er helt klar over de to fundamentale religiøse rasjonaler. Hverken den egentlige etikk eller religionernes gudsbegrep har imidlertid utgangspunkt i noen "tilbøyelighet til grusomhet", men er derimot et forsøk på å reinforsere driftens virke i verden ved å bekjempe fornuftens "tilbøyelighet til selvisk nytelse". Ut ifra et kristent synspunkt, er disse kulturers hedring av lidenskapen, i krig og kjærlighet, kult og rite tegn på både selvhevdelse, maktvilje og grusomhet, og for Nietzsche er det derfor nærliggende å forsvare disse (negativt ladede) begreper.
Den "selvhevdelse" det er snakk om, er nok et utrykk for en forestilling om menneskenes naturlige edle ulikheter og eventuelle privilegier, men den edle er nettopp edel ved at han tilsidesetter personlig nytelse, velferd og sikkerhet til fordel for sin neste. Den religiøse etikk stammer altså hverken fra "naturfrykt", tyranni eller grusomhet, men utspringer basalt av enhver form for uselviskhet - et poeng Nietzsche er nærmest blind for.
Idag er etikk og moral blitt nebuløse størrelser, med tynne, av sammenhengen løsrevede "gjør godt mot din neste"-kristne formanelser, og moralen idag har nok blitt den gjennomsnittsstørrelse (som Nietzsche kritiserte) - moralsk er det normen liker, umoralsk det den forkaster. Den er et rent abstrakt, hvis "normer og "leveregler" bare har til hensikt å bekrefte et annet abstrakt - fellesskapet, og den skifter derfor også med luner og moter. Et eksempel på en moderne fellesnevner er avskrivningen av volden. I vår kultur er den nærmest umoralsk i seg selv - noe den ikke er i andre - og det er den uavhengig av omstendighetene rundt, en ensrettethet naturligvis rettssystemet står som garant for. Jeg vil si man er på trygg grunn hvis man ved en generell bemerkning påpeker at dagens moral er blitt en regulator av våre affekter, følelser og drifter, av vår lidenskap. Er det umoralsk av et voldtektsoffer å drepe sin overfallsmann? Tja. Han eller hun kan ihvertfall straffes for det. Å drepe for å redde et barn? Eller for å vinne kjærligheten i sitt liv? Det vil uvegerlig henge sammen med den modellen man arbeider innenfor, om den er natur- eller kulturmenneskets, førkristen eller kristen, biologisk eller sosiologisk.
Gjerne kom med noen synspunkter selv, og gjerne les teksten før dere eventuelt besvarer de siste mer eller mindre tilfeldig valgte eksemplene sist.
Det er ikke ukjent at etikken har sin opprinnelse i religionen, hvor den, utifra den religiøse forestilling om menneskets innflytelse på skapelsen, beskjeftiger seg ikke bare med å opprettholde samfunnsordenen, men denne orden anses som universell - det var altså ingen forskjell på en juridisk lov og en naturlov. Siden mennesket er en del av skapelsen, en strøm for skapelsen, som de selv sa, var det etiske riktige, eller gode, det som lettet denne strømmen; også jødene og Jesus (mye på grunn av at han nettopp var jødenes messias) snakket om å "bane Guds veier", altså å fasilitere åndens aktualisasjon som verden, selv om det naturligvis stemmer at den tidlige kristne etikk var verdensforsakende, og altså i motsetning til de fleste eldre religioner, men i likhet med f.eks. buddhismen og parsismen, søkte å nettopp ikke bidra til kulturens og derfor verdens sykliske og stadige opprettholdelse.
Den kristne etikk kjenner vi alle godt, men på grunn av all forvirringen kan den være verdt å kommentere ytterligere. Umiddelbart kan det virke som om den kristne etikk er enda mer verdensopprettholdende og medfølende i sin "vende det annet kinn til". Han kunne aldri ha startet en krig på grunn av en drift eller et begjær (som for eksempel for en kvinne - Paris/Helena og utallige lignende eksempler), han hadde underkastet seg sine fiender. Det som lett kan overses, er imidlertid at denne etikken nettopp henger sammen med eskatologiens frelse, du er nestekjærlig for din egen frelse, ikke nestens.
Den egentlige kristendom var jo en eksklusiv religion, samme hva dagens prester vil fortelle deg, bare de få var tiltenkt en plass i Jesu Himmelrike. Den kristne "elsker" ikke sin fiende, han fordømmer ham til fortapelse ved å vende det annet kinn til, men vinner sin egen frelse, han fordømmer den, hvem han forærer sin eiendom (hvis denne da beholder den), men slipper selv gjennom "nåløyet" (Matt 19,24, Mark 10,25, Luk 18,25). Den kristne kjærlighet til nesten kan således kun forstås som et middel til frelsen, som så forutsetter en ultimativ kjærlighet til Gud. Kun sekundært, om nestekjærligheten inspirerer nesten til en lignende gestus, får nesten del i frelsen. Om "kjærligheten" til fienden heter det således med en gammeltestamentlig referanse hos Paulus - med tanke på fiendens senere pinsler i Helvete - "Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode." (Rom 12,20)
Tilsvarende er det etiske gale eller onde det som hindrer dette, som hindrer den menneskelige bevissthets ordnende og kategoriserende innflytelse på verden - kaos truer. Egypterne kaller som bekjent denne etisk-naturlige rettferdighet (hvori ordets etymologi ligger) Maat. Dette er også de egentlige betydningene av ordene "god" og "ond", og har altså lite å gjøre med den propagandamoralisme som stammer fra da kirken ble en maktfaktor istedenfor en religion, og som også visse politikere idag benytter seg av - mot terroristgrupper, for eksempel.
Dagens etikk og moral (disse begrepene har blitt brukt så om hverandre i filosofihistorien at jeg velger å overse den mer eller mindre vilkårlige skolebokdefinisjonen - en mer fruktbar og ganske enkel definisjon kunne være å bruke "etikk" som uttrykk for den praksis vi finner i religiøe kulturelle og prekulturelle tradisjoner, og "moral" som den moderne norm- og regelpraksis, som har sitt utspring i en (ur)kristen horisont) henger naturligvis nært sammen med normalitetsbegrepet og -kriteriet, som igjen henger sammen med "naturlighetsbegrepet". Dette sistnevnte kom hvor de kristne maksimer og etiske leveregler fikk mindre og mindre tiltro, og det "naturlige" overtok som etisk kriterium. Det fantes og finnes naturligvis mange bud på og mye uenighet rundt hvordan dette skal defineres.
Tidlig snakket man temmelig løst om "menneskets natur", men man besluttet etterhvert så istedenfor å tilpasse dette naturbilde til den bestående samfunnsorden. Men man kan altså anlegge en biologisk modell i sin søken etter etikken. Det som grunnleggende får oss til å handle, er de reflekser og dynamikker vi kaller drift, blant annet sult, tørst, søvn, sex, aggressivitet, frykt osv. Disse stammer fra områder i hjernen som det limbiske system, især hypothalamus. Storhjernen har først og fremst en hemmende rolle på disse impulser, en slags negativ vetorett, men den er ingen igangsetter, selv om det er "i den" vi har vår fornemmelse - illusjon - av å være en personlighet med vilje. En organisme er en samling celler, og selv om de med deres spesialiserte funksjoner kan synes å jobbe for organsimen, er denne cellehops eneste formål den enkelte celles overlevelse. Evolusjonen er imidlertid gensentrisk. Det er de artsfremmende egenskaper som fremmes, ofte på bekostning av det enkelte individs overlevelse. Objektivistiske overveielser om egoisme som det naturfunderte etiske imperativ eller Nietzsches Wille zur Macht lar seg vanskelig forsvare på bakgrunn av en biologisk modell, hvis man da vil bruke naturens, altså kroppens grunnlag for våre handlinger. Kommer tilbake til dette.
Det er vanskelig å skulle forsvare en forestilling av for eksempel "lykke" eller "glede" eller andre følelser som noe adskilt fra nervesystemet. Driften, som grunnlaget for vår adferd, har som sagt til formål å sørge organismens, cellehopens, overlevelse, å opprettholde og tilstrebe homøostase. Denne drift akkompagneres av følelser, som er en - rent sensorisk - konstatering av kroppens fysiologiske tilstand. Frykt er den måte kroppen føles på når den forbereder en fluktreaksjon. Som en påminnelse av adferdens påvirkning på homøostasen, om man handler i henhold til sin drift eller undertrykker den, er ennvidere lyst- eller ulystbetonet, og i hippocampus lagres denne informasjon, vi husker om det eller det førte til lyst eller ulyst - altså positiv eller negativ belønning.
Faren ved en deskriptivt fundert etikk er alltid, at etikkens egen dynamikk forvrenger de deskriptive premisser og således har deskriptive konsekvenser i retning av scientisme på lignende måte som skolastikkens religiøst etiske grunnlag hindret den tidlige naturvitenskap. Hvis man f.eks. vil hevde en nyttemoral gående ut på den størst mulig lykke for det størst mulige antall, kan man være tvunget til å romantisere en underpriviligert klasses vilkår og f.eks., som det ofte skjer, blankt benekte eksistensen av nød og sult. En etikk som istedenfor anså materiell velstand for å være Guds belønning til den rettferdige, ville være utilitarismen overlegen i det mindre i det, at den ikke behøvde å forvrenge deskriptive (sosiologiske) kjennsgjerninger. Det siste har vi et eksempel på et forrige århundredes pseudo-Darwinisme, hvor "naturen" overtok guds rolle i begunstigelsen av de "sterke". Det eneste alternativ til det siste synspunkt kan for "normalitets"-etikerne synes å være en blank benektelse av menneskets grunnleggende driftsnatur.
I dagens sosialvitenskaper som har vokst ut av natur- og normalitetskriteriet, er da også det biologiske (genetiske, neurologiske) utgangspunkt ille sett. Menneskets egenskaper er ifølge denne "vitenskap" sosialt funderte, og vi blir født nærmest som et tabula rasa hvor det er de eksterne sosiale faktorer som determinerer vår adferd og øvrige karaktertrekk. Ettersom kun den "naturlige" adferd kan vinne gehør, må man sørge for å gjøre den adferd som passer i kulturmønsteret "naturlig", det vil si påstå at den er det. Når dette fører til klare absurditeter, griper man istedenfor til å påstå at mennesket slett ikke har noen natur, eller at det er naturlig å ikke ha en natur.
Det er imidlertid ganske utvilsomt at mennesket har medfødte mekanismer og adferdsmønstre, bare naturvitenskapelige analfabeter påstår noe annet. Disse kan selvfølgelig være mer eller mindre sterke og således tilsvarende åpne for en sosial påvirkning. Det er imidlertid et viktig poeng, at den menneskelige natur, legning, aggressivitet, osv., er medfødt i mere eller mindre uttalt grad i hvert eneste menneske. En "sterk" natur kan være en fordel eller en ulempe alt etter den kulturelle kontekst, og vi kan i alle tilfelle ikke opstille normalitetskriteriet som en etisk norm, hvilket ville svare til å hevde, at blonde er bedre mennesker enn mørkhårede. Like så bom er det imidlertid av frykt for en sådan etisk norm og dens potensiale som undertrykkelsesmiddel å benekte eksistensen av en medfødt, veldefinert menneskelig natur.
Nietzsche skjelnet skarpt mellom den før-kristne etikk, som han kaller "fornem moral" og den kristne etikk og det derav utledede moderne normsett - "slavemoral". Den første mener han kommer til uttrykk som Wille zur Macht (vilje til makt) og "tilbøyelig til grusomhet", og det er ikke vanskelig å se at hans avsky for kristendommen har farvet hans oppfattelse av religiøsiteten generelt, selv om han er helt klar over de to fundamentale religiøse rasjonaler. Hverken den egentlige etikk eller religionernes gudsbegrep har imidlertid utgangspunkt i noen "tilbøyelighet til grusomhet", men er derimot et forsøk på å reinforsere driftens virke i verden ved å bekjempe fornuftens "tilbøyelighet til selvisk nytelse". Ut ifra et kristent synspunkt, er disse kulturers hedring av lidenskapen, i krig og kjærlighet, kult og rite tegn på både selvhevdelse, maktvilje og grusomhet, og for Nietzsche er det derfor nærliggende å forsvare disse (negativt ladede) begreper.
Den "selvhevdelse" det er snakk om, er nok et utrykk for en forestilling om menneskenes naturlige edle ulikheter og eventuelle privilegier, men den edle er nettopp edel ved at han tilsidesetter personlig nytelse, velferd og sikkerhet til fordel for sin neste. Den religiøse etikk stammer altså hverken fra "naturfrykt", tyranni eller grusomhet, men utspringer basalt av enhver form for uselviskhet - et poeng Nietzsche er nærmest blind for.
Idag er etikk og moral blitt nebuløse størrelser, med tynne, av sammenhengen løsrevede "gjør godt mot din neste"-kristne formanelser, og moralen idag har nok blitt den gjennomsnittsstørrelse (som Nietzsche kritiserte) - moralsk er det normen liker, umoralsk det den forkaster. Den er et rent abstrakt, hvis "normer og "leveregler" bare har til hensikt å bekrefte et annet abstrakt - fellesskapet, og den skifter derfor også med luner og moter. Et eksempel på en moderne fellesnevner er avskrivningen av volden. I vår kultur er den nærmest umoralsk i seg selv - noe den ikke er i andre - og det er den uavhengig av omstendighetene rundt, en ensrettethet naturligvis rettssystemet står som garant for. Jeg vil si man er på trygg grunn hvis man ved en generell bemerkning påpeker at dagens moral er blitt en regulator av våre affekter, følelser og drifter, av vår lidenskap. Er det umoralsk av et voldtektsoffer å drepe sin overfallsmann? Tja. Han eller hun kan ihvertfall straffes for det. Å drepe for å redde et barn? Eller for å vinne kjærligheten i sitt liv? Det vil uvegerlig henge sammen med den modellen man arbeider innenfor, om den er natur- eller kulturmenneskets, førkristen eller kristen, biologisk eller sosiologisk.
Gjerne kom med noen synspunkter selv, og gjerne les teksten før dere eventuelt besvarer de siste mer eller mindre tilfeldig valgte eksemplene sist.
